«Elsk sannhet og fred!»
«Ordet fra [Jehova], Allhærs Gud, [kom] til meg, og det lød: . . . elsk sannhet og fred!» — SAKARJA 8: 18, 19.
1, 2. a) Hvilke resultater har menneskene oppnådd når det gjelder fred? b) Hvorfor vil det aldri bli virkelig fred i den nåværende verden?
«VERDEN har aldri hatt fred. Et eller annet sted — og ofte på flere steder samtidig — har det alltid vært krig.» Dette sa professor Milton Mayer ved Massachusetts universitet i USA. For et sørgelig trekk ved det menneskelige samfunn! Sant nok har menneskene ønsket fred. Politikerne har prøvd alle mulige framgangsmåter for å bevare freden, fra Pax Romana på Romerrikets tid til doktrinen «garantert gjensidig tilintetgjørelse» i den kalde krigens dager. Men til sjuende og sist har alle slike bestrebelser slått feil. Jesaja sa treffende for mange hundre år siden: «Bittert gråter de sendemenn som ville forhandle om fred.» (Jesaja 33: 7) Hva er årsaken til dette?
2 Svaret er at varig fred forutsetter en verden hvor det ikke finnes hat og griskhet. Freden må ha sitt utspring i sannhet; den kan ikke baseres på løgn. Derfor sa Jehova da han gav det gamle Israel et løfte om gjenopprettelse og fred: «Se, til Sion leder jeg lykke og fred som en elv, og dit skal folkenes rikdom komme som en flommende bekk.» (Jesaja 66: 12) Denne tingenes ordnings gud, Satan Djevelen, er «en manndraper», en morder, og «en løgner og løgnens far». (Johannes 8: 44; 2. Korinter 4: 4) Hvordan kan en verden som har en slik gud, noensinne oppnå fred?
3. Hvilken bemerkelsesverdig gave har Jehova gitt sitt folk, trass i at de lever i en problemfylt verden?
3 Bemerkelsesverdig nok gir Jehova sitt folk fred selv om de lever i Satans krigsherjede verden. (Johannes 17: 16) I det sjette århundre før vår tidsregning oppfylte han sitt løfte gjennom Jeremia og gav sitt spesielle folk «fred og sannhet» da han førte dem tilbake til deres hjemland. (Jeremia 33: 6, NW) Og nå i de siste dager har han gitt sitt folk «fred og sannhet» i deres «land», deres jordiske, åndelige område, trass i at de har levd i en tid da verden er blitt hjemsøkt av større problemer enn noen gang før. (Jesaja 66: 8; Matteus 24: 7—13; Åpenbaringen 6: 1—8) Når vi nå fortsetter vår drøftelse av Sakarja, kapittel 8, vil vi få en dypere verdsettelse av den fred og sannhet Gud gir sitt folk, og vi vil se hva vi må gjøre for å kunne fortsette å ha del i disse godene.
«Fatt mot»
4. Hva sa Sakarja at israelittene måtte gjøre for å få oppleve fred?
4 For sjette gang leser vi i Sakarja, kapittel 8, at Jehova kommer med et betydningsfullt utsagn: «Så sier [Jehova], Allhærs Gud: Fatt mot, dere som i denne tid hører disse ordene fra de samme profeter som talte den dag da grunnvollen ble lagt til huset for [Jehova], Allhærs Gud, til templet som skulle bygges. For før den tid hadde verken folk eller fe noe utbytte av sitt strev. Verken de som gikk ut eller de som kom, fikk være i fred for fienden, for jeg slapp alle mennesker løs på hverandre.» — Sakarja 8: 9, 10.
5, 6. a) Hvilken situasjon var israelittene i fordi de var blitt motløse? b) Hvilken forandring lovte Jehova israelittene hvis de satte tilbedelsen av ham på førsteplassen?
5 Sakarja uttalte disse ordene mens templet i Jerusalem var under gjenoppbygging. Tidligere var de israelittene som hadde vendt tilbake fra Babylon, blitt motløse, slik at de stoppet opp i arbeidet med å gjenoppbygge templet. Fordi de var mest opptatt av sin egen bekvemmelighet, fikk de ingen velsignelser og ingen fred fra Jehova. Selv om de dyrket jorden og stelte vingårdene sine, gikk det dårlig med dem. (Haggai 1: 3—6) De fikk ikke «noe utbytte av sitt strev».
6 Nå som templet var under gjenoppbygging, oppfordret Sakarja jødene til å ’fatte mot’ og sette tilbedelsen av Jehova på førsteplassen. Hva ville resultatet bli hvis de gjorde det? «Mot den rest som er igjen av dette folket, vil jeg ikke være som før i tiden, lyder ordet fra [Jehova], Allhærs Gud. I fred skal de så [der skal fredens sæd være, NW]; vintreet skal bære frukt, jorden skal gi grøde og himmelen dugg. De som er igjen av dette folket, skal få alt dette i eie. Likesom dere har vært en forbannelse mellom folkeslagene, du Juda-ætt og du Israels-ætt, skal dere bli til en velsignelse når jeg frelser dere. Så frykt ikke, men fatt mot!» (Sakarja 8: 11—13) Hvis israelittene handlet besluttsomt, ville det gå dem godt. Tidligere, når folkeslagene skulle henvise til et eksempel på forbannelse, kunne de peke på Israel. Men nå ville Israel bli et eksempel på velsignelse. For en enestående grunn til å ’fatte mot’!
7. a) Hvilke glederike forandringer har Jehovas folk opplevd, noe som tydeligere enn noensinne framgår av rapporten for tjenesteåret 1995? b) Hvilke land har ifølge årsrapporten bemerkelsesverdig mange forkynnere og pionerer eller et enestående høyt antall timer brukt i felttjenesten?
7 Hvordan forholder det seg i dag? I årene forut for 1919 manglet Jehovas folk til en viss grad nidkjærhet. De holdt seg ikke strengt nøytrale under den første verdenskrig, og de hadde en tendens til å følge et menneske i stedet for sin konge, Jesus Kristus. Som følge av det ble noen motløse på grunn av motstand fra personer både innenfor og utenfor organisasjonen. Så, i 1919, fattet de mot med Jehovas hjelp. (Sakarja 4: 6) Jehova gav dem fred, og de opplevde stor framgang. Det ser vi av den virksomheten de har utført de siste 75 årene, en virksomhet som nådde et nytt høydepunkt i tjenesteåret 1995. Som folk betraktet skyr Jehovas vitner nasjonalisme, stammestolthet, fordommer og alle andre kilder til hat. (1. Johannes 3: 14—18) De tjener Jehova med ekte nidkjærhet i hans åndelige tempel. (Hebreerne 13: 15; Åpenbaringen 7: 15) Bare i fjor brukte de over en milliard timer på å snakke med andre om sin himmelske Far! Hver måned ledet de 4 865 060 bibelstudier. I gjennomsnitt var 663 521 opptatt i pionertjenesten hver måned. Når prester i kristenheten skal trekke fram et eksempel på mennesker som virkelig utøver sin tilbedelse med iver, peker de noen ganger på Jehovas vitner.
8. Hvordan kan hver enkelt kristen få gagn av «fredens sæd»?
8 På grunn av den nidkjærhet Jehovas folk viser, gir Jehova dem «fredens sæd». Enhver som kultiverer denne sæden, vil oppleve at freden vokser i hans hjerte og i hans liv. Alle troende kristne som legger vinn på å stå i et fredelig forhold til Jehova og til sine medkristne, har del i den sannhet og fred som folket for Jehovas navn nyter godt av. (1. Peter 3: 11; jevnfør Jakob 3: 18.) Hvilken enestående velsignelse er ikke det!
«Frykt ikke»
9. Hvilket løfte gav Jehova om at han ville endre sin handlemåte overfor sitt folk?
9 Vi kommer så til et sjuende utsagn fra Jehova. Hva går det ut på? «Så sier [Jehova], Allhærs Gud: Likesom jeg satte meg fore å sende ulykke over dere den gang deres fedre egget meg til vrede, sier [Jehova], Allhærs Gud, og jeg ikke endret mitt forsett, har jeg i disse dager vendt om og satt meg fore å gjøre vel mot Jerusalem og Juda-ætten. Frykt ikke!» — Sakarja 8: 14, 15.
10. Hvordan har Jehovas vitner vist at de ikke nærer frykt?
10 Selv om Jehovas folk var spredt i åndelig forstand under den første verdenskrig, ønsket de i sitt hjerte å gjøre det som var rett. Etter at Jehova hadde gitt dem tukt, endret han derfor sin handlemåte overfor dem. (Malaki 3: 2—4) I dag ser vi tilbake og takker ham inderlig for det han har gjort. Sant nok har vi vært «gjenstand for alle nasjonenes hat». (Matteus 24: 9) Mange er blitt fengslet, og noen har til og med måttet gå i døden for sin tro. Vi møter ofte likegyldighet eller fiendtlighet. Men vi frykter ikke. Vi vet at Jehova er sterkere enn alle motstandere, om de er synlige eller usynlige. (Jesaja 40: 15; Efeserne 6: 10—13) Vi vil alltid følge denne formaningen: «Vent på [Jehova], vær frimodig og sterk!» — Salme 27: 14.
«Tal sannhet, enhver med sin neste!»
11, 12. Hva må hver enkelt av oss ha i tankene hvis vi fullt ut skal få del i de velsignelser som Jehova har øst ut over sitt folk?
11 For at vi fullt ut skal få del i Jehovas velsignelser, er det visse ting vi må ha i tankene. Sakarja sier: «Dette er de budene som dere skal holde: Tal sannhet, enhver med sin neste! På tinget skal dere felle dommer som hviler på sannhet og skaper fred. Tenk ikke ut ondt mot hverandre, og elsk ikke falsk ed! For alt slikt hater jeg, lyder ordet fra [Jehova].» — Sakarja 8: 16, 17.
12 Jehova formaner oss til å tale sannheten. (Efeserne 4: 15, 25) Han hører ikke bønnene til dem som tenker ut skadelige ting, som skjuler sannheten for egen vinnings skyld, eller som sverger falske eder. (Ordspråkene 28: 9) Fordi han hater frafall, vil han at vi skal holde fast ved Bibelens sannhet. (Salme 25: 5; 2. Johannes 9—11) I likhet med de eldste som satt i byportene i Israel, må eldste som sitter i dømmende utvalg, basere sin veiledning og sine avgjørelser på Bibelens sannhet, ikke på sine egne meninger. (Johannes 17: 17) Jehova vil at de skal felle dommer som «skaper fred», ved at de som kristne hyrder prøver å gjenopprette freden mellom stridende parter og hjelper angrende overtredere til igjen å kunne stå i et fredelig forhold til Gud. (Jakob 5: 14, 15; Judas 23) Samtidig bevarer de freden i menigheten, idet de modig utstøter dem som forstyrrer denne freden ved at de med overlegg fortsetter å følge en urett handlemåte. — 1. Korinter 6: 9, 10.
«Fryd og glede»
13. a) Hvilken forandring angående faste profeterte Sakarja om? b) Hvilke faster holdt israelittene?
13 Deretter kommer et åttende høytidelig utsagn: «Så sier [Jehova], Allhærs Gud: Fastedagene i den fjerde og i den femte og i den sjuende og i den tiende måneden skal bli til fryd og glede for Juda-ætten og til herlige høytidsdager. Men elsk sannhet og fred!» (Sakarja 8: 19) Under Moseloven fastet israelittene på soningsdagen for å gi uttrykk for sorg over sine synder. (3. Mosebok 16: 29—31) De fire fastene som Sakarja nevner, ble tydeligvis holdt for å gi uttrykk for sorg over hendelser som hadde tilknytning til erobringen og ødeleggelsen av Jerusalem. (2. Kongebok 25: 1—4, 8, 9, 22—26) Men nå var templet under gjenoppbygging, og Jerusalem var igjen bebodd. Sorgen ble forvandlet til glede, og fastene kunne bli til høytidsdager.
14, 15. a) Hvordan var feiringen av minnehøytiden en årsak til stor glede, og hva bør dette minne oss om? b) I hvilke land var det ifølge årsrapporten spesielt mange til stede på minnehøytiden?
14 I dag holder vi ikke de fastene som Sakarja omtalte, eller de fastene som ble foreskrevet i Loven. Fordi Jesus ofret sitt liv for våre synder, har vi del i en større soningsdags velsignelser. Våre synder dekkes over, ikke bare på en symbolsk måte, men fullstendig. (Hebreerne 9: 6—14) I lydighet mot den himmelske Øversteprests, Jesu Kristi, befaling feirer vi høytiden til minne om hans død som den eneste høytiden i den kristne kalender. (Lukas 22: 19, 20) Erfarer vi ikke «fryd og glede» når vi hvert år kommer sammen til denne feiringen?
15 I fjor overvar 13 147 201 minnehøytiden, 858 284 flere enn i 1994. For en enorm forsamling! Se for deg gleden i Jehovas vitners 78 620 menigheter idet uvanlig mange mennesker strømmer inn i deres Rikets saler for å overvære feiringen. Alle de tilstedeværende ble så avgjort tilskyndt til å ’elske sannhet og fred’ da de mintes hvordan Jesus Kristus døde for menneskene, han som er «veien og sannheten og livet», og som nå regjerer som Jehovas store Fredsfyrste. (Johannes 14: 6; Jesaja 9: 6) Denne høytiden hadde spesiell betydning for dem som befant seg i land som ble hjemsøkt av krig og uroligheter. Noen av våre brødre var vitne til ubeskrivelige redsler i løpet av 1995. Likevel ’voktet Guds fred, som overgår all tanke, deres hjerter og deres forstandsevner ved Kristus Jesus’. — Filipperne 4: 7.
’La oss be Jehova om nåde’
16, 17. Hvordan kan mennesker av nasjonene «be [Jehova] om nåde»?
16 Men hvor kom de fra, alle de millionene som overvar minnehøytiden? I Jehovas niende utsagn finner vi svaret: «Så sier [Jehova], Allhærs Gud: Enda en gang skal det skje at folkeslag, ja, folk fra store byer kommer, og folket i den ene byen skal gå til den andre og si: ’Kom, la oss gå og be [Jehova] om nåde, la oss søke [Jehova], Allhærs Gud! Også jeg vil gå med.’ Mange folk og mektige folkeslag skal komme og søke [Jehova], Allhærs Gud, i Jerusalem, og be [Jehova] om nåde.» — Sakarja 8: 20—22.
17 De som overvar minnehøytiden, ønsket å «søke [Jehova], Allhærs Gud». Mange av dem var hans innviede, døpte tjenere. Millioner av andre tilstedeværende hadde ennå ikke kommet så langt. I noen land var antall til stede på minnehøytiden fire—fem ganger høyere enn antall forkynnere av Riket. De mange interesserte trenger hjelp, slik at de kan fortsette å gjøre framskritt. La oss lære dem å juble over kunnskapen om at Jesus døde for våre synder og nå hersker i Guds rike. (1. Korinter 5: 7, 8; Åpenbaringen 11: 15) Og la oss oppmuntre dem til å innvie seg til Jehova Gud og underkaste seg under hans utnevnte konge. På den måten vil de «be [Jehova] om nåde». — Salme 116: 18, 19; Filipperne 2: 12, 13.
«Ti menn av alle tungemål og folk»
18, 19. a) Hvem er i dag «én jødisk mann» i oppfyllelsen av Sakarja 8: 23? b) Hvem er i dag de «ti menn» som ’griper fatt i kappefliken til én jødisk mann’?
18 For siste gang i det åttende kapitlet hos Sakarja leser vi: «Så sier [Jehova], Allhærs Gud.» Hva går Jehovas avsluttende kunngjøring ut på? «I de dager skal ti menn av alle tungemål og folk gripe fatt i kappefliken til én jødisk mann og si: ’La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.’» (Sakarja 8: 23) På Sakarjas tid var det kjødelige Israel Guds utvalgte folk. Men i det første århundre forkastet jødene Jehovas Messias. Derfor utvalgte Gud ’en jødisk mann’ — et nytt Israel — som sitt spesielle folk, «Guds Israel», som bestod av åndelige jøder. (Galaterne 6: 16; Johannes 1: 11; Romerne 2: 28, 29) Det endelige antallet av dem skulle være 144 000, alle sammen utvalgt blant menneskene til å regjere sammen med Jesus i hans himmelske rike. — Åpenbaringen 14: 1, 4.
19 De fleste av de 144 000 har allerede dødd i trofasthet og fått sin himmelske belønning. (1. Korinter 15: 51, 52; Åpenbaringen 6: 9—11) Noen få er fremdeles igjen på jorden, og de fryder seg over å se at de «ti menn» som har valgt å slå følge med ’den jødiske mann’, virkelig er «en stor skare . . . av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål». — Åpenbaringen 7: 9; Jesaja 2: 2, 3; 60: 4—10, 22.
20, 21. Hvordan kan vi bevare et fredelig forhold til Jehova nå som denne verdens ende er nær?
20 Nå som enden for denne verden ubønnhørlig kommer nærmere, opplever kristenheten det samme som folk i Jerusalem på Jeremias tid: «Vi har håpet på fred og lykke, men det kommer ikke noe godt; vi har ventet en tid med legedom, men se, det er redsel som rår.» (Jeremia 14: 19) Denne redselen vil nå et klimaks når nasjonene vender seg mot den falske religion og knuser den. Kort tid deretter vil nasjonene selv bli ødelagt i Guds endelige krig, Harmageddon. (Matteus 24: 29, 30; Åpenbaringen 16: 14, 16; 17: 16—18; 19: 11—21) Hvor store omveltninger blir det ikke da!
21 Gjennom alt dette vil Jehova beskytte dem som elsker sannhet og kultiverer «fredens sæd». (Sakarja 8: 12; Sefanja 2: 3) La oss derfor søke beskyttelse innenfor hans folks land, idet vi med iver lovpriser ham offentlig og hjelper så mange som mulig til å «be [Jehova] om nåde». Hvis vi gjør det, vil vi alltid ha del i Jehovas fred. Ja, «[Jehova] gir kraft til sitt folk, han signer det med lykke og fred». — Salme 29: 11.
Kan du forklare dette?
◻ Hvordan ’fattet Guds folk mot’ på Sakarjas tid, og hvordan gjør de det i vår tid?
◻ Hvordan reagerer vi på forfølgelse, fiendtlighet og likegyldighet?
◻ På hvilke måter ’taler vi sannhet med vår neste’?
◻ Hvordan kan vi «be [Jehova] om nåde»?
◻ Hvilken årsak til stor glede finner vi i oppfyllelsen av Sakarja 8: 23?
[Bilde på side 18]
I fjor brukte Jehovas vitner 1 150 353 444 timer på å snakke med andre om Guds rike