TYRUS

[klippe].

Den viktigste fønikiske havnebyen; den blir satt i forbindelse med våre dagers Sur, som ligger 50 km nord for Karmel-fjellet og 35 km sørsørvest for Sidon. (BILDE: bd. 2, s. 531) Tyrus var en gammel by. (Jes 23: 1, 7) Den ble grunnlagt som en koloni av sidonerne, men nøyaktig når dette skjedde, er ikke kjent. Den blir nevnt første gang etter erobringen av det lovte land omkring 1467 f.v.t., i forbindelse med grensene til Asjers stammeområde, og var da en befestet by. Det ser ut til at Tyrus helt fra begynnelsen og gjennom hele sin historie ble liggende utenfor Israels grenser som en uavhengig nabo. – Jos 19: 24, 29; 2Sa 24: 7.

Det var til sine tider et vennskapelig forhold mellom Tyrus og Israel, særlig i Davids og Salomos regjeringstid. Dyktige tyriske håndverkere var med på å bygge kong Davids palass; blant byggematerialene var sedertre som ble levert av Hiram, kongen i Tyrus. (2Sa 5: 11; 1Kr 14: 1) Tyrierne forsynte også David med sedertømmer som senere skulle brukes i forbindelse med byggingen av templet. – 1Kr 22: 1–4.

Etter Davids død forsynte Hiram, kongen i Tyrus, Salomo med materialer og arbeidskraft til oppføringen av templet og andre offentlige bygninger. (1Kg 5: 1–10; 7: 1–8; 2Kr 2: 3–14) En dyktig håndverker som var sønn av en israelittisk kvinne og en tyrisk kobberarbeider, var med på byggingen av templet. (1Kg 7: 13, 14; 2Kr 2: 13, 14) Som betaling for den hjelpen tyrierne ytet, fikk de hvete, bygg, olje og vin. (1Kg 5: 11, 12; 2Kr 2: 15) Dessuten gav Salomo kongen i Tyrus 20 byer, en gave som den tyriske kongen imidlertid ikke var særlig tilfreds med. – 1Kg 9: 10–13.

Tyrus ble med tiden en av oldtidens store sjømakter, og byens sjøfolk og handelsflåte av «Tarsis-skip» var kjent for sine reiser til fjerntliggende steder. Salomo og kongen i Tyrus drev skipsfart sammen for å innføre gull fra Ofir og andre kostbarheter. – 1Kg 9: 26–28; 10: 11, 22; 2Kr 9: 21.

Selv om tyrierne hadde slike nære forbindelser med Israel, er det ikke noe som tyder på at de som folk betraktet var interessert i å tilbe Jehova; kontakten lå hovedsakelig på det handelsmessige plan. De var etterkommere av Kanaan og praktiserte en form for Ba’al-dyrkelse. Deres hovedguddommer var Melkart og Astarte (Asjtoret). Da Etba’al var konge over sidonerne (og derfor også over Tyrus), ble hans datter Jesabel gift med Akab, kongen i nordriket Israel. Jesabel ble beryktet for sine iherdige forsøk på å utrydde tilbedelsen av Jehova. – 1Kg 16: 29, 31; 18: 4, 13, 19.

Fordømt av Gud. Det var imidlertid ikke på grunn av den ondskap Jesabel og hennes datter Atalja personlig la for dagen, at Tyrus ble sterkt fordømt av Gud. Byen vokste seg meget stor på andre folkeslags, deriblant Israels, bekostning. Det ble laget metallgjenstander, glassvarer og purpurfarger der, og byen var et senter for karavanehandelen og et stort opplagssted for import- og eksportvarer. Denne industrielle og kommersielle utviklingen førte ikke bare velstand med seg, men også hovmod og stolthet. Byens kjøpmenn og handelsmenn skrøt av at de var fyrster og ble holdt i ære på jorden. (Jes 23: 8) Med tiden utviklet Tyrus også en fiendtlig holdning til Jehova og sammensverget seg med nabolandene mot Guds folk. (Sl 83: 2–8) Det at byen så tydelig satte seg opp imot Jehova, var derfor det som førte til at den fikk en ugunstig dom og til slutt falt og ble ødelagt.

Mot slutten av 800-tallet f.v.t. merket Jehova seg den hovmodige holdningen som kjennetegnet denne byen. Han advarte den om at den kunne vente gjengjeldelse fordi den hadde tatt hans folks gull, sølv og mange andre attråverdige ting og brukt dette til utsmykning av sine templer. Den ville også bli krevd til regnskap fordi den hadde solgt Guds folk som slaver. – Joe 3: 4–8; Am 1: 9, 10.

Senere nedskrev profeten Jesaja et utsagn mot Tyrus. Av det framgikk det at byen ville bli glemt «i sytti år». (Jes 23: 1–18) Og profeten Jeremia nevnte mange år deretter Tyrus sammen med de nasjoner som ville måtte drikke Jehovas voldsomme harmes vin. (Jer 25: 8–17, 22, 27; 27: 2–7; 47: 2–4) Ettersom de nasjonene som er nevnt i Jeremias profeti, skulle «tjene Babylons konge i sytti år» (Jer 25: 8–11), ser det ut til at både Jesajas og Jeremias profeti pekte fram til Nebukadnesars felttog mot Tyrus.

Også gjennom Esekiel, som levde samtidig med Jeremia, forutsa Jehova at Tyrus ville bli rammet av ulykke ved Nebukadnesars hånd. (Ese 26: 1 til 28: 19) Tyrus var blitt sammenlignet med et vakkert skip med mangefargede seil, overdekninger over dekket og en forstavn innlagt med elfenben. Men selv om dette «skipet» var aldri så vakkert, ville det synke i det åpne hav. (Ese 27: 3–36) Tyrus’ konge (sannsynligvis et uttrykk for byens rekke av herskere) sa hovmodig: «Jeg er en gud. På et gudesete har jeg satt meg.» Men han skulle bli fjernet som vanhellig og bli tilintetgjort av ild. – Ese 28: 2–19.

Byen blir ødelagt. Under Nebukadnesars lange beleiring av Tyrus ble hans soldaters hoder «gjort skallet» på grunn av at hjelmene gnagde, og skuldrene deres ble ’slitt så de ble bare’ fordi de bar materialer til å bygge beleiringsverker av. Ettersom Nebukadnesar ikke fikk noen «lønn» for å tjene som Jehovas redskap i forbindelse med domsfullbyrdelsen over Tyrus, lovte Jehova å gi ham Egypts rikdom til gjengjeld. (Ese 29: 17–20) Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus (Against Apion, I, 156 [21]) varte beleiringen i 13 år og påførte babylonerne store kostnader. Den verdslige historie forteller ikke nøyaktig hvor omfattende og hvor effektive Nebukadnesars anstrengelser var, men tyrierne må ha lidd store tap på liv og eiendom. – Ese 26: 7–12.

Da israelittene vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon, kunne tyrierne ikke desto mindre levere sedertømmer fra Libanon til det andre templet, og de gjenopptok handelsforbindelsene med det gjenoppbygde Jerusalem. – Esr 3: 7; Ne 13: 16.

Krigen med Nebukadnesar hadde vært hard, men den førte likevel ikke til at Tyrus da ble fullstendig tilintetgjort. Av en senere profeti framgår det imidlertid at selv om Tyrus bygde seg en festningsvoll og hopet opp sølv og gull, ville Jehova sørge for at byen til slutt ble helt utslettet. – Sak 9: 3, 4.

Denne profetien ble oppfylt nesten 200 år senere, i 332 f.v.t., da Aleksander den store førte sin hær gjennom Lilleasia og under sin marsj sørover gjorde et langt nok opphold til at han kunne vie Tyrus oppmerksomhet. Da byen nektet å åpne sine porter for ham, ble han rasende og lot sine soldater samle sammen ruinene av fastlandsbyen og kaste dem i havet, slik at det ble laget en veifylling ut til øybyen, noe som også var forutsagt. (Ese 26: 4, 12; DIAGRAM: bd. 2, s. 531) Mens hans flåte holdt tyriernes skip innestengt i havnen, gikk han i gang med å bygge de høyeste beleiringstårn som er kjent fra oldtidens kriger. Og til slutt – etter sju måneder – ble det brutt en bresje i de 46 m høye bymurene. I tillegg til de 8000 soldatene som mistet livet i slaget, ble 2000 framstående menn drept som en gjengjeldelseshandling, og 30 000 innbyggere ble solgt som slaver.

Nevnt i De greske skrifter. Aleksander la byen i grus, men den ble gjenoppbygd i selevkidtiden, og i det første århundre e.v.t. var den en viktig anløpshavn ved middelhavskysten. Under Jesu omfattende virksomhet i Galilea kom det en stor mengde mennesker fra traktene omkring Tyrus og Sidon for å høre hans budskap og for å bli helbredet for sine sykdommer. (Mr 3: 8–10; Lu 6: 17–19) Noen måneder senere besøkte Jesus selv traktene ved Tyrus, hvor han helbredet det demonbesatte barnet til en syrisk-fønikisk kvinne. (Mt 15: 21–29; Mr 7: 24–31) Jesus sa at hvis de kraftige gjerningene som han hadde utført i de jødiske byene Korasin og Betsaida, var blitt utført i de hedenske byene Tyrus og Sidon, ville disse byenes innbyggere ha reagert langt mer positivt enn jødene i de førstnevnte byene gjorde. – Mt 11: 20–22; Lu 10: 13, 14.