Styrket til å si nei til urette handlinger
«DA JEG som tenåring arbeidet i en kolonialbutikk,» forteller Timothy, «ble jeg bedt hjem til en arbeidskamerat. Han sa at foreldrene hans kom til å være borte, at det skulle komme noen jenter, og at det ville bli anledning til å ha sex.» Mange av dagens ungdommer ville straks ha sagt ja til en slik invitasjon. Men hvordan reagerte Timothy? «Jeg sa til ham der og da at jeg ikke kom, og at jeg på grunn av min kristne samvittighet ikke ønsket å ha sex med noen jeg ikke var gift med.»
Timothy var ikke klar over at en ung kvinne, som også var ansatt i butikken, lyttet mens han forklarte hvorfor han ikke ville komme. Hun ble interessert i ham på grunn av hans moralske renhet, og snart måtte han si nei til henne også — en rekke ganger, noe vi skal komme tilbake til senere.
Det å bli utsatt for fristelser er selvfølgelig ikke noe som er unikt for vår tid. For omkring 3000 år siden skrev kong Salomo: «Min sønn, hvis syndere forsøker å forlede deg, så samtykk ikke. . . . Hold din fot borte fra deres sti.» (Ordspråkene 1: 10, 15) Jehova selv befalte Israels nasjon: «Du skal ikke følge etter mengden mot onde mål.» (2. Mosebok 23: 2) Skal vi kunne motstå fristelsen til å gjøre noe galt, er vi nødt til å si nei til visse ting, også selv om det kanskje ikke er populært å gjøre det.
Særlig viktig å si nei i vår tid
Det har aldri vært lett å si nei til urette handlinger, og i vår tid kan det være ekstra vanskelig, for vi lever i det Bibelen kaller «de siste dager» for denne verdensordning. I samsvar med Bibelens profetier er det blitt slik at folk flest elsker nytelser og vold og er blottet for åndelighet og moralsk sans. (2. Timoteus 3: 1—5) Rektoren ved et jesuittisk universitet sa: «Vi har hatt et sett tradisjonelle normer som er blitt utfordret, og som er blitt funnet utilfredsstillende eller gammeldags. Nå ser det ikke ut til at det finnes noen moralnormer i det hele tatt.» En høyesterettsdommer sa noe lignende: «Det er ikke lenger noe som er enten svart eller hvitt. Alt er grått. . . . Det er færre som ser forskjell på rett og galt. Det som nå er synd, er å bli tatt, ikke selve lovbruddet.»
Apostelen Paulus skrev om mennesker med slike holdninger: «De er i mørke mentalt sett og fremmedgjort for det liv som hører Gud til, på grunn av den uvitenhet som er i dem, på grunn av deres hjerters ufølsomhet. Ettersom de har mistet all moralsk sans, har de gitt seg over til løsaktig oppførsel, så de med griskhet gjør seg skyldig i all slags urenhet.» (Efeserne 4: 18, 19) Men de går vanskeligheter i møte. Jesaja erklærte: «Ve dem som sier at godt er ondt og ondt er godt, som setter mørke i stedet for lys og lys i stedet for mørke.» (Jesaja 5: 20) De kommer til å høste det de sår, nå i denne tiden, og dessuten kommer de snart til å erfare sitt største «ve» — en ugunstig dom fra Jehova. — Galaterne 6: 7.
«Når de onde skyter opp som planter og alle som praktiserer det som er skadelig, blomstrer, er det for at de skal bli tilintetgjort for evig,» sier Salme 92: 7. Med andre ord: Ondskapen blomstrer, men den skal ikke for alltid få gjøre livet utålelig for alle. Jesus sa nemlig at den «generasjon» som støttet ondskap i et slikt omfang, skulle være identisk med den generasjon som Gud vil rydde av veien i en «stor trengsel». (Matteus 24: 3, 21, 34) Hvis vi ønsker å bli bevart gjennom trengselen, trenger vi derfor å vite hva som er rett og hva som er galt ifølge Guds normer, og vi trenger naturligvis også moralsk styrke til å si nei til alle slags urette handlinger. Dette er ikke lett, men Jehova Gud har latt oss få kjennskap til noen oppmuntrende eksempler både fra bibelsk tid og fra nåtiden.
Dra lærdom av eksemplet til en ung mann som sa nei
Det ser ut til å være særlig vanskelig å si nei til utukt og ekteskapsbrudd, selv for noen i den kristne menighet. Timothy, som ble nevnt i det første avsnittet, la seg på hjertet det eksemplet som den unge Josef foregikk med, slik det er beskrevet i 1. Mosebok 39: 1—12. Josef viste moralsk styrke da hustruen til den egyptiske hoffmannen Potifar gjentatte ganger bad ham om å ha omgang med henne. Beretningen sier om Josef: «Han ville ikke og pleide å si . . . ’Hvordan kunne jeg . . . gjøre denne store ondskap og i virkeligheten synde mot Gud?’»
Hvordan fikk Josef moralsk styrke til å si nei til Potifars hustru dag etter dag? For det første satte han sitt forhold til Jehova Gud langt høyere enn et øyeblikks nytelse. Og selv om Josef ikke var underlagt en guddommelig lov (Moseloven var ennå ikke trådt i kraft), hadde han en klar forståelse av moralske prinsipper; han visste at det å begå utukt med Potifars hustru som hadde forelsket seg i ham, ville være en synd ikke bare mot hennes mann, men også mot Gud. — 1. Mosebok 39: 8, 9.
Josef forstod tydeligvis hvor viktig det er ikke engang å vekke begjær, som kan skape en ukontrollert flom av lidenskapelige følelser. De kristne gjør klokt i å følge Josefs eksempel. Som Vakttårnet for 1. november 1957 sa: «De må være klar over sine kjødelige svakheter og ikke tro at de kan gi etter for sanselig begjær inntil de når den grense Bibelen trekker opp, og så stanse der. Selv om det kanskje lykkes dem å holde seg der en tid, vil de til slutt bli dratt over grensen og synde. Slik er det nødt til å gå, for et begjær som det degges for, vokser i styrke og får et stadig fastere grep på et menneske. Da er det meget vanskeligere å få det ut av sine tanker. Det beste forsvar er å motstå det fra begynnelsen av.»
Det blir lettere å motstå en fristelse fra begynnelsen av når vi framelsker kjærlighet til det som er sant, og hat til det som er galt. (Salme 37: 27) Men skal vi kunne fortsette å motstå fristelser, må vi stadig arbeide med dette. Hvis vi gjør det, vil vi med Jehovas hjelp få en sterkere kjærlighet til det som er rett, og en sterkere avsky for det som er galt. I mellomtiden må vi, som Jesus befalte, fortsette å være på vakt, idet vi til enhver tid ber om å kunne holde stand mot fristelser og om å bli fridd fra den onde. — Matteus 6: 13; 1. Tessaloniker 5: 17.
Å motstå gruppepress
Også gruppepress kan påvirke oss til å begå urette handlinger. En ung jente innrømmet: «Jeg lever to liv — ett på skolen og ett hjemme. På skolen er jeg sammen med ungdommer som banner nesten hver gang de åpner munnen. Og jeg begynner å ta etter dem. Hva skal jeg gjøre?» Det som må til, er mot til å være annerledes, og én måte å utvikle et slikt mot på er å lese bibelske beretninger om lojale tjenere for Gud, deriblant Josef, og å meditere over slike beretninger. Andre gode eksempler vi kan lese om og meditere over, er Daniel, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego — fire unge menn som hadde mot til å skille seg ut fra sine jevnaldrende.
Mens disse fire unge israelittene sammen med andre unge menn var under utdannelse ved det kongelige hoff i Babylon, måtte de spise «en daglig forsyning av kongens fine mat». Ettersom de ikke ønsket å gå på akkord med matforskriftene i Moseloven, sa de nei takk til denne maten. Det krevde mot og styrke — ikke minst fordi «kongens fine mat» trolig bestod av svært fristende retter. Disse unge mennene er virkelig gode eksempler for kristne i vår tid som kanskje blir fristet, ja til og med utsatt for press, til å drikke for mye alkohol eller til å bruke narkotika eller tobakk. — Daniel 1: 3—17.
Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego beviste dessuten sannheten i følgende uttalelse, som Jesus Kristus senere kom med: «Den som er tro i det minste, er også tro i mye.» (Lukas 16: 10) Det at de inntok et modig standpunkt i spørsmålet om mat, en relativt liten sak, og det at saken med Jehovas hjelp fikk et gunstig utfall, var uten tvil noe som styrket dem med tanke på en mer betydningsfull prøve som de senere skulle bli satt på. (Daniel 1: 18—20) Dette skjedde da de ble pålagt å delta i avgudsdyrkelse, under trusler om at de ellers ville bli kastet i en brennende ildovn. De tre unge mennene, som stolte helt og fullt på Jehova selv om de ikke visste hvordan det kom til å gå, fastholdt modig at de bare ville tilbe ham. Igjen velsignet Jehova dem for deres tro og mot — denne gangen ved mirakuløst å utfri dem fra flammene da de ble kastet i den sterkt opphetede ildovnen. — Daniel 3: 1—30.
Guds Ord inneholder mange andre eksempler på slike som har sagt nei til urette handlinger. Moses sa nei til å bli «kalt sønn av faraos datter», selv om dette ville ha gitt ham mange muligheter til «den midlertidige nytelse av synd» i Egypt. (Hebreerne 11: 24—26) Profeten Samuel nektet å misbruke sin myndighet ved å ta imot bestikkelse. (1. Samuelsbok 12: 3, 4) Jesu Kristi apostler svarte frimodig nei da de fikk befaling om å slutte å forkynne. (Apostlenes gjerninger 5: 27—29) Jesus selv sa fast og besluttsomt nei til alle urette handlinger — selv i de siste øyeblikkene av hans liv, da soldater tilbød ham «vin tilsatt myrra». Hvis han hadde tatt imot den drikken de tilbød ham, kunne den ha svekket hans besluttsomhet på dette kritiske tidspunktet. — Markus 15: 23; Matteus 4: 1—10.
Å si nei — et spørsmål om liv eller død
Jesus sa: «Gå inn gjennom den trange port; for bred og vid er den vei som fører til tilintetgjørelsen, og mange er de som går inn på den; men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» — Matteus 7: 13, 14.
Den brede vei er populær fordi det er så lett å gå på den. De som går på den, er selvopptatte og oppslukt av en verdslig tankegang og handlemåte, og de ønsker ikke å skille seg ut, men å tilpasse seg Satans verden. De føler at Guds lover og prinsipper innskrenker deres moralske handlefrihet. Jesus sa imidlertid uttrykkelig at den brede vei fører «til tilintetgjørelsen».
Men hvorfor sa Jesus at det bare er noen få som velger den smale vei? Først og fremst fordi det bare er et mindretall som ønsker å innrette sitt liv i harmoni med Guds lover og prinsipper og betrakter dem som en hjelp til å motstå de mange fristelsene som finnes til å begå urette handlinger. Dessuten er det bare forholdsvis få som er innstilt på å motstå urett begjær, gruppepress og frykten for å bli latterliggjort på grunn av den kurs de har valgt. — 1. Peter 3: 16; 4: 4.
De som går på den smale vei, skjønner hvordan apostelen Paulus følte det da han beskrev den kamp han kjempet for å si nei til synd. Akkurat som i dagens verden fantes det i den romerske og den greske verden på Paulus’ tid en bred vei med mange muligheter til å begå urette handlinger. Paulus forklarte at hans sinn, som visste hva som var rett, ’førte krig’ mot hans kjød, som var tilbøyelig til å gjøre det som var galt. (Romerne 7: 21—24) Ja, Paulus visste at hans kropp var en god tjener, men en dårlig herre, og han lærte å si nei til den. «Jeg slår løs på kroppen min og fører den som en slave,» skrev han. (1. Korinter 9: 27) Hvordan klarte han å få herredømme over sin egen kropp? Ikke i egen styrke, for den ville ikke ha vært tilstrekkelig, men ved hjelp av Guds ånd. — Romerne 8: 9—11.
Som følge av dette bevarte Paulus, selv om han var ufullkommen, sin ulastelighet overfor Jehova helt til slutt. Kort tid før sin død kunne han skrive: «Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har holdt meg til troen. Fra denne tiden av er rettferdighetens krone holdt i forvaring for meg.» — 2. Timoteus 4: 7, 8.
I den krig vi fører mot våre ufullkommenheter, har vi i sannhet mange oppmuntrende eksempler, ikke bare Paulus, men også dem som tjente som eksempler for ham — Josef, Moses, Daniel, Sjadrak, Mesjak, Abed-Nego og mange andre. Disse troens menn var riktignok ufullkomne, men de sa alle nei til urette handlinger. De sa ikke nei fordi de var sta eller vrangvillige, men fordi de hadde en moralsk styrke som var et resultat av Jehovas ånd. (Galaterne 5: 22, 23) De var åndelige mennesker. De hungret etter ethvert ord fra Jehovas munn. (5. Mosebok 8: 3) Hans ord betydde liv for dem. (5. Mosebok 32: 47) Framfor alt elsket og fryktet de Jehova, og med hans hjelp framelsket de tålmodig et hat til det som er galt. — Salme 97: 10; Ordspråkene 1: 7.
Måtte vi være som de! Og skal vi kunne fortsette å si nei til alle slags urette handlinger, trenger vi Jehovas ånd, akkurat som de gjorde. Jehova gir oss gavmildt av sin ånd hvis vi oppriktig ber om å få den, studerer hans Ord og regelmessig er til stede på kristne møter. — Salme 119: 105; Lukas 11: 13; Hebreerne 10: 24, 25.
Timothy, som ble nevnt innledningsvis, var glad for at han ikke ignorerte sitt åndelige behov. Den unge kvinnen som overhørte Timothys samtale med en annen arbeidskamerat, og som på en urett måte følte seg tiltrukket av hans moralske renhet, inviterte ham senere hjem til seg da mannen hennes ikke var hjemme. Timothy avslo invitasjonen. I likhet med Potifars hustru gav kvinnen seg ikke så lett, men gjentok invitasjonen ved mange anledninger. Hver gang sa Timothy høflig, men bestemt nei. Han avla dessuten et fint vitnesbyrd for henne ut fra Guds Ord. Timothy, som nå er lykkelig gift med en meget tiltalende medkristen, er dypt takknemlig mot Jehova fordi han gav ham moralsk styrke til å si nei. Vi kan være forvisset om at Jehova vil styrke og velsigne alle som ønsker å bevare sin kristne ulastelighet ved å si nei til urette handlinger. — Salme 1: 1—3.