Jona lærer om Jehovas barmhjertighet

JEHOVA har et oppdrag til sin profet Jona. Tidspunktet er det niende århundre før vår tidsregning, og Jeroboam II regjerer i Israel. Jona er fra Gat-Hefer, en by i Sebulon. (Josva 19: 10, 13; 2. Kongebok 14: 25) Gud vil sende Jona til Assyrias hovedstad, Ninive, som ligger over 80 mil nordøst for Jonas hjemby. Han skal advare ninivittene om en forestående ødeleggelse fra Gud.

Jona kan ha tenkt: «Skal jeg dra til den byen og den nasjonen? De tilber jo ikke Gud engang. Disse blodtørstige assyrerne har aldri inngått en pakt med Jehova, slik israelittene har gjort. Huff nei, folk i denne onde nasjonen kan komme til å se på advarselen min som en trussel og bestemme seg for å erobre Israel! Dette er ikke noe for meg! Jeg drar ikke. Jeg flykter til Jaffa i stedet og seiler av sted i motsatt retning — helt til Tarsis i den andre enden av Storhavet. Ja, det gjør jeg!» — Jona 1: 1—3.

I fare på havet

Snart er Jona i Jaffa ved middelhavskysten. Han finner et skip som skal til Tarsis, som i alminnelighet settes i forbindelse med Spania, over 350 mil vest for Ninive. Han betaler for reisen og går om bord. Etter at skipet har lagt fra land, går den trette profeten ned under dekk og faller i søvn. En stund senere sender Jehova en sterk storm over havet, og de redde sjømennene roper hver på sin gud. Skipet ruller og stamper så mye at de kaster lasten på sjøen for å lette fartøyet. Likevel ser det ut til at det ikke er mulig å unngå forlis, og Jona hører den opphissede skipsføreren utbryte: «Hvordan kan du ligge og sove så godt? Stå opp og rop til din gud! Kanskje guden vil komme oss i hu, så vi ikke går under.» Jona står da opp og går opp på dekk. — Jona 1: 4—6.

«Kom, la oss kaste lodd, så vi får vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss!» sier sjømennene. Loddet faller på Jona. Forestill deg hvor redd han blir når sjømennene sier: «Si oss hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Hva ærend er du ute i, og hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra, og hvilket folk hører du til?» Jona svarer at han er en hebreer som dyrker «[Jehova], himmelens Gud, han som har skapt havet og fastlandet». Stormen er kommet over dem fordi han flykter fra Jehova i stedet for å vise lydighet og bringe Guds budskap til Ninive. — Jona 1: 7—10.

«Hva skal vi gjøre med deg,» spør sjømennene, «så havet kan legge seg?» Havet blir mer og mer opprørt, og Jona sier derfor: «Ta og kast meg i havet, så skal det stilne! For jeg vet at det er for min skyld den sterke stormen er kommet over dere.» Mennene har ikke lyst til å kaste Jehovas tjener på sjøen og la ham møte den visse død, så de prøver å ro tilbake til land. Men de greier det ikke, og de roper: «Å, [Jehova], la oss ikke gå under fordi denne mannen skal dø, og la ikke uskyldig blod komme over oss! For du, [Jehova], har gjort som du vil.» — Jona 1: 11—14.

Kastet på sjøen

Dermed kaster sjømennene Jona over bord. Han synker ned i det frådende havet, som så holder opp å rase. Da folkene ser det, ’blir de grepet av stor frykt for Jehova. De ofrer slaktoffer til ham og gir løfter’. — Jona 1: 15, 16.

Idet vannet lukker seg over Jona, ber han utvilsomt til Jehova. Så merker han at han glir gjennom en myk passasje og kommer inn i et større hulrom. Overraskende nok kan han fremdeles puste! Han fjerner tang som har slynget seg rundt hodet hans, og finner ut at han har havnet på et høyst uvanlig sted. Det skyldes at «[Jehova] sendte en stor fisk som slukte Jona; og han var i fiskens buk i tre dager og tre netter». — Jona 2: 1.

Jonas inderlige bønn

I den store fiskens buk har Jona god tid til å be. Noe av det han sier, ligner på visse salmer. Han skrev senere ned disse bønnene, som uttrykker både fortvilelse og anger. For eksempel virket det for ham som fiskens buk ville bli hans grav. Derfor bad han: «Jeg kalte på [Jehova] i min nød, og han bønnhørte meg. Jeg ropte fra dødsrikets dyp, og du hørte min røst.» (Jona 2: 2, 3) To av sangene ved festreisene — som israelittene sannsynligvis sang når de reiste opp til Jerusalem for å feire de årlige høytidene — gir uttrykk for lignende tanker. — Salme 120: 1; 130: 1, 2.

Mens Jona tenker over den situasjonen han har havnet i, ber han: «Du [Jehova] kastet meg i dypet midt på havet, og strømmen omgav meg. Dine brenninger og bølger slo alle over meg.» — Jona 2: 4; jevnfør Salme 42: 8; 69: 3.

Jona er redd for at hans ulydighet skal koste ham Guds gunst, og at han aldri mer skal få se Guds tempel. Han ber: «Jeg tenkte: Jeg er støtt bort fra deg. Skal jeg aldri mer få se ditt hellige tempel?» (Jona 2: 5; jevnfør Salme 31: 23.) Situasjonen virker så håpløs at han sier: «Vannet nådde meg helt til halsen [og satte livet hans i fare], havdypet omsluttet meg på alle kanter. Tang slynget seg om mitt hode.» (Jona 2: 6; jevnfør Salme 69: 2.) Forestill deg Jonas fortvilelse når han tilføyer: «Til fjellenes grunn fór jeg ned [inne i fisken]. Jordens bommer lukket seg etter meg for alltid [lik en gravs bommer]. Men, [Jehova] min Gud, du førte meg levende opp av graven [på den tredje dagen].» — Jona 2: 7; jevnfør Salme 30: 4.

Selv om Jona er i fiskens buk, tenker han ikke: «Jeg er så nedtrykt at jeg ikke kan be.» I stedet ber han: «Da min sjel var kraftløs [nær døden], kom jeg [Jehova] i hu [i tro på at han er uforlignelig med hensyn til makt og barmhjertighet], og min bønn nådde opp til deg, til ditt hellige tempel.» (Jona 2: 8) Gud hørte Jona fra sitt himmelske tempel og reddet ham.

Til slutt ber Jona: «De som dyrker falske og gagnløse guder [ved å sette sin lit til livløse bilder av slike guder], har oppgitt sin troskap mot deg [forlater sin egen kjærlige godhet, NW, ved å vende ryggen til Ham som viser denne egenskapen]. Men jeg vil ofre til deg [Jehova Gud] med takkesang. Det jeg har lovt [under denne hendelsen eller ved andre anledninger], vil jeg holde. Frelsen kommer fra [Jehova].» (Jona 2: 9, 10; jevnfør Salme 31: 7; 50: 14.) Fordi den angrende profeten er klar over at det bare er Gud som kan berge ham fra døden, beskriver han (i likhet med kongene David og Salomo) Jehova som kilden til frelse. — Salme 3: 9; Ordspråkene 21: 31, NW.

Jona adlyder

Etter at Jona har tenkt mye og bedt mange oppriktige bønner, merker han at han blir presset ut gjennom den passasjen der han kom inn. Til slutt blir han kastet opp på land. (Jona 2: 11) Han er takknemlig for denne utfrielsen og adlyder Guds ord: «Stå opp, gå til storbyen Ninive, og rop ut over den det budskap jeg gir deg!» (Jona 3: 1, 2) Jona begir seg av sted til den assyriske hovedstaden. Da han finner ut hvilken dag det er, forstår han at han har vært i fiskens buk i tre døgn. Han går over elven Eufrat ved dens vestlige krumning, reiser østover gjennom det nordlige Mesopotamia, kommer til elven Tigris og når til slutt fram til den store byen. — Jona 3: 3.

Jona går en dagsreise inn i Ninive, og så kunngjør han: «Om førti dager skal Ninive legges i grus!» Har Jona på mirakuløs måte fått evnen til å snakke det assyriske språket? Det sier ikke beretningen noe om. Men selv om han snakker hebraisk og noen oversetter, gir budskapet resultater. Folket i Ninive begynner å vise tro på Gud. De lyser ut faste og kler seg i botsdrakt, både store og små. Da saken kommer kongen i Ninive for øre, reiser han seg fra tronstolen, tar av seg kongekappen, kler seg i botsdrakt og setter seg i støvet. — Jona 3: 4—6.

Så overrasket Jona er! Den assyriske kongen sender ut herolder som roper: «Verken mennesker eller dyr, verken storfe eller småfe skal spise noe; de skal ikke gå på beite og ikke drikke vann. Men de skal kle seg i botsdrakt, både mennesker og dyr, og rope til Gud av all makt og vende om fra sin onde ferd og den urett de gjør. Hvem vet om ikke den sanne Gud vender om og virkelig føler beklagelse og vender om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne.» — Jona 3: 7—9, vers 9 fra NW.

Ninivittene retter seg etter kongens påbud. Da Gud ser at de har vendt om fra sin onde ferd, føler han beklagelse og gjør ikke alvor av å sende den ulykken han har varslet. (Jona 3: 10) På grunn av deres anger, ydmykhet og tro bestemmer Jehova seg for å la være å fullbyrde dommen.

Den surmulende profeten

Førti dager går og ingenting skjer med Ninive. (Jona 3: 4) Da det går opp for Jona at ninivittene ikke vil bli utslettet, misliker han dette sterkt og blir harm og ber: «Å, [Jehova]! Var det ikke det jeg tenkte da jeg ennå var i mitt hjemland! Derfor prøvde jeg først å rømme til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du kan endre din plan [føler beklagelse, NW], så du ikke lar ulykken komme. Men nå, [Jehova], ta mitt liv! For jeg vil heller dø enn leve.» Gud svarer ved å spørre: «Har du grunn til å være harm?» — Jona 4: 1—4.

Deretter går Jona ut av byen. Han slår seg ned på østsiden av den og lager seg en løvhytte, slik at han kan sitte i skyggen til han får se hvordan det går med Ninive. Jehova har medfølelse med ham og lar «en ricinus-busk vokse opp over Jona og kaste skygge over hans hode for å fri ham fra hans mismot». Som Jona gleder seg over ricinus-busken! Men ved daggry sender Gud en orm som stikker busken, og den begynner å visne. Snart er den helt uttørket. Gud sender også en brennende østavind. Solen stikker nå profeten i hodet så han blir helt utmattet. Han fortsetter å be om å få dø, ja, han sier gang på gang: «Jeg vil heller dø enn leve.» — Jona 4: 5—8; jevnfør vers 8 i NW.

Nå tar Jehova til orde. Han spør Jona: «Har du grunn til å være harm over ricinus-busken?» Jona svarer: «Ja, jeg har så god grunn til å være harm at jeg kunne dø.» Jehova sier da til profeten: «Du er bedrøvet over ricinus-busken, som du ikke har hatt noe strev med og ikke fått til å vokse, som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt.» Gud resonnerer videre: «Skulle da ikke jeg være bedrøvet over storbyen Ninive hvor det bor mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også fins en mengde dyr?» (Jona 4: 9—11) Svaret er innlysende.

Jona angrer og skriver senere den bibelske boken som bærer hans navn. Hvordan visste han at sjømennene ble grepet av frykt for Jehova, ofret slaktoffer til Ham og gav løfter? Han kan ha fått vite det gjennom guddommelig inspirasjon, eller kanskje han traff en av sjømennene eller passasjerene ved templet. — Jona 1: 16; 2: 4.

«Jonas tegn»

Da noen av de skriftlærde og fariseerne bad Jesus Kristus om et tegn, sa han: «En ond og ekteskapsbrytersk generasjon fortsetter å søke etter et tegn, men det skal ikke bli gitt den noe tegn, bortsett fra profeten Jonas tegn.» Jesus tilføyde: «For akkurat som Jona var i den veldige fiskens buk i tre dager og tre netter, så skal Menneskesønnen være i jordens hjerte i tre dager og tre netter.» (Matteus 12: 38—40) Det jødiske døgnet begynte ved solnedgang. Kristus døde fredag ettermiddag den 14. nisan i år 33. Hans legeme ble plassert i en grav før solnedgang samme dag. Den 15. nisan begynte om kvelden og varte til solnedgang om lørdagen, den sjuende og siste dagen i uken. På det tidspunktet begynte den 16. nisan, som varte til solnedgang om søndagen. Jesus lå altså død i graven i det minste en del av den 14. nisan, hele den 15. nisan og natten den 16. nisan. Da noen kvinner kom til graven søndag morgen, var han allerede blitt oppreist. — Matteus 27: 57—61; 28: 1—7.

Jesus var i graven i deler av tre døgn. Hans fiender fikk dermed se «Jonas tegn», men Kristus sa: «Menn fra Ninive skal stå opp i dommen sammen med denne generasjon og fordømme den; for de angret på grunn av det Jona forkynte, men se, her er mer enn Jona.» (Matteus 12: 41) Hvor sant var ikke det! Jødene hadde Jesus Kristus iblant seg — en profet som var mye større enn Jona. Ninivittene fikk et tilstrekkelig tegn gjennom Jona, men Jesus forkynte med langt større myndighet og underbygde sitt budskap med langt bedre beviser enn Jona. Likevel trodde ikke jødene i sin alminnelighet på ham. — Johannes 4: 48.

Som folk betraktet tok ikke jødene ydmykt imot den Profeten som var større enn Jona, og de viste ikke tro på ham. Men hva med forfedrene deres? De manglet også tro og en ydmyk ånd. Ja, Jehova sendte øyensynlig Jona til Ninive for å illustrere kontrasten mellom de angrende ninivittene og de stridlynte israelittene, som i sørgelig grad manglet tro og ydmykhet. — Jevnfør 5. Mosebok 9: 6, 13.

Hva med Jona selv? Han lærte hvor stor Guds barmhjertighet er. Jehovas reaksjon på at Jona murret over den medfølelse som ble vist de angrende ninivittene, bør dessuten lære oss at vi ikke må klage når vår himmelske Far har barmhjertighet med folk i vår tid. Nei, la oss glede oss over at det hvert år er tusener som vender seg til Jehova i tro og med et ydmykt hjerte.