MARIA

(Marịa) [fra det hebr. navnet Mirjam, som muligens betyr «opprørsk»].

I Bibelen fortelles det om seks forskjellige kvinner som het Maria.

1. Maria, Jesu mor. Hun var datter av Heli, selv om Marias mann, Josef, står oppført som «sønn av Heli» i Jesu slektsregister slik det er gjengitt hos Lukas. I M’Clintock og Strongs Cyclopædia (1881, bd. III, s. 774) heter det: «Det er en kjent sak at jødene bare regnet med menn når de satte opp sine slektsregistre, og at de i de tilfellene da en bestefars blod ble ført videre gjennom en datter til en dattersønn, utelot datterens navn, men regnet datterens mann som vedkommende morfars sønn (4. Mos. xxvi, 33; xxvii, 4–7).» Det er utvilsomt derfor historieskriveren Lukas sier at Josef var «sønn av Heli». – Lu 3: 23.

Maria var av Juda stamme og en etterkommer av David. Det kunne derfor sies om hennes sønn Jesus at han «etter kjødet utsprang fra Davids ætt». (Ro 1: 3) Gjennom sin adoptivfar, Josef, som også var en etterkommer av David, fikk Jesus en juridisk rett til Davids trone, og gjennom sin mor hadde han som Davids «avkom», «ætt» og «rot» arveretten til sin «far Davids trone». – Mt 1: 1–16; Lu 1: 32; Apg 13: 22, 23; 2Ti 2: 8; Åp 5: 5; 22: 16.

Hvis overleveringen stemmer, het Helis hustru og Marias mor Anna, mens Annas søster hadde en datter som het Elisabet, og som var mor til døperen Johannes. Ifølge denne overleveringen var altså Elisabet og Maria kusiner. Også Bibelen opplyser at Maria var i slekt med Elisabet, som var «av Arons døtre», altså av Levi stamme. (Lu 1: 5, 36) Det ordet som er gjengitt med «slektning» i Lukas 1: 36, er syggenịs. Dette greske ordet oppfattes som en særform av ordet syggenẹs, som også blir gjengitt med «slektning». (Lu 2: 44; 21: 16; Apg 10: 24; NO, NB, NV) Noen mener at Maria var søster til Salome, som var gift med Sebedeus og med ham hadde sønnene Jakob og Johannes, to av Jesu apostler. – Mt 27: 55, 56; Mr 15: 40; 16: 1; Joh 19: 25.

Oppsøkt av en engel. Omkring begynnelsen av år 2 f.v.t. ble engelen Gabriel sendt av Gud til jomfruen Maria i byen Nasaret. Engelens høyst usedvanlige hilsningsord lød slik: «Vær hilset, du høyt begunstigede; Jehova er med deg.» Da han så sa til henne at hun skulle bli gravid og føde en sønn som skulle hete Jesus, spurte hun: «Hvordan skal dette gå til, når jeg ikke har omgang med en mann?» Maria var jo på dette tidspunktet bare forlovet – med Josef. Engelen svarte: «Hellig ånd skal komme over deg, og kraft fra Den Høyeste skal overskygge deg. Derfor skal også det som blir født, kalles hellig, Guds Sønn.» Maria gledet seg ved utsikten til dette, men svarte likevel med tilbørlig beskjedenhet og ydmykhet: «Se, Jehovas slavepike! Måtte det skje med meg i samsvar med din erklæring.» – Lu 1: 26–38.

For at Marias tro på denne enestående begivenheten skulle bli ytterligere styrket, fikk hun vite at hennes slektning Elisabet i sin høye alder var gravid i sjette måned fordi Jehova ved sin mirakuløse kraft hadde gjort slutt på hennes ufruktbarhet. Maria reiste og besøkte henne, og da hun trådte inn i Elisabets hjem, hoppet barnet i Elisabets liv av glede, og Elisabet tok imot Maria med disse ordene: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt!» (Lu 1: 36, 37, 39–45) Maria svarte med en inspirert uttalelse og lovpriste Jehova for hans godhet. – Lu 1: 46–55.

Etter at Maria hadde vært omkring tre måneder hos Elisabet i Judas fjelland, vendte hun tilbake til Nasaret. (Lu 1: 56) Da Josef fikk vite (sannsynligvis av Maria selv) at hun var gravid, var han innstilt på å skille seg fra henne i hemmelighet i stedet for å utsette henne for offentlig vanære. (Forlovede ble betraktet som gifte, og det var nødvendig å gå til skilsmisse for å heve en forlovelse.) Men Jehovas engel viste seg for Josef og åpenbarte at det som var avlet i henne, var ved hellig ånd. Josef rettet seg så etter den anvisningen som kom fra Gud, og tok Maria hjem til seg som sin hustru, «men han hadde ikke omgang med henne før hun hadde født en sønn; og han gav ham navnet Jesus». – Mt 1: 18–25.

Føder Jesus i Betlehem. Ved Guds styrelse utstedte keiser Augustus på det rette tidspunkt sin forordning om at alle skulle la seg registrere i den byen de kom fra. Derved kunne profetien om Messias’ fødested bli oppfylt. (Mi 5: 2) Josef tok med seg Maria, som var høygravid, og la ut på den strevsomme, over 110 km lange reisen fra hjemmet deres i Nasaret nord i landet til Betlehem sør i landet. Fordi det ikke var plass til dem på overnattingsstedet, ble barnet født under de mest kummerlige forhold, og den nyfødte ble lagt i en krybbe. Dette skjedde sannsynligvis omkring den 1. oktober i år 2 f.v.t. – Lu 2: 1–7; BILDER: bd. 2, s. 537; se JESUS KRISTUS.

Da noen hyrder fikk høre en engel si: «I dag er det født dere en Frelser, som er Kristus, Herren, i Davids by», skyndte de seg av sted til Betlehem og fant det tegnet de skulle se etter: Marias barn ’svøpt i tøybånd og liggende i en krybbe’. De fortalte den lykkelige familien hva det store englekoret hadde sunget: «Ære til Gud i høydene der oppe, og på jorden fred blant mennesker som har hans velvilje.» Maria begynte da «å bevare alle disse uttalelsene og trakk slutninger i sitt hjerte». – Lu 2: 8–20.

På den åttende dagen lot Maria sin sønn omskjære i lydighet mot Jehovas lov. Etter den 40. dagen tok hun og hennes mann barnet med seg til templet i Jerusalem for å frambære det foreskrevne offeret. Ifølge Loven skulle det ofres en ung vær og en dueunge eller en turteldue. Hvis familien ikke hadde råd til å gi en sau, skulle det ofres to turtelduer eller to dueunger. Maria ofret enten «et par turtelduer eller to dueunger», noe som tyder på at Josef ikke var noen velstående mann. (Lu 2: 21–24; 3Mo 12: 1–4, 6, 8) Da den rettferdige gamle mannen Simeon fikk se barnet, lovpriste han Jehova. Han var takknemlig fordi han før sin død hadde fått se Frelseren. Så henvendte han seg til Maria og sa: «Et langt sverd skal gjennombore din egen sjel.» Med dette mente han ikke at noen skulle stikke et bokstavelig sverd gjennom henne, men han siktet til den smerte og lidelse hun ville bli påført i forbindelse med hennes sønns forutsagte død på en torturpæl. – Lu 2: 25–35.

Vender tilbake til Nasaret. Noe senere ble Josef varslet av en engel om at Herodes den store planla å drepe det lille barnet, og han ble bedt om å flykte til Egypt med Jesus. (Mt 2: 1–18) Da Herodes var død, vendte familien tilbake og bosatte seg i Nasaret, hvor Maria i de påfølgende årene fikk flere barn – minst fire sønner og dessuten noen døtre. – Mt 2: 19–23; 13: 55, 56; Mr 6: 3.

Maria pleide år etter år å være med Josef på den omkring 150 km lange reisen til Jerusalem i forbindelse med påskehøytiden, selv om Loven ikke krevde at kvinnene skulle være til stede. (2Mo 23: 17; 34: 23) Da familien var på vei hjem etter en slik reise, omkring år 12 e.v.t., oppdaget de etter en dagsreise at Jesus ikke var blant dem. Hans foreldre drog straks tilbake til Jerusalem for å lete etter ham. Tre dager senere fant de ham i templet, hvor han hørte på lærerne og stilte dem spørsmål. Maria utbrøt: «Barn, hvorfor har du handlet slik mot oss? Se, din far og jeg har lett fortvilt etter deg.» Jesus svarte: «Hvorfor måtte dere lete etter meg? Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?» Det mest opplagte sted hvor Guds Sønn kunne tenkes å være, var templet, hvor han kunne få bibelsk undervisning. Maria «bevarte omhyggelig alle disse uttalelsene i sitt hjerte». – Lu 2: 41–51.

Den tolv år gamle Jesus var usedvanlig kunnskapsrik for alderen. «Alle som hørte på ham, var hele tiden forbløffet over hans forstand og hans svar.» (Lu 2: 47) Jesu kjennskap til og forståelse av Skriftene vitnet om at han hadde fått god opplæring hos foreldrene. Både Maria og Josef må med stor flid ha undervist og lært opp gutten og oppdratt ham «i Jehovas tukt og formaning» og hjulpet ham til å verdsette den skikk å gå i synagogen hver sabbat. – Lu 4: 16; Ef 6: 4.

Respektert og elsket av Jesus. Etter at Jesus ble døpt, favoriserte han ikke Maria framfor andre. Han tiltalte henne ikke som «mor», men ganske enkelt som «kvinne». (Joh 2: 4; 19: 26) Dette var på ingen måte et uttrykk for manglende respekt, slik det kan oppfattes ifølge vanlig norsk språkbruk i dag. Maria var Jesu biologiske mor, men etter at Jesus ble avlet ved hellig ånd i forbindelse med sin dåp, var han først og fremst Guds Sønn, og hans «mor» var «det Jerusalem som er der oppe». (Ga 4: 26) Jesus gav klart uttrykk for dette da Maria og hennes øvrige barn en gang avbrøt Jesus mens han underviste, ved at de stilte seg opp utenfor der han var, og bad ham komme ut til dem. Jesus gjorde det klart at de som egentlig var hans mor og nærmeste slektninger, var de som tilhørte hans åndelige familie, og at åndelige interesser er viktigere enn kjødelige interesser. – Mt 12: 46–50; Mr 3: 31–35; Lu 8: 19–21.

Da vinen holdt på å ta slutt under et bryllup i Kana i Galilea, sa Maria sa til Jesus: «De har ikke vin.» Jesus svarte: «Hva har jeg med deg å gjøre, kvinne? Min time er ennå ikke kommet.» (Joh 2: 1–4) Jesus benyttet seg her av en gammel måte å spørre på som forekommer en rekke ganger i De hebraiske skrifter (Jos 22: 24; Dom 11: 12; 2Sa 16: 10; 19: 22; 1Kg 17: 18; 2Kg 3: 13; 2Kr 35: 21; Ho 14: 8) og seks ganger i De greske skrifter (Mt 8: 29; Mr 1: 24; 5: 7; Lu 4: 34; 8: 28; Joh 2: 4). Bokstavelig oversatt lyder spørsmålet slik: «Hva [er det] til meg og til deg?», og det betyr altså: «Hva har jeg til felles med deg?», eller: «Hva har jeg med deg å gjøre?» I alle de tilfellene hvor spørsmålet blir stilt, innebærer det en innvending mot det som er foreslått eller antydet. Jesus formulerte derfor kjærlig sin milde tilrettevisning på denne måten og lot sin mor forstå at han ikke stod under hennes ledelse, men ble ledet av den Høyeste Myndighet, som hadde sendt ham. (1Kt 11: 3) Den følsomme og ydmyke Maria oppfattet raskt poenget og lot seg tilrettevise. Hun trådte tilbake og lot Jesus ta ledelsen og sa til tjenerne: «Hva han enn sier dere, skal dere gjøre.» – Joh 2: 5.

Maria stod ved torturpælen da Jesus ble pælfestet. For henne var Jesus mer enn en kjær sønn: Han var Messias, hennes Herre og Frelser, Guds Sønn. Maria var nå etter alt å dømme enke. Som den førstefødte i Josefs familie oppfylte Jesus derfor sitt ansvar ved å be apostelen Johannes, som sannsynligvis var hans fetter, om å ta Maria hjem til seg og sørge for henne som om hun var hans egen mor. (Joh 19: 26, 27) Hvorfor betrodde ikke Jesus henne til en av sine egne halvbrødre? Det står ikke noe om at noen av dem var til stede. Dessuten var de ennå ikke troende, og Jesus betraktet det åndelige slektskapet som viktigere enn det kjødelige. – Joh 7: 5; Mt 12: 46–50.

En trofast disippel. Av det siste som blir sagt om Maria i Bibelen, framgår det at hun var en troende og gudhengiven kvinne som også etter Jesu himmelfart hadde nær forbindelse med andre trofaste. De elleve apostlene, Maria og noen andre var sammen i et rom ovenpå i et hus, og «samstemmig var alle disse vedholdende i bønn». – Apg 1: 13, 14.

2. Maria, søsteren til Marta og Lasarus. Disse tre var venner av Jesus, og han følte en spesiell hengivenhet for dem. Han besøkte dem i deres hjem i Betania på Oljebergets østskråning, omkring tre kilometer fra tempelfjellet i Jerusalem. (Joh 11: 18) Da Jesus en gang besøkte dem i det tredje året av sin tjeneste, betydde det så mye for Marta å være en god vertinne at hun var overdrevent opptatt av Jesu fysiske velvære. Maria viste en annen form for gjestfrihet. Hun «satte seg ved Herrens føtter» hvor hun «hele tiden lyttet til hans ord». Da Marta beklaget seg over at hennes søster ikke hjalp til, uttalte Jesus seg rosende om Maria og sa: «Maria har på sin side valgt den gode del, og den skal ikke bli tatt fra henne.» – Lu 10: 38–42.

Får se at Lasarus blir oppvekket. Noen måneder etter det ovennevnte besøket i deres hjem ble Lasarus dødssyk. Maria og Marta sendte da bud til Jesus, som sannsynligvis befant seg i Perea, øst for Jordan. Men da Jesus kom fram, hadde Lasarus vært død i fire dager. Så snart Marta fikk høre at Jesus var underveis, gikk hun for å møte ham, mens Maria «ble sittende hjemme». Da Marta kom tilbake fra utkanten av byen, sa hun stille til sin dypt sørgende søster: «Læreren er her og kaller på deg.» Først da skyndte Maria seg ut for å møte ham. Hun falt ned for hans føtter og sa gråtende til ham: «Herre, hvis du hadde vært her, ville min bror ikke ha dødd.» Hun brukte nøyaktig de samme ordene som hennes søster, Marta, hadde uttalt da hun møtte Jesus. Da Jesus så Marias tårer og de gråtende jødene som var sammen med henne, ble han så beveget at han sukket og gråt. Etter at han hadde utført det overveldende mirakel å oppreise Lasarus fra de døde, var det «mange av de jødene som var kommet til Maria» for å trøste henne, som begynte å tro på ham. – Joh 11: 1–45.

Salver Jesus med olje. Fem dager før Jesus feiret sin siste påske, var han og hans disipler igjen gjester i Betania, denne gangen i Simon den spedalskes hus, hvor Maria og hennes søsken også var til stede. Marta vartet opp ved aftensmåltidet, mens Maria igjen rettet sin oppmerksomhet mot Guds Sønn. Mens han lå til bords, tok Maria «et pund velluktende olje, ekte nardus, meget kostbar» (den var verd omkring en årslønn) og helte den ut over hodet og føttene hans. Det var ikke alle som forstod at denne handlingen, som ble utført av kjærlighet til og aktelse for Jesus, faktisk tjente som en forberedelse til Jesu nær forestående død og begravelse. Som tidligere ble Maria kritisert fordi hun gav uttrykk for sin kjærlighet, og som tidligere ble også hennes kjærlighet og hengivenhet forsvart og høyt verdsatt av Jesus. Han sa: «Overalt hvor dette gode budskap blir forkynt i hele verden, skal også det denne kvinnen gjorde, bli fortalt til minne om henne.» – Mt 26: 6–13; Mr 14: 3–9; Joh 12: 1–8.

Denne hendelsen, det at Maria salvet Jesus, som både Matteus, Markus og Johannes forteller om, må ikke forveksles med den salvingen som er omtalt i Lukas 7: 36–50. De to hendelsene har visse likhetspunkter, men det er også forskjeller mellom dem. Den hendelsen som inntraff først, som Lukas forteller om, fant sted nord i landet, i Galilea, mens den som inntraff sist, fant sted sør i landet, i Betania i Judea. Den første fant sted i hjemmet til en fariseer, den andre i Simon den spedalskes hus. Den første salvingen ble utført av en ikke navngitt kvinne som var kjent for å være en «synder», sannsynligvis en prostituert, mens den andre ble utført av Martas søster, Maria. Dessuten var det over et år mellom de to hendelsene.

Noen kritikere hevder at Johannes uttaler seg i strid med Matteus og Markus når han sier at den velluktende oljen ble helt ut over Jesu føtter og ikke hans hode. (Mt 26: 7; Mr 14: 3; Joh 12: 3) I en kommentar til Matteus 26: 7 sier Albert Barnes: «Det er imidlertid ingen uoverensstemmelse. Hun helte den sannsynligvis over både hans hode og hans føtter. Matteus og Markus hadde jo fortalt det første, mens Johannes, som skrev sitt evangelium delvis for å nedtegne begivenheter som var utelatt av dem, forteller at salveoljen også ble helt ut over Frelserens føtter. Det å helle salveolje på hodet var vanlig. Å helle salveolje over føttene var et uttrykk for en spesiell ydmykhet og hengivenhet overfor Frelseren og fortjente derfor å bli nevnt spesielt.» – Barnes’ Notes on the New Testament, 1974.

3. Maria Magdalena. Hennes tilnavn (som betyr «fra [tilhørende] Magdala») henspiller sannsynligvis på byen Magdala (se MAGADAN) på Galilea-sjøens vestre bredd, omtrent midtveis mellom Kapernaum og Tiberias. Bibelen sier ikke at Jesus noen gang besøkte denne byen, men han tilbrakte i hvert fall mye tid i området omkring den. Det er heller ikke sikkert at Maria kom fra eller bodde i denne byen. Siden Lukas omtaler henne som «Maria som ble kalt Magdalena», mener noen at han hentydet til noe utenom det vanlige. – Lu 8: 2.

Jesus drev ut sju demoner fra Maria Magdalena, og det var god nok grunn for henne til å tro at han var Messias, og til å gi uttrykk for denne troen gjennom gjerninger som var preget av en usedvanlig hengivenhet og tjenesteiver. Hun blir først nevnt i beretningen om det andre året av Jesu forkynnelsesvirksomhet, da han og hans apostler reiste «fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte og kunngjorde det gode budskap om Guds rike». Maria Magdalena og Johanna, hustruen til Herodes’ betrodde mann, og Susanna og noen andre kvinner tok seg da av nødvendige praktiske gjøremål til beste for Jesus og hans apostler og dekket omkostningene ved dette med sine egne midler. – Lu 8: 1–3.

Maria Magdalena er nok best kjent for det som fortelles om henne i beretningen om Jesu død og oppstandelse. Da Jesus som Guds Lam ble ført bort til slakting, var hun blant de kvinnene som «hadde fulgt Jesus fra Galilea for å tjene ham», og som stod på avstand og så på da Jesus hang på torturpælen. Hun var da sammen med Maria, Jesu mor, Salome og dessuten «den andre Maria» (nr. 4). – Mt 27: 55, 56, 61; Mr 15: 40; Joh 19: 25.

Etter at Jesus var begravet, gikk Maria Magdalena og noen andre kvinner av sted for å gjøre i stand krydderier og velluktende oljer før sabbaten begynte ved solnedgang. Etter sabbaten, ved daggry den første dagen i uken, gikk så Maria og de andre kvinnene til graven med den velluktende oljen. (Mt 28: 1; Mr 15: 47; 16: 1, 2; Lu 23: 55, 56; 24: 1) Da Maria fikk se at graven var åpen og tydeligvis tom, løp hun av sted for å fortelle den oppsiktsvekkende nyheten til Peter og Johannes, som løp til graven. (Joh 20: 1–4) Da Maria kom tilbake til graven, hadde Peter og Johannes forlatt stedet, og det var først nå hun kikket inn og til sin forbløffelse fikk se to engler i hvitt. Deretter snudde hun seg og fikk se Jesus stå der. Hun trodde at det var gartneren, og spurte hvor den døde var, så hun kunne ta seg av ham. Da han svarte: «Maria!», ble det straks klart for henne hvem han var, og hun omfavnet ham impulsivt og utbrøt: «Rabbụni!» Men det var ikke tid til å gi uttrykk for en slik form for hengivenhet nå. Jesus skulle bare være hos dem en kort tid. Maria måtte skynde seg av sted og fortelle de andre disiplene om hans oppstandelse og om at han skulle stige opp, som han sa, «til min Far og deres Far og til min Gud og deres Gud». – Joh 20: 11–18.

4. «Den andre Maria.» Hun var gift med Klopas (Alfeus) (se KLOPAS) og var mor til Jakob den lille og Joses. (Mt 27: 56, 61; Joh 19: 25) Ifølge tradisjonen var Klopas en bror av Josef, Jesu adoptivfar, men det er ikke noe i Bibelen som støtter denne antagelsen. Hvis den er sann, ville denne Maria ha vært Jesu tante, og hennes sønner ville ha vært hans fettere.

Maria var ikke bare en av de kvinnene som «hadde fulgt Jesus fra Galilea for å tjene ham», men hun var også en av dem som var vitne til at han ble pælfestet. (Mt 27: 55; Mr 15: 40, 41) Sammen med Maria Magdalena ble hun sittende utenfor hans grav den tunge ettermiddagen den 14. nisan. (Mt 27: 61) Den tredje dagen kom disse to og noen andre til graven med krydderier og velluktende olje som de hadde tenkt å gni inn Jesu legeme med, og til sin bestyrtelse fant de graven åpen. En engel forklarte at Jesus hadde stått opp fra de døde, og han sa at de skulle ’gå og fortelle hans disipler’ om det. (Mt 28: 1–7; Mr 16: 1–7; Lu 24: 1–10) Mens de var underveis, viste den oppstandne Jesus seg for denne Maria og de andre. – Mt 28: 8, 9.

5. Maria, mor til Johannes Markus. Hun var også Barnabas’ tante. (Apg 12: 12; Kol 4: 10) Hennes hjem ble på et tidlig tidspunkt brukt som møtested for den kristne menigheten i Jerusalem. Hennes sønn Markus var nær knyttet til apostelen Peter, som tydeligvis betydde mye for Markus’ åndelige vekst, for Peter omtaler ham som «Markus, min sønn». (1Pe 5: 13) Da Peter var blitt utfridd fra Herodes’ fengsel, gikk han rett til hennes hus, «hvor nokså mange var samlet og bad». Huset må ha vært ganske stort, og det at familien hadde en tjenestepike, kan tyde på at Maria var en velstående kvinne. (Apg 12: 12–17) Siden huset blir omtalt som hennes hus, og ikke hennes manns, var hun sannsynligvis enke. – Apg 12: 12.

6. Maria i Roma. En kvinne som Paulus sendte hilsen til i sitt brev til romerne, og som ble rost fordi hun hadde «utført mye arbeid» for menigheten i Roma. – Ro 16: 6.