Omsorgen for familien — hvor vidtrekkende skal den være?

«DEN afrikanske kultur sier at jeg er min brors vokter,» sa den nigerianske skribenten S. A. Jegede. «Den afrikanske kultur krever at en respekterer sine foreldre og tar seg av dem.» Ja, i Afrika og andre deler av verden er det en livsform å hjelpe familiemedlemmer.

Men ofte mener man at «familien» innbefatter tanter, onkler, kusiner, fettere, nieser og nevøer — og andre, simpelthen fordi de kommer fra samme landsby! Når afrikanske familier har flyttet fra landsbygda for å skaffe seg arbeid i byen, er slike slektninger imidlertid blitt en potensiell kilde til problemer. Familier som har flyttet, erfarer ofte at slektninger renner ned dørene hos dem for å be om penger eller losji. Men på grunn av bylivets spesielle krav er det ofte vanskelig, om ikke umulig, å hjelpe fjerne slektninger eller andre som kommer fra samme landsby.

Bibelen sier: «En som ikke har omsorg for sine nærmeste og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro.» (1. Timoteus 5: 8) Men hvor vidtrekkende er prinsippet om omsorg for familien? Er en kristen forpliktet til å sørge for alle slags medlemmer av hele sin familie under alle omstendigheter? Eller forholder det seg slik som den ovennevnte skribenten hevder: «Verken den afrikanske kultur eller Bibelen gir rom for misbruk av storfamilieordningen»?

Foreldre og barn

I bibelsk tid bodde familier sammen som storfamilier. Men når Bibelen forplikter en kristen til å ’ha omsorg for sin egen familie’, antyder den ikke at dette nødvendigvis innbefatter alle i storfamilien.

Bibelen legger spesielt vekt på de forpliktelsene foreldre har overfor sine barn. Da Paulus skrev om hvorvidt en menighet skulle hjelpe ham, sa han: «Det er jo ikke barna som skal spare sammen til foreldrene, men foreldrene til barna.» (2. Korinter 12: 14, UO) H. B. Clark, en kjent autoritet innen rettsvitenskap, har sagt: «Det påhviler en far en naturlig og moralsk forpliktelse til å forsørge sitt barn.» Faren er av Gud utnevnt til overhode for familieenheten og har hovedansvaret for å forsørge familien. Ofte hjelper moren til ved å ta seg av hjemmet på en god måte, bruke midlene fornuftig og arbeide utenfor hjemmet når omstendighetene krever det. — Jevnfør Ordspråkene 31: 10—31.

Men legg merke til at foreldrene blir oppfordret til å gjøre mer enn å tjene penger. De blir oppfordret til å «spare sammen» noe av inntektene til gagn for barna. Foreldre som følger denne forstandige veiledningen, er ofte i stand til å understøtte barna sine selv etter at barna er blitt voksne og har flyttet hjemmefra. Dette er spesielt passende når barn går inn for den kristne heltidstjeneste og fra tid til annen trenger økonomisk støtte for å kunne fortsette i den tjenesten. Det står ikke noe om at foreldre må «spare sammen» til utallige medlemmer av den utvidede familie.

Å «gjøre gjengjeld»

Foreldrene skal få noe igjen for denne kjærlige omsorgen. Apostelen Paulus sier i 1. Timoteus 5: 4: «Men har en enke barn eller barnebarn, er det de som først må lære å vise sin gudsfrykt i sin egen familie og gjøre gjengjeld mot de gamle. For dette er etter Guds vilje.» Å gi aldrende foreldre eller besteforeldre slik hjelp vil naturligvis være i tråd med Bibelens påbud om å hedre sine foreldre. — Efeserne 6: 2; 2. Mosebok 20: 12.

Legg også merke til at Paulus tydeligvis ikke påla fjerne slektninger å ta seg av slike enker. Den gangen var det slik at hvis en kristen enke med en trofast tjeneste bak seg ikke hadde noen nære slektninger som kunne ta seg av henne, skulle menigheten forsørge henne. — 1. Timoteus 5: 3, 9, 10.

Så en kristens forpliktelse til å ha omsorg «for sine nærmeste» innbefatter avgjort hans ektefelle og barn, foreldre og besteforeldre. Et slikt ansvar gjelder også når disse ikke er troende eller er fysisk funksjonshemmet på en eller annen måte. Det gjelder så lenge de lever. Og hvis en er gift, kan det også innbefatte at en hjelper sin ektefelle til å hedre sine foreldre. Noen har fått alvorlige vanskeligheter i ekteskapet fordi dette prinsippet er blitt oversett eller ignorert.

Hva slags omsorg, og når?

Foreldre bør likevel ikke trekke den slutning at de kan sløse med midlene sine i den tro at de når som helst kan forlange at barna deres skal gi dem materiell støtte. De bør heller ikke komme med urimelige krav med hensyn til oppmerksomhet fra barn og barnebarn, som ofte har sine egne familier, som de først og fremst er forpliktet til å ta seg av. Dette er i tråd med Paulus’ ord: «Det er jo ikke barna som skal spare sammen til foreldrene, men foreldrene til barna.» — 2. Korinter 12: 14, UO.

I tidens løp kan det være at foreldrene klarer å skaffe seg et eget hjem, en egen eiendom og en egen inntektskilde (deriblant pensjon) med tanke på å dekke sine behov på sine eldre dager. «Penger er til beskyttelse», og når foreldrene er flinke til å «spare sammen» til seg selv, kan de ofte unngå å bli en stor økonomisk eller følelsesmessig byrde for barna sine senere i livet. — Forkynneren 7: 12, NW.

Salomos ord i Forkynneren 9: 11 (NW) minner oss imidlertid om at selv om en legger de beste planer, kan en bli rammet av «tid og uforutsett hendelse». Så selv om et ektepar har vært nøye med planleggingen, kan det hende at de mister sin inntektskilde, eller at de trenger noe mer i tillegg. Hva da? Deres gudfryktige barn ønsker naturligvis å hjelpe dem på en eller annen rimelig måte. Det kan bety at de gir foreldrene økonomisk støtte, lar dem få bo hos seg eller i nærheten av seg, eller om nødvendig sørger for at de får pleie på en institusjon. Aldrende foreldre og besteforeldre bør selvsagt være rimelige og ikke regne med at barna eller barnebarna skal sørge for at de får leve i overflod, for Bibelens veiledning lyder: «Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det.» — 1. Timoteus 6: 8.

I mange tilfelle kan trygder, pensjoner og egne oppsparte midler gi aldrende foreldre og besteforeldre et tilstrekkelig, om enn beskjedent, underhold. Det er fornuftig å finne ut hvilke foranstaltninger de som oppfyller kravene, kan benytte seg av. — Romerne 13: 6.

Unngå en fariseisk tankegang

Jesus refset de skriftlærde og fariseerne fordi de sa til nødlidende foreldre: «Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en gave til templet.» (Matteus 15: 5) På Jesu tid kunne gudfryktige jøder sette til side penger eller eiendeler som de ville gi til templet. Fariseerne mente at når slike ting først var viet til templet, kunne de under ingen omstendigheter bli brukt til noe som helst annet — heller ikke til hjelp for aldrende foreldre.

Kristus fordømte denne fariseiske tankegangen og sa at den ikke var i samsvar med ånden i Guds lov. Han mente at det var viktigere å hedre sine foreldre enn å følge en menneskelaget regel. Noen kristne i dag som har viet sitt liv til tjenesten, kanskje ved å tjene som misjonærer, pionerer eller reisende tilsynsmenn, har vist at de også har en slik innstilling. Når de har fått vite at foreldrene deres trengte hjelp, har de omhyggelig prøvd å finne måter å ta seg av dem på mens de fremdeles kunne fortsette i sin form for tjeneste. Men når det ikke har kunnet la seg ordne på den måten, har de ikke resonnert som så at deres privilegier i tjenesten var viktigere enn å hedre sine foreldre. Slike fortjener ros for at de har foretatt justeringer i sitt liv — ofte ved å bringe store personlige offer — for å oppfylle sine familieforpliktelser.

Gjør godt mot alle

Det at de kristne ifølge Bibelen er forpliktet til å ta seg av sin nærmeste familie, utelukker ikke det at de kan vise andre slektninger kjærlighet i rimelig grad. Noen har tanter, søskenbarn eller nevøer som de føler står dem like nær som deres nærmeste familie. Bibelen oppfordrer oss til å «gjøre godt mot alle». (Galaterne 6: 10) Hvis en kristen har mulighet til å hjelpe en slik person, vil han naturligvis ikke ’lukke hjertet til for ham’. Det kan være at han føler seg moralsk forpliktet til å hjelpe. — 1. Johannes 3: 17.

En kristen er ikke desto mindre først og fremst forpliktet til å ta seg av sin nærmeste familie — sin ektefelle og sine barn, foreldre og besteforeldre. Han vil derfor tenke seg nøye om før han påtar seg et ansvar som kan gå ut over dem i økonomisk, følelsesmessig eller åndelig henseende.

Bibelens veiledning med hensyn til å vise omsorg for familien er altså kjærlig og rimelig. En kristen som følger den, kan slippe mange unødige bekymringer, og den kan hjelpe ham til å prioritere riktig. Dette er til ære for Jehova, «Faderen, som enhver familie i himmelen og på jorden skylder sitt navn». — Efeserne 3: 14, 15, NW.

[Bilde på side 25]

Kristne foreldre er først og fremst forpliktet til å ta seg av sine egne barn

[Bilde på side 26]

De kristnes forpliktelser kan omfatte deres aldrende foreldre så vel som deres barn