’Elsk din neste’ — hva er den beste måten å gjøre det på?
HVA føler du når du ser dine medmennesker lide stor nød? Hva får du lyst til å gjøre når du ser bilder av sultne barn? ’Jeg synes synd på dem,’ sier du, ’og jeg ønsker å hjelpe dem.’ De enorme summer som årlig blir gitt til veldedighetsorganisasjoner og hjelpetiltak, viser at mange mennesker føler det slik.
De som deltar i slike hjelpeaksjoner, fortjener ros, spesielt i betraktning av at Jesus oppfordret oss til å elske vår neste som oss selv. (Matteus 19: 19) Mange mener oppriktig at den beste måten å vise nestekjærlighet på er å bygge og drive sykehus og skoler, gi bidrag til gode formål og delta i forskjellige former for sosialt arbeid. ’Det er det som er kristendom,’ sier de kanskje, og hvis de snakker til et av Jehovas vitner, tilføyer noen: ’Det er langt bedre enn å bruke tid og krefter på å forkynne fra hus til hus slik dere gjør.’
Men er det tilfellet? Hva vil i lengden vise seg å være den beste måten å vise nestekjærlighet på?
Hva blir pengene dine brukt til?
De som gir penger til gode formål, har grunn til å spørre: ’Hvor mye av det jeg gir, går uavkortet til å hjelpe de menneskene som trenger det?’ En undersøkelse som ble foretatt i Vest-Tyskland i 1978, og som omfattet 15 veldedige organisasjoner, avslørte at 42 prosent av organisasjonenes totale inntekt ble brukt til å dekke distribusjons- og administrasjonsutgifter.
Representanter for et fjernsynsselskap avslørte at av de pengene som vesttyske «adoptivforeldre» hadde gitt for at de skulle settes inn på deres bolivianske «adoptivbarns» sparekonto, ble bare mellom seks og 15 prosent kreditert barnas konto. En talskvinne for denne organisasjonen benektet at dette var bedrageri. Hun forklarte imidlertid at det ble gjort klart for «adoptivforeldrene» at barna bare ville motta en tredjedel av det beløpet som ble gitt. De resterende pengene skulle, etter at administrasjonsutgiftene var blitt dekket, gå til utdannelse og medisinske formål.
Det er selvfølgelig en kjent sak at veldedighet er blitt misbrukt. Den hjelp som ble gitt i forbindelse med hungerkatastrofen i Afrika nylig, er et eksempel på det. I Etiopia førte politiske problemer til at mye av maten ikke nådde fram til de nødlidende, og ifølge rapporter hendte det at maten ble solgt til skyhøye priser i stedet for å bli utdelt gratis.
I publikasjonen Charity U.S.A. advarer Carl Bakal: «Hvis pengene blir gitt til en god sak, er det ingen som spør om hva de blir brukt til. Jeg ønsker ikke at folk skal slutte å gi penger. Jeg synes bare at de bør få vite hva pengene går til, siden mange gir uten å vite dette.» Det er klart at det er ufornuftig å gi penger uten å vite hva de blir brukt til.
Følg Jesu eksempel
Det er selvfølgelig beklagelig at slik hjelp blir misbrukt, men vil det på noen måte rettferdiggjøre det å unnlate å gi til en god sak? Satte ikke Jesus et eksempel for de kristne når han helbredet syke og på mirakuløs måte mettet sultne mennesker?
Jesus ble fylt av medlidenhet når han så mennesker lide nød. Åtte vers i Bibelen viser hvordan han reagerte i slike situasjoner. To ganger gjaldt det sultne mennesker (Matteus 15: 32; Markus 8: 2), tre ganger helbredelse av fysiske sykdommer (Matteus 14: 14; 20: 34; Markus 1: 41) og én gang trøst til en som hadde mistet en av sine kjære i døden (Lukas 7: 13). De to andre anledningene gjaldt en annen og enda mer omfattende nød. Matteus 9: 36 sier: «Og da han så folkemengden, syntes han inderlig synd på dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten hyrde.» Markus 6: 34 tilføyer: «Da nå Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han syntes inderlig synd på dem, for de var som sauer uten hyrde. Og han gav seg til å lære dem lenge og grundig.»
Selv om Jesus av medlidenhet ble tilskyndt til å hjelpe folk når det gjaldt materielle ting, var han først og fremst opptatt med å hjelpe dem åndelig sett, noe de religiøse lederne hadde unnlatt å gjøre. (Se Matteus, kapittel 23.) Jesus var «den gode hyrde», og han var villig til å ’gi sitt liv for sauene’. (Johannes 10: 11) Fordi han satte forkynnelsen på førsteplassen i sitt liv og ikke engasjerte seg i sosialt arbeid eller hjelpeprosjekter, kunne han ved en senere anledning si til Pilatus: «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden.» — Johannes 18: 37.
Jesus gav apostlene mirakuløse evner til å helbrede, men det var ikke det han la størst vekt på da han, før han steg opp til himmelen, gav sine instrukser til dem. Han befalte isteden: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Så det var tydelig at det de i første rekke skulle være opptatt med, var å ’gjøre disipler, å døpe dem og lære dem’. — Matteus 28: 19, 20.
Hvorfor forkynnelsen er nyttig
Det er nyttig å forkynne fordi det hjelper mennesker til å anvende Bibelens prinsipper i sitt liv. Det vil i sin tur hjelpe dem til å unngå problemer som kunne ha brakt lidelser over dem. Ved for eksempel å anvende Bibelens prinsipper med hensyn til vårt arbeid eller vår holdning til materielle ting vil vi kunne unngå økonomiske problemer. (Ordspråkene 10: 4; Efeserne 4: 28; 1. Timoteus 6: 6—8) Hvis vi følger Bibelens råd når det gjelder narkotika og dens råd på det moralske område, vil vi kunne oppnå en bedre helse og et lykkeligere familieliv.
En 35 år gammel mann fra Jugoslavia som er bosatt i Vest-Tyskland, erfarte dette. Han innrømmer: «Allerede i 18—19-årsalderen var jeg i ferd med å bli alkoholiker. Da jeg var 20, drakk jeg én liter brennevin og minst en kasse øl [20 flasker] hver dag. Tre ganger ble jeg lagt inn på sykehus til avvenning, men legene kunne ikke hjelpe meg. Selv om jeg tjente 1300 mark i måneden, brukte jeg nesten ingenting på familien.» På grunn av det han fikk høre av noen Jehovas vitner som var opptatt i forkynnelsesarbeidet, fikk han et ønske om å stå i et bedre forhold til sin Skaper. Han fortsetter: «Bønn hjalp meg til å klare det legene ikke klarte.» Tenk hvilken positiv virkning dette hadde på familien hans!
Det å forkynne vil selvfølgelig ikke løse alle problemer. Men det er allikevel nyttig fordi det kan gi menneskene håp. Guds rike vil løse alle problemer. Jesus vil under dette rikes styre utføre fysiske mirakler som alle som lever, vil ha gagn av. Den hjelp han gir, vil ikke være av midlertidig verdi, men vil være til varig, ja, evig gagn. (Se Johannes 17: 3.) Det å styrke folks tro på Jesu gjenløsningsoffer og dets betydning for oss vil derfor i det lange løp gi de beste resultater.
Mange religiøse organisasjoner i kristenheten snakker stolt om de «gode gjerninger» de gjør når de tar hånd om de syke, de nødlidende og de som har havnet på livets skyggeside. Men det ville være bedre å legge større vekt på å yte åndelig hjelp, slik Jesus gjorde. I likhet med de religiøse lederne i det første århundre har de mislykkes hva dette viktige oppdraget angår. De har kanskje mettet noen stakkars mennesker med bokstavelig føde, men de har ikke stilt deres hunger etter å høre sannhetens ord. (Se Amos 8: 11.) De har kanskje gitt penger for å hjelpe de trengende blant folkeslagene, men de har ikke forkynt «for folkeslagene det glade budskap om Kristi ufattelige rikdom» eller om Guds rike. (Efeserne 3: 8) Kristenhetens misjonærer har kanskje hjulpet utviklingsland til å bli dyktigere til å bruke plogen, men de har ikke oppfordret dem til å «smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver». — Jesaja 2: 4.
Vis likevekt når du viser nestekjærlighet
Det er riktig av oss i første rekke å gi åndelig hjelp, men det betyr på ingen måte at det ikke er nødvendig å gi materiell hjelp — enten det dreier seg om enkeltpersoner eller grupper — når det er nødvendig, og når vi har mulighet til det. Vi bør ønske å etterligne de første kristnes eksempel. (Se Apostlenes gjerninger 11: 27—30.) Dersom noen er i virkelig nød, kanskje etter en katastrofe, bør vi straks følge Paulus’ råd og «gjøre godt mot alle . . . og mest mot dem som er våre søsken i troen». (Galaterne 6: 10) For å forsikre seg om at alle får best mulig hjelp, tar Jehovas vitner vanligvis selv hånd om dette arbeidet. Og siden de vitnene som deltar i slike hjelpeaksjoner, gjør det gratis, blir det ingen administrasjonsutgifter.
Men selv om de kristne hjelper andre materielt, ønsker de ikke å tape av syne det som er deres viktigste oppgave, nemlig å forkynne det gode budskap om Guds opprettede rike. Dette riket vil snart gjøre slutt på all sykdom, fattigdom og nød i verden. Hvilken takknemlig oppgave er det ikke å hjelpe mennesker til å oppnå liv i en verden hvor ordet «medlidenhet» aldri mer trenger å bli brukt! Finnes det en bedre måte å vise nestekjærlighet på?