HERODES’ PARTI, TILHENGERE AV

Øyensynlig jøder som var tilhengere av det herodianske dynasti, som hadde fått sin myndighet fra Roma. Under Jesu Kristi jordiske tjeneste var det Herodes Antipas som var overhodet for dette dynastiet.

Disse «herodianerne» nevnes ikke i den verdslige historie og er bare så vidt nevnt i Bibelen. (Mt 22: 16; Mr 3: 6; 12: 13) Noen mener at det dreier seg om Herodes’ tjenestefolk, soldater eller hoffolk, men det reises sterke innvendinger mot dette.

Politisk stod herodianerne i sentrum: På den ene siden hadde de fariseerne og de jødiske selotene, som gikk inn for et selvstendig jødisk rike helt uavhengig av Romerriket, og på den andre siden hadde de dem som gikk inn for at Judea helt og holdent skulle innlemmes i Romerriket. Noen av saddukeerne, som ble regnet som fritenkere og som en moderat gruppe innenfor jødedommen, tilhørte trolig den herodianske retning. Denne slutningen bygger på det Matteus og Markus sier når de gjengir en uttalelse Jesus kom med om surdeig. Ifølge Matteus 16: 6 sa Jesus: «Hold øynene åpne og vokt dere for fariseernes og saddukeernes surdeig», mens Markus 8: 15 sier: «Hold øynene åpne og ta dere i akt for fariseernes surdeig og Herodes’ surdeig.» At ordet «surdeig» her gjentas, tilsier at det var en forskjell mellom de to partienes lære. I noen håndskrifter står det «herodianerne» i stedet for «Herodes» i dette skriftstedet. Dette gjelder Chester Beatty-papyrus nr. 1 (P⁴⁵), Codex Washingtonianus I og Codex Koridethianus. – The Interpreter’s Dictionary of the Bible, redigert av G.A. Buttrick, 1962, bd. 2, s. 594; Our Bible and the Ancient Manuscripts av sir Frederic Kenyon, 1958, s. 215, 216.

Én ting er sikkert: Selv om tilhengerne av Herodes’ parti og fariseerne åpenlyst var politiske og religiøse motstandere, stod de sammen i sin voldsomme motstand mot Jesus. Minst to ganger rådførte disse stridende partene seg med hverandre om hvordan de best kunne rydde sin felles motstander av veien. Det første tilfellet det blir fortalt om, inntraff kort tid etter påsken i år 31, under Jesu store forkynnelseskampanje i Galilea. Da fariseerne ble vitne til at Jesus helbredet en mann som hadde en inntørket hånd, «gikk [de] . . . ut og begynte straks sammen med tilhengerne av Herodes’ parti å holde rådslagning mot ham, for å kunne ta livet av ham». – Mr 3: 1–6; Mt 12: 9–14.

Det andre tilfellet inntraff nesten to år senere, bare tre dager før Jesus ble drept, da fariseernes disipler og tilhengerne av Herodes’ parti gikk sammen om å sette Jesus på prøve i spørsmålet om å betale skatt. De mennene som framførte spørsmålet, var i all hemmelighet blitt leid til å «gi seg ut for å være rettferdige, så de kunne fange ham i ord og så overgi ham til øvrigheten og stattholderens myndighet». (Lu 20: 20) Før de stilte det direkte spørsmålet om skattebetaling, kom de med noen smigrende ord for å få Jesus til å være mindre på vakt. Jesus gjennomskuet imidlertid deres ondskap og sa: «Hvorfor setter dere meg på prøve, dere hyklere?» Så brakte han dem fullstendig til taushet med det svaret han gav på spørsmålet om å betale skatt. – Mt 22: 15–22; Lu 20: 21–26.