Gi ikke opp å gjøre det gode
«La oss ikke bli trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.» — GALATERNE 6: 9.
1. Hvilket oppdrag gav Jesus sine etterfølgere?
KRISTNE mennesker gjør en bestemt god gjerning som er en del av deres tilbedelse. Det fremgår av følgende tydelige befaling hva denne gjerningen består i: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem . . . og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matteus 28: 19, 20, NW) Det var Jesus Kristus selv som påla sine disipler å utføre dette verdensomfattende undervisningsarbeidet.
2. a) Hvorfor er det arbeid som består i å gjøre disipler, en viktig og god gjerning? b) Hvilke formål tjener dette arbeidet?
2 Befalingen om å gjøre andre til disipler var en av de siste uttalelsene Jesus kom med til sine første disipler før han fór opp til himmelen. Det var et meget viktig oppdrag han gav dem. Ved at det ble utført, ville mange liv bli reddet. (1. Timoteus 4: 16) Det gjør dette arbeidet til en viktig og god gjerning. Den går ut på å sørge for at alle som gir akt på Rikets budskap, får sunn, bibelsk undervisning, og forkynnelsen utgjør også en advarsel til dem som avviser budskapet. (Lukas 10: 10, 11) Det som kjennetegner sanne kristne, er både det at de utfører dette arbeidet, og at de retter seg etter det som Jesus ellers lærte. — Johannes 8: 31.
3. a) Hvordan reagerte Jesu disipler på hans eksempel og hans befaling? b) Hvilken holdning bygde Jesus opp hos sine disipler?
3 Som den store Lærer var Jesus et glimrende eksempel for sine etterfølgere. Han underviste offentlig og gjorde disipler ved å ’forkynne evangeliet om riket’. (Matteus 9: 35) De som etter hvert sluttet seg til ham, fulgte hans eksempel og begynte selv å gjøre disipler, for en sann disippel er «en som tar imot og hjelper til med å utbre en annens lære». Det arbeid som består i å gjøre disipler, skulle til å begynne med bare bli utført blant jøder og folk som hadde gått over til jødedommen. Men fulgte Jesu disipler hans påbud om å gå «dag etter dag» selv om de møtte motbør? Ja, de gikk til «de bortkomne sauene i Israels folk» helt til de første hedningene ble troende i år 36 e.Kr. (Matteus 10: 5, 6; Apostlenes gjerninger 5: 42) Det ble sagt at disiplene ’fylte Jerusalem med sin lære’. (Apostlenes gjerninger 5: 28, EN) De gav ikke opp å gjøre sin gode gjerning, men utførte den trofast.
«Åkeren er verden»
4. Med hvilken innstilling fullførte Jesu etterfølgere sitt oppdrag?
4 Jesus viste at det skulle forkynnes for mennesker av «alle folkeslag». (Matteus 28: 19) I en lignelse om hvordan det gikk til da Rikets sæd ble sådd, hadde han sagt: «Åkeren er verden.» (Matteus 13: 38) De kristne skulle derfor vitne om ham og om Riket overalt. De skulle fortsette med å forkynne «dag etter dag», og nå skulle de dra «like til jordens ender». (Apostlenes gjerninger 1: 8) Apostelen Paulus ’viet seg helt til forkynnelsen’, og vi kan være sikker på at det gjorde også andre kristne. — Apostlenes gjerninger 18: 5.
5. Hvordan tilkjennegav Jesus at han ventet at hans disipler skulle være ivrig opptatt i forkynnelsesarbeidet helt til slutten på den nåværende tingenes ordning?
5 Jesus ventet at de kristne skulle være ivrig opptatt i forkynnelsesarbeidet helt til enden på den nåværende tingenes ordning. Dette fremgår av hans forutsigelser om den kristne tjeneste og om hvor den skulle foregå. Jesus sa: «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» — Matteus 24: 14.
6. Hvor lenge skal arbeidet med å forkynne om Riket fortsette, og hvordan bør dette innvirke på vår holdning til det?
6 Da Jesus påla sine etterfølgere å forkynne budskapet om Riket og gjøre disipler over hele jorden, visste han at dette gode arbeidet en gang ville nå et klimaks, slik det også gjorde den gangen det foregikk blant jødene. Men hensikten med arbeidet ville bli oppnådd, og «så skal enden komme,» sa han. Helt fram til enden vil derfor Jehovas vitner tillitsfullt og med glede fortsette å utføre den gjerningen som er pålagt dem. De vil fortsette med arbeidet helt til det er fullført.
Hvordan arbeidet bør utføres
7. Hva var det Jesu og hans disiplers tjeneste dreide seg om?
7 Jesus lærte sine første disipler hvordan de skulle utføre sin offentlige tjeneste. De fulgte ivrig hans befaling om å ’gå ut’. Da Jesus underviste dem med tanke på forkynnelsen, sa han: «Der dere kommer, skal dere forkynne: Himmelriket er nær!» (Matteus 10: 7) Deres forkynnelse skulle dreie seg om Riket, slik Jesu tjeneste hadde gjort. De skulle forkynne et budskap som ville bli godt mottatt av oppriktige mennesker. Sluttet Jesus å forkynne da hans etterfølgere begynte sin gjerning? Nei, «da Jesus hadde sagt det han ville pålegge sine tolv disipler, drog han derfra for å undervise og forkynne rundt om i byene». — Matteus 11: 1.
8. a) Hvor skulle Rikets forkynnere arbeide, og hvordan skulle de gå fram? b) Hvorfor er det passende å forkynne det gode budskap for folk i deres hjem? c) Hvilke fordeler er det ved å hilse en beboer på en passende måte?
8 Hvem skulle disse Rikets forkynnere henvende seg til, og hvordan skulle de gå fram? Jesus sa: «Når dere kommer inn i huset, så hils det med fred.» (Matteus 10: 12) Beboerne ble hedret ved at forkynnerne gikk til dem med det gode budskap, for på den måten fikk de anledning til å tenke over Rikets budskap i hjemlige omgivelser. Det er både høflig og hensynsfullt å begynne en samtale med alminnelige og godtatte hilsningsmåter, og dessuten kan en vennlig og hyggelig innledende hilsen føre til at folk blir glad for besøket selv om de ikke har bedt om å få det. (Jevnfør Matteus 28: 9; Lukas 1: 28.) Det svaret du får fra den som åpner døren, og den tonen det blir sagt i, kan også fortelle deg en god del om hans eller hennes holdning. Den bør du merke deg før du fortsetter å snakke, for derved blir det lettere å tilpasse det du sier, til beboerens behov. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 22: 1, 2; 23: 6.
9. Hva er det som viser at ikke alle ville ta imot budskapet om Riket, og hvordan skulle forkynnerne forholde seg overfor dem som ikke var interessert?
9 Jesus gjorde sine disipler oppmerksom på at ikke alle mennesker i et distrikt ville reagere positivt. Han sa: «Når dere kommer til en by eller landsby, så finn ut hvem som der er verdig til å ta imot dere [hvem som er det verd, EN].» Hvis alle tok imot budskapet om Riket, ville det ikke være noen grunn til å benytte uttrykket «finn ut». Hvordan skulle de forholde seg overfor dem som ikke viste interesse for budskapet? «Er det noen som ikke vil ta imot dere og heller ikke vil høre deres budskap, da skal dere forlate det huset eller den byen og riste støvet av føttene.» De skulle gå fra dem i fred og overlate sakens videre utvikling til Jehova. — Matteus 10: 11, 14.
Situasjonen i vår tid
10. Hva har andre uttalt om Jehovas vitners forkynnelse?
10 Jehovas vitner forkynner nå budskapet om Riket over hele jorden og etterkommer derved trofast den befalingen som ble gitt til de kristne. Den nederlandske journalisten A. P. Wisse har uttalt: «De skiller seg ut fra andre mennesker. Forskjellen skyldes delvis deres iherdige evangeliseringsarbeid. De betrakter ikke sann kristendom som en religion med katedraler, med sognebarn som har sin egen faste plass og en religion som ikke krever stort mer av dem enn at de skal være tilhørere. De taler med paulinsk frimodighet til alle som vil høre.» De har fått store velsignelser av Jehova Gud for den iver de har lagt for dagen i tjenesten.
11, 12. a) Hvilke resultater er blitt oppnådd i forkynnelsesarbeidet i de senere år? b) Hva skjer med tilgjengelige distrikter for forkynnelse etter hvert som vi vokser i antall? c) Hvilke spørsmål oppstår i denne forbindelse?
11 Det er nå over tre millioner Rikets forkynnere som deltar med iver i arbeidet i 210 land. Det finner sted en jevn økning i antall nye disipler. I løpet av de siste sju årene er 1 246 204 blitt døpt. Det er tydelig at Jehova velsigner iherdige anstrengelser. (Jesaja 60: 8—10, 22) I minst 40 land er det ett Jehovas vitne for hver 300 eller færre innbyggere eller ett pr. 100 husstander. I noen menigheters distrikt i disse landene er forholdstallet én til 45 eller 50 — det vil si at hver forkynner har bare omkring 15 hjem å besøke eller kanskje enda færre. Mange av disse distriktene blir gjennomarbeidet hver måned. Også i land hvor forholdstallet er høyere, blir enkelte bydistrikter gjennomarbeidet svært ofte av forkynnerne. I Seoul i Republikken Korea går det bare fem dager mellom hver gang visse distrikter blir gjennomgått. Etter hvert som det blir flere av oss, og etter hvert som flere og flere Jehovas vitner blir pionerer eller hjelpepionerer, vil vi komme stadig oftere på dørene til våre naboer. Kan det by på problemer?
12 Det skal innrømmes at det kan by på problemer i noen områder, både for Jehovas vitner og for dem vi besøker. Problemet forsterkes ved at folk i mange land blir stadig mer likegyldige. Har vi da en tendens til å gi opp å utføre vår gode gjerning etter hvert som vi tiltar i antall? Trekker vi den slutning at vårt arbeid på det nærmeste er fullført, og at vi allerede har funnet alle som vil ta imot budskapet og bli disipler? Holder du personlig på å gå trett, og blir du kanskje oppgitt over å besøke de samme uinteresserte menneskene om og om igjen? Hva kan vi gjøre for å fortsette å være like iherdige?
Vi må bevare den rette holdningen
13, 14. a) Hvordan bør vi se på den situasjon at vi etter hvert må forkynne i distrikter som blir ofte gjennomarbeidet? b) Hvorfor fortsetter vi å forkynne selv om mange er «tunghørte»? c) Hvordan kan vi følge apostlenes eksempel når noen ikke vil ta imot oss?
13 Nøkkelen ligger i vår holdning til det å være Jehovas vitner. La oss alltid være oppmerksom på situasjonens lyse sider. Etter hvert som arbeidet vårt nærmer seg fullførelsen, vil det nødvendigvis være slik at noen distrikter blir gjennomarbeidet oftere fordi antall forkynnere blir stadig høyere i forhold til folketallet. Men er det ikke det vi har bedt om? (2. Tessaloniker 3: 1) Det vi nå opplever, bør glede oss og tjene til å overbevise oss om at vi har nådd fram til de avsluttende stadier i arbeidet med å gjøre disipler. Budskapet om Riket blir forkynt, slik Jesus forutsa. Vår forkynnelse utgjør også en advarsel for dem som ’ikke vil høre vårt budskap’. Husk at vi både skulle gjøre disipler og forkynne evangeliet «til vitnesbyrd» for alle folkeslag. — Matteus 10: 14; 24: 14.
14 Det er også ventelig at stadig flere vil forkaste budskapet om Riket etter hvert som enden nærmer seg. Forutsigelsene er tydelige, og de erfaringene som både Jesus og Paulus gjorde, tjener som en forsikring for oss om at mange vil være «tunghørte» og ha ’sløve hjerter’. Vi bør passe på at ikke vi blir sløve med hensyn til å utføre vårt oppdrag i denne tiden. Også de «tunghørte» skulle vi oppsøke om og om igjen så de fikk «høre og høre». (Jesaja 6: 9—11; Matteus 13: 14, 15; Ordspråkene 10: 21) Det er nok så at det krever mot å gå ofte til folk som stiller seg avvisende til våre besøk. Men ingen situasjon i noe distrikt skulle få oss til å «la være å tale». I likhet med apostlene bør vi heller be om frimodighet til å fortsette å forkynne — selv om vi møter motvilje og fiendskap — helt til arbeidet er utført. — Apostlenes gjerninger 4: 18—20, 24—31.
15. Hvilken oppmuntring får vi i Galaterne 6: 9, og hvordan bør den påvirke vår holdning til det å besøke våre medmennesker for å forkynne det gode budskap?
15 I bunn og grunn er det bare to slags mennesker i alle våre distrikter — slike som for tiden er interesserte, og slike som for tiden ikke er det. Derfor må vi fortsette vårt arbeid for å ’finne dem som er det verd’. Dette er én av de mange gode gjerninger vi må gjøre som kristne for å vise vår kjærlighet til Jehova og vår lojalitet overfor ham. La oss derfor «ikke bli trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp». (Galaterne 6: 9) Vi er nå så nær enden på den nåværende tingenes ordning at vi ikke må gi opp eller gå trett av å besøke våre medmennesker for å forkynne det gode budskap om Riket. Jehova har ennå ikke sagt at arbeidet er fullført.
Hvorfor vi må fortsette å forkynne
16. a) Hvilke omstendigheter kan føre til at folks holdning i et distrikt endrer seg? b) Nevn eksempler på slike forandringer i den lokale menighets distrikt.
16 Noe som også vil hjelpe oss til å bevare en god innstilling, er forvissningen om at vi tilkjennegir vår lojalitet overfor Jehova ved å være ivrig opptatt med å forkynne om Riket. Dessuten skjer det stadig forandringer i distriktene. Folk flytter, eller det kan være at deres livsforhold endrer seg. De var kanskje ikke interessert sist vi besøkte dem, men det kan inntreffe forandringer som kan føre til at de er mer mottagelige neste gang vi kommer — noen kan miste arbeidet sitt, de kan miste en som står dem nær, det kan skje noe dramatisk i konflikten mellom supermaktene, de kan rammes av en alvorlig sykdom, eller det kan dreie seg om noe annet. Andre kan ha fått vite at en venn eller en av deres nærmeste er blitt et Jehovas vitne, og de vil nå gjerne snakke med oss for å få vite hva det er ved vår tro som kan ha ført til en slik forandring.
17. Hvordan stiller noen seg til budskapet om Riket nå? Nevn eventuelle eksempler fra menighetens eget distrikt.
17 Husk også at mange som er blitt voksne i de senere år, nå har fått familie og tar livet mer alvorlig. De stiller gjerne spørsmål som bare Guds Ord kan besvare. En ung mor inviterte for eksempel to Jehovas vitner inn og sa: ’Da jeg var liten, kunne jeg aldri forstå hvorfor mor alltid avviste Jehovas vitner og sa til dem at hun ikke var interessert, når dere ikke hadde noe annet ønske enn å snakke om Bibelen. Jeg bestemte da at når jeg ble voksen og giftet meg og fikk mitt eget hjem, så ville jeg be Jehovas vitner om å komme inn og forklare Bibelen for meg.’
18. Hvordan kan forandringer på det religiøse område innvirke på dem vi forkynner for?
18 Har du lagt merke til at enkelte mennesker nå har begynt å stille oss spørsmål i all oppriktighet, selv om de tidligere gjennom mange år ikke har villet snakke med oss, men har betraktet seg som «frelst»? Hva kommer det av? Det har skjedd en forandring i deres religiøse holdning. De sier at de har mistet sine illusjoner og er sjokkert fordi det er blitt avslørt at visse framstående fjernsynsevangelister som de en gang hadde tillit til, har begått umoralske handlinger, beskjeftiget seg med politisk virksomhet og sløst med kirkens midler. Dette vil sannsynligvis bli stadig mer alminnelig etter hvert som forholdene innen Babylon den store fortsetter å forverre seg inntil tiden er inne til at ødeleggelsen skal ramme den. — Åpenbaringen 18: 1—8.
19, 20. Hva er det som viser at vi ikke bør kvie oss for å gå tilbake om og om igjen til folk som avviser budskapet?
19 Under ingen omstendighet bør vi bli motløse selv om folk flest er avvisende. De fortsetter sannsynligvis å tenke på oss etter at vi har gått. En beboer i Canada som fikk besøk av to Jehovas vitner, sa uttrykkelig at hun ikke var interessert. Senere begynte hun å tenke over hva de hadde sagt, og hun ville gjerne finne dem igjen for å få svar på de spørsmålene som hadde oppstått hos henne. Hun tok bilen sin og kjørte gatelangs i nabolaget for å se etter dem, men fant dem ikke. Gav hun så opp? Nei, hun stanset utenfor en venninnes hus og spurte om de hadde vært der. Det hadde de ikke, men venninnen sa at hun kunne sette henne i forbindelse med et av Jehovas vitner som hun arbeidet sammen med. Det førte til en rekke besøk hos den interesserte, som også inviterte venner, naboer, slektninger og kolleger. Opptil 15 mennesker har vært til stede, og det er blitt levert 430 bøker og bibler og 2015 blad.
20 Mange setter pris på at vi besøker dem. En kvinne skrev følgende til et av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer: «Takk for at dere har vekket stor hengivenhet i hjertet til dem som tilhører deres tro. Takk for at dere kommer på besøk . . . og gjør andre delaktige i Herrens kjærlighet. Denne enkle handlingen betyr så mye for andre . . . Selv om enkelte er uforskammete og noen er likegyldige, mens andre er mottagelige . . . gjør det inderlig godt at noen kommer innom for å minne oss om åndelige ting. Jeg synes det er godt at folk snakker med hverandre om Herren.» I et annet brev sa en beboer at vi ’ikke må oppgi folk’, uansett hvordan de behandler oss. Nei, «la oss ikke bli trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp». (Galaterne 6: 9) Denne gjerningen har Jehovas godkjennelse og velsignelse og det at vi tar del i den, er et uttrykk for vår kjærlighet til ham og til vår neste. (Matteus 22: 37—39) La oss derfor holde på med gjerningen til den er fullført. — Jevnfør Filipperne 1: 6.
21. a) Hva kan det delvis skyldes hvis vi synes at det er vanskelig å forkynne i distrikter som ofte blir gjennomarbeidet? b) Hva skal vi se på i neste artikkel?
21 Vi må være villig til å innse at problemet ikke alltid ligger hos andre mennesker når vi synes det er vanskelig å gjennomarbeide distriktene ofte. Noen ganger ligger det hos oss selv. Går vi ut med en negativ innstilling, med en følelse av at vi kjenner alle og vet hvordan de kommer til å reagere? Det kan innvirke på vår holdning og sannsynligvis også på tonen i det vi sier, og på vårt ansiktsuttrykk. Bruker vi stadig den samme fremgangsmåten og den samme måten å ordlegge oss på som vi har gjort i årevis? Distriktet forandrer seg, og den metoden som tidligere gav gode resultater, vil kanskje ikke lenger appellere til andre som «er det verd». Kanskje vi trenger å fornye vår holdning til den gjerningen vi utfører, og få et nytt syn på den. Vi skal senere se på hva vi kan gjøre for at vi ikke skal ’gi opp, men høste når tiden er inne’.
Kan du svare på dette?
◻ Hvorfor bør vi ikke ’gi opp’ å gå til våre medmennesker med det gode budskap?
◻ Hvem har pålagt oss å gjøre disipler på den måten vi gjør det, og hva går denne metoden i store trekk ut på?
◻ Hvordan er situasjonen etter hvert blitt i mange distrikter, og hva kan hjelpe oss til å bevare den rette innstillingen til situasjonen?
◻ Hvorfor bør vi fortsette å forkynne det gode budskap «dag etter dag»?
[Ramme på side 14]
VI VIL IKKE ’GI OPP’ Å FORKYNNE OM RIKET HVIS VI HUSKER:
◻ Hvem som har gitt oss vårt oppdrag og de retningslinjene vi skal arbeide etter
◻ At Jehova har velsignet det arbeidet som allerede er blitt utført over hele verden
◻ At vi må ha den rette innstilling selv om noen vender det døve øret til det vi sier
◻ At vi må be om å få frimodighet til å fortsette å forkynne i likhet med apostlene