Spørsmål fra leserne
I 1. Peter 2: 9 kaller den engelske autoriserte oversettelsen («King James Version») de salvede kristne for «en utvalgt generasjon». Bør dette ha innvirkning på vår forståelse av hvordan Jesus brukte ordet «generasjon», slik det er gjengitt i Matteus 24: 34?
Enkelte bibeloversettelser bruker ordet «generasjon» i begge disse skriftstedene. Ifølge King James Version skrev apostelen Peter: «Men dere er en utvalgt generasjon, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et særskilt folk; for at dere skal forkynne hans pris som har kalt dere fra mørke til sitt herlige lys.» Og Jesus forutsa: «Sannelig sier jeg dere: Denne generasjon skal ikke forgå før alle disse ting er oppfylt.» — 1. Peter 2: 9; Matteus 24: 34.
I det første skriftstedet brukte apostelen Peter det greske ordet geʹnos, mens vi i den teksten som gjengir Jesu uttalelse, finner ordet ge·ne·aʹ. Disse to greske ordene kan nok se like ut, og de kommer fra det samme rotordet, men de er likevel forskjellige ord med forskjellig betydning. Referanseutgaven av New World Translation of the Holy Scriptures sier i en fotnote til 1. Peter 2: 9: «’Slekt.’ Gr.: geʹnos; forskjellig fra ge·ne·aʹ, ’generasjon’, som i Mt 24: 34.» Det står en tilsvarende fotnote i tilknytning til Matteus 24: 34.
Som disse fotnotene viser, passer det godt å oversette geʹnos med «slekt», slik det er vanlig i engelske bibler, og slik det også blir gjort i den norske oversettelsen av 1978/85. I 1. Peter 2: 9 anvendte Peter profetien i Jesaja 61: 6 på salvede kristne med et himmelsk håp. Disse kommer fra mange nasjoner og stammer, men deres nasjonale bakgrunn mister sin betydning når de blir en del av det åndelige Israels nasjon. (Romerne 10: 12; Galaterne 3: 28, 29; 6: 16; Åpenbaringen 5: 9, 10) Peter viste at de i åndelig forstand blir en særskilt gruppe — «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom».
Men i den greske teksten som gjengir det Jesus sa ifølge Matteus 24: 34, finner vi ordet ge·ne·aʹ. Det er alminnelig godtatt at Jesus ikke siktet til en «slekt» av mennesker, men til de menneskene som levde i en bestemt tidsperiode.
For nesten hundre år siden klargjorde Charles T. Russell, Selskapet Vakttårnets første president, dette punktet på følgende måte: «Selv om ordene ’generasjon’ og ’slekt’ kan sies å komme fra samme rot eller utgangspunkt, har de likevel ikke samme betydning, og i Bibelen brukes de som to helt forskjellige ord. . . . I de tre forskjellige gjengivelsene av denne profetien oppgis det at vår Herre brukte et helt annet gresk ord (genea), som ikke betyr slekt, men har samme betydning som vårt ord generasjon. Andre anvendelser av dette greske ordet (genea) bekrefter at det ikke blir brukt i betydningen slekt, men at det blir brukt om mennesker som lever på samme tid.» — The Day of Vengeance, sidene 602, 603.
I en bok fra 1988 som er beregnet på bibeloversettere (A Handbook on the Gospel of Matthew), finner vi denne kommentaren: «[New International Version] oversetter denne generasjon bokstavelig, men har med en fotnote som sier: ’Eller slekt.’ Og en nytestamentlig forsker hevder at ’Matteus ikke bare sikter til den første generasjon etter Jesus, men til alle de jødiske generasjoner som forkaster ham’. Det finnes imidlertid ingen språkvitenskapelige momenter som underbygger noen av disse konklusjonene, og de må avfeies som forsøk på å omgå den opplagte betydningen. Da Jesus brukte dette uttrykket, siktet han utelukkende til sine egne samtidige.»
Som det blir vist på sidene 10 til 15, fordømte Jesus den generasjon av jøder som levde på hans tid, hans samtidige som forkastet ham. (Lukas 9: 41; 11: 32; 17: 25) Han brukte flere ganger slike uttrykk som «ond og ekteskapsbrytersk», ’vrang og uten tro’ og ’ekteskapsbrytersk og syndig’ når han skulle beskrive denne generasjonen. (Matteus 12: 39; 17: 17; Markus 8: 38) Den siste gangen Jesus brukte ordet «generasjon», befant han seg på Oljeberget sammen med fire av apostlene. (Markus 13: 3) Disse mennene, som ennå ikke var salvet med ånd eller tilhørte en kristen menighet, utgjorde verken en «generasjon» eller en slekt. Men de var godt kjent med at Jesus brukte ordet «generasjon» om sine samtidige. De kunne derfor logisk nok forstå hva han hadde i tankene da han omtalte «denne generasjon» for siste gang.a Apostelen Peter, som var en av dem som var til stede, kom senere med denne oppfordringen til jødene: «La dere frelse fra denne uredelige generasjon.» — Apostlenes gjerninger 2: 40.
Vi har mange ganger lagt fram beviser for at mye av det Jesus forutsa i den samme talen (for eksempel kriger, jordskjelv og hungersnød), ble oppfylt i tiden fra han kom med denne profetien, og fram til ødeleggelsen av Jerusalem i år 70. Mye av det ble oppfylt, men ikke alt. Det er for eksempel ingen ting som tyder på at romernes angrep på Jerusalem (årene fra 66 til 70) ble etterfulgt av «Menneskesønnens tegn», som skulle få «alle stammene på jorden» til å slå seg selv. (Matteus 24: 30) Det som skjedde mellom år 33 og år 70, må derfor bare ha vært en første oppfyllelse, ikke den fulle oppfyllelsen i stor målestokk som Jesus også hadde i tankene.
I introduksjonen til sin oversettelse av Josefus’ verk The Jewish War skriver G. A. Williamson: «Matteus forteller oss at disiplene hadde stilt [Jesus] et todelt spørsmål — om ødeleggelsen av templet og om hans eget endelige komme — og han gav dem et todelt svar, der den første delen på en svært levende måte forutsa de hendelsene som siden skulle komme til å bli utførlig beskrevet av Josefus.»
Ja, i den første oppfyllelsen siktet uttrykket «denne generasjon» tydeligvis til det samme som det gjorde i andre sammenhenger — den generasjon av vantro jøder som levde på den tiden oppfyllelsen fant sted. Denne ’generasjonen’ skulle ikke forsvinne uten at den hadde opplevd det Jesus forutsa. Som Williamson bemerket, ble profetien oppfylt i de tiårene som gikk forut for Jerusalems ødeleggelse, slik Josefus, en historiker som var øyenvitne til hendelsene, beskrev det.
I den andre og større oppfyllelsen sikter uttrykket «denne generasjon» også logisk nok til de mennesker som lever på den tiden oppfyllelsen finner sted. Som det blir fastslått i den artikkelen som begynner på side 16, behøver vi ikke å trekke den konklusjon at Jesus siktet til et bestemt antall år da han brukte ordet «generasjon».
Vi kan derimot peke på to nøkkelpunkter når det gjelder sammenhengen mellom ordet «generasjon» og begrepet tid. (1) En generasjon av mennesker kan ikke betraktes som en periode som består av så og så mange år, slik tilfellet er med tidsangivelser som omfatter et bestemt antall år (tiår eller århundre). (2) En generasjon av mennesker lever en forholdsvis kort tid, ikke uendelig lenge.
Hva ville så apostlene tenke på når de hørte at Jesus omtalte «denne generasjon»? Vi som lever i dag, har fordelen av at vi kan se tilbake på det som skjedde, og derfor vet vi at Jerusalem ble ødelagt i den ’store trengsel’ 37 år senere, men apostlene kunne ikke vite det. I stedet var det slik at når Jesus brukte ordet «generasjon», ville de forbinde det med noe bestemt — ikke med en svært lang tidsperiode, men med de mennesker som lever i en forholdsvis kort periode. Det samme gjelder i vårt tilfelle. Hvor passende er derfor ikke det Jesus videre sa: «Om den dag og time vet ingen, verken himlenes engler eller Sønnen, men bare Faderen. Derfor må også dere vise dere rede, for Menneskesønnen kommer i en time dere ikke tenker dere.» — Matteus 24: 36, 44.
[Fotnote]
a I uttrykket «denne generasjon» finner vi på gresk en form av det påpekende pronomenet houʹtos som svarer godt til det norske ordet «denne». Det kan sikte til noe som er nærværende eller befinner seg foran den som taler. Men det kan også ha andre betydninger. Oppslagsverket Exegetical Dictionary of the New Testament (1991) sier: «Ordet [houʹtos] betegner noe som er en realitet her og nå. Derfor er [aion houʹtos] den ’nåværende verden’ . . . og [geneaʹ haute] den ’generasjon som nå lever’ (f.eks. Matt 12: 41f., 45; 24: 34).» Dr. George B. Winer skriver: «Noen ganger henviser pronomenet [houʹtos] ikke til det nærmeste substantivet, men til et som er lenger unna, og som, fordi det er hovedsubjektet, mentalt sett er det nærmeste, det som er mest nærværende i skribentens bevissthet.» — A Grammar of the Idiom of the New Testament, sjuende utgave, 1897.