HERRENS AFTENSMÅLTID

Et bokstavelig måltid til minne om Herren Jesu Kristi død; en høytid til minne om hans død. Ettersom Jesu død er den eneste begivenheten som Bibelen pålegger de kristne å feire minnet om, er det passende at man bruker betegnelsen «minnehøytiden» om dette måltidet. I noen oversettelser blir det kalt «Herrens nattverd». – 1Kt 11: 20, EN, NB.

To av dem som forteller om innstiftelsen av Herrens aftensmåltid, er apostlene Matteus og Johannes, som var øyenvitner og deltakere. Markus og Lukas, som ikke selv var til stede, kommer med noen utfyllende detaljer. Paulus kaster lys over visse trekk ved Herrens aftensmåltid i forbindelse med at han gir noen instrukser til menigheten i Korint. Disse kildene gjør oss kjent med at Jesus kom sammen med disiplene sine kvelden før sin død i «et stort rom ovenpå» for å feire påsken. (Mr 14: 14–16) Matteus forteller: «Mens de fortsatte å spise, tok Jesus et brød, og etter at han hadde uttalt en velsignelse, brøt han det og gav det til disiplene og sa: ’Ta, spis. Dette betyr mitt legeme.’ Han tok også et beger, og etter at han hadde takket, gav han det til dem og sa: ’Drikk alle av det; for dette betyr mitt blod, «paktens blod», som skal utøses til gagn for mange til tilgivelse for synder. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg slett ikke drikke noe av denne vintreets frukt før den dagen da jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.’ Til slutt, etter at de hadde sunget lovsanger, gikk de ut til Oljeberget.» – Mt 26: 17–30; Mr 14: 17–26; Lu 22: 7–39; Joh 13: 1–38; 1Kt 10: 16–22; 11: 20–34.

Tidspunktet for innstiftelsen. Man feiret alltid påsken den 14. nisan (abib), som falt på eller nær en dag da det var fullmåne, i og med at hver måned (månemåned) i den jødiske kalender startet med den dagen da nymånen ble synlig. Den 14. dagen i en månemåned var altså midt i måneden. Slik det framgår av artikkelen JESUS KRISTUS (Tidspunktet for hans død), døde Jesus den 14. nisan i år 33. Når var dette ifølge den gregorianske kalender? Astronomiske beregninger viser at det inntraff en måneformørkelse fredag den 3. april år 33 etter den julianske kalender, eller fredag den 1. april etter den gregorianske kalender. (Oppolzers Canon of Eclipses, oversatt til engelsk av O. Gingerich, 1962, s. 344.) Måneformørkelser inntreffer alltid ved fullmåne. Dette tyder sterkt på at den 14. nisan i år 33 falt på torsdag/fredag den 31. mars/1. april etter den gregorianske kalender.

Det var kvelden før sin død Jesus spiste sitt siste påskemåltid og deretter innstiftet Herrens aftensmåltid. Allerede før minnemåltidet startet, ble forræderen, Judas, sendt ut, og beretningen sier at «det var natt» på dette tidspunktet. (Joh 13: 30) Ettersom det jødiske døgnet løp fra kveld til kveld, ble Herrens aftensmåltid også holdt den 14. nisan, det vil si om kvelden den 31. mars i år 33. – Se DAG.

Hvor ofte skal minnemåltidet holdes? Ifølge Lukas og Paulus sa Jesus da han innstiftet måltidet til minne om sin død: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» (Lu 22: 19; 1Kt 11: 24) Ut fra dette er det rimelig å trekke den slutning at Jesus mente at hans etterfølgere skulle holde Herrens aftensmåltid en gang i året, ikke oftere. Påsken, som ble feiret til minne om at Jehova utfridde israelittene av trelldommen i Egypt i 1513 f.v.t., ble bare feiret en gang i året, nemlig på årsdagen, den 14. nisan. Det er derfor passende at også minnehøytiden holdes bare en gang i året, den 14. nisan.

Da Jesus sendte rundt begeret, sa han, ifølge Paulus: «Fortsett å gjøre dette, så ofte som dere drikker det, til minne om meg». Og han tilføyde: «For så ofte som dere spiser dette brød og drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrens død, inntil han kommer.» (1Kt 11: 25, 26) Med uttrykket «så ofte som» kan det siktes til noe som skjer bare en gang i året, særlig når det dreier seg om noe som blir gjort årlig over en lang tidsperiode. (Jf. He 9: 25, 26.) Det var den 14. nisan Kristus gav sitt fysiske legeme som et offer på torturpælen og utøste sitt livsblod til tilgivelse for synder. Dette var altså datoen for «Herrens død» og følgelig den datoen da hans død skulle minnes.

Deltakerne i måltidet skulle være «borte fra Herren» og skulle holde Herrens aftensmåltid «ofte» inntil de døde i trofasthet. Etter sin oppstandelse til himmelsk liv ville de komme til å være sammen med Kristus, og da ville det ikke lenger være noe behov for å minnes ham. De skulle minnes hans død ’inntil han kom’. Med dette siktet apostelen Paulus åpenbart til det at Kristus skulle komme tilbake og ta dem til seg i himmelen ved å gi dem en oppstandelse under sitt nærvær. Denne forståelsen framgår enda tydeligere av Jesu ord til de elleve apostlene senere den kvelden: «Når jeg går bort og bereder et sted for dere, kommer jeg igjen og vil ta dere hjem til meg, for at også dere skal være der hvor jeg er.» – Joh 14: 3, 4; 2Kt 5: 1–3, 6–9.

Med tanke på den vinen Jesus hadde drukket under påskemåltidet før han innstiftet minnemåltidet, sa han til disiplene sine: «Fra nå av skal jeg slett ikke drikke noe av denne vintreets frukt før den dagen da jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» (Mt 26: 29) Siden han ikke ville komme til å drikke bokstavelig vin i himmelen, siktet han tydeligvis til noe som i Bibelen noen ganger blir symbolsk framstilt ved vin, nemlig glede. Det å få være sammen i Riket var det de med den største forventning så fram til. (Ro 8: 23; 2Kt 5: 2) Kong David skriver i en salme at Jehova har sørget for «vin som får det dødelige menneskes hjerte til å fryde seg», og hans sønn Salomo sier: «Vinen gjør livet frydefullt.» – Sl 104: 15; For 10: 19.

Symbolene. Markus forteller følgende om det brødet Jesus brukte i forbindelse med at han innstiftet Herrens aftensmåltid: «Mens de fortsatte å spise, tok han et brød, uttalte en velsignelse, brøt det og gav det til dem og sa: ’Ta det; dette betyr mitt legeme.’» (Mr 14: 22) Dette var den slags brød som hadde vært på bordet under det påskemåltidet som Jesus og disiplene nettopp hadde spist. Det var usyret brød, ettersom det ikke skulle finnes noe surdeig i jødiske hjem under påsken og under de usyrede brøds høytid, som fulgte umiddelbart etter. (2Mo 13: 6–10) Surdeig blir i Bibelen brukt som bilde på synd. Det usyrede brødet er derfor et passende bilde på Jesu syndfrie kjødelige legeme. (He 7: 26; 9: 14; 1Pe 2: 22, 24) Det usyrede brødet var flatt og sprøtt; det ble derfor brutt, slik skikken var ved måltidene den gangen. (Lu 24: 30; Apg 27: 35) Også ved tidligere anledninger, da Jesus på mirakuløst vis skaffet til veie brød til flere tusen personer, brøt han brødene før utdelingen begynte. (Mt 14: 19; 15: 36) Det at han brøt brødet under minnemåltidet, ser derfor ikke ut til å ha noen åndelig betydning.

Etter at Jesus hadde sendt rundt brødet, tok han et beger, «takket og gav det til dem, og de drakk alle av det. Og han sa til dem: ’Dette betyr mitt blod, «paktens blod», som skal utøses til gagn for mange’». (Mr 14: 23, 24) Han brukte vin, ikke bare ugjæret druesaft. Når Bibelen omtaler vin, dreier det seg om bokstavelig vin, ikke ugjæret druesaft. (Se VIN OG STERK DRIKK.) Vin, gjæret druesaft, vil forårsake at «gamle vinsekker» sprenges, slik Jesus sa. Fiender av Jesus anklaget ham for å være «henfallen til vindrikking», en anklage som ville være fullstendig meningsløs hvis «vinen» ikke var annet enn druesaft. (Mt 9: 17; 11: 19) I forbindelse med påskefeiringen, som nettopp var avsluttet, stod det vin på bordet, og Kristus kunne gjøre bruk av denne vinen da han innstiftet høytiden til minne om sin død. Vinen var utvilsomt rød, for bare rød vin ville være et passende symbol på blod. – 1Pe 1: 19.

Et fellesskapsmåltid. I det gamle Israel kunne man frambære et fellesskapsoffer og i den forbindelse innta et fellesskapsmåltid. Man førte da et dyr til helligdommen, hvor det ble slaktet. En del av dyret ble frambåret som offer på alteret til «en formildende duft for Jehova». En del tilfalt den presten som forestod ofringen, en annen del tilfalt Arons sønner, prestene, og også den mannen som frambar offeret, og hans familie tok del i måltidet. (3Mo 3: 1–16; 7: 28–36) En som etter Moselovens definisjon var ’uren’, hadde ikke lov til å spise av et fellesskapsoffer; hvis han gjorde det, skulle han «avskjæres fra sitt folk». – 3Mo 7: 20, 21.

Herrens aftensmåltid er likeledes et fellesskapsmåltid, ettersom de som tar del i det, nyter et spesielt fellesskap. Jehova er delaktig, ettersom han har innstiftet ordningen, Jesus Kristus utgjør gjenløsningsofferet, og Kristi åndelige brødre tar del i måltidet ved å spise og drikke av symbolene. Det at de spiser ved «Jehovas bord», betyr at de har fred med Jehova. (1Kt 10: 21) Fellesskapsofrene kan faktisk omtales som «fredsofre». – 3Mo 3: 1, NW, fotn.

De som tar del i måltidet, viser ved å spise brødet og drikke vinen at de har fellesskap med hverandre i Kristus i fullstendig enhet. Apostelen Paulus sier: «Velsignelsens beger som vi velsigner, er ikke det å ha del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det å ha del i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi, selv om vi er mange, ett legeme, for vi har alle del i dette ene brød.» – 1Kt 10: 16, 17.

Ved å delta i måltidet viser disse at de er med i den nye pakt og mottar de velsignelser som er knyttet til den, nemlig Guds tilgivelse av deres synder ved Kristi blod. De viser den rette aktelse for «paktens blod», som de er blitt helliget ved. (He 10: 29) Bibelen omtaler dem som «tjenere for en ny pakt», idet de tjener den nye pakts formål. (2Kt 3: 5, 6) Og de spiser med rette av brødet, for de kan si: «Ved den nevnte ’vilje’ er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.» (He 10: 10) De har del i Kristi lidelser og i en død lik hans, en død i ulastelighet. De har et håp om å få del i «en oppstandelse som er lik hans», en oppstandelse til et uforgjengelig liv med et åndelig legeme. – Ro 6: 3–5.

Om dem som tar del i måltidet, skriver apostelen Paulus: «Derfor vil enhver som spiser brødet eller drikker Herrens beger uverdig, bli skyldig hva Herrens legeme og blod angår. La et menneske først godkjenne seg selv etter en ransakelse, og la ham således spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker, spiser og drikker seg selv til dom hvis han ikke skjelner legemet.» (1Kt 11: 27–29) Hvis en person gav seg av med urene, ubibelske eller hyklerske handlinger, ville dette gjøre ham uskikket til å spise. Hvis han tok del i måltidet mens han var i en slik tilstand, ville han spise og drikke seg selv til dom. Han ville da ikke vise den rette verdsettelse av Kristi offer og den rette forståelse av dets hensikt og betydning. Det ville være å vise mangel på respekt, ja ringeakt, for det. (Jf. He 10: 28–31.) En slik person ville stå i fare for å bli ’avskåret fra sitt folk’, slik tilfellet var med personer i Israel som tok del i et fellesskapsmåltid selv om de var urene. – 3Mo 7: 20.

Paulus sammenligner i virkeligheten Herrens aftensmåltid med et jødisk fellesskapsmåltid når han, etter å ha drøftet fellesskapet i Kristus, fortsetter med å si: «Se på det som er Israel i kjødelig forstand: Har ikke de som spiser ofrene, fellesskap med alteret? . . . Dere kan ikke drikke Jehovas beger og demoners beger; dere kan ikke ha del i ’Jehovas bord’ og demoners bord.» – 1Kt 10: 18–21.

Deltakerne i måltidet og andre tilstedeværende. Jesus hadde samlet sine tolv apostler, og han sa til dem: «Jeg har inderlig ønsket å spise dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider.» (Lu 22: 15) Johannes’ øyenvitneberetning viser imidlertid at Jesus sendte ut Judas, forræderen, før han innstiftet minnemåltidet. Under påskemåltidet dyppet Jesus, som visste at det var Judas som skulle forråde ham, et stykke av brødet og gav det til Judas og bad ham om å gå sin vei. (Joh 13: 21–30) Også Markus’ beretning antyder at hendelsene skjedde i denne rekkefølgen. (Mr 14: 12–25) Under Herrens aftensmåltid, som nå ble innstiftet, sendte Jesus brødet og vinen rundt til de elleve gjenværende apostlene og bad dem om å spise og drikke. (Lu 22: 19, 20) Etterpå omtalte han dem som ’dem som hadde holdt ut hos ham i hans prøvelser’, ytterligere en indikasjon på at Judas var blitt sendt ut. – Lu 22: 28.

Det er ingenting som tyder på at Jesus selv spiste av brødet eller drakk av vinen som ble sendt rundt under dette minnemåltidet. Han gav sitt legeme og blod til gagn for disiplene i den hensikt å gjøre den nye pakt gyldig, den pakten som deres synder ble strøket ut ved. (Jer 31: 31–34; He 8: 10–12; 12: 24) Jesus begikk ingen synd. (He 7: 26) Han er mellommann for den nye pakt mellom Jehova Gud og dem som blir utvalgt til å være Kristi medarvinger. (He 9: 15; se PAKT.) Foruten de apostlene som var til stede ved dette måltidet, var det andre som skulle bli en del av det åndelige «Guds Israel», en ’liten hjord’ som til slutt skulle bli konger og prester sammen med Kristus. (Ga 6: 16; Lu 12: 32; Åp 1: 5, 6; 5: 9, 10) Alle Kristi åndelige brødre på jorden skulle derfor ta del i dette måltidet hver gang det ble holdt. Det sies om dem at de er «en førstegrøde av hans [Guds] skapninger» (Jak 1: 18), og at de blir kjøpt fra menneskene som «en førstegrøde for Gud og for Lammet», og i Johannes’ syn framkommer det at de teller 144 000. – Åp 14: 1–5.

Tilstedeværende som ikke forsyner seg. Herren Jesus Kristus åpenbarte at det under hans nærvær skulle finnes noen som gjorde godt mot hans åndelige brødre ved å besøke dem når de led mangel, og hjelpe dem. (Mt 25: 31–46) Skulle disse, når de var til stede ved feiringen av Herrens aftensmåltid, forsyne seg av symbolene? Bibelen sier at Gud, ved sin ånd, vil gi dem som skal ta del i måltidet, et vitnesbyrd og en forvissning om at de er «Guds arvinger, men Kristi medarvinger», at de er Guds sønner. Apostelen Paulus skriver: «Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.» Han forklarer videre at andre høster gagn av Guds ordning for disse sønnene: «Skapningen venter jo med spent forventning på Guds sønners åpenbarelse.» (Ro 8: 14–21) Kristi medarvinger skal ’herske som konger og prester over jorden’, så de kommer til å utøve et kongedømme til gagn for alle sine undersåtter. (Åp 5: 10; 20: 4, 6; 21: 3, 4) Det er naturlig at disse er interessert i dette riket og i hvordan begivenhetene utvikler seg i forbindelse med det. De vil derfor være til stede ved feiringen av Herrens aftensmåltid og iaktta det som skjer, men i og med at de ikke er Kristi medarvinger og åndsavlede sønner av Gud, forsyner de seg ikke av symbolene. De har jo ikke del i Kristi død og har heller ikke håp om en oppstandelse til liv i himmelen sammen med ham. – Ro 6: 3–5.

Ingen transsubstansiasjon eller konsubstansiasjon. Jesus befant seg fremdeles i sitt kjødelige legeme da han gav apostlene brødet. Hans legeme skulle i sin helhet ofres som et fullkomment, lytefritt offer for synder om ettermiddagen den påfølgende dagen (etter den jødiske kalender fortsatt den 14. nisan). Han hadde også alt sitt blod i behold til dette fullkomne offeret. «Han utøste sin sjel [sjelen er i blodet] til døden.» (Jes 53: 12; 3Mo 17: 11) Ved aftensmåltidet utførte han følgelig ikke noe transsubstansiasjonsmirakel; han forvandlet ikke brødet til sitt bokstavelige legeme og vinen til sitt bokstavelige blod. Av samme grunn kan man ikke med rette hevde at han mirakuløst fikk sitt legeme og sitt blod til å være til stede i eller forent med brødet og vinen, slik tilhengerne av konsubstansiasjonslæren hevder.

Det ovennevnte motsies ikke av det Jesus sier i Johannes 6: 51–57. Jesus drøfter ikke her Herrens aftensmåltid, en ordning som ble innstiftet først et år senere. Slik det framgår av versene 35 og 40, dreier det seg her om å ’spise’ og ’drikke’ i billedlig forstand, ved å vise tro på Jesus Kristus.

Å spise kjøtt og blod av et menneske ville dessuten være ensbetydende med kannibalisme. Jøder som ikke viste tro, og som ikke forstod Jesu uttalelse om å spise hans kjød og drikke hans blod riktig, ble derfor sjokkert. Deres reaksjon avspeilte jødenes syn på det å spise menneskekjøtt og blod, slik det var blitt innprentet dem ved Moseloven. – Joh 6: 60.

Å drikke blod var også et brudd på Guds lov til Noah, som ble gitt før lovpakten. (1Mo 9: 4; 3Mo 17: 10) Herren Jesus Kristus ville aldri be noen om å bryte Guds lov. (Jf. Mt 5: 19.) Jesu befaling lød dessuten: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg»; han sa ikke at disiplene skulle frambære ham som offer. – 1Kt 11: 23–25.

Brødet og vinen er således bare symboler, et bilde på Kristi legeme og hans blod, akkurat som hans ord om å spise hans kjød og drikke hans blod skulle oppfattes billedlig. Jesus hadde sagt til dem som ble støtt over det han sa: «Det brød som jeg skal gi, ja, det er mitt kjød for verdens liv.» (Joh 6: 51) Dette brødet gav han da han døde en offerdød på torturpælen. Han ble begravet, og hans Far fjernet hans legeme før det gikk i forråtnelse. (Apg 2: 31) Det var aldri noen som spiste av hans kjød eller drakk av hans blod i bokstavelig forstand.

Skal holdes på den rette måte. Den kristne menighet i Korint var i visse henseender kommet i en dårlig tilstand åndelig sett, slik at Paulus følte seg tilskyndt til å si: «Mange blant dere er svake og sykelige, og nokså mange sover i døden.» Dette kom for en stor del av at de ikke hadde den rette forståelse av Herrens aftensmåltid og dets betydning. De respekterte det ikke som en hellig anledning. Noen tok med seg kveldsmat som de spiste før eller under møtet. Enkelte av disse spiste og drakk for mye og ble beruset, mens andre i menigheten, som ikke hadde spist kveldsmat, var sultne og følte seg beskjemmet sammen med dem som hadde mye. Ettersom noen ble døsige eller hadde tankene sine andre steder, var de ikke i stand til å forsyne seg av symbolene med den rette forståelse og verdsettelse. Det var dessuten splittelse i menigheten fordi noen blant dem foretrakk Peter som leder, mens andre foretrakk Apollos og andre igjen Paulus. (1Kt 1: 11–13; 11: 18) De forstod ikke at dette var en anledning da enheten blant dem skulle framheves. De manglet en klar forståelse av anledningens alvor, at symbolene stod for Herrens legeme og hans blod, og at måltidet ble holdt til minne om hans død. Paulus understreket at de som tok del i minnemåltidet uten å erkjenne dette, var i en svært farlig situasjon. – 1Kt 11: 20–34.