’En tid til å tie og en tid til å tale’

HVOR mange ganger har du sukket: «Jeg skulle ønske jeg ikke hadde sagt akkurat det»? På den annen side husker du sikkert anledninger da du lot være å si det som lå deg på hjertet. Etterpå tenkte du kanskje: «Jeg skulle ønske jeg hadde sagt noe.»

Bibelen sier at det er ’en tid til å tie og en tid til å tale’. (Forkynneren 3: 7) Det er altså her problemet ligger — å avgjøre når vi skal tale, og når vi skal skal tie. Vår ufullkomne menneskenatur driver oss gjentatte ganger til å gjøre og si ting til gal tid. (Romerne 7: 19) Hvordan kan vi kontrollere den uregjerlige tungen? — Jakob 3: 2.

Hva som skal til for å temme tungen

For at vi skal vite når vi skal tale, og når vi skal tie, trenger vi ikke en lang liste med regler som dekker enhver tenkelig situasjon. Vi må i stedet la oss lede av egenskaper som er en naturlig del av den kristne personlighet. Hvilke egenskaper er det?

Jesus Kristus sa at kjærlighet er den viktigste egenskapen hans disipler legger for dagen. «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet,» sa han. (Johannes 13: 35) Jo mer vi viser slik broderkjærlighet, desto bedre vil vi klare å kontrollere tungen.

Det finnes også to beslektede egenskaper som vil være til svært stor hjelp for oss. Den ene er ydmykhet, som får oss til å ’anse de andre for å være høyere enn oss selv’. (Filipperne 2: 3) Den andre er mildhet, som gjør det mulig for oss å ’beherske oss under onde forhold’. (2. Timoteus 2: 24, 25) I Jesus Kristus har vi et fullkomment eksempel på hvordan disse egenskapene bør komme til uttrykk.

Det er vanskeligere å kontrollere tungen når man er under press. La oss derfor se nærmere på det som skjedde kvelden før Jesus døde — et tidspunkt da han var «svært urolig». (Matteus 26: 37, 38) Vi bør ikke bli overrasket over at Jesus følte det slik, for hele menneskehetens evige framtid avhang av at han forble trofast mot Gud. — Romerne 5: 19—21.

For Jesus var dette så avgjort en tid til å tale; han hadde behov for å tale til sin himmelske Far. Derfor gikk han bort for å be og oppfordret tre av disiplene til å holde seg våkne. En stund senere kom han tilbake og fant dem sovende. Han sa da til Peter: «Kunne dere ikke engang våke én time sammen med meg?» I tillegg til å gi dem denne kjærlige irettesettelsen sa han noe som viste at han forstod deres svakheter: «Ånden er naturligvis ivrig, men kjødet er svakt.» Senere kom Jesus på nytt tilbake og fant disiplene sovende. Han talte vennlig til dem og «gikk igjen bort og bad, for tredje gang». — Matteus 26: 36—44.

Da Jesus fant disiplene sovende for tredje gang, var han ikke skarp i tonen, men sa: «På et tidspunkt som dette sover dere og hviler dere! Se, timen er kommet nær da Menneskesønnen skal bli forrådt og overgitt i synderes hender.» (Matteus 26: 45) Bare en som virkelig hadde kjærlighet i hjertet og var mild og ydmyk, kunne ha brukt tungen på en slik måte i en så vanskelig tid. — Matteus 11: 29; Johannes 13: 1.

Kort tid etterpå ble Jesus arrestert og stilt for retten. Her lærer vi at det av og til er best å tie, også når vi deltar i den kristne tjeneste. Overprestene hadde til hensikt å fabrikkere en falsk anklage mot Jesus og var overhodet ikke interessert i å få vite sannheten. I denne eksplosive atmosfæren valgte derfor Jesus å være taus. — Jevnfør Matteus 7: 6.

Men Jesus tidde ikke da øverstepresten forlangte: «Ved den levende Gud tar jeg deg i ed at du sier oss om du er Kristus, Guds Sønn!» (Matteus 26: 63) Siden Jesus var blitt tatt i ed, var tiden inne til å tale. Han svarte derfor: «Du har selv sagt det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.» — Matteus 26: 64.

Gjennom hele denne betydningsfulle dagen hadde Jesus fullkommen kontroll over tungen. Kjærlighet, mildhet og ydmykhet var en naturlig del av hans personlighet. Hvordan kan disse egenskapene hjelpe oss til å kontrollere tungen når vi er under press?

Å kontrollere tungen når man er sint

Når vi blir sinte, mister vi ofte kontrollen over tungen. En gang var for eksempel Paulus og Barnabas uenige. «Barnabas var . . . bestemt på også å ta med Johannes, som ble kalt Markus. Men Paulus syntes ikke det var riktig å ta ham med, ettersom han hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke var gått med dem til arbeidet. Da kom det til et heftig vredesutbrudd, slik at de skiltes fra hverandre.» — Apostlenes gjerninger 15: 37—39.

Michael,a som gjennom flere år har deltatt i forskjellige byggeprosjekter, forteller: «Det var en mann på byggeplassen som jeg kjente godt og respekterte. Det virket imidlertid som han hele tiden hadde noe å utsette på arbeidet mitt. Jeg følte meg såret og var irritert, men jeg bet det i meg. En dag kom det til et klimaks da han kritiserte en jobb jeg nettopp hadde gjort.

Jeg gav alle de innestengte følelsene mine fritt løp. I øyeblikkets opphisselse tenkte jeg ikke over det dårlige inntrykket dette må ha gjort på alle dem som stod rundt oss. Resten av dagen hadde jeg ikke lyst til å snakke med ham og ikke engang se ham. Jeg innser nå at jeg ikke grep problemet an på rette måte. Det ville ha vært mye bedre om jeg hadde tidd, og så kunne jeg ha snakket ut når jeg hadde fått hisset meg ned.»

Heldigvis viste disse to mennene kristen kjærlighet og ordnet opp i uoverensstemmelsene. Michael forteller: «Etter en åpenhjertig samtale forstod vi hverandre bedre, og nå har vi et nært vennskap.»

Som Michael erfarte, vil det noen ganger være forstandig av oss å tie hvis vi blir sinte. «En mann med skjelneevne er kald i sin ånd,» sier Ordspråkene 17: 27 (NW). Skjelneevne og broderkjærlighet vil hjelpe oss til å kontrollere trangen til å buse ut med det vi synes er sårende. Hvis noen har fornærmet oss, bør vi snakke ut med vedkommende på tomannshånd i en mild og ydmyk ånd og ha som mål å gjenopprette freden. Hva hvis vi allerede har kommet med et vredesutbrudd? Da vil kjærligheten tilskynde oss til å svelge stoltheten og ydmykt prøve å gjøre det godt igjen. Dette er en tid til å tale, til å be om unnskyldning og lege sårede følelser ved hjelp av oppriktig kommunikasjon. — Matteus 5: 23, 24.

Når det ikke er en god løsning å være taus

Når noen irriterer oss, kan sinne eller ergrelse få oss til å møte vedkommende med en mur av taushet. En slik reaksjon kan være svært skadelig. «Det første året jeg var gift, hendte det at jeg ikke snakket til mannen min på flere dager,» innrømmer María.b «Vanligvis var det ikke alvorlige problemer som lå bak, men heller små irritasjoner som hopet seg opp. Jeg gikk og ruget over alle disse ergrelsene helt til de ble en fjellignende hindring. Dermed kom jeg til det punktet hvor jeg ikke klarte mer, og jeg sluttet simpelthen å snakke til mannen min inntil frustrasjonen gav seg.»

María sier videre: «Et bestemt skriftsted — ’la ikke solen gå ned mens dere er i en opphisset tilstand’ — hjalp meg til å forandre innstilling. Mannen min og jeg gikk virkelig inn for å kommunisere bedre med hverandre, slik at problemene ikke skulle bygge seg opp. Det har ikke vært lett, men etter ti års ekteskap er jeg glad for å kunne si at periodene med iskald taushet nå forekommer mye sjeldnere. Likevel må jeg innrømme at jeg fremdeles må anstrenge meg for å kontrollere denne tilbøyeligheten.» — Efeserne 4: 26.

Som María oppdaget, er det ingen god løsning å slutte å kommunisere når det oppstår gnisninger mellom to mennesker. Under slike omstendigheter er det sannsynlig at bitterheten vil vokse, og at forholdet vil bli skadelidende. Jesus sa at vi ’hurtig skulle forlike oss med andre’. (Matteus 5: 25) «Ord som blir talt i rette tid», kan hjelpe oss til å ’jage etter fred’. — Ordspråkene 25: 11; 1. Peter 3: 11.

Vi må også snakke ut når vi har behov for hjelp. Hvis vi lider på grunn av et åndelig problem, har vi kanskje ikke lyst til å bry andre. Men hvis vi tier, kan det godt være at problemet blir større. De utnevnte eldste har omsorg for oss og vil utvilsomt gjerne hjelpe oss hvis vi lar dem få lov til det. Dette er en tid til å tale. — Jakob 5: 13—16.

Framfor alt må vi tale regelmessig til Jehova i oppriktig bønn, slik Jesus gjorde. Ja, la oss ’øse ut for vår himmelske Far det som fyller hjertet’. — Salme 62: 9; jevnfør Hebreerne 5: 7.

’En tid til å tale’ om Guds rike

Den kristne tjeneste er et guddommelig oppdrag som må utføres før enden kommer. Det er derfor viktigere enn noensinne at Jehovas tjenere kunngjør det gode budskap om Riket. (Markus 13: 10) I likhet med apostlene kan de sanne kristne i dag ’ikke holde opp med å tale om de ting de har sett og hørt’. — Apostlenes gjerninger 4: 20.

Nå er det jo ikke alle som vil lytte til det gode budskap. Da Jesus sendte disiplene ut for å forkynne, sa han derfor til dem at de skulle ’finne ut hvem som fortjente det’. All den stund Jehova aldri tvinger noen til å tilbe ham, vil vi ikke insistere på å fortsette en samtale med noen som hardnakket avviser Rikets budskap. (Matteus 10: 11—14) Men vi gleder oss over å tale om Jehovas kongedømme med dem som er «rett innstilt for evig liv». — Apostlenes gjerninger 13: 48; Salme 145: 10—13.

Kjærlighet, mildhet og ydmykhet er egenskaper som kan hjelpe oss til å kontrollere vår ufullkomne tilbøyelighet til å tale overilt eller å ty til trykkende taushet. Etter hvert som vi blir flinkere til å legge disse egenskapene for dagen, vil vi lettere kunne skjelne mellom det som er en tid til å tie, og det som er en tid til å tale.

[Fotnoter]

[Bilde på side 23]

Problemer kan løses ved hjelp av god kommunikasjon