Kapittel 35

Den mest berømte preken som er blitt holdt

DET som nå finner sted, er noe av det mest minneverdige i bibelhistorien. Jesus sitter i en fjellskråning og holder sin berømte bergpreken. Han befinner seg i nærheten av Galilea-sjøen, sannsynligvis like ved Kapernaum. Jesus har tilbrakt hele natten i bønn til Gud, og han har nettopp valgt ut 12 av disiplene sine til å være apostler. Sammen med dem går han deretter ned fra fjellet til dette stedet.

En skulle tro at Jesus nå er svært trett og gjerne vil sove litt. Men en stor folkemengde har samlet seg der. Noen har kommet helt fra Judea og Jerusalem, som ligger mellom 100 og 110 kilometer unna. Andre har kommet fra kyststrøkene ved Tyrus og Sidon i nord. De har kommet for å lytte til Jesus og bli helbredet for sine sykdommer. Blant dem er også noen som er plaget av urene ånder eller demoner, Satans onde engler.

Da Jesus kommer ned, trenger de syke seg innpå ham for å få røre ved ham, og han helbreder alle. Så går han lenger opp i fjellskråningen og setter seg. Han begynner å undervise menneskemengden som er spredt utover platået foran ham. Og tenk på det — ikke en eneste av dem som lytter til ham, lider nå av en alvorlig sykdom!

Folk er ivrige etter å høre på denne læreren, som utfører disse enestående miraklene. Jesus holder imidlertid i første rekke sin preken til gagn for disiplene, som sannsynligvis har samlet seg nærmest ham. Men både Matteus og Lukas har nedskrevet denne prekenen, og vi kan derfor også høste gagn av den.

Matteus’ gjengivelse av prekenen er omkring fire ganger så lang som Lukas’. Deler av det som hos Matteus utgjør Bergprekenen, gjengir dessuten Lukas som noe Jesus sa ved andre anledninger i løpet av sin tjeneste, slik det fremgår når en sammenligner Matteus 6: 9—13 med Lukas 11: 1—4 og Matteus 6: 25—34 med Lukas 12: 22—31. Men dette burde ikke overraske oss. Jesus snakket tydeligvis om de samme tingene mer enn én gang, og Lukas har foretrukket å omtale en del av denne undervisningen i en annen sammenheng.

Det som gjør Jesu bergpreken så verdifull, er ikke bare dens dype, åndelige innhold, men også den enkle og klare måten Jesus fremstiller disse sannhetene på. Han trekker fram eksempler som folk forstår, og henviser til ting de er kjent med. På den måten gjør han det lettere for alle som søker etter å oppnå et bedre liv slik Gud ser det, å forstå hva han mener.

Hvem er virkelig lykkelige?

Vi ønsker alle å være lykkelige. Det vet Jesus, og han begynner sin bergpreken med å beskrive dem som er virkelig lykkelige. Som ventet blir de mange tilhørernes oppmerksomhet straks fanget. Likevel må innledningen hans høres selvmotsigende ut for mange.

Jesus henvender seg til disiplene og sier: «Salige [lykkelige, NW] er dere fattige, for Guds rike er deres. Salige [lykkelige, NW] er dere som nå hungrer, for dere skal mettes. Salige [lykkelige, NW] er dere som nå gråter, for dere skal le. Salige [lykkelige, NW] er dere når folk hater dere . . . Gled dere da og hopp av fryd, for stor er lønnen dere har i himmelen.»

Slik gjengir Lukas innledningsordene i Jesu preken. Men ifølge Matteus sier Jesus også at de milde (NW), de barmhjertige, de rene av hjertet og de som skaper fred, er lykkelige. De er lykkelige, sier Jesus, for de skal arve jorden, de skal bli vist barmhjertighet, de skal få se Gud, og de skal kalles Guds barn.

Med det å være lykkelig mener Jesus imidlertid ikke bare det å være glad eller munter, som når en har det moro. Sann lykke går dypere og er knyttet til det å være fornøyd, en følelse av tilfredshet og av å ha oppnådd noe i livet.

Jesus viser altså at de som er virkelig lykkelige, er mennesker som er klar over sitt åndelige behov, som sørger over sin syndige tilstand, og som lærer Gud å kjenne og tjener ham. Så selv om de blir hatet og forfulgt fordi de gjør Guds vilje, er de lykkelige, for de vet at de behager Gud og vil få lønnen, evig liv, av ham.

Mange av Jesu tilhørere tror imidlertid i likhet med noen i dag at det er det å være velstående og legge vekt på nytelser som gjør et menneske lykkelig. Men Jesus vet at det ikke forholder seg slik. Han stiller opp noen motsetninger som nok overrasker mange av tilhørerne. Han sier:

«Ve dere rike, for dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, for dere skal hungre. Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte. Ve dere når alle taler vel om dere; for det samme gjorde fedrene med de falske profeter.»

Hva mener Jesus egentlig? Hvorfor uttaler han ve over dem som er rike, som legger vekt på nytelser og gleder seg over at noen taler vel om dem? Jo, for en som har alt dette og elsker det, vil ikke ha plass i sitt liv til tjenesten for Gud, som er det eneste som gir sann lykke. På den annen side mente ikke Jesus at det å være fattig, sulten og sørgmodig gjør en person lykkelig. Men i mange tilfelle reagerer slike som er ugunstig stilt, positivt på Jesu lære og blir derved velsignet med sann lykke.

Jesus henvender seg deretter til disiplene og sier: «Dere er jordens salt!» Han mener selvsagt ikke at de er salt i bokstavelig forstand. Salt er imidlertid et konserveringsmiddel. Det lå en stor haug med salt ved alteret i Jehovas tempel, og prester som gjorde tjeneste der, brukte det til å salte offergavene med.

Jesu disipler er «jordens salt» i den forstand at de har en bevarende virkning på andre. Ja, alle som reagerer positivt på det budskapet som disiplene forkynner, vil bevare livet! Det vil få slike mennesker til å framelske egenskaper som stabilitet, lojalitet og trofasthet, som vil forhindre et åndelig og moralsk forfall blant dem.

«Dere er verdens lys!» sier Jesus til disiplene. En setter ikke et lys under et kar, men i en stake. Jesus sier derfor: «Slik skal også deres lys skinne for menneskene.» Jesu disipler gjør det ved å forkynne offentlig, ved å være lysende eksempler på mennesker som følger en handlemåte som er i harmoni med bibelske prinsipper.

En høy norm for Jesu etterfølgere

De religiøse lederne mener at Jesus bryter Guds lov, og i det siste har de til og med gått med planer om å drepe ham. Så da Jesus fortsetter med Bergprekenen, sier han: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.»

Jesus setter Guds lov høyt og oppmuntrer også andre til å gjøre det. Han sier: «Om altså noen opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene dette, skal han regnes for den minste i himmelriket.» Med dette mener han at en slik person ikke ville komme inn i Riket i det hele tatt.

Jesus ringeakter på ingen måte Guds lov. Han fordømmer tvert imot holdninger som kan føre til at en person bryter loven. Etter at han har gjort oppmerksom på at loven sier: «Du skal ikke slå i hjel [myrde, NW]», tilføyer han: «Men jeg sier til dere at enhver som fortsetter å være vred på sin bror, skal være skyldig for domstolen.»

Ettersom det å fortsette å være vred på en annen er så alvorlig at det kanskje til og med kan føre til at en begår mord, viser Jesus hvor langt en bør gå for å stifte fred. Han sier: «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!»

Jesus retter nå oppmerksomheten mot det sjuende av De ti bud og sier: «Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet.» Jesus fordømmer imidlertid også den vedvarende, gale holdning som kan føre til at en begår ekteskapsbrudd. «Jeg sier dere at enhver som fortsetter å se på en kvinne for å nære lidenskap for henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.»

Jesus snakker ikke her bare om en flyktig umoralsk tanke, men om å ’fortsette å se’. Hvis en fortsetter å se på denne måten, kan det vekke lidenskapelige følelser, og hvis det oppstår en mulighet, kan det føre til at en begår ekteskapsbrudd. Hvordan kan en forhindre at det skjer? Jesus viser hvor strenge tiltak det kan være nødvendig å treffe, når han sier: «Om ditt høyre øye lokker deg til synd, så riv det ut og kast det fra deg! . . . Og om din høyre hånd lokker deg til synd, så hogg den av og kast den fra deg!»

Folk er ofte villige til å amputere et bokstavelig lem som er sykt, for å redde livet. Men ifølge Jesus er det enda viktigere å ’kaste fra seg’ hva som helst, selv om det er noe som er like verdifullt som et øye eller en hånd, for å unngå umoralske tanker og handlinger. En som ikke gjør det, forklarer Jesus, vil bli kastet i helvete eller Gehenna (en søppelplass i nærheten av Jerusalem hvor ilden stadig ble holdt ved like), som er et symbol på evig tilintetgjørelse.

Jesus drøfter også hvordan en skal behandle personer som krenker andre og vekker anstøt. «Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere», er det råd han gir. «Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.» Jesus mener ikke at en ikke skal forsvare seg hvis en selv eller familien blir angrepet. En som slår en annen på kinnet, gjør det ikke for å skade vedkommende fysisk, men snarere for å fornærme ham. Så det Jesus egentlig sier, er at det er galt å ta igjen hvis noen forsøker å provosere fram en strid eller en diskusjon, enten ved bokstavelig å slå deg med flat hånd eller ved å fornærme deg ved å komme med sviende bemerkninger.

Etter at Jesus har gjort oppmerksom på at Guds lov påbyr at en skal elske sin neste, sier han: «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere.» Han oppgir deretter en god grunn til å gjøre dette: «Så dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode.»

Jesus avslutter denne delen av prekenen med formaningen: «Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.» Jesus mener ikke at mennesker kan være fullkomne i absolutt forstand. Men ved å etterligne Gud kan de utvide sin kjærlighet til også å omfatte sine fiender. I den parallelle beretningen i Lukas sier Jesus: «Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig.»

Bønn og tillit til Gud

I fortsettelsen av sin preken fordømmer Jesus hykleriet til dem som stiller sin påståtte gudsfrykt til skue. «Når du gir til de fattige,» sier han, «skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør.»

Jesus sier deretter: «Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne: De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk.» Så formaner han dem: «Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte.» Jesus bad selv offentlig, så han fordømmer ikke slike bønner. Det han advarer mot, er bønner som fremføres for å imponere tilhørerne og vekke deres beundring.

Jesus gir dem videre dette rådet: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør.» Jesus mener ikke at det er galt å be om det samme flere ganger. Han brukte selv en gang «de samme ord» gjentatte ganger da han bad. Det han fordømmer, er å «ramse opp» utenatlærte fraser, slik de som bruker rosenkranser, gjør, mens de gjentar de samme bønnene om og om igjen.

For å hjelpe sine tilhørere til å be lærer han dem en mønsterbønn som inneholder sju anmodninger. De tre første henleder med rette oppmerksomheten på Guds overherredømme og hans hensikter. De er anmodninger om at Guds navn må bli helliget, om at hans rike må komme, og om at hans vilje må skje. De fire neste anmodningene er av personlig karakter, nemlig om det daglige brød, om tilgivelse for synder, om ikke å bli fristet over evne og om å bli frelst fra den onde (NW).

Jesus peker videre på snaren ved å legge for stor vekt på materielle eiendeler. Han kommer med en inntrengende oppfordring da han sier: «Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler.» Slike skatter er forgjengelige, og de hjelper oss ikke til å oppnå anerkjennelse hos Gud.

Jesus sier derfor: «Men dere skal samle skatter i himmelen.» Det kan du gjøre ved å sette Rikets interesser på førsteplassen i ditt liv. Ingen kan ta fra oss den skatt vi samler oss hos Gud, eller den belønning det vil medføre. Jesus tilføyer: «For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.»

Jesus illustrerer nå den snare materialismen er, og sier: «Det er øyet som gir legemet lys. Er ditt øye friskt [klart, NW], blir hele ditt legeme lyst. Men er ditt øye sykt, blir hele legemet mørkt.» Et øye som fungerer normalt, er for kroppen som en lampe som lyser opp på et mørkt sted. Men for å kunne se på rette måte må øyet være klart, det må fokusere på eller samle oppmerksomheten om bare én ting. Et øye som er ute av fokus, får en til å feilbedømme tingene. Det får en til å strebe etter materielle eiendeler framfor å sette tjenesten for Gud på førsteplassen, med det resultat at «hele legemet» blir mørkt.

Jesus avslutter denne drøftelsen med en kraftfull illustrasjon: «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.»

Etter at Jesus har gitt denne veiledningen, forsikrer han sine tilhørere om at de ikke behøver å være engstelige for at de ikke skal få sine materielle behov dekket, dersom de setter tjenesten for Gud på førsteplassen. «Se på fuglene under himmelen!» sier han. «De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel.» Deretter spør han: «Er ikke dere mer verd enn de?»

Jesus peker så på liljene på marken og sier: «Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint,» fortsetter han, «hvor mye mer skal han ikke da kle dere? Så lite tro dere har!» Han avslutter så med å si: «Vær altså ikke bekymret og si: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? . . . den Far dere har i himmelen, vet at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»

Veien til livet

Å gå på veien til livet vil si å holde seg til Jesu lære. Men det er ikke så lett å gjøre det. Fariseerne er for eksempel tilbøyelige til å dømme andre strengt, og det er sannsynligvis mange som etterligner dem. Jesus fortsetter også sin bergpreken med denne formaningen: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre.»

Det er farlig å følge de overdrevent kritiske fariseernes eksempel. Ifølge Lukas’ beretning illustrerer Jesus denne faren ved å si: «Kan vel en blind lede en blind? Vil da ikke begge falle i grøften?»

Det er en alvorlig forseelse å være overdrevent kritisk overfor andre og stadig fremheve deres feil. Jesus spør: «Hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt, når det er en bjelke i ditt eget? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.»

Det betyr ikke at Jesu disipler ikke skal bruke sin skjelneevne eller dømmekraft i forbindelse med andre mennesker, for Jesus sier: «Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke deres perler for svin.» Guds Ords sannheter er hellige. De er billedlig talt som perler. Men hvis noen opptrer som hunder eller som svin og ikke verdsetter disse dyrebare sannhetene, bør Jesu disipler gå fra dem og prøve å finne slike som er mer mottagelige.

Selv om Jesus har snakket om bønn tidligere i Bergprekenen, understreker han nå at det er viktig å fortsette å be. «Fortsett å be,» sier han, «og det skal bli gitt dere.» (NW) For å illustrere hvor villig Gud er til å besvare bønner, spør Jesus: «Er det noen av dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød . . . ? Når selv dere som er onde, vet å gi barna gode gaver, hvor mye mer skal ikke da den Far dere har i himmelen, gi gode gaver til dem som ber ham.»

Jesus kommer så med det som er blitt en kjent leveregel, og som ofte kalles den gylne regel. Han sier: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» Å leve etter denne regelen vil blant annet si å ta positive skritt for å gjøre godt mot andre, å behandle andre slik en selv ønsker å bli behandlet.

Det er ikke lett å gå på livets vei. Det fremgår av det Jesus videre sier: «Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og få er de som finner den.»

Faren for å bli ført vill er stor. Jesus advarer derfor: «Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.» Jesus viser at akkurat som gode trær og dårlige trær kjennes på fruktene, kan falske profeter kjennes på sin oppførsel og sin lære.

Jesus forklarer videre at det som gjør en person til hans disippel, ikke er det vedkommende sier, men det han gjør. Noen hevder at Jesus er deres Herre, men hvis de ikke gjør hans Fars vilje, sier han: «Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!»

Til slutt kommer Jesus med en minneverdig avslutning på sin preken. Han sier: «Den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet skylte ned, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det hadde sin grunnvoll på fjell.»

Som en kontrast til dette sier Jesus: «Den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet skylte ned, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»

Da Jesus avslutter sin preken, er folket slått av undring over den måten han underviser på. Han lærer dem nemlig med myndighet og ikke som deres religiøse ledere. Lukas 6: 12—23; Matteus 5: 1—12; Lukas 6: 24—26; Matteus 5: 13—48, vers 22 og 28 fra NW; 6: 1—34; 26: 36—45; 7: 1—29; Lukas 6: 27—49.

▪ Hvor holder Jesus sin mest minneverdige preken, hvem er til stede, og hva har skjedd like før han holder den?

▪ Hvorfor er det ikke overraskende at Lukas i sin beretning gjengir visse deler av Bergprekenen som noe Jesus sa i en annen sammenheng?

▪ Hvorfor er Jesu bergpreken så verdifull?

▪ Hvem er virkelig lykkelige, og hvorfor?

▪ Hvem blir det uttalt «ve» over, og hvorfor?

▪ I hvilken forstand er Jesu disipler «jordens salt» og «verdens lys»?

▪ Hvordan viser Jesus at han setter Guds lov høyt?

▪ Hvilken veiledning gir Jesus for å fjerne årsakene til mord og ekteskapsbrudd?

▪ Hva mener Jesus da han snakker om å vende det andre kinnet til?

▪ I hvilken forstand kan vi være fullkomne slik Gud er fullkommen?

▪ Hvilke retningslinjer gir Jesus når det gjelder bønn?

▪ Hvorfor er det av større verdi å samle skatter i himmelen, og hvordan kan en gjøre det?

▪ Hvilke illustrasjoner bruker Jesus for å hjelpe oss til å unngå materialismens snarer?

▪ Hvorfor sier Jesus at det ikke er noen grunn til å være bekymret?

▪ Hva sier Jesus om å dømme andre, men hvordan viser han at disiplene må bruke sin dømmekraft i forbindelse med andre mennesker?

▪ Hva sier Jesus videre om bønn, og hvilken leveregel kommer han med?

▪ Hvordan viser Jesus at det ikke ville være lett å gå på veien til livet, og at en kan risikere å bli ført vill?

▪ Hvordan avslutter Jesus sin preken, og hvilken virkning har den på tilhørerne?