Jesu liv og tjeneste

Medfølelse med de lidende

ETTER å ha fordømt fariseerne for at de av selviske grunner følger tradisjonene, drar Jesus bort sammen med disiplene. Du husker kanskje at Jesus ikke så lenge før dette forsøkte å dra bort sammen med dem for at de skulle få hvile seg litt, men at de ble forstyrret av folkemengden som fant dem. Nå drar Jesus og disiplene mange kilometer nordover, til landet omkring Tyrus og Sidon. Dette er tydeligvis den eneste gangen Jesus foretar en reise sammen med disiplene utenfor Israels grenser.

Etter å ha funnet et hus å ta inn i gjør Jesus det klart at han ikke ønsker at noen skal vite hvor de holder til. Men ikke engang i dette ikke-israelittiske området kan han holde seg skjult. En kanaaneisk kvinne, som er født her i Fønikia i Syria, finner ham og ber: «Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd.» Men Jesus svarer henne ikke et ord.

Til slutt sier disiplene til ham: «Gjør deg ferdig med henne; hun roper etter oss.»

For å forklare hvorfor han ignorerer henne, sier Jesus: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.»

Men kvinnen gir seg ikke. Hun kommer bort til Jesus, kaster seg ned foran føttene hans og ber inntrengende: «Herre, hjelp meg!»

Tenk på hvordan denne kvinnens oppriktige bønn må ha rørt ved Jesu hjerte! Likevel peker han igjen på det ansvar han først og fremst har for å hjelpe Israel, Guds folk. Tydeligvis for å prøve hennes tro viste han til jødenes fordomsfulle syn på folk av andre nasjoner. Han sier: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og kaste det for de små hunder.» — EN.

Jesus røper hvilke ømme følelser han har overfor ikke-jøder, ved sitt ansiktsuttrykk og den medfølende tonen han taler i. Han mildner til og med den fordomsfulle sammenligningen av hedninger med hunder ved å si «små hunder» eller valper. Kvinnen tar ikke dette ille opp, men bygger videre på det Jesus sa med jødiske fordommer i tankene, når hun ydmykt bemerker: «Det er sant, Herre, . . . men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres.»

«Kvinne, din tro er stor,» svarer Jesus. «Det skal bli som du vil.» Og det gjør det! Da hun kommer hjem, finner hun datteren helt frisk i sengen.

Fra kyststrøket i Sidon setter Jesus og disiplene kursen tvers over landet i retning av Jordan-elvens øvre løp. De krysser tydeligvis Jordan et sted ovenfor Galilea-sjøen og drar inn i Dekapolis, øst for sjøen. Der drar de opp i fjellet. Men folkemengden finner dem og har med seg sine lamme, vanføre, blinde og døve og mange som på andre måter er syke og skrøpelige. De legger dem ned for føttene til Jesus, og han helbreder dem. Folket undrer seg når de ser stumme snakke, lamme gå og blinde se, og de priser Israels Gud.

En mann som er døv og nesten ikke kan snakke, får Jesu spesielle oppmerksomhet. Døve føler seg ofte forlegne, særlig i en menneskemengde. Jesus legger tydeligvis merke til at denne mannen er spesielt engstelig. Han fører ham derfor medfølende bort fra mengden. Når de er alene, viser Jesus hva han vil gjøre for ham. Han stikker fingrene i ørene på mannen, tar spytt og rører ved tungen hans. Så løfter han blikket mot himmelen, sukker dypt og sier: «Lukk deg opp!» Og mannen fikk tilbake hørselen og evnen til å snakke normalt.

Da Jesus har utført alle disse helbredelsene, gir folkemengden uttrykk for sin verdsettelse: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.» Matteus 15: 21—31; Markus 7: 24—37.

◻ Hvorfor helbreder ikke Jesus straks barnet til den kanaaneiske kvinnen?

◻ Hvor tar Jesus med seg disiplene etterpå?

◻ Hvordan viser Jesus at han har medfølelse med den døve mannen som nesten ikke kan snakke?