Kapittel 57

Medfølelse med dem som lider

ETTER at Jesus har fordømt fariseerne for at de av selviske grunner følger tradisjonene, drar han bort sammen med disiplene. Du husker kanskje at Jesus og disiplene ikke så lenge før dette forsøkte å komme unna for at de skulle få hvile seg litt, men at de ble forstyrret av folkemengden som fant dem. Nå drar Jesus og disiplene mange kilometer nordover, til området rundt Tyrus og Sidon. Dette er tydeligvis den eneste gangen Jesus reiser sammen med disiplene utenfor Israels grenser.

Etter at de har funnet et hus de kan ta inn i, gjør Jesus det klart at han ikke ønsker at noen skal vite hvor de holder til. Men ikke engang i dette ikke-israelittiske området kan han unngå å bli lagt merke til. En kanaaneisk kvinne, som er født her i Fønikia i Syria, finner ham og ber: «Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd.» Men Jesus svarer henne ikke et ord.

Til slutt sier disiplene til ham: «Gjør deg ferdig med henne; hun roper etter oss.» For å forklare hvorfor han ignorerer henne, sier Jesus: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.»

Men kvinnen gir seg ikke. Hun kommer bort til Jesus, kaster seg ned foran føttene hans og ber inntrengende: «Herre, hjelp meg!»

Tenk på hvordan denne kvinnens oppriktige bønn må ha rørt ved Jesu hjerte! Likevel peker han igjen på det ansvar han først og fremst har, nemlig å hjelpe Israel, Guds folk. Tydeligvis for å prøve hennes tro viser han til jødenes fordomsfulle syn på folk av andre nasjoner. Han sier: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene [de små hunder, EN].»

Jesus røper hvilke ømme følelser han har overfor ikke-jøder, ved sitt ansiktsuttrykk og ved den medfølende tonen han snakker i. Jødene pleide å sammenligne hedninger med hunder, men Jesus mildner også denne sammenligningen ved å si «små hunder» eller valper. Kvinnen blir ikke fornærmet, men bygger videre på det Jesus sa med hensyn til jødiske fordommer, når hun ydmykt sier: «Det er sant, Herre, . . . men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres.»

«Kvinne, din tro er stor,» svarer Jesus. «Det skal bli som du vil.» Og det gjør det! Da hun kommer hjem, finner hun datteren i sengen, fullstendig frisk.

Fra kyststrøket i Sidon setter Jesus og disiplene kursen tvers over landet i retning av Jordan-elvens øvre løp. De krysser tydeligvis Jordan et sted ovenfor Galilea-sjøen og drar inn i Dekapolis, øst for sjøen. Der drar de opp i fjellet. Men folkemengden finner dem og har med seg lamme, vanføre, blinde og døve og mange som på andre måter er syke og forkrøplet. De legger dem ned for Jesu føtter, og han helbreder dem. Folket undrer seg når de ser stumme snakke, lamme gå og blinde se, og de priser Israels Gud.

Jesus vier en mann som er døv og nesten ikke kan snakke, spesiell oppmerksomhet. Døve føler seg ofte forlegne, særlig i en folkemengde. Jesus legger tydeligvis merke til at denne mannen er spesielt engstelig, og lar sin medfølelse komme til uttrykk ved å føre ham bort fra mengden. Da de er alene, viser Jesus hva han vil gjøre for ham. Han stikker fingrene i ørene på mannen, tar spytt og rører ved tungen hans. Så løfter han blikket mot himmelen, sukker dypt og sier: «Lukk deg opp!» Og mannen får tilbake hørselen og evnen til å snakke normalt.

Da Jesus har utført alle disse helbredelsene, gir folket uttrykk for sin verdsettelse. De sier: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.» Matteus 15: 21—31; Markus 7: 24—37.

▪ Hvorfor helbreder ikke Jesus straks barnet til den kanaaneiske kvinnen?

▪ Hvor drar Jesus med disiplene etterpå?

▪ Hvordan viser Jesus at han har medfølelse med den døve mannen som nesten ikke kan snakke?