Etterlign deres tro

Han var lojal når han ble satt på prøve

PETER så spent på ansiktene til Jesu tilhørere i synagogen i Kapernaum. Det var i denne byen Peter bodde. Det var her han drev fiske, ved bredden av Galilea-sjøen. Mange av hans venner, slektninger og forretningsforbindelser bodde også her. Peter var utvilsomt ivrig etter at disse menneskene skulle få samme syn på Jesus som han hadde, at de skulle føle den samme glede som han hadde følt da han fikk lære om Guds rike av den største av alle lærere. Men det så ikke ut til at dette kom til å skje i dag.

Mange hadde sluttet å høre etter. Noen mumlet forarget og kom med innvendinger mot det Jesus sa. Men det som bekymret Peter mest, var den måten noen av Jesu disipler reagerte på. Ansiktene deres bar ikke lenger preg av begeistring over å lære eller å oppdage noe viktig – glede over å lære sannheten å kjenne. Nå virket de opprørt, ja til og med bitre. Noen tok til orde og kalte Jesu tale sjokkerende. Fordi de ikke ville høre mer, forlot de synagogen – og de sluttet også å følge Jesus.

Dette var en vanskelig tid for Peter og de andre apostlene. Peter fikk ikke helt tak i det Jesus sa den dagen. Han forstod utvilsomt at Jesu ord kunne virke støtende hvis man tok dem bokstavelig. Så hva ville Peter gjøre? Det var ikke første gang hans lojalitet mot hans Herre ble satt på prøve, og det skulle heller ikke bli den siste. La oss se hvordan Peters tro hjalp ham til å takle slike utfordringer og forbli lojal.

Lojal da andre viste seg illojale

Peter ble ofte overrasket over Jesus. Gang på gang handlet og snakket hans Herre på en måte som var stikk i strid med det folk forventet. Dagen før hadde Jesus på mirakuløst vis mettet en skare på flere tusen. Som en reaksjon på det hadde de forsøkt å gjøre ham til konge. Men han overrasket mange ved å trekke seg tilbake og nøde disiplene sine til å gå om bord i en båt og dra over mot Kapernaum. Da disiplene var på vei over Galilea-sjøen om natten, overrasket Jesus dem igjen ved å gå på den opprørte sjøen, og han gav Peter en viktig leksjon i tro.a

Om morgenen fant de snart ut at folkeskarene hadde fulgt etter dem til den andre siden av innsjøen. Folk ble åpenbart drevet av et ønske om å se Jesus framskaffe mat på mirakuløst vis igjen. Det var ikke hunger etter åndelige sannheter som drev dem. Jesus irettesatte dem for deres materialistiske innstilling. Denne drøftelsen fortsatte i synagogen i Kapernaum, hvor Jesus igjen gjorde noe annet enn forventet i et forsøk på å lære dem en viktig, men vanskelig sannhet.

Jesus ønsket ikke at disse menneskene skulle se på ham som en kilde til bare bokstavelig mat, men som en gave fra Gud – som den som ved sitt liv og sin død som menneske ville gjøre det mulig for andre å oppnå evig liv. Han fortalte derfor en illustrasjon der han sammenlignet seg selv med manna, det brødet som kom ned fra himmelen på Moses’ tid. Da noen kom med innvendinger, understreket han poenget ved å benytte enda en illustrasjon og forklare at det var nødvendig å spise hans kjød og drikke hans blod for å oppnå liv. Det var da folk virkelig begynte å bli opprørt. Noen sa: «Denne tale er sjokkerende; hvem kan høre på den?» Mange av Jesu disipler ville ikke lenger gå sammen med ham.b – Johannes 6:48–60, 66.

Hva ville Peter gjøre? Jesu ord forvirret sikkert også ham. Han forstod ennå ikke at Jesus måtte dø for å kunne gjennomføre Guds vilje. Men følte Peter seg fristet til å luske bort i likhet med de ustadige disiplene som forlot Jesus den dagen? Nei. Det var noe viktig som skilte Peter fra disse mennene. Hva var det?

Jesus vendte seg til sine apostler og sa: «Dere vil vel ikke gå, dere også?» (Johannes 6:67) Han snakket til de tolv, men det var Peter som svarte. Det var ofte slik. Peter kan ha vært den eldste av dem. Uansett var han utvilsomt den mest frittalende. Det ser ut til at Peter sjelden nølte med å si hva han tenkte. I dette tilfellet kom han med disse vakre og uforglemmelige ordene: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» – Johannes 6:68.

Rører ikke disse ordene ved ditt hjerte? Peters tro på Jesus hadde hjulpet ham til å tilegne seg en verdifull egenskap – lojalitet. Peter så tydelig at det ikke var noen annen Frelser enn Jesus, og at Jesus frelste ved hjelp av det han lærte andre om Guds rike. Peter visste at selv om det var visse ting han ikke forstod, så var det ikke noe annet sted han kunne gå hvis han ønsket å oppnå Guds gunst og bli velsignet med evig liv.

Er det slik du også føler det? Det er dessverre mange i dagens verden som sier at de elsker Jesus, men som kommer til kort når deres lojalitet blir satt på prøve. Sann lojalitet mot Kristus krever at vi har det samme syn på Jesu lære som Peter hadde. Vi må få kunnskap om den, forstå den og leve etter den – også når den overrasker oss fordi den ikke harmonerer med det vi forventer eller personlig foretrekker. Det er bare ved å være lojale vi kan ha håp om å oppnå det evige liv, som Jesus ønsker å gi oss.

Lojal da han ble tilrettevist

Kort tid etter disse travle dagene tok Jesus apostlene og noen av disiplene sine med på en lang reise nordover. Den snødekte toppen av Hermon-fjellet, som dannet den nordlige grensen for det lovte land, var noen ganger synlig helt fra den klare, blå Galilea-sjøen. Fjellet ruvet høyere etter hvert som de tok seg fram i det stigende terrenget opp til landsbyene ved Cæsarea Filippi.c I disse vakre omgivelsene, med utsikt over store deler av det lovte land mot sør, stilte Jesus sine etterfølgere et viktig spørsmål.

«Hvem sier folkeskarene at jeg er?» ville han vite. Vi kan formelig se for oss Peter når han ser inn i Jesu observante øyne og igjen merker sin Herres vennlighet og skarpe, klare forstand. Jesus var interessert i hvilke konklusjoner hans tilhørere trakk av det de så og hørte. Jesu disipler svarte på spørsmålet ved å gjenta noen av de vanlige misoppfatningene av hvem Jesus var. Men Jesus ville vite mer. Hadde hans nærmeste etterfølgere de samme misoppfatningene? «Men dere, hvem sier dere at jeg er?» spurte han. – Lukas 9:18–22.

Igjen reagerte Peter raskt. Han sa i klare og tydelige ordelag det som mange av dem tenkte. «Du er Kristus, den levende Guds Sønn,» sa han. Vi kan tenke oss at Jesus gav Peter et anerkjennende smil idet han roste ham varmt. Jesus minnet Peter om at det var Jehova Gud – ikke noe menneske – som hadde gjort denne viktige sannheten så klar for dem som hadde ekte tro. Peter var blitt i stand til å forstå en av de største sannheter som Jehova til da hadde åpenbart – hvem den lenge lovte Messias, eller Kristus, var! – Matteus 16:16, 17.

Dette var Kristus, han som i en gammel profeti var blitt omtalt som en stein som bygningsmennene ville forkaste. (Salme 118:22; Lukas 20:17) Med slike profetier i tankene åpenbarte Jesus at Jehova skulle opprette en menighet på akkurat den steinen, eller klippen, som Peter nettopp hadde identifisert.d Så gav han Peter noen svært viktige privilegier i den menigheten. Han satte ham ikke over de andre apostlene, som noen har antatt, men han gav ham ansvarsoppgaver. Han gav Peter «himlenes rikes nøkler». (Matteus 16:19) Det skulle være Peters oppgave å holde fram håpet om Guds rike for tre forskjellige grupper mennesker – først for jøder, så for samaritaner og til slutt for hedninger, eller ikke-jøder.

Senere sa Jesus imidlertid at de som ble gitt mye, hadde mer å stå til regnskap for, og sannheten i de ordene blir bekreftet i Peters tilfelle. (Lukas 12:48) Jesus fortsatte å åpenbare viktige sannheter om Messias, deriblant det faktum at han selv snart skulle lide og dø i Jerusalem. Peter ble forferdet over å høre noe slikt. Han tok Jesus til side, refset ham og sa: «Vær god mot deg selv, Herre; det skal slett ikke gå deg slik.» – Matteus 16:21, 22.

Peter mente det naturligvis godt, så Jesu reaksjon må ha kommet som en overraskelse. Jesus vendte ryggen til Peter, så på de andre disiplene – som sannsynligvis hadde tenkt noe lignende – og sa: «Vik bak meg, Satan! Du er en snublestein for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers.» (Matteus 16:23; Markus 8:32, 33) Jesu ord inneholder praktisk veiledning for oss alle. Det er bare så altfor lett å la en menneskelig tankegang gå foran Guds måte å tenke på. Hvis vi gjør det, kan vi, selv om vi gjør det i beste mening, uforvarende komme til å fremme Satans hensikt istedenfor Guds. Men hvordan reagerte Peter?

Han forstod helt sikkert at Jesus ikke mente at han bokstavelig talt var Satan Djevelen. Jesus snakket tross alt ikke til Peter på samme måte som han hadde snakket til Satan. Til Satan hadde Jesus sagt: «Gå bort.» Men til Peter sa han: «Vik bak meg.» (Matteus 4:10) Jesus forkastet ikke denne apostelen som han så mye godt i, men han korrigerte hans uriktige tankegang i denne saken. Det er ikke vanskelig å forstå at Peter måtte slutte å opptre som en snublestein foran sin Herre og heller vike bak ham som en etterfølger som støttet ham.

Begynte Peter å argumentere, bli sint eller furte? Nei, han tok ydmykt imot tilrettevisning. På den måten viste han igjen at han var lojal. Alle som følger Kristus, kommer til å trenge tilrettevisning fra tid til annen. Det er bare hvis vi ydmykt godtar tukt og lærer av den, at vi kan få et stadig nærere forhold til Jesus Kristus og hans Far, Jehova Gud. – Ordspråkene 4:13.

Belønnet for sin lojalitet

Jesus kom snart med en annen oppsiktsvekkende uttalelse: «Jeg sier dere i sannhet at det er noen av dem som står her, som slett ikke skal smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.» (Matteus 16:28) Disse ordene gjorde helt sikkert Peter nysgjerrig. Hva kunne Jesus ha ment? Kanskje Peter lurte på om den strenge tilrettevisningen han nettopp hadde fått, betydde at han ikke ville få et slikt spesielt privilegium.

Men en ukes tid senere tok Jesus med seg Jakob, Johannes og Peter opp på «et høyt fjell» – kanskje Hermon-fjellet – som lå bare noen få kilometer unna. Det var sannsynligvis natt, for de tre mennene kjempet for å holde seg våkne. Men da Jesus bad, skjedde det noe som jaget all døsighet på flukt. – Matteus 17:1; Lukas 9:28, 29, 32.

Jesus ble forvandlet framfor dem. Ansiktet hans begynte å stråle helt til det var like skinnende som solen. Klærne hans ble også skinnende hvite. Så viste det seg to skikkelser sammen med Jesus. Den ene representerte Moses og den andre Elia. De samtalte med ham om «hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem» – tydeligvis hans død og oppstandelse. Det hadde åpenbart vært uriktig av Peter å benekte at Jesus hadde en slik smertefull opplevelse i vente! – Lukas 9:30, 31.

Peter følte seg tilskyndt til på en eller annen måte å delta i dette usedvanlige synet. Det så ut som om Moses og Elia var i ferd med å skille lag med Jesus. Så Peter sa: «Lærer, det er godt for oss å være her, så la oss reise tre telt, ett til deg og ett til Moses og ett til Elia.» De to tjenerne for Jehova i synet hadde vært døde i lang tid og trengte naturligvis ikke noe telt. Peter visste egentlig ikke hva han sa. Men får du ikke sympati for denne mannen og hans entusiasme og varme? – Lukas 9:33.

Han og Jakob og Johannes fikk enda en belønning den natten. Det dannet seg en sky, som begynte å overskygge dem på fjellet. Fra skyen kom det en røst – Jehova Guds røst! Røsten sa: «Dette er min Sønn, han som er blitt utvalgt. Hør ham!» Så var synet over, og de var alene sammen med Jesus på fjellet. – Lukas 9:34–36.

Dette synet var virkelig som en gave for Peter – og for oss! Flere tiår senere skrev han om det privilegiet han fikk den natten ved å ha blitt ’øyenvitne til hans storhet’ og ha fått et forhåndsglimt av Jesus som en strålende, himmelsk Konge. Dette synet bekreftet mange profetier i Guds Ord og styrket Peters tro med tanke på de prøvelsene han hadde i vente. (2. Peter 1:16–19) Det kan det også gjøre for oss hvis vi i likhet med Peter forblir lojale mot den Herre som Jehova har satt over oss, ved å lære av ham, godta den tukt og tilrettevisning han gir, og ydmykt følge ham dag etter dag.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 28]

Hvem er klippen?

«Jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet.» (Matteus 16:18) Disse ordene, som Jesus sa til apostelen Peter, er ofte blitt oppfattet dit hen at Peter skulle være den kristne menighets grunnvoll. Den katolske kirke lærer at Jesus satte Peter over de andre apostlene, og at han i virkeligheten ble den første pave. Jesu ord pryder derfor innsiden av kuppelen i Peterskirken i Roma, der ordene er skrevet på latin med bokstaver som er større enn et menneske.

Mente Jesus at Peter var den klippe som Jesus skulle bygge sin menighet på? Nei. Tenk over tre grunner til at vi kan være sikre på det. For det første var de andre apostlene til stede, og de oppfattet ikke Jesu ord slik. Hvis de alle hadde vært vitne til at Jesus satte Peter over dem, hvorfor diskuterte de da senere gjentatte ganger hvem av dem som syntes å være størst? (Markus 9:33–35; Lukas 22:24–26) For det andre viste apostelen Paulus senere at klippen ikke var Peter, men Jesus Kristus. (1. Korinter 3:11; 10:4) For det tredje viste Peter selv flere tiår senere at han ikke mente at det var han som var klippen. Han skrev i stedet at Jesus var den lenge lovte «grunnhjørnestein» som Gud selv hadde utvalgt. – 1. Peter 2:4–8.

Noen hevder imidlertid at Peters navn betyr «klippe», og at Jesus derfor mente at Peter var klippen. Men Peters navn er i virkeligheten ikke synonymt med det ordet for «klippe» som brukes i dette verset. Peters navn betyr «klippestykke» og er et hankjønnsord. Det ordet som er gjengitt med «klippe», er et hunkjønnsord. Hvordan skal man så forstå Jesu ord? Han sa egentlig til Peter: «Du, den jeg har kalt Peter, eller klippestykke, har forstått hvem ’klippen’ egentlig er – Kristus, som skal tjene som den kristne menighets grunnvoll.» Tenk hvilket privilegium det var for Peter å få være med på å åpenbare en slik viktig sannhet!

[Bilde på sidene 24 og 25]

Peter viste seg å være lojal også da han ble tilrettevist

[Bilde på side 26]

Peters lojalitet ble belønnet med et spennende syn