Kapittel 63

Ytterligere veiledning

MENS Jesus og apostlene befinner seg i huset i Kapernaum, drøfter de ikke bare apostlenes strid om hvem som er den største, men også noe annet som kanskje skjedde underveis til Kapernaum, da Jesus ikke var sammen med dem. Apostelen Johannes sier: «Vi så en mann som ikke er i følge med oss, drive ut onde ånder i ditt navn. Vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke er i følge med oss.»

Johannes mener tydeligvis at apostlene har fått enerett til å helbrede. Han mener derfor at mannen gjorde mektige gjerninger uten å ha rett til det, siden han ikke tilhørte deres gruppe.

Men Jesus kommer med denne veiledningen: «Dere skal ikke hindre ham! For den som gjør en mektig gjerning i mitt navn, vil ikke så snart tale ondt om meg. Den som ikke er mot oss, er med oss. Den som gir dere et beger vann å drikke fordi dere hører Kristus til — sannelig, det sier jeg dere, han skal slett ikke miste sin lønn.»

Det var ikke nødvendig at denne mannen fulgte Jesus i bokstavelig forstand for å være på hans side. Den kristne menighet var ennå ikke blitt dannet, så det at han ikke var i deres gruppe, betydde ikke at han tilhørte en annen menighet. Mannen trodde virkelig på Jesu navn og klarte derfor å drive ut onde ånder. Han gjorde noe som kunne måle seg med det Jesus sa ville gjøre en fortjent til lønn. Jesus viser at fordi han gjør dette, skal han ikke miste sin lønn.

Men hva om det apostlene sa og gjorde, fikk mannen til å snuble? Det ville være svært alvorlig! Jesus sier: «Den som forfører en av disse små som tror på meg [får en av disse små som tror, til å snuble, NW], for ham var det bedre om han var kastet i havet med en kvernstein om halsen.»

Jesus sier at hans etterfølgere bør fjerne alt som kan få dem til å snuble, fra sitt liv, selv om det er noe som er like dyrebart for dem som hånden, foten eller øyet. Det er bedre å kvitte seg med denne dyrebare tingen og komme inn i Guds rike enn å beholde den og bli kastet i Gehenna (NW) (en søppelplass i nærheten av Jerusalem hvor ilden stadig ble holdt ved like), som symboliserer evig tilintetgjørelse.

Jesus kommer også med denne advarselen: «Pass dere for å se med forakt på en eneste av disse små! For jeg sier dere: Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn.» Han viser så hvor dyrebare «disse små» er, når han forteller om en mann som eier 100 sauer, men mister én av dem. Jesus sier at mannen går fra de 99 for å lete etter den som er kommet bort, og når han finner den, gleder han seg mer over den ene enn over de 99. «Slik vil heller ikke den himmelske Far at en eneste av disse små skal gå tapt,» sier Jesus.

Jesus har kanskje i tankene det apostlene har diskutert seg imellom, når han sier: «Ha salt i dere selv, og hold fred med hverandre!» Mat som ikke smaker noe særlig, blir mer velsmakende når den blir saltet. Billedlig salt gjør med andre ord det en sier, lettere å godta. Slikt salt vil bidra til å bevare freden.

Men fordi vi er ufullkomne, oppstår det fra tid til annen alvorlige uoverensstemmelser. Jesus kommer også med retningslinjer for hva vi skal gjøre i slike situasjoner. «Dersom din bror gjør en synd,» sier han, «så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast.»

Jesus sier at vi bare som en siste utvei skal legge saken fram for «menigheten», det vil si menighetens ansvarlige tilsynsmenn, som kan treffe en avgjørelse i et dømmende utvalg. Hvis synderen ikke vil rette seg etter deres avgjørelse, skal han, sier Jesus så, være for oss «som en hedning eller en toller».

Når tilsynsmenn treffer en slik avgjørelse, må de nøye følge veiledningen i Jehovas Ord. Når de finner ut at en person er skyldig og fortjener straff, vil dommen altså allerede «være bundet i himmelen». Og når de «løser på jorden», det vil si finner ut at en person er uskyldig, vil det allerede «være løst i himmelen». I forbindelse med slike utvalgssaker sier Jesus: «Hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Matteus 18: 6—20; Markus 9: 38—50; Lukas 9: 49, 50.

▪ Hvorfor var det på Jesu tid ikke nødvendig å være i følge med ham?

▪ Hvor alvorlig er det å få en av «disse små» til å snuble, og hvordan viser Jesus hvor betydningsfulle «disse små» er?

▪ Hva er det sannsynligvis som får Jesus til å oppmuntre apostlene til å ha salt i seg selv?

▪ Hva mener Jesus når han snakker om å ’binde’ og om å ’løse’?