Har du «Kristi sinn»?

«Måtte . . . den Gud som skjenker utholdenhet og trøst, gi dere å ha den samme sinnsinnstilling . . . som Kristus Jesus hadde.» — ROMERNE 15: 5.

 1. Hvordan blir Jesus framstilt på mange av kristenhetens malerier, og hvorfor er denne framstillingen ikke troverdig?

«MAN har ikke sett ham le en eneste gang.» Slik blir Jesus beskrevet i et dokument som feilaktig hevdes å være skrevet av en romersk myndighetsperson i oldtiden. Dette dokumentet, som i sin nåværende form har vært kjent siden 1000-tallet, skal ha hatt innflytelse på mange kunstnere.a På en rekke malerier framstår Jesus som en sørgmodig person, som sjelden eller aldri smiler. Men dette er neppe en troverdig framstilling av Jesus, som evangeliene beskriver som et kjærlig, varmhjertet menneske med dype følelser.

 2. Hvordan kan vi framelske ’den samme sinnsinnstilling som Kristus Jesus hadde’, og hva vil den sette oss i stand til å gjøre?

² For å bli kjent med den virkelige Jesus er det klart at vi må fylle vårt sinn og hjerte med nøyaktig kunnskap om hvordan han var som person mens han levde på jorden. La oss derfor se nærmere på noen beretninger i evangeliene som gir oss innsikt i «Kristi sinn», det vil si hans følelser, oppfatninger og tankegang. (1. Korinter 2: 16) Mens vi gjør det, bør vi tenke over hvordan vi kan framelske ’den samme sinnsinnstilling som Kristus Jesus hadde’. (Romerne 15: 5) Slik kan vi bli bedre i stand til å følge hans eksempel i vårt liv og i vårt forhold til andre. — Johannes 13: 15.

Tilnærmelig

3, 4. a) Hvordan var situasjonen da de hendelsene som er beskrevet i Markus 10: 13—16, fant sted? b) Hvordan reagerte Jesus da hans disipler forsøkte å hindre de små barna i å komme til ham?

³ Folk følte seg tiltrukket av Jesus. Ved ulike anledninger følte mennesker i alle aldersgrupper og med forskjellig bakgrunn seg fri til å nærme seg ham. Tenk over den hendelsen det fortelles om i Markus 10: 13—16. Den fant sted mot slutten av Jesu tjeneste, da han for siste gang var på vei til Jerusalem, hvor han skulle lide en smertefull død. — Markus 10: 32—34.

⁴ Prøv å se situasjonen for deg. Folk kommer med barn, deriblant spedbarn, til Jesus for at han skal velsigne dem.b Disiplene forsøker imidlertid å hindre barna i å komme til Jesus. De tenker kanskje som så at Jesus sikkert ikke ønsker å bli forstyrret av barn i disse kritiske ukene. Men de tar feil. Da Jesus skjønner hva disiplene holder på med, liker han det ikke. Han kaller barna til seg og sier: «La de små barna komme til meg; forsøk ikke å hindre dem.» (Markus 10: 14) Så gjør han noe som er karakteristisk for hans kjærlige, omsorgsfulle måte å være på. Beretningen sier: «Han tok barna i armene sine og begynte å velsigne dem.» (Markus 10: 16) Det ser ut til at barna føler seg vel da Jesus omsorgsfullt tar dem i armene sine.

 5. Hva forteller beretningen i Markus 10: 13—16 oss om hvordan Jesus var som person?

⁵ Denne korte beretningen forteller oss mye om hvordan Jesus var som person. Legg merke til at han var tilnærmelig. Han hadde hatt en opphøyd posisjon i himmelen, men han hadde en måte å være på som gjorde at ufullkomne mennesker verken følte seg skremt eller ubetydelige. (Johannes 17: 5) Og er det ikke interessant at selv barn følte seg vel sammen med ham? De ville neppe ha følt seg tiltrukket av en kjølig, gledeløs person som aldri smilte eller lo. Mennesker i alle aldere kom til Jesus fordi de følte at han var en varmhjertet, omsorgsfull person, og de hadde tillit til at han ikke ville avvise dem.

 6. Hva kan de eldste gjøre for å være mer tilnærmelige?

⁶ Når vi tenker over denne beretningen, kan vi spørre oss selv: «Har jeg ’Kristi sinn’? Er jeg tilnærmelig?» I disse kritiske tider trenger Guds sauer tilnærmelige hyrder, menn som er som «et ly mot vinden». (Jesaja 32: 1, 2; 2. Timoteus 3: 1) Dere eldste, hvis dere framelsker oppriktig, ekte interesse for deres brødre og er villige til å gi av dere selv til gagn for dem, vil de merke at dere har omtanke for dem. De vil kunne se det på deres ansiktsuttrykk, høre det på deres stemme og merke det på deres vennlige måte å være på. Ekte vennlighet og interesse kan skape en tillitsfull atmosfære, hvor det er lettere for andre, deriblant barn, å komme til dere. En kristen kvinne forteller hva det var som gjorde at hun kunne åpne seg for en bestemt eldste: «Han snakket med meg på en omsorgsfull og medfølende måte. Hadde han ikke gjort det, ville jeg sannsynligvis ikke ha vært i stand til å si et ord. Han fikk meg til å føle meg trygg.»

Omtenksom overfor andre

 7. a) Hvordan viste Jesus andre omtanke? b) Hva kan ha vært grunnen til at Jesus gikk gradvis fram da han helbredet en blind mann?

⁷ Jesus var omtenksom. Han var oppmerksom på andres følelser. Bare synet av de nødstilte rørte ham så dypt at han følte seg drevet til å lindre deres lidelser. (Matteus 14: 14) Han tok også hensyn til andres begrensninger og behov. (Johannes 16: 12) En gang førte folk en blind mann til Jesus og tigget ham om å helbrede ham. Jesus helbredet mannen, men han gikk gradvis fram. Først var mannen bare i stand til å se mennesker nokså uklart. Han sa: «Jeg ser noe som synes å være trær, men de går omkring.» Deretter sørget Jesus for at mannen ble i stand til å se normalt. Hvorfor helbredet han ham gradvis? Det kan ha vært for å hjelpe en som var vant til å befinne seg i mørke, til å venne seg til det sjokket det måtte være for ham plutselig å se sollyset og en komplisert verden. — Markus 8: 22—26.

8, 9. a) Hva skjedde kort tid etter at Jesus og hans disipler kom til Dekapolis? b) Beskriv hvordan Jesus helbredet den døve mannen.

⁸ Tenk også på den hendelsen som fant sted etter påsken i år 32. Jesus og hans disipler var kommet til området Dekapolis, øst for Galilea-sjøen. Snart drog store folkeskarer dit. De hadde med seg mange syke og uføre, og Jesus helbredet dem alle. (Matteus 15: 29, 30) Interessant nok viste Jesus én mann spesiell omtanke. Evangelieskribenten Markus, den eneste som beretter om denne hendelsen, forteller hva som skjedde. — Markus 7: 31—35.

⁹ Mannen var døv og talehemmet. Jesus la åpenbart merke til at denne mannen var spesielt engstelig eller forlegen. Så gjorde Jesus noe som var litt uvanlig. Han førte mannen bort fra folkemengden, slik at de kunne være for seg selv. Så viste han ved hjelp av gester mannen hva han ville gjøre. Han «stakk fingrene i mannens ører, og etter å ha spyttet rørte han ved tungen hans». (Markus 7: 33) Deretter så han opp mot himmelen og sukket dypt. Disse talende handlingene fortalte mannen dette: «Det jeg kommer til å gjøre for deg, skyldes Guds kraft.» Til slutt sa Jesus: «Bli åpnet.» (Markus 7: 34) Da ble mannen i stand til å høre og til å tale normalt.

10, 11. Hvordan kan vi ta hensyn til andres følelser i menigheten? i familien?

¹⁰ For en omtanke Jesus viste andre! Han la merke til hvordan de hadde det, og det at han levde seg inn i deres situasjon, fikk ham til å ta hensyn til deres følelser. Som kristne gjør vi vel i å framelske og gjenspeile «Kristi sinn» i vårt forhold til andre mennesker. Bibelen kommer med denne formaningen: «Vær alle likesinnete, idet dere viser samfølelse, nærer broderlig hengivenhet, har inderlig medfølelse, er ydmyke av sinn.» (1. Peter 3: 8) Dette betyr naturligvis at vi må tale og opptre på en måte som tar hensyn til andres følelser.

¹¹ I menigheten kan vi vise andre omtanke og ta hensyn til deres følelser og verdighet ved å behandle dem slik vi selv ønsker å bli behandlet. (Matteus 7: 12) Det innebærer at vi må være forsiktige med hva vi sier, og også med måten vi sier det på. (Kolosserne 4: 6) Husk at tankeløse ord kan være ’som sverdstikk’. (Ordspråkene 12: 18) Hvordan er det i familien? Ektefeller som virkelig elsker hverandre, tar hensyn til hverandres følelser. (Efeserne 5: 33) De kritiserer ikke hverandre hemningsløst og gjør ikke bruk av harde ord eller bitende sarkasme, som alt sammen kan skape sårede følelser som ikke så lett blir leget. Barn har også følelser, som kjærlige foreldre tar hensyn til. Når det er nødvendig å tilrettevise barna, gjør kjærlige foreldre det på en måte som tar hensyn til barnas verdighet og ikke setter dem i unødig forlegenhet.c (Kolosserne 3: 21) Når vi er omtenksomme overfor andre, viser vi at vi har «Kristi sinn».

Villig til å vise andre tillit

12. Hvilket likevektig, realistisk syn hadde Jesus på disiplene sine?

¹² Jesus hadde et likevektig, realistisk syn på disiplene sine. Han var klar over at de ikke var fullkomne. Han var jo i stand til å lese menneskers hjerter. (Johannes 2: 24, 25) Han så imidlertid ikke bare deres ufullkommenheter, men også deres gode egenskaper. Han så også hvilket potensial disse menneskene, som Jehova hadde dratt, hadde. (Johannes 6: 44) Jesu positive syn på disiplene kom tydelig til uttrykk i den måten han behandlet dem på. Han var for eksempel villig til å vise dem tillit.

13. Hvordan viste Jesus at han hadde tillit til disiplene?

¹³ Hvordan viste Jesus at han hadde tillit til sine salvede disipler? Da han forlot jorden, betrodde han dem et stort ansvar. Han gav dem i oppdrag å ivareta Rikets interesser verden over. (Matteus 25: 14, 15; Lukas 12: 42—44) I løpet av sin tjeneste gav han også uttrykk for sin tillit til dem på mer indirekte måter. Da han mirakuløst skaffet nok mat til å mette folkeskarene, betrodde han disiplene den oppgaven å dele ut maten. — Matteus 14: 15—21; 15: 32—37.

14. Gi et sammendrag av beretningen i Markus 4: 35—41.

¹⁴ Tenk også over beretningen i Markus 4: 35—41. Her leser vi om at Jesus og hans disipler hadde gått om bord i en båt og reist østover på Galilea-sjøen. Kort tid etter at de hadde lagt fra land, la Jesus seg bak i båten og falt i søvn. Men snart «brøt det løs en voldsom storm». Det var ikke uvanlig at det oppstod slike stormer på Galilea-sjøen. På grunn av sjøens lave beliggenhet (cirka 200 meter under havets overflate) er luften mye varmere der enn i det omkringliggende området, og dette skaper atmosfæriske forstyrrelser. Dessuten blåser det kraftige vinder ned gjennom Jordan-dalen fra Hermon-fjellet i nord. I det ene øyeblikket kan sjøen være rolig, i det neste øyeblikket kan det være full storm der. Tenk over dette: Jesus, som jo var oppvokst i Galilea, visste utvilsomt at det var vanlig at det stormet på Galilea-sjøen. Likevel sov han trygt, i tillit til at disiplene, hvorav noen var fiskere, ville klare å manøvrere båten i stormen. — Matteus 4: 18, 19.

15. Hvordan kan vi etterligne Jesu villighet til å vise disiplene tillit?

¹⁵ Kan vi etterligne Jesu villighet til å vise disiplene tillit? Noen finner det vanskelig å betro andre ansvarsfulle oppgaver. De må alltid stå ved roret, for å si det slik. De tenker kanskje: «Hvis jeg vil ha noe gjort skikkelig, er jeg nødt til å gjøre det selv!» Men hvis vi må gjøre alt selv, står vi i fare for å slite oss ut, og vi må kanskje være unødig mye borte fra familien. Hvis vi ikke betror andre passende oppgaver og ansvar, kan det for øvrig være at vi fratar dem muligheten til å skaffe seg nødvendig erfaring og opplæring. Det vil være klokt å lære å vise andre tillit og gi dem oppgaver. Vi gjør vel i å stille oss selv følgende spørsmål og svare ærlig på dem: «Har jeg ’Kristi sinn’ når det gjelder dette? Betror jeg villig andre visse oppgaver i tillit til at de vil gjøre sitt beste for å ta hånd om dem?»

Han gav uttrykk for at han hadde tro på disiplene

16, 17. Hvilken forsikring gav Jesus apostlene den siste kvelden i sitt jordiske liv, enda han visste at de ville komme til å forlate ham?

¹⁶ Også på en annen viktig måte gav Jesus uttrykk for sitt positive syn på disiplene sine. Han lot dem få vite at han hadde tro på dem. Dette kom tydelig til uttrykk i den forsikring han gav apostlene den siste kvelden i sitt jordiske liv. Merk deg hva som skjedde.

¹⁷ Det ble en lang kveld for Jesus. Han gav apostlene en leksjon i ydmykhet ved å vaske føttene deres. Etterpå innstiftet han Herrens aftensmåltid, som skulle feires til minne om hans død. Siden kastet apostlene seg enda en gang ut i en opphetet diskusjon om hvem av dem som skulle gjelde for å være den største. Jesus var like tålmodig som alltid og irettesatte dem ikke, men resonnerte med dem. Han fortalte dem om det som ville komme til å skje: «I denne natt skal dere alle bli brakt til å snuble i forbindelse med meg, for det står skrevet: ’Jeg vil slå hyrden, og sauene i hjorden skal bli spredt omkring.’» (Matteus 26: 31; Sakarja 13: 7) Han visste at hans nærmeste medarbeidere ville forlate ham i denne nødens stund for ham. Likevel fordømte han dem ikke. I stedet oppmuntret han dem med disse ordene: «Men etter at jeg er blitt oppreist, vil jeg gå i forveien for dere til Galilea.» (Matteus 26: 32) Ja, han forsikret dem om at til tross for at de ville komme til å forlate ham, ville ikke han forlate dem. Når denne fryktelige prøvelsen var over, ville han møte dem igjen.

18. Hvilket viktig oppdrag betrodde Jesus disiplene i Galilea, og hvordan vet vi at apostlene tok oppdraget alvorlig?

¹⁸ Jesus holdt ord. Senere, i Galilea, viste den oppstandne Jesus seg for de elleve trofaste apostlene, som tydeligvis var sammen med mange andre. (Matteus 28: 16, 17; 1. Korinter 15: 6) Der gav han dem et viktig oppdrag: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matteus 28: 19, 20) Boken Apostlenes gjerninger viser tydelig at apostlene tok dette oppdraget alvorlig. De tok trofast ledelsen i forkynnelsen av det gode budskap i det første århundre. — Apostlenes gjerninger 2: 41, 42; 4: 33; 5: 27—32.

19. Hva lærer vi om Kristi sinn på grunnlag av det Kristus gjorde etter sin oppstandelse?

¹⁹ Hva lærer denne beretningen oss om Kristi sinn? Jesus hadde sett apostlene fra deres verste side; likevel «elsket han dem inntil enden». (Johannes 13: 1) Til tross for at de kom til kort, lot han dem få vite at han hadde tro på dem. Legg merke til at det ikke var forgjeves at han viste dem tillit. Det at han hadde gitt uttrykk for at han hadde tro på dem og tillit til dem, styrket dem utvilsomt til i sitt hjerte å være fast besluttet på å utføre det arbeidet han hadde befalt dem å gjøre.

20, 21. Hvordan kan vi vise at vi har et positivt syn på våre trosfeller?

²⁰ Hvordan kan vi gjenspeile Kristi sinn i vårt forhold til våre trosfeller? Vi bør unngå å ha et pessimistisk syn på deres muligheter. Hvis vi tror det verste om andre, vil våre ord og handlinger sannsynligvis avsløre dette. (Lukas 6: 45) Bibelen sier imidlertid at kjærligheten «tror alt». (1. Korinter 13: 7) Kjærligheten er positiv, ikke negativ. Den bygger opp i stedet for å rive ned. Mennesker reagerer mer positivt på kjærlighet og oppmuntring enn på trusler. Vi kan oppbygge og oppmuntre andre ved å gi uttrykk for at vi har tro på dem. (1. Tessaloniker 5: 11) Hvis vi i likhet med Kristus har et positivt syn på våre brødre, vil vi behandle dem på en oppbyggende måte som får fram det beste i dem.

²¹ Å framelske og gjenspeile «Kristi sinn» innebærer mer enn bare å etterligne visse ting som Jesus Kristus gjorde. Som nevnt i den foregående artikkelen er det slik at hvis vi skal kunne følge Jesu eksempel, må vi først lære å se tingene på samme måte som han gjorde. Evangeliene gjør det mulig for oss å få innblikk i et annet trekk ved hans personlighet, nemlig hans tanker og følelser i forbindelse med det oppdraget han hadde fått. Det skal vi se nærmere på i den neste artikkelen.

[Fotnoter]

Kan du forklare dette?

• Hvordan reagerte Jesus da hans disipler forsøkte å hindre barn i å komme til ham?

• Hvordan viste Jesus andre omtanke?

• Hvordan kan vi etterligne Jesu villighet til å vise disiplene tillit?

• Jesus gav uttrykk for at han hadde tro på apostlene. Hvordan kan vi etterligne ham i denne henseende?

[Bilde på side 16]

Barn følte seg vel sammen med Jesus

[Bilde på side 17]

Jesus behandlet andre på en medfølende måte

[Bilde på side 18]

Tilnærmelige eldste er en velsignelse