En ansvarsfull holdning til det å sette barn til verden nå i endens tid
«[Led] barn . . . på en god måte.» — 1. TIMOTEUS 3: 12.
1. Hva er et naturlig ønske for de fleste kvinner, og hvordan kommer det til uttrykk tidlig i livet?
AT DET gir gleder å være foreldre, er noe som ikke lar seg benekte. Morsinstinktet er naturlig, selv om det er sterkere hos noen kvinner enn hos andre. I mange vestlige land foretrekker smågutter leker som har noe med mekanikk å gjøre, mens småjenter i alminnelighet foretrekker dukker, som leketøysfabrikantene forsøker å gjøre så virkelighetstro som mulig. Mange jenter lengter etter den dag da de ikke behøver å leke med dukker, men kan holde sitt eget levende, varme og smilende barn i armene.
Gleder og ansvar
2. Hva bør foreldre være klar over, og hva må de være forberedt på?
2 De som har en ansvarsfull holdning til det å sette barn til verden, ser ikke på en baby som noe de bare skal leke og kose med. De vet at Skaperen holder dem ansvarlig for barnets liv og framtid. De som setter et barn til verden, må være forberedt på å påta seg et stort ansvar og innrette seg deretter. De gir seg i kast med et 20-års prosjekt som omfatter å sørge for mat, klær, helseomsorg og opplæring, uten at det er mulig å forutsi sluttresultatet.
3. Hvorfor kan Ordspråkene 23: 24, 25 anvendes på mange kristne foreldre?
3 Det er gledelig at svært mange kristne foreldre har oppfostret barn som er blitt trofaste og hengivne tjenere for Jehova. Noen har sett barna sine vokse opp og gå ut i heltidstjenesten som pionerer, misjonærer eller medlemmer av Betel-familien. På slike foreldre passer disse ordene: «Den rettferdiges far kan sannelig juble, den som får en klok sønn, blir glad. Vær til glede for din far og din mor, la henne som fødte deg, juble.» — Ordspråkene 23: 24, 25.
Barn som blir til sorg for foreldrene
4, 5. a) Hva kreves av eldste og menighetstjenere som har barn? b) Hvordan har noen barn vært en «ulykke» for sin far?
4 Det er ikke alltid barn er til glede for sine foreldre, ikke engang i familier hvor faren er en eldste. Apostelen Paulus skrev: «Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann . . . Han skal kunne lede sitt eget hus på en god måte, så hans barn viser lydighet og respekt. Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?» Paulus sa videre: «En diakon [menighetstjenerne, EN] skal være én kvinnes mann, og han skal lede barn og familie på en god måte.» — 1. Timoteus 3: 2—5, 12.
5 Kristne eldste og menighetstjenere kan naturligvis ikke holdes ansvarlig hvis barna deres ikke lenger vil fortsette å tjene Jehova når de har nådd voksen alder. Men de er ansvarlige for sine mindreårige barn og for større barn som fremdeles bor under deres tak. Noen eldste og menighetstjenere har mistet dyrebare tjenesteprivilegier fordi de har vært forsømmelige eller har kommet alvorlig til kort når det gjelder å oppfylle Bibelens krav om å «lede barn og familie på en god måte». I slike og mange andre tilfelle har barna vært til større sorg enn glede for foreldrene. Mange har fått sanne det som dette ordspråket sier: «En tåpelig sønn er en ulykke for sin far.» — Ordspråkene 19: 13.
Ansvarsbevisste fedre
6. Hvilket spørsmål bør kristne ektemenn stille seg selv?
6 Enhver kristen ektemann bør også — enten han har ansvarsfulle oppgaver i menigheten eller ikke — tenke over hvordan omsorgen for småbarn kan innvirke på hans kones åndelighet. Hvis hans kone ikke er åndelig sterk, hvordan vil da et lite barn, eller flere småbarn, berøre hennes muligheter til å foreta personlig studium og delta i forkynnelsesarbeidet?
7. Hva har skjedd med enkelte kristne mødre, og hva er ofte årsaken til dette?
7 Er en ektemann alltid klar over hvor vanskelig det kan være for hans kone å få fullt utbytte av menighetsbokstudiet, møtene i Rikets sal, kretsstevnene og områdestevnene når hun har et lite barn å ta seg av? En slik situasjon kan fortsette i lang tid og til og med mange år hvis det ene barnet kommer etter det andre. Det ligger i sakens natur at dette gjerne er en større belastning for moren enn for faren. Det har forekommet at kristne menn har gjort så store fremskritt åndelig sett at de har kunnet bli utnevnt til å ta seg av oppgaver i menigheten, mens deres kone er blitt svak i åndelig henseende. Hvorfor skjer dette? Ofte skyldes det at de små barna hindrer moren i å konsentrere seg på møtene, foreta grundige bibelstudier og delta i forkynnelsesarbeidet i stor utstrekning. Kan man si at faren har en ansvarsfull holdning til det å sette barn til verden hvis han tillater at en slik situasjon får utvikle seg?
8. Hvordan gjør mange fedre sin del av arbeidet med å passe barna, og hvilket gagn har mødrene av det?
8 Heldigvis går det ikke alltid slik. Mange kristne fedre gjør sitt ytterste for å ta sin del av arbeidet med å passe barna, for eksempel med å passe på at de er stille på menighetens møter. Hvis barnet begynner å gråte eller bråke, bytter de på å gå ut med det for å gi det passende tukt. Hvorfor skal det bestandig være moren som går glipp av deler av programmet på møtene? Hjemme hjelper omtenksomme ektemenn sin kone med husarbeidet og med å få barna i seng, så de begge to kan sette seg ned og konsentrere seg om åndelige spørsmål i ro og mak.
9. Hva er det som viser at barn ikke alltid er en hindring?
9 Når forholdene i en menighet legges godt til rette, kan unge mødre med små barn delta i hjelpepionertjenesten. Noen er også alminnelige pionerer. Så barn er ikke bestandig en hindring. Mange kristne foreldre viser at de har en fin pionerånd.
Barnløse, men lykkelige
10. Hva har noen ektepar bestemt seg for, og hvordan er de blitt velsignet?
10 Noen unge par har bestemt seg for å forbli barnløse. Selv om kvinnene har hatt et like sterkt morsinstinkt som andre kvinner, har de i samråd med sin mann bestemt seg for ikke å få barn for å kunne konsentrere seg om å tjene Jehova på heltid. Mange slike ektepar har tjent som pionerer eller misjonærer. De kan nå i takknemlighet se tilbake på de årene som er gått. Selv om de ikke har fått noen kjødelige barn, har de gjort nye disipler som har fortsatt å tjene Jehova i trofasthet. Disse ’ekte sønner i troen’ vil aldri glemme hvem som medvirket til at «sannhetens ord» ble brakt til dem. — 1. Timoteus 1: 2; Efeserne 1: 13; jevnfør 1. Korinter 4: 14, 17; 1. Johannes 2: 1.
11. a) Hvor tjener mange barnløse par Jehova, og hvorfor angrer de ikke på det valg de har truffet? b) Hvilket skriftsted kan anvendes på alle par som har fortsatt å være barnløse ’for rikets skyld’?
11 Mange ektepar omkring i verden som har gitt avkall på foreldregleden, har kunnet tjene Jehova i kretstjenesten, i områdetjenesten eller på Betel. Også de ser med tilfredshet tilbake på sitt liv i disse privilegerte stillingene i tjeneste for Jehova og sine brødre. De angrer ikke. De har ikke hatt den gleden å sette barn til verden, men de har spilt en viktig rolle i arbeidet for Rikets interesser på sine respektive virkefelt. Vi kan med rette anvende følgende skriftsted på alle disse ekteparene som har fortsatt å være barnløse ’for rikets skyld’: «Gud er ikke urettferdig, så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å gi hjelp til de kristne, nå som før.» — Matteus 19: 12; Hebreerne 6: 10.
En privatsak
12. a) Hvorfor er det å få barn et enestående privilegium? b) Når har det å sette barn til verden vært en oppgave Gud har gitt sine tjenere?
12 Som det ble påpekt innledningsvis, er det å få barn en gave fra Gud. (Salme 127: 3) Det er et enestående privilegium som Jehovas åndeskapninger ikke har. (Matteus 22: 30) Til sine tider har det å sette barn til verden hørt med til den oppgave Jehova har gitt sine tjenere på jorden. Det gjaldt Adam og Eva. (1. Mosebok 1: 28) Det gjaldt også dem som overlevde vannflommen. (1. Mosebok 9: 1) Og det var Jehovas vilje at israelittene skulle bli tallrike ved å sette barn til verden. — 1. Mosebok 46: 1—3; 2. Mosebok 1: 7, 20; 5. Mosebok 1: 10.
13, 14. a) Hva kan vi si om det å få barn i dag, og hva slags kritikk bør vi ikke komme med? b) Hvilken veiledning blir gitt, selv om det å få barn nå i endens tid er en privatsak?
13 I dag er ikke det å sette barn til verden noe som uttrykkelig hører med til den oppgaven Jehova har gitt sitt folk. Men det er fortsatt et privilegium som han gir dem som er gift, hvis de ønsker det. Ingen bør derfor kritisere kristne ektepar som bestemmer seg for å få barn, og det er heller ingen som bør kritisere dem som velger ikke å få barn.
14 Hvorvidt en skal sette barn til verden nå i endens tid, er derfor en personlig sak som hvert ektepar selv må avgjøre. Men ettersom «det er kort tid igjen», vil de som er gift, være forstandige hvis de omhyggelig og under bønn overveier hva som kan tale for og imot det å sette barn til verden i denne tiden. (1. Korinter 7: 29) De som velger å få barn, bør ikke bare være fullt klar over gledene ved å få barn, men også det ansvaret som følger med, og de problemene som kan oppstå både for dem og de barna de setter til verden.
Når det ikke er planlagt
15, 16. a) Hvilken holdning bør unngås når et svangerskap kommer uventet, og hvorfor? b) Hvordan bør ethvert barn betraktes, og hvilket ansvar medfører det?
15 Noen sier kanskje: ’Alt dette er vel og bra, men hva om en får et barn når en ikke har regnet med det?’ Mange ektepar som har vært fullt klar over at dette ikke er den ideelle tid å sette barn til verden på, har opplevd dette. Noen av dem hadde vært i heltidstjenesten i mange år. Hvordan bør de se på denne uventede nykommerens ankomst?
16 Det er her en ansvarsfull holdning til det å være foreldre kommer inn i bildet. Selv om et svangerskap er uventet, kan ikke kristne foreldre betrakte det barnet som blir født, som et uønsket barn. Uansett hvilke forandringer barnets ankomst måtte medføre i deres liv, bør de naturligvis aldri nære uvilje mot det. Det var jo de som var ansvarlig for at det ble unnfanget. Nå som det er født, bør de godta sin endrede situasjon og vite at «tid og uforutsett hendelse møter» alle mennesker på en eller annen måte. (Forkynneren 9: 11, NW) Enten de har villet det eller ikke, har de hatt en andel i en skapergjerning som Jehova Gud er opphavsmannen til. De bør se på sitt barn som noe hellig som er betrodd dem, og i kjærlighet påta seg sitt ansvar som «foreldre i forening med Herren». — Efeserne 6: 1, NW.
’La alt dere gjør, skje i Herrens navn’
17. Hvilken veiledning gav apostelen Paulus kolosserne, og hvordan kan vi følge dette rådet i dag?
17 Like før apostelen Paulus gav veiledning i familiespørsmål, skrev han: «La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham.» (Kolosserne 3: 17—21) Uansett hvilken tilstand en kristen måtte befinne seg i, bør han være takknemlig mot Jehova og gjøre det beste ut av sin situasjon, slik at ’alt han gjør, skjer i Herrens navn’.
18, 19. a) Hvordan kan enslige kristne og barnløse ektepar ’la alt de gjør, skje i Herrens navn’? b) Hvordan bør kristne foreldre betrakte sine barn, og hvilket mål bør de ha?
18 Kristne som har valgt å leve enslig, vil ikke bruke sin frihet til å søke selviske interesser, men til å arbeide «villig, som for Herren», om mulig i en form for heltidstjeneste. (Kolosserne 3: 23; 1. Korinter 7: 32) Ektepar som bestemmer seg for ikke å få barn, vil heller ikke selvisk ’bruke verden fullt ut’, men vil gi tjenesten for Riket så stor plass som mulig i sitt liv. — 1. Korinter 7: 29—31, NW.
19 Kristne som har barn, bør være ansvarsbevisste foreldre. De bør på ingen måte se det slik at barna hindrer dem i å tjene Jehova, men betrakte barna som en spesiell oppgave de har fått tildelt. Hva innebærer det? Når en hengiven tjener for Jehova møter noen som viser interesse for sannheten, begynner han et regelmessig hjemmebibelstudium med denne personen. Han anstrenger seg for å gå tilbake uke etter uke og hjelpe den interesserte til å gjøre åndelige fremskritt. Intet mindre er nødvendig når det gjelder en kristens barn. Barna trenger et regelmessig, godt planlagt bibelstudium fra et så tidlig tidspunkt som mulig for at de skal få hjelp til å vokse åndelig sett og lære å elske sin Skaper. (2. Timoteus 3: 14, 15) Foreldrene vil dessuten passe på at de foregår med et godt eksempel ved å ha en kristen oppførsel hjemme, akkurat som i Rikets sal. Og når det er mulig, vil de påta seg det ansvar å lære opp barna i felttjenesten. På denne måten vil foreldrene i tillegg til å forkynne for andre voksne gjøre sine egne barn «til disipler» med Jehovas hjelp. — Matteus 28: 19.
Barn under ’den store trengsel’
20. a) Hva ligger foran oss, og hvilke vanskeligheter advarte Jesus oss om? b) Hva kan sies om det å oppfostre barn nå i endens tid i betraktning av Jesu ord?
20 Foran oss har vi «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». (Matteus 24: 21, EN) Det kommer til å bli en vanskelig tid for både voksne og barn. Jesus forutsa i sin profeti om avslutningen på den nåværende tingenes ordning at den kristne sannhet skulle splitte mange familier. Han sa: «Bror skal angi bror og sende ham i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død.» (Markus 13: 12) Det er tydelig at det ikke alltid vil være en udelt glede å oppfostre barn i endens tid. Det kan være at det fører til hjertesorg, skuffelse og til og med fare, slik de nevnte ordene av Jesus viser.
21. a) Hvorfor bør ikke de som har barn, nære en urimelig frykt for framtiden? b) Hva kan de og barna deres ha håp om?
21 Men selv om vi må se realistisk på de vanskelighetene som ligger foran oss, bør ikke de som har barn, nære en urimelig frykt for framtiden. Hvis de selv fortsetter å være trofaste og gjør sitt beste for å gi sine barn «den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje», kan de være trygge på at deres lydige barn vil bli sett på med velvilje. (Efeserne 6: 4; jevnfør 1. Korinter 7: 14.) Som en del av den ’store skare’ kan de og deres mindreårige barn ha håp om å få overleve «den store trengsel». Hvis slike barn blir trofaste tjenere for Jehova når de vokser til, vil de i all evighet være takknemlige mot ham for at de hadde ansvarsbevisste foreldre. — Åpenbaringen 7: 9, 14; Ordspråkene 4: 1, 3, 10.
Repetisjonsspørsmål
◻ Hvilket langvarig prosjekt innebærer det å få barn?
◻ Hvorfor har noen eldste og menighetstjenere mistet sine privilegier?
◻ Hvilke faktorer bør en kristen ektemann ta i betraktning når det gjelder det å sette barn til verden?
◻ Hva er det som viser at kristne ektepar kan være lykkelige, selv om de ikke har barn?
◻ Hvordan bør foreldrene betrakte et barns fødsel, og hvorfor behøver de ikke å nære en urimelig frykt for framtiden?
[Bilde på side 24]
Fedrene kan påta seg sin del av ansvaret for at barna er stille på møtene