Spørsmål fra leserne

◼ Da Jesus hang på pælen, ropte han: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Manglet han tro og trakk den slutning at Gud hadde forlatt ham?

Etter å ha lest disse ordene i Matteus 27: 46 eller i Markus 15: 34 har noen trukket den slutning at Jesus begynte å miste tilliten til Gud da han ble stilt ansikt til ansikt med en smertefull død. Andre har sagt at dette rett og slett var Jesu menneskelige reaksjon, et fortvilt rop fra et menneske av kjøtt og blod som var i dødsangst. Det er imidlertid god grunn til ikke bare å betrakte saken ut fra slike menneskelige vurderinger, som er basert på en overfladisk iakttagelse. Ingen av oss kan i dag med sikkerhet vite hva som var grunnen til at Jesus ropte slik han gjorde, men vi kan merke oss to sannsynlige grunner.

Jesus var fullstendig klar over at han skulle «gå til Jerusalem og lide meget . . . og slås i hjel, og oppstå på den tredje dag». (Matteus 16: 21, EN) Fra himmelen hadde Guds Sønn kunnet iaktta hvordan ufullkomne mennesker hadde bevart sin ulastelighet selv om de ble utsatt for en smertefull død. (Hebreerne 11: 36—38) Derfor er det ingen grunn til å tro at Jesus — et fullkomment menneske — ble grepet av frykt for det han stod overfor. Heller ikke ville det at han måtte dø på en pæl, få ham til å tro at hans Far hadde forlatt ham. Jesus visste på forhånd «hva slags død han skulle få», en død på en torturpæl. (Johannes 12: 32, 33) Han var også overbevist om at han skulle bli oppreist på den tredje dag. Hvordan kunne Jesus da si at Gud hadde forlatt ham?

For det første kunne han ha ment at Jehova hadde trukket sin beskyttelse tilbake fra ham, slik at hans ulastelighet ville bli satt på den ytterste prøve ved en smertefull og vanærende død. Men det at Gud overgav Jesus til rasende fiender, som ble ledet av Satan, var ikke ensbetydende med at han fullstendig hadde forlatt ham. Jehova fortsatte å vise Jesus kjærlighet, noe som ble bevist ved at han oppreiste sin Sønn på den tredje dag, og dette visste Jesus at han skulle bli. — Apostlenes gjerninger 2: 31—36; 10: 40; 17: 31.

I tilknytning til det som er nevnt her, er det en annen sannsynlig grunn til den uttalelse som Jesus kom med da han hang på pælen, nemlig at han ved å bruke disse ordene oppfylte et profetisk vitnesbyrd om Messias. Noen timer tidligere hadde Jesus fortalt apostlene at det ville komme til å skje ting akkurat slik ’som det var skrevet om ham’. (Matteus 26: 24; Markus 14: 21) Ja, han ønsket å oppfylle det som var skrevet, også det som stod i Salme 22. Du vil finne det lærerikt å sammenligne Salme 22: 8, 9 med Matteus 27: 39, 43; Salme 22: 16 med Johannes 19: 28, 29; Salme 22: 17 med Markus 15: 25 og Johannes 20: 27; Salme 22: 19 med Matteus 27: 35. Salme 22, som inneholder så mange profetiske vitnesbyrd om hva Messias skulle oppleve, begynner med disse ordene: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Da Jesus ropte ut disse ordene, oppfylte han derfor enda en av de profetiene som var skrevet om ham. — Lukas 24: 44.

Salmisten David trodde ikke at Gud hadde forlatt eller forkastet ham, for han fortsetter med å si at han ville ’forkynne Guds navn for sine brødre’, og han rådet andre inntrengende til å prise Jehova. (Salme 22: 23, 24) Jesus, som hadde god kjennskap til Salme 22, kunne også med rette ha tillit til at hans Far fremdeles godkjente ham og elsket ham, til tross for det Gud tillot at han gjennomgikk på pælen.