En viktig leksjon i ydmykhet

Etter Jesu forvandling og etter at Jesus har helbredet en demonbesatt gutt i nærheten av Cæsarea Filippi, setter han kursen mot Kapernaum. For at folkemengdene ‘ikke skal få vite det’, har han bare disiplene med seg. (Markus 9:30) Dette gir ham enda en mulighet til å forberede disiplene på at han skal dø, og på det arbeidet de deretter skal utføre. Han forteller: «Menneskesønnen skal bli forrådt og overgitt til sine fiender. De skal drepe ham, og på den tredje dagen skal han bli oppreist.» – Matteus 17:22, 23.

Dette bør ikke være noen ny tanke for disiplene. Jesus har også tidligere snakket om at han skal bli drept – men Peter nektet riktignok å tro at dette skal skje. (Matteus 16:21, 22) Og tre av apostlene så Jesus bli forvandlet og hørte at det ble snakket om at han ‘snart skal gå bort’. (Lukas 9:31) Disiplene blir nå «fylt av sorg» over det han forteller, enda de ikke fullt ut forstår hva det han sier, innebærer. (Matteus 17:23) De er likevel redde for å spørre ham mer om dette.

Med tiden kommer de til Kapernaum, som er utgangspunkt for Jesu virksomhet og er hjembyen til flere av apostlene. Der kommer de mennene som krever inn tempelskatten, bort til Peter. De spør, kanskje i et forsøk på å anklage Jesus for ikke å betale skatt: «Betaler ikke læreren deres tempelskatten?» – Matteus 17:24.

«Jo», svarer Peter. Da han kommer tilbake til det huset der Jesus er, er Jesus allerede klar over hva som har skjedd. Så Jesus venter ikke på at Peter skal ta opp saken, men spør: «Hva mener du, Simon? Hvem får kongene på jorden avgifter eller skatt fra? Fra sønnene sine eller fra andre?» Peter svarer: «Fra andre.» Da sier Jesus: «Altså er sønnene fritatt for skatt.» – Matteus 17:25, 26.

Jesu Far er Konge over hele universet og er den Gud som blir tilbedt i templet. Som Guds Sønn er Jesus derfor ikke juridisk forpliktet til å betale tempelskatten. Han sier likevel: «Men for at vi ikke skal støte dem, så gå til sjøen, kast ut et snøre med krok, og ta den første fisken du trekker opp. Når du åpner munnen på den, vil du finne en sølvmynt [en stater, eller tetradrakme]. Ta den og betal skatten for meg og deg.» – Matteus 17:27.

Snart er disiplene samlet, og de har et spørsmål til Jesus om hvem som skal være størst i Riket. Disse mennene, som nylig var redde for å spørre Jesus om det at han skal dø, er ikke redde for å spørre ham om sin egen framtid. Jesus vet hva de tenker på. De er opptatt av noe de diskuterte seg imellom allerede da de gikk bak ham på reisen tilbake til Kapernaum. Han spør derfor: «Hva diskuterte dere på veien?» (Markus 9:33) De blir flaue og sier ingenting, for det de diskuterte, var hvem av dem som er størst. Til slutt stiller apostlene Jesus det spørsmålet de har diskutert: «Hvem er egentlig størst i himmelens rike?» – Matteus 18:1.

Det kan virke utrolig at disiplene har en slik diskusjon etter at de i nesten tre år har sett det Jesus har gjort, og hørt det han har sagt. Men de er ufullkomne. Og de har vokst opp i et religiøst miljø der det blir lagt stor vekt på status og posisjon. Peter har dessuten nylig hørt Jesus love ham «nøklene» til himmelens rike. Kan dette ha fått ham til å føle seg viktigere enn de andre? Jakob og Johannes har kanskje lignende følelser, siden de var øyenvitner til Jesu forvandling.

Uansett hvordan det forholder seg, gjør Jesus noe for å korrigere innstillingen deres. Han kaller til seg et barn, stiller det midt iblant disiplene og sier til dem: «Hvis dere ikke forandrer dere og blir som små barn, skal dere slett ikke komme inn i himmelens rike. Den som ydmyker seg og blir som dette lille barnet, er altså den største i himmelens rike. Og den som tar imot et lite barn som dette for min skyld, tar også imot meg.» – Matteus 18:3–5.

For en flott måte å undervise på! Jesus blir ikke sint på disiplene, og han sier ikke at de er grådige eller maktsyke. I stedet illustrerer han poenget ved hjelp av et barn. Små barn har ingen høy status i samfunnet. På denne måten viser Jesus at de som vil bli hans disipler, må utvikle et ydmykt syn på seg selv. Han avslutter med å si: «Den som oppfører seg som en av de mindre blant dere, han er stor.» – Lukas 9:48.