«Jesus Kristus er Herre» — hvordan og når?
«HERREN sier til min herre: ’Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!’» Slik lyder Salme 110: 1 ifølge den norske oversettelsen av 1978/85. Hvem er «Herren» her, og hvem er den «herre» han snakker til?
En mer nøyaktig oversettelse av den hebraiske tekst besvarer raskt det første spørsmålet. «Jehova sier til min herre . . .» (New World Translation) «Herren» er altså den allmektige Gud, Jehova. Den norske oversettelsen som er sitert, er ikke den første som skaper forvirring i titlene her, for den greske oversettelsen Septuaginta, som ble brukt i oldtiden og var en oversettelse fra hebraisk, brukte «Herren» om Jehova i sine senere utgaver. Hvorfor? Fordi Guds navn, tetragrammet (יהוה), ble byttet ut med tittelen «Herren». Bibelforskeren A. E. Garvie sier: «Den letteste og mest sannsynlige forklaringen på bruken av tittelen Herren [kyʹri·os] er at denne tittelen ble brukt i den jødiske synagogen istedenfor paktsnavnet Jahve [Jehova] når det ble lest fra Skriftene.»
Bibelen viser at Jehova er den «Suverene Herre». (1. Mosebok 15: 2, 8, NW; Apostlenes gjerninger 4: 24; Åpenbaringen 6: 10) Han blir også omtalt som «den sanne Herre» og «hele jordens herre». (2. Mosebok 23: 17, NW; Josva 3: 13; Åpenbaringen 11: 4) Hvem er så den andre «herre» som blir omtalt i Salme 110: 1, og hvordan ble han anerkjent som «herre» av Jehova?
Jesus Kristus som «Herre»
Jesus blir tiltalt med «Herre» i de fire evangeliene, oftest i Lukas og Johannes. I det første århundre var det knyttet respekt og høflighet til denne tittelen, i likhet med den engelske tittelen «sir». (Johannes 12: 21; 20: 15; se begge i Kingdom Interlinear.) Markus’ evangelium bruker oftere betegnelsen «Lærer», eller «Rabbuni», i tiltale av Jesus. (Sammenlign Markus 10: 51 med Lukas 18: 41.) Saulus’ spørsmål på veien til Damaskus: «Hvem er du, Herre?» hadde også denne alminnelige betydningen av høflig forespørsel. (Apostlenes gjerninger 9: 5) Men det er tydelig at etter hvert som Jesu etterfølgere lærte sin Herre bedre å kjenne, gav deres bruk av tittelen «Herre» uttrykk for langt mer enn alminnelig respekt.
Etter sin død og oppstandelse, men før sin himmelfart, viste Jesus seg for disiplene og kom med denne oppsiktsvekkende kunngjøringen: «All myndighet i himmelen og på jorden er blitt gitt meg.» (Matteus 28: 18) Deretter, på pinsedagen, under påvirkning av den hellige ånd, som var utøst, henviste Peter til Salme 110: 1 og sa: «La derfor hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham til både Herre [gresk: kyʹri·os] og Kristus, denne Jesus som dere pælfestet.» (Apostlenes gjerninger 2: 34—36) Fordi Jesus var trofast helt til han led en vanærende død på en torturpæl, ble han oppreist fra de døde og fikk den høyeste belønning. Han ble da Herre i himmelen.
Apostelen Paulus bekreftet Peters ord da han skrev at Gud hadde satt Kristus «ved sin høyre hånd i de himmelske regioner, høyt over enhver regjering og myndighet og makt og ethvert herredømme [gresk: ky·ri·oʹtes] og ethvert navn som nevnes, ikke bare i denne tingenes ordning, men også i den som skal komme». (Efeserne 1: 20, 21) Jesu Kristi herredømme eller velde som Herre står over alle andre herredømmer, og det vil fortsette inn i den nye verden. (1. Timoteus 6: 15) Han ble opphøyd til «en høyere stilling» og fikk «det navn som er over ethvert annet navn», slik at alle skulle erkjenne «at Jesus Kristus er Herre til ære for Gud, Faderen». (Filipperne 2: 9—11) Dermed ble den første delen av Salme 110: 1 oppfylt, og «engler og myndigheter og makter» ble underlagt Jesu herredømme. — 1. Peter 3: 22; Hebreerne 8: 1.
I de hebraiske skrifter blir uttrykket «Herre over alle herrer» eller «herrers Herre» (NW) bare brukt om Jehova. (5. Mosebok 10: 17; Salme 136: 2, 3) Men Peter skrev om Kristus Jesus under inspirasjon: «Denne er Herre over alle andre [Herre over oss alle, Goodspeed].» (Apostlenes gjerninger 10: 36) Han er «Herre over både de døde og de levende». (Romerne 14: 8, 9) De kristne anerkjenner villig Jesus Kristus som sin Herre og Eier og viser ham villig lydighet som hans undersåtter, som er kjøpt med hans høyst dyrebare blod. Og Jesus Kristus har hersket som kongers Konge og herrers Herre over sin menighet siden pinsedagen i år 33. Men nå, siden 1914, har han hatt myndighet til å herske som Konge og Herre med sine fiender lagt som ’skammel for sine føtter’. Tiden var nå moden til at han skulle ’herske blant dem’, alt som en oppfyllelse av Salme 110: 1, 2. — Hebreerne 2: 5—8; Åpenbaringen 17: 14; 19: 16.
Hvordan skal vi så forstå disse ordene av Jesus, som ble uttalt før hans død og oppstandelse: «Alt er blitt overgitt til meg av min Far»? (Matteus 11: 25—27; Lukas 10: 21, 22) Dette er ikke en så omfattende uttalelse som de uttalelsene som allerede er drøftet. Både i Matteus og Lukas viser sammenhengen at Jesus snakket om kunnskap som var skjult for dem som var vise i denne verden, men som var åpenbart gjennom ham fordi han ’fullt ut kjenner Faderen’. Da han ble døpt i vann og ble avlet som en åndelig Sønn av Gud, ble han i stand til å huske sin førmenneskelige tilværelse i himmelen og all den kunnskap som fulgte med den, men dette var noe annet enn hans senere stilling som Herre. — Johannes 3: 34, 35.
Å skjelne mellom Jehova og Jesus
Noen gjengivelser av de kristne greske skrifter byr på et problem når de oversetter sitater fra de hebraiske skrifter hvor det er helt klart at «Herren» er Jehova Gud. Sammenlign for eksempel Lukas 4: 19 med Jesaja 61: 2 i den norske oversettelsen av 1978/85. Noen mener at Jesus overtok tittelen «Herren» etter Jehova, og at Jesus i kjødet i virkeligheten var Jehova, men det finnes ikke noen støtte for en slik påstand i Bibelen. Bibelen skjelner alltid tydelig mellom Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus. Jesus gjorde kjent sin Fars navn og representerte ham. — Johannes 5: 36, 37.
I de følgende eksemplene bør du merke deg sitatene fra de hebraiske skrifter i de greske skrifter. Både Jehova Gud og hans Salvede, Messias, er omtalt i Apostlenes gjerninger 4: 24—27, som inneholder et sitat fra Salme 2: 1, 2. Den sammenhengen som Romerne 11: 33, 34 står i, viser tydelig at det der er snakk om Gud, Kilden til all visdom og kunnskap, med et sitat fra Jesaja 40: 13, 14. I et brev til menigheten i Korint gjentar Paulus sitatet: «Hvem har lært Jehovas sinn å kjenne?», og så tilføyer han: «Men vi har Kristi sinn.» Herren Jesus åpenbarte Jehovas sinn for sine etterfølgere i forbindelse med en rekke viktige spørsmål. — 1. Korinter 2: 16.
Enkelte tekster i de hebraiske skrifter som sikter til Jehova, er blitt oppfylt på Jesus Kristus, fordi Jehova har delegert makt og myndighet til ham. Salme 34: 9, for eksempel, oppfordrer oss til å ’smake og se at Jehova er god’. Men Peter anvender dette på Herren Jesus Kristus når han sier: «Så sant dere har smakt at Herren er god.» (1. Peter 2: 3) Peter nevner et prinsipp og viser hvordan det også gjelder Jesus Kristus. Ved å tilegne seg kunnskap om både Jehova Gud og Jesus Kristus og handle i samsvar med den kan de kristne bli rikt velsignet både av Faderen og hans Sønn. (Johannes 17: 3) Peters anvendelse gjør ikke den Suverene Herre Jehova og Herren Jesus Kristus til én person. — Se fotnoten til 1. Peter 2: 3 i New World Translation, referanseutgaven.
Apostelen Paulus gjør det helt klart hvilken posisjon Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, har i forhold til hverandre, når han sier: «Så er det i virkeligheten for oss én Gud, Faderen, fra hvem alle ting er, og vi til ham; og det er én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alle ting er, og vi ved ham.» (1. Korinter 8: 6; 12: 5, 6) Da Paulus skrev til den kristne menighet i Efesos, viste han at den ’ene Herre’, Jesus Kristus, er en helt annen enn den ’ene Gud og alles Far’. — Efeserne 4: 5, 6.
Jehova er den høyeste av alle
Siden 1914 har ordene i Åpenbaringen 11: 15 vist seg å være sanne: «Kongedømmet over verden er nå blitt kongedømmet til vår Herre [Jehova Gud] og hans Kristus, og han skal herske som konge for evig og alltid.» Et teologisk oppslagsverk sier: «Når Kristus har overvunnet enhver makt (1. Kor. 15: 25), vil han underordne seg under Gud, Faderen. På den måten vil Jesu herredømme ha nådd sitt mål, og Gud skal være alt i alle (1. Kor. 15: 28).» (The New International Dictionary of New Testament Theology, bind 2, side 514) Og når Kristi Jesu tusenårsrike er over, skal Kristus gi den makt og myndighet som han tidligere er blitt delegert, tilbake til sin Far, den allmektige Gud. All ære og tilbedelse blir derfor med rette gitt Jehova, «vår Herre Jesu Kristi Gud». — Efeserne 1: 17.
Selv om Jesus nå er herrers Herre, blir han aldri kalt guders Gud. Jehova forblir den høyeste av alle. På denne måten vil Jehova være «alt for alle». (1. Korinter 15: 28) Fordi Jesus er Herre, er han med rette den kristne menighets Hode. Selv om vi kanskje ser mange mektige «herrer» i høye stillinger i denne verden, setter vi vår lit til ham som er herrers Herre. Likevel er Jesus Kristus, i sin opphøyde stilling, underordnet under sin Far, «for at Gud skal herske over alle». (1. Korinter 15: 28, The Translator’s New Testament) Ved sin ydmykhet har Jesus vært et godt eksempel for sine etterfølgere, som anerkjenner ham som sin Herre.
[Ramme på side 30]
«Når Det nye testamentes skribenter snakker om Gud, mener de vår Herre Jesu Kristi Gud og Far. Når de snakker om Jesus Kristus, snakker de ikke om ham og tenker heller ikke på ham som Gud. Han er Guds Kristus, Guds Sønn, Guds Visdom, Guds Ord. Til og med prologen til St. Johannes, som kommer nærmest den nikenske doktrine, må leses i lys av den tydelige subordinasjonisme i evangeliet som et hele; og prologen er mindre klart formulert på gresk med [the·osʹ] uten artikkel enn den synes å være på engelsk.» — «The Divinity of Jesus Christ» av John Martin Creed.