En jødisk mann som var kyndig i Moseloven, spurte Jesus: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Jesus svarte: «Hva står skrevet i Loven? Hvordan leser du?» Mannen siterte Loven og sa: «’Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele din styrke og av hele ditt sinn’, og ’din neste som deg selv’.» «Du svarte riktig,» sa Jesus. «Fortsett å gjøre dette, så skal du få liv.» — Lukas 10: 25—28.

Dette fikk mannen til å spørre: «Hvem er egentlig min neste?» Istedenfor å svare ham direkte fortalte Jesus en illustrasjon om en jødisk mann som var blitt røvet, slått og etterlatt halvdød. Så kom to jødiske menn forbi — først en prest og så en levitt. Begge to la merke til den forfatning jøden var i, men gjorde ingenting for å hjelpe ham. Deretter kom en samaritan. Fylt av medlidenhet forbandt han sårene til den skamslåtte jøden, tok ham med til et herberge og sørget for at han fikk den nødvendige pleie.

Jesus spurte så den lovkyndige: «Hvem av disse tre synes du viste seg som en neste for mannen som falt blant røverne?» Det var klart at det var den barmhjertige samaritanen. På denne måten viste Jesus at sann nestekjærlighet overvinner etniske barrierer. — Lukas 10: 29—37.

Det er mulig å vise nestekjærlighet

JESU KRISTI illustrasjon om samaritanen viste hva ekte nestekjærlighet virkelig er. (Lukas 10: 25—37) Jesus lærte også: «’Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn.’ Dette er det største og første bud. Det andre, som er likt det, er dette: ’Du skal elske din neste som deg selv.’» — Matteus 22: 37—39.

Synes du i likhet med mange andre at det er vanskelig å følge påbudet om å elske sin neste hvis vedkommende tilhører en annen etnisk gruppe enn deg? Kanskje du gjør det fordi du har hørt om eller personlig har erfart diskriminering og urettferdighet. Du og dine kjære er kanskje til og med blitt grusomt behandlet eller utsatt for vold av slike som tilhører en annen gruppe.

Ettersom Jesus viste at det å elske sin neste er et av Guds bud, må det være mulig å overvinne slike sterke følelser. Nøkkelen til å gjøre det er å betrakte folk slik Gud og Kristus betrakter dem. La oss med dette i tankene se på Jesu og de første kristnes eksempel.

Jesu gode eksempel

Jødene i det første århundre følte en sterk motvilje mot samaritanene, et folk som bodde i et område mellom Judea og Galilea. Ved en anledning spurte de jødiske motstanderne Jesus foraktelig: «Sier vi ikke med rette: Du er en samaritan og har en demon?» (Johannes 8: 48) Denne motviljen mot samaritanene var så sterk at noen jøder til og med forbannet dem offentlig i synagogene og bad daglig om at samaritanene ikke måtte få evig liv.

Det var uten tvil Jesu kjennskap til dette dyptsittende hatet som fikk ham til å fortelle illustrasjonen om samaritanen som viste seg som en neste ved å ta seg av den jødiske mannen som var blitt slått av røvere. Hvordan kunne Jesus ha svart da den lovkyndige jødiske mannen spurte: «Hvem er egentlig min neste?» (Lukas 10: 29) Jesus kunne ha svart direkte ved å si: ’Din neste innbefatter ikke bare andre jøder, men også andre folk, til og med samaritanene.’ Det ville imidlertid jødene ha hatt vanskelig for å godta. Derfor fortalte Jesus illustrasjonen om en jøde som ble vist barmhjertighet av en samaritan. På den måten hjalp Jesus de jødiske tilhørerne til å trekke den slutning at sann nestekjærlighet ville omfatte ikke-jøder.

Jesus hadde ingen motforestillinger mot samaritanene. Da han ved en anledning reiste gjennom Samaria, stanset han ved en brønn for å hvile, mens disiplene gikk til den nærmeste byen for å skaffe mat. Da en samaritansk kvinne kom for å hente vann, sa han: «Gi meg noe å drikke.» Ettersom jøder og samaritaner ikke hadde noe med hverandre å gjøre, spurte hun: «Hvordan har det seg at du, til tross for at du er jøde, ber meg, som er en samaritansk kvinne, om noe å drikke?» Deretter forkynte Jesus for henne og erklærte til og med åpent at han var Messias. Hun reagerte positivt og gikk inn i byen og oppfordret andre til å komme og høre på ham. Med hvilket resultat? «Mange av samaritanene i den byen kom nå til tro på ham.» For et fint utfall samtalen fikk fordi Jesus ikke var preget av den holdning som var vanlig blant jødene på hans tid! — Johannes 4: 4—42.

Gud er ikke partisk

Det var Guds hensikt at Jesus først og fremst skulle forkynne for jødene, «de bortkomne sauene av Israels hus». (Matteus 15: 24) Derfor hadde hans første etterfølgere jødisk bakgrunn. Men bare tre år etter at den hellige ånd ble utøst på pinsedagen i år 33, gjorde Jehova det klart at han ønsket at de jødiske troende skulle utvide arbeidet med å gjøre disipler til å omfatte folk av nasjonene, hedningene.

For en jøde ville det å elske en samaritan som seg selv være vanskelig nok. Men det ville være enda vanskeligere å vise nestekjærlighet overfor uomskårne hedninger, folk som hadde enda mindre til felles med jødene enn samaritanene hadde. Oppslagsverket The International Standard Bible Encyclopaedia sier følgende som en kommentar til jødenes holdning til hedninger: «Vi finner i nytestamentlig tid den mest ekstreme motvilje, forakt og avsky. De [hedningene] ble betraktet som urene, og det var ulovlig å ha noe vennskapelig forhold til dem. De var fiender av Gud og hans folk, de var nektet kunnskap om Gud med mindre de ble proselytter, og ikke engang da kunne de, som i gammel tid, gis adgang til fullt fellesskap med jødene. Det var forbudt for jøder å gi dem råd, og hvis de spurte om ting som hadde med Gud å gjøre, skulle de forbannes.»

Mens mange hadde slike oppfatninger, lot Jehova apostelen Peter få se et syn, hvor han ble befalt å ’slutte med å kalle de ting som Gud hadde renset, for besmittet’. Deretter ledet Gud ham til hedningen Kornelius’ hus. Peter avla et vitnesbyrd om Kristus for Kornelius, hans familie og andre hedninger. Peter sa: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» Mens Peter ennå talte, kom den hellige ånd over de nye troende, som deretter ble døpt og dermed ble de første hedninger som ble Kristi etterfølgere. — Apostlenes gjerninger, kapittel 10.

De jødekristne anerkjente denne utviklingen. De innså at Jesu befaling om å ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene’ ikke var begrenset til å gjelde jøder i alle land, men også hedninger. (Matteus 28: 19, 20; Apostlenes gjerninger 11: 18) De overvant fordommer de måtte ha hatt overfor hedningene, og organiserte nidkjært en forkynnelseskampanje for å gjøre disipler av mennesker av nasjonene. Mindre enn 30 år senere kunne det sies at det gode budskap var blitt forkynt «blant hele skapningen som er under himmelen». — Kolosserne 1: 23.

Den som stod i spissen for dette forkynnelsesarbeidet, var apostelen Paulus, som selv var en kristen med jødisk bakgrunn. Før han ble en Kristi etterfølger, hadde han vært et nidkjært medlem av fariseernes sekt. De så ikke bare ned på hedningene, men også på alminnelige mennesker av sin egen nasjonalitet. (Lukas 18: 11, 12) Men Paulus lot ikke slike synspunkter hindre ham i å vise nestekjærlighet overfor andre. I stedet ble han «en apostel for nasjonene [hedningene]» og viet sitt liv til det å gjøre disipler i landene rundt Middelhavet. — Romerne 11: 13.

I løpet av sin tjeneste ble Paulus steinet, slått og fengslet. (Apostlenes gjerninger 14: 19; 16: 22, 23) Fikk slike sterke opplevelser ham til å bli forbitret og trekke den slutning at han kastet bort tiden når han forkynte for visse nasjoner eller etniske grupper? Ikke i det hele tatt. Han visste at det fantes oppriktige mennesker blant de mange etniske gruppene på hans tid.

Når Paulus fant hedninger som var villige til å lære Guds veier, ble han glad i dem. Han skrev for eksempel til tessalonikerne: «Vi ble milde iblant dere, som når en ammende mor steller med sine egne barn. Ettersom vi altså nærte inderlig hengivenhet for dere, ville vi gjerne gi dere, ikke bare Guds gode budskap, men også våre egne sjeler, fordi dere var blitt oss kjære.» (1. Tessaloniker 2: 7, 8) Disse inderlige ordene viser at Paulus virkelig var glad i tessalonikerne, som var hedninger, og ikke lot noe få ødelegge den gleden å ha et godt forhold til dem.

Nestekjærlighet i praksis

I dag, som i det første århundre, framelsker de som slutter seg til den kristne menighet, nestekjærlighet overfor mennesker av en hvilken som helst etnisk gruppe. Ved å framelske det samme syn på andre som Gud har, og ved å forkynne det gode budskap om Riket for dem har sanne kristne utvidet sin forståelse av mennesker som de kanskje ellers aldri ville ha lært å kjenne. De har til og med broderlig kjærlighet til dem. (Johannes 13: 34, 35) Dette kan også du få erfare.

En slik kjærlighet finnes blant Jehovas vitner, enda de befinner seg i 229 land og representerer «alle nasjoner og stammer og folk og tungemål». (Åpenbaringen 7: 9) Som et verdensomfattende brorskap er de forent i tilbedelsen av Jehova. De nekter å ta del i etniske konflikter og stridigheter, og de forkaster fordommer som hindrer folk i å ha et godt forhold til sine medmennesker.

Kom sammen med Jehovas vitner, og du vil få se hvordan folk med forskjellig etnisk bakgrunn gjør Guds vilje. Du vil få se nestekjærlighet i praksis når de forkynner det gode budskap om Guds rike. Og i deres menigheter vil du treffe vennlige, oppriktige mennesker som ved sin livsførsel viser at de virkelig har lært å elske sin neste.

[Bilde på side 6]

I Jehovas vitners menigheter vil du finne lykkelige mennesker av alle raser