Hvem var Pontius Pilatus?

«DEN hånlige, skeptiske Pilatus er en historisk skikkelse som setter vår fantasi i sving. Noen oppfatter ham som en helgen, andre som den personifiserte menneskelige svakhet, en typisk politiker som var villig til å ofre et menneske for å oppnå politisk stabilitet.» — Pontius Pilate av Ann Wroe.

Enten du mener det ene eller det andre om ham, er det et faktum at Pontius Pilatus er blitt en kjent størrelse på grunn av den måten han behandlet Jesus Kristus på. Hvem var så Pilatus? Hva vet man om ham? Hvis vi får en bedre forståelse av hans stilling, vil vi også øke vår innsikt i de viktigste begivenhetene som noen gang har funnet sted på jorden.

Stilling, oppgaver og makt

I år 26 evt. ble Pilatus utnevnt av den romerske keiseren Tiberius til å være stattholder i provinsen Judea. Slike embetsmenn tilhørte den såkalte ridderstanden — lavadelen, og ikke aristokratene som ble utnevnt til å være senatorer. Det er sannsynlig at Pilatus kom med i militærvesenet som tribun eller underoffiser og etter hvert steg i gradene og ble utnevnt til å være stattholder før han var 30 år gammel.

Når Pilatus var i uniform, var han antagelig iført et lærpanser og en brystplate av metall. Når han var i sivil, bar han en hvit toga med purpurfarget kant. Han var sannsynligvis korthåret og glattbarbert. Selv om noen mener at han kom fra Spania, tyder navnet hans på at han tilhørte Pontii-slekten — at han var en adelig samnitt fra Sør-Italia.

Prefekter av Pilatus’ rang ble vanligvis sendt til barbarenes områder. Romerne betraktet innbyggerne i Judea som barbarer. Pilatus skulle opprettholde ro og orden og dessuten føre tilsyn med inndrivelsen av indirekte skatter og koppskatt. Vanlige rettssaker ble behandlet ved jødenes egne domstoler, men saker som kunne føre til dødsstraff, ble tydeligvis henvist til stattholderen, som var den øverste domsmyndighet.

Pilatus og hans kone bodde i havnebyen Cæsarea, hvor de hadde en liten stab med skrivere, andre medarbeidere og budbærere. Pilatus hadde kommando over fem kohorter, hæravdelinger på mellom 500 og 1000 mann, og dessuten et kavaleriregiment som sannsynligvis bestod av 500 mann. Soldatene hans pælfestet lovbrytere rent rutinemessig. I fredstid kunne henrettelser følge etter summariske retterganger, men når det fant sted et opprør, ble rebellene drept på stedet og i store antall. Romerne pælfestet for eksempel 6000 slaver for å knuse det opprøret Spartacus førte an i. Hvis det var fare for at det skulle oppstå problemer i Judea, kunne stattholderen henvende seg til keiserens legat i Syria, som hadde flere legioner til sin disposisjon. Gjennom størstedelen av Pilatus’ tjenestetid var imidlertid legaten fraværende, og Pilatus måtte raskt få gjort slutt på eventuelle uroligheter.

Stattholdere hadde regelmessig kontakt med keiseren. De måtte avlegge rapport om saker som berørte hans verdighet eller utgjorde en trussel mot romernes myndighet, og det kom svar tilbake om hva som skulle gjøres. En stattholder kunne være oppsatt på å informere keiseren om sin egen oppfatning av tilstanden i sin provins før andre rakk å klage. Når det var problemer i gjære i Judea, var dette svært aktuelt for Pilatus.

Bortsett fra evangelieberetningene er historieskriverne Flavius Josefus og Filon de viktigste kildene til opplysninger om Pilatus. Dessuten forteller den romerske historieskriveren Tacitus at Pilatus henrettet Kristus, som de kristne hadde sitt navn etter.

Jødene provoseres til å reise seg i protest

Josefus sier at romerske stattholdere av hensyn til jødenes motvilje mot å lage religiøse bilder, hadde unngått å ta med seg felttegn med bilder av keiseren inn i Jerusalem. Fordi Pilatus ikke viste en slik finfølelse, drog rasende jøder av sted til Cæsarea for å klage. Pilatus lot det gå fem dager uten at han foretok seg noe. På den sjette dagen beordret han sine soldater til å omringe demonstrantene og true med å henrette dem hvis de ikke forsvant. Da jødene sa at de heller ville dø enn å være vitne til at Loven deres ble krenket, gav Pilatus etter og befalte at bildene skulle fjernes.

Pilatus vek ikke tilbake for å gripe inn med makt. I et tilfelle Josefus beretter om, gjorde han bruk av midler fra templets skattkammer da han satte i gang et arbeid på en akvedukt som skulle føre vann inn i Jerusalem. Pilatus tok ikke rett og slett og forsynte seg med pengene, for han visste at plyndring av templet var helligbrøde og ville ha fått rasende jøder til å be Tiberius om å kalle ham tilbake. Det ser derfor ut til at Pilatus hadde sikret seg medvirkning fra noen av de ansvarlige ved templet. Midler som var viet til templet, noe som ble kalt «korban», kunne fullt lovlig bli benyttet til offentlige arbeider til gagn for byen. Men tusenvis av jøder strømmet sammen for å gi uttrykk for sin harme.

Pilatus lot soldater blande seg med folkemassene med ordre om at de ikke skulle bruke sverd, men slå demonstrantene med køller. Han tok tydeligvis sikte på å få kontroll over folkemengden uten å utløse en massakre. Det ser ut til at han oppnådde dette, selv om det var noen som mistet livet. Det kan være denne hendelsen noen siktet til da de fortalte Jesus at Pilatus hadde blandet visse galileeres blod med deres slaktofre. — Lukas 13: 1.

«Hva er sannhet?»

Det som særlig har gitt Pilatus et dårlig ettermæle, er hans undersøkelser i forbindelse med at jødenes overprester og eldste beskyldte Jesus for å utgi seg for å være Konge. Da Pilatus fikk høre at Jesus hadde til oppgave å vitne om sannheten, forstod han at fangen ikke utgjorde noen trussel mot Romerriket. «Hva er sannhet?» spurte han — åpenbart ut fra den oppfatning at sannhet var et så vanskelig begrep at det ikke fortjente at man tenkte noe særlig på det. Hvilken konklusjon trakk han så? Han sa: «Jeg finner ingen forbrytelse hos denne mannen.» — Johannes 18: 37, 38; Lukas 23: 4.

Dette burde ha vært siste ord i saken mot Jesus, men jødene holdt fast ved at Jesus drev en undergravende virksomhet mot folket. Grunnen til at overprestene angav Jesus, var misunnelse, og Pilatus var klar over dette. Han var også klar over at det ville oppstå problemer hvis Jesus ble løslatt, og problemer ville han helst unngå, for det hadde han allerede hatt nok av. Barabbas og flere med ham var allerede fengslet fordi de hadde gjort opprør og begått mord. (Markus 15: 7, 10; Lukas 23: 2) Tidligere konflikter med jødene hadde også svekket Pilatus’ omdømme hos Tiberius, som var kjent for å gå hardt fram mot dårlige stattholdere. Men det å gi etter for jødene ville også være et tegn på svakhet. Pilatus stod dermed overfor et dilemma.

Da Pilatus fikk høre at Jesus var fra Galilea, forsøkte han å henvise saken til Herodes Antipas, som var landsdelshersker i Galilea. Da dette ikke førte fram, forsøkte Pilatus å få dem som var kommet sammen utenfor palasset hans, til å be om at Jesus måtte bli satt fri, under henvisning til at det var vanlig å løslate en fange i påsken. Mengden ville heller at Barabbas skulle slippes fri. — Lukas 23: 5—19.

Pilatus kan ha ønsket å gjøre det som var rett, men han ønsket også å redde seg selv og være mengden til behag. Til slutt lot han hensynet til sin karriere komme foran det som samvittigheten og rettferdigheten tilsa. Han bad om vann og vasket hendene sine og hevdet at han var uskyldig i den henrettelsen han nå gikk med på.a Selv om han trodde at Jesus var uskyldig, lot han ham piske, og han lot soldatene sine gjøre narr av ham og slå ham og spytte på ham. — Matteus 27: 24—31.

Pilatus gjorde et siste forsøk på å få satt Jesus fri, men folkemengden ropte at hvis han gjorde dette, var han ikke keiserens venn. (Johannes 19: 12) Da gav Pilatus etter. En bibelkommentator har sagt følgende om Pilatus’ avgjørelse: «Løsningen var enkel: henrett mannen. Det eneste som gikk tapt, var livet til en etter alt å dømme ubetydelig jøde. Det ville være tåpelig å la det oppstå uroligheter på grunn av ham.»

Hvordan gikk det med Pilatus?

Den siste hendelsen i Pilatus’ karriere som historien forteller om, gjaldt en annen konflikt. Josefus sier at en mengde bevæpnede samaritaner kom sammen på Garisim-fjellet i håp om å avdekke skatter som Moses skulle ha gravd ned der. Pilatus grep inn, og hans soldater drepte en del av dem som var der. Samaritanene klaget til Pilatus’ overordnede, Lukius Vitellius, som var stattholder i Syria. Man vet ikke om Vitellius mente at Pilatus hadde gått for langt, men i alle fall beordret han Pilatus til Roma for at han overfor keiseren skulle stå til rette for sine handlinger. Tiberius døde imidlertid før han kom så langt.

Det er blitt sagt at «på dette punkt forsvinner Pilatus ut av historien og inn i sagnenes verden». Mange har forsøkt å føye til manglende detaljer. Noen har hevdet at Pilatus ble kristen. Etiopiske «kristne» gjorde ham til «helgen». Evsebios, som levde på slutten av 200-tallet og begynnelsen av 300-tallet, var den første av en rekke skribenter som har sagt at Pilatus i likhet med Judas Iskariot begikk selvmord. Hva som egentlig hendte med Pilatus, er høyst usikkert.

Pilatus kunne være sta, krass og hardhendt. Han beholdt likevel stillingen sin i ti år, mens de fleste prefektene i Judea hadde en mye kortere embetsperiode. Fra et romersk synspunkt må derfor Pilatus ha vært ansett for å være kompetent. Noen har stemplet ham som feig fordi han på kritikkverdig vis — for å beskytte seg selv — lot Jesus bli torturert og drept. Andre hevder at Pilatus ikke først og fremst var forpliktet til å forsvare rettferdigheten, men til å bevare freden og beskytte romerske interesser.

Forholdene var helt annerledes på Pilatus’ tid enn i vår tid. Likevel kunne ingen dommer med rette domfelle en mann han betraktet som uskyldig. Hvis Pontius Pilatus ikke var blitt stilt overfor Jesus, ville navnet hans bare ha vært som et hvilket som helst annet navn i historiebøkene.

[Fotnote]

[Bilde på side 11]

Denne innskriften som viser at Pontius Pilatus var prefekt i Judea, er blitt funnet i Cæsarea