SABBATSDAG
En dag Jehova Gud satte av til hvile fra vanlig arbeid. Sabbaten ble gitt av Jehova som et tegn mellom ham og israelittene. (2Mo 31: 16, 17) Den siste delen av det hebraiske uttrykket for sabbatsdag, jom hasjsjabbạth, er avledet av verbet sjavạth, som betyr «hvile, opphøre». (1Mo 2: 2; 8: 22) Det greske uttrykket for «sabbatsdag» er he hemẹra tou sabbạtou.
Den skikk å holde en ukentlig 24-timers sabbat ble innført mens israelittene befant seg i ødemarken, i den andre måneden etter at de hadde dratt ut fra Egypt i 1513 f.v.t. (2Mo 16: 1) Jehova hadde sagt til Moses at mengden av manna, som israelittene fikk ved et mirakel, skulle bli dobbelt så stor på den sjette dagen. Da dette viste seg å skje, kom forsamlingens høvdinger og fortalte det til Moses, og så ble ordningen med den ukentlige sabbaten kunngjort. (2Mo 16: 22, 23) At israelittene fra da av var forpliktet til å holde sabbaten, framgår av Jehovas ord i 2. Mosebok 16: 28, 29.
Da lovpakten ble formelt opprettet ved Sinai-fjellet ikke lenge etterpå, ble den ukentlige sabbatsdagen uløselig knyttet til et system av sabbater. (2Mo 19: 1; 20: 8–10; 24: 5–8) Dette systemet bestod av mange slags sabbater: den 7. dagen, det 7. året, det 50. året (jubelåret), den 14. nisan (påsken), den 15. nisan, den 21. nisan, den 6. sivan (pinsen), den 1. etanim, den 10. etanim (soningsdagen), den 15. etanim og den 22. etanim.
Ingen av Guds tjenere fikk noe pålegg om å holde sabbaten før etter utgangen av Egypt. Dette framgår av det som står i 5. Mosebok 5: 2, 3 og 2. Mosebok 31: 16, 17: «Det var ikke med våre forfedre Jehova sluttet denne pakten, men med oss.» «Israels sønner skal holde sabbaten . . . i generasjon etter generasjon. . . . Mellom meg og Israels sønner er den et tegn til uavgrenset tid.» Hvis israelittene allerede hadde holdt sabbaten, kunne den ikke ha tjent som en påminnelse om at Jehova hadde utfridd dem av Egypt, slik det framgår av 5. Mosebok 5: 15 at den skulle. Det at noen av israelittene gikk ut for sanke manna på den sjuende dagen til tross for at de hadde fått uttrykkelig beskjed om å la det være, tyder på at det var noe nytt for dem å holde sabbaten. (2Mo 16: 11–30) Når det rådde usikkerhet angående hva de skulle gjøre med den første som er nevnt som en overtreder av sabbatsbudet etter at de hadde fått Loven ved Sinai, tyder også dette på at sabbaten nylig var blitt innført. (4Mo 15: 32–36) Mens israelittene var i Egypt, kunne de ikke ha holdt sabbaten selv om de hadde vært under en lov som påla dem å gjøre det, siden de da var slaver. Farao beklaget seg over at Moses la hindringer i veien for arbeidet deres fordi han bad om at de måtte få fri i tre dager for å ofre til Gud. Hva ville han ikke da ha sagt hvis israelittene hadde forsøkt å hvile hver sjuende dag! (2Mo 5: 1–5) Det er nok så at patriarkene tydeligvis inndelte tiden i uker på sju dager, men det er ikke noe som tyder på at de gjorde noe spesielt ut av den sjuende dagen. Tallet sju var imidlertid spesielt ved at det ofte betegnet fullstendighet. (1Mo 4: 15, 23, 24; 21: 28–32) Det hebraiske ordet for «å sverge» (sjavạʽʹ) kommer etter alt å dømme fra samme rot som det ordet som betyr «sju».
Sabbaten ble høytideligholdt som en hellig dag (5Mo 5: 12), en dag da alle skulle hvile og glede seg – både israelitter, tjenere, fastboende utlendinger og husdyr – en dag da de skulle holde opp med alt strev. (Jes 58: 13, 14; Ho 2: 11; 2Mo 20: 10; 34: 21; 5Mo 5: 12–15; Jer 17: 21, 24) Det ble frambåret et spesielt brennoffer sammen med et kornoffer og et drikkoffer i tillegg til det vanlige, daglige «stadige brennoffer». (4Mo 28: 9, 10) Det ble satt inn nytt skuebrød på sabbaten, og en ny avdeling av prester begynte sin tjeneste da. (3Mo 24: 5–9; 1Kr 9: 32; 2Kr 23: 4) Prestenes plikter ble ikke redusert på sabbaten (Mt 12: 5), og barn ble til og med omskåret på sabbaten hvis deres åttende levedag falt på en sabbat. Et ordtak som senere ble benyttet av jødene, «det er ingen sabbat i helligdommen», betyr at de prestelige oppgavene ble utført som vanlig. – Joh 7: 22; 3Mo 12: 2, 3; Templet av A. Edersheim, Kristiania 1893, s. 122.
Da Jesus var på jorden, ble det ifølge rabbinske kilder hver fredag markert med tre trompetstøt ved den niende time, det vil si klokken tre om ettermiddagen, at sabbatsdagen nærmet seg. Da skulle alt arbeid og all forretningsvirksomhet opphøre, sabbatslampen ble tent, og folk iførte seg høytidsklær. Senere ble det varslet med tre nye trompetstøt at sabbaten faktisk hadde begynt. Det fratredende presteskiftet frambar morgenofferet på sabbaten, mens det tiltredende skiftet frambar kveldsofferet, og begge skiftene tilbrakte sabbaten i helligdommen. Hvert av skiftene skulle gi øverstepresten halvparten av sin andel av brødet. De prestene som var i en ren tilstand, spiste brødet i selve templet i løpet av sabbaten. Det tiltredende skiftets familieoverhoder avgjorde ved loddkasting hvilken av familiene som skulle tjene på de enkelte dagene i deres uke, og hvem som skulle utføre prestetjenestene på sabbaten. – 3Mo 24: 8, 9; Mr 2: 26, 27; Templet, s. 121, 122, 125, 126.
Det gjaldt forskjellige bestemmelser for den vanlige ukentlige sabbaten og de sabbatene, eller ’hellige sammenkomstene’, som var knyttet til de periodiske høytidene. (3Mo 23: 2) Generelt sett var bestemmelsene for den ukentlige sabbaten strengest. Det var ikke tillatt å utføre noe arbeid, verken strevsomt arbeid eller noe annet arbeid (bortsett fra i helligdommen). Til og med å sanke ved og tenne opp ild var forbudt. (4Mo 15: 32–36; 2Mo 35: 3) Det var også grenser for hvor langt man kunne reise. Denne restriksjonen var tydeligvis basert på 2. Mosebok 16: 29. Også på soningsdagen skulle man hvile fra alle former for arbeid. (3Mo 16: 29–31; 23: 28–31) På dagene med hellige sammenkomster i forbindelse med høytidene var det heller ikke tillatt å utføre noe strevsomt arbeid eller drive forretningsvirksomhet, men det var tillatt å lage mat og ordne med det som hørte med til høytiden.– 2Mo 12: 16; 3Mo 23: 7, 8, 21, 35, 36.
Noen ganger kunne to lovbestemte sabbater falle på én og samme dag, som da ble kalt en «stor» sabbat. Dette skjedde for eksempel når den 15. nisan (som alltid var en sabbatsdag) falt sammen med den ukentlige sabbatsdagen. – Joh 19: 31.
Fordelene ved og betydningen av sabbaten. Når israelittene avholdt seg fra å arbeide og fulgte de andre bestemmelsene Gud hadde fastsatt for sabbaten, førte det både til at kroppen fikk hvile og, noe som var enda viktigere, til at den enkelte fikk anledning til å gi uttrykk for sin tro og lydighet. Det gav foreldre anledning til å innprente Guds lover og bud i sine barns hjerte og sinn. (5Mo 6: 4–9) Israelittene benyttet vanligvis sabbaten til å tilegne seg kunnskap om Gud og få dekket sine åndelige behov, noe som blir antydet ved det svaret kvinnen i Sjunem fikk av sin mann da hun bad om lov til å oppsøke Elisja, «Guds mann». Han sa: «Hvorfor drar du til ham i dag? Det er verken nymåne eller sabbat.» (2Kg 4: 22, 23) Og levittene, som bodde rundt omkring i landet, benyttet utvilsomt sabbaten til å undervise folket i Loven. – 5Mo 33: 8, 10; 3Mo 10: 11.
Det var viktig at de enkelte israelittene husket å holde sabbaten, for det å bryte sabbatsbudet ble betraktet som opprør mot Jehova og ble straffet med døden. (2Mo 31: 14, 15; 4Mo 15: 32–36) Det samme prinsippet gjaldt for nasjonen som helhet. At folket helhjertet fortsatte å respektere hele sabbatsordningen – systemet med både sabbatsdager og sabbatsår – var en viktig forutsetning for at det skulle kunne fortsette å eksistere som en nasjon i sitt gudgitte land. Det at israelittene ikke holdt sabbatslovene, bidrog i høy grad til at ulykken rammet dem og Juda land ble liggende øde i 70 år. På denne måten skulle det bli gjort opp for de sabbatene de ikke hadde holdt. – 3Mo 26: 31–35; 2Kr 36: 20, 21.
Rabbinske sabbatsrestriksjoner. Det var opprinnelig meningen at sabbaten skulle være til glede og åndelig oppbyggelse. Men jødenes religiøse ledere var så nidkjære etter å skille seg sterkest mulig ut fra hedningene, særlig i tiden etter hjemkomsten fra landflyktigheten i Babylon, at de gradvis gjorde sabbaten til en byrde ved å øke antall sabbatsrestriksjoner til 39. I tillegg kom det utallige mindre restriksjoner. Da beskrivelsen av disse restriksjonene ble samlet, fylte de to store bind. Det var for eksempel forbudt å fange en loppe, for det ble betraktet som jakt. En som var syk eller skadet, kunne ikke få lindrende hjelp hvis ikke tilstanden var livstruende. Det var ikke lov å sette sammen bruddene på et brukket ben eller legge bandasje på et forstuet ledd. Disse religiøse lederne motarbeidet den egentlige hensikten med sabbaten, for de gjorde folk til slaver av tradisjonen i stedet for å medvirke til at sabbaten tjente menneskenes beste til ære for Gud. (Mt 15: 3, 6; 23: 2–4; Mr 2: 27) Da Jesu disipler en gang plukket aks og gned dem med hendene og spiste dem, ble de etter alt å dømme anklaget for to forhold, nemlig å høste og treske på sabbaten. (Lu 6: 1, 2) Det ble sagt blant rabbinerne: «Enhver som strengt overholder alle sabbatslovene, får sine synder tilgitt, om han så er en avgudsdyrker.»
De kristne ikke pålagt å holde sabbaten. Jesus var underlagt Loven fordi han var jøde, og han holdt derfor sabbaten slik Guds Ord (og ikke fariseerne) befalte. Han visste at det var tillatt å gjøre godt på sabbaten. (Mt 12: 12) Men i de inspirerte kristne skrifter står det at «Kristus er Lovens ende» (Ro 10: 4), noe som innebærer at de kristne er «blitt løst fra Loven». (Ro 7: 6) Verken Jesus eller hans disipler trakk noe skille mellom en såkalt morallov og en såkalt seremonilov. De siterte både fra De ti bud og fra andre deler av Loven og betraktet alle bestemmelsene som like bindende for dem som var under Loven. (Mt 5: 21–48; 22: 37–40; Ro 13: 8–10; Jak 2: 10, 11) I Bibelen står det uttrykkelig at Kristus ved sitt offer «opphevet . . . Loven med dens bud i form av forordninger», og at Gud «strøk ut det håndskrevne dokument mot oss, det som bestod av forordninger, . . . og . . . har tatt det bort ved å nagle det til torturpælen». Det var hele Moseloven som ble «opphevet», ’strøket ut’, ’tatt bort’. (Ef 2: 13–15; Kol 2: 13, 14) Hele systemet av sabbater, både sabbatsdager og sabbatsår, ble derfor ved Kristi Jesu offer opphevet sammen med resten av Loven. Dette er forklaringen på at de kristne kan bedømme «én dag som alle andre dager», enten det gjelder en sabbat eller en hvilken som helst annen dag, uten å være redd for å bli dømt av andre. (Ro 14: 4–6; Kol 2: 16) Paulus sa følgende til dem som gav nøye akt på «dager og måneder og tidsperioder og år»: «Jeg er redd for dere, at jeg kanskje har slitt med dere til ingen nytte.» – Ga 4: 10, 11.
Etter at Jesus døde, forekom det aldri at hans apostler kom med noe påbud om at sabbaten skulle holdes. Sabbaten ble ikke nevnt i forbindelse med de kravene som ble stilt til de kristne i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29 eller senere. De innførte heller ikke en ny sabbat, en «Herrens dag». Selv om Jesus ble oppreist fra de døde på den dagen som nå blir kalt søndag, inneholder Bibelen ingen antydning om at hans oppstandelsesdag skulle minnes som en «ny» sabbat eller på noen annen måte. Noen har henvist til 1. Korinter 16: 2 og Apostlenes gjerninger 20: 7 som en begrunnelse for at man skal benytte søndagen som sabbat eller hviledag. Men det første av disse skriftstedene viser bare at Paulus sa at de kristne hver første dag i uken skulle legge et beløp til side i sitt eget hjem til hjelp for sine trengende brødre i Jerusalem. Pengene skulle ikke leveres der de holdt møter, men de skulle oppbevares hjemme hos de enkelte til Paulus kom. Når det gjelder det andre skriftstedet, var det ganske naturlig at Paulus kom sammen med brødrene i Troas på den første dagen i uken, ettersom han skulle reise neste dag.
Av det ovenstående framgår det klart at det ikke hørte med til kristendommen i det første århundre å holde bokstavelige sabbatsdager og sabbatsår. Det var først i 321 e.v.t. Konstantin bestemte at søndagen (latin: dies solis [solens dag], en gammel betegnelse som er knyttet til astrologi og soldyrkelse, ikke sabbatum [sabbat] eller dies Domini [Herrens dag]) skulle være en hviledag for alle bortsett fra jordbrukere.
Om å komme inn til Guds hvile. I 1. Mosebok 2: 2, 3 står det at Gud etter den sjette skapelsesdagen, eller den sjette skapelsesperioden, «begynte å hvile på den sjuende dag». Han avholdt seg da fra videre skapergjerninger med hensyn til jorden, etter å ha fullført de skapergjerningene det er fortalt om i 1. Mosebok, kapittel 1.
Apostelen Paulus skriver i brevet til hebreerne, kapitlene 3 og 4, at jødene i ødemarken ikke fikk komme inn til Guds hvile, eller sabbat, fordi de var ulydige og manglet tro. (He 3: 18, 19; Sl 95: 7–11; 4Mo 14: 28–35) De som senere kom inn i det lovte land sammen med Josva, oppnådde en hvile, men ikke den fullstendige hvile som det er mulig å oppleve under Messias. Den hvilen de oppnådde, var bare et forbilde, en skygge av virkeligheten. (Jos 21: 44; He 4: 8; 10: 1) Men som Paulus skriver, «er det fremdeles en sabbatshvile for Guds folk». (He 4: 9) De som er lydige og viser tro på Kristus, får erfare «en sabbatshvile» fra sine «egne gjerninger», gjerninger som de tidligere gjorde for å prøve å vise at de var rettferdige. (Jf. Ro 10: 3.) Paulus viser derved at Guds sabbat, eller hvile, fremdeles varte på hans tid, og at kristne kom inn til denne hvilen, og dette tyder på at Guds hviledag er flere tusen år lang. – He 4: 3, 6, 10.
«Sabbatens Herre.» Da Jesus Kristus var på jorden, omtalte han seg selv som «sabbatens Herre». (Mt 12: 8) Den bokstavelige sabbatsdagen, som ble opprettet for å gi israelittene hvile fra arbeidet, var «en skygge av de ting som skulle komme», men «virkeligheten hører Kristus til». (Kol 2: 16, 17) I forbindelse med «de ting som skulle komme», vil det være en sabbat som Jesus skal være Herre over. Som «herrers Herre» skal han herske over hele jorden i tusen år. (Åp 19: 16; 20: 6) Da Jesus var på jorden, utførte han noen av sine største mirakler på sabbaten. (Lu 13: 10–13; Joh 5: 5–9; 9: 1–14) Dette viser tydeligvis hva slags lindring og hvile han kommer til å gi når han fører menneskene fram til åndelig og fysisk fullkommenhet under sitt forestående tusenårige styre, som derved kommer til å bli som en periode med sabbatshvile for jorden og menneskeheten. – Åp 21: 1–4.