Den ene handlet om en gjeter. Jesus sa: «Hvilket menneske blant dere som har hundre sauer, vil ikke, hvis han mister en av dem, forlate de nittini i ødemarken og gå etter den som er kommet bort, inntil han finner den?

Lukas 15: 4⁠

Mistet, men verdsatt

 8. a) Hvordan reagerte gjeteren og kvinnen på det tapet de hadde lidd? b) Hva forteller deres reaksjon om hvordan de så på det de hadde mistet?

⁸ I begge illustrasjonene var noe blitt mistet, men legg merke til hvordan eierne reagerte. Gjeteren sa ikke: «Hva betyr vel én sau når jeg har 99 igjen? Jeg kan klare meg uten den.»

Gjeterens og kvinnens reaksjon gjenspeiler altså i liten målestokk hva Jehova og hans himmelske skapninger føler. Akkurat som det som var blitt mistet, fortsatt var verdifullt i gjeterens og kvinnens øyne, så er de som har drevet bort og har mistet kontakten med Guds folk, fortsatt verdifulle i Jehovas øyne. (Jeremia 31: 3) Slike personer kan nok være åndelig svake, men de er ikke nødvendigvis opprørske. Trass i sin svekkede tilstand kan det være at de fortsatt oppfyller Jehovas krav til en viss grad. (Salme 119: 176; Apostlenes gjerninger 15: 29) Som i tidligere tider er Jehova derfor sen med å ’kaste dem bort fra sitt ansikt’. — 2. Kongebok 13: 23.

10, 11. a) Hvordan bør vi se på dem som har drevet bort fra menigheten? b) Hvordan kan vi ifølge Jesu to illustrasjoner gi uttrykk for vår omtanke for slike personer?

¹⁰ I likhet med Jehova og Jesus har også vi stor omtanke for dem som er svake og holder seg borte fra den kristne menighet. (Esekiel 34: 16; Lukas 19: 10) Vi ser på en åndelig svak person som en bortkommen sau — ikke som et håpløst tilfelle. Vi tenker ikke: «Hvorfor skulle vi bry oss om en som er svak? Menigheten greier seg jo fint uten ham.» Nei, i likhet med Jehova betrakter vi dem som har drevet bort, men som ønsker å vende tilbake, som verdifulle.

Ta initiativet

12. Hva lærer vi om gjeterens innstilling av ordene «gå etter den som er kommet bort»?

¹² I den første av de to illustrasjonene sier Jesus at gjeteren bestemmer seg for å «gå etter den som er kommet bort». Gjeteren tar initiativet og gjør seg bevisste anstrengelser for å finne den bortkomne sauen. Han lar seg ikke avskrekke av strabaser, farer og avstander. Nei, han fortsetter å lete «inntil han finner den». — Lukas 15: 4.

13. Hvordan reagerte trofaste menn i gammel tid på de svakes behov, og hvordan kan vi etterligne slike bibelske eksempler?

¹³ Det forholder seg på samme måte når man skal hjelpe en som har behov for oppmuntring; det er ofte den sterke som må ta initiativet. Trofaste menn i gammel tid forstod dette. Da Jonatan, kong Sauls sønn, la merke til at hans nære venn David hadde behov for oppmuntring, «brøt [han] opp og drog til David i Horesj for å styrke hans hånd med henblikk på Gud». (1. Samuelsbok 23: 15, 16) Noen hundre år senere, da stattholderen Nehemja så at noen av hans jødiske brødre var blitt svake, ’reiste han seg straks’ og oppmuntret dem til å ’tenke på Jehova’. (Nehemja 4: 14) Vi i vår tid bør også ’bryte opp’, eller ’reise oss’ — ta initiativet — for å styrke dem som er svake. Men hvem i menigheten bør gjøre dette?

14. Hvem i den kristne menighet bør tilby hjelp til dem som er svake?

¹⁴ Kristne eldste har et særlig ansvar for å ’styrke de svake hender og gjøre de vaklende knær sterke’ og «si til dem som er urolige i hjertet: ’Vær sterke. Vær ikke redde’». (Jesaja 35: 3, 4; 1. Peter 5: 1, 2) Legg likevel merke til at Paulus’ formaning om å ’tale trøstende til de nedtrykte sjeler’ og ’støtte de svake’ ikke bare ble gitt til de eldste. Paulus’ ord var rettet til hele «menigheten av tessalonikere». (1. Tessaloniker 1: 1; 5: 14) Å tilby hjelp til dem som er svake, er derfor en oppgave som påhviler alle kristne. I likhet med gjeteren i illustrasjonen bør enhver kristen føle seg tilskyndt til å «gå etter den som er kommet bort». Det som utretter mest godt, er selvfølgelig å gjøre dette i samarbeid med de eldste. Er det noe du kan gjøre for å hjelpe en svak person i din menighet?