Etterlign Jehovas barmhjertighet

«Fortsett å bli barmhjertige, slik som deres Far er barmhjertig.» — LUKAS 6: 36.

 1. Hvordan viste fariseerne at de var ubarmhjertige?

SELV om menneskene er skapt i Guds bilde, unnlater de ofte å etterligne hans barmhjertighet. (1. Mosebok 1: 27) Tenk for eksempel på fariseerne. Som gruppe betraktet kunne de ikke få seg til å glede seg da Jesus en gang viste barmhjertighet på sabbaten ved å helbrede en mann som hadde en vissen hånd. Isteden la de opp råd mot Jesus, «så de kunne ta livet av ham». (Matteus 12: 9—14) En annen gang helbredet Jesus en mann som hadde vært blind fra fødselen av. Også denne gangen var det «noen av fariseerne» som ikke fant noen grunn til å glede seg over Jesu medfølelse. Isteden sa de anklagende: «Dette er ikke et menneske fra Gud, for han holder ikke sabbaten.» — Johannes 9: 1—7, 16.

2, 3. Hva mente Jesus da han sa: ’Vokt dere for fariseernes surdeig’?

² Den kalde holdningen som fariseerne hadde, var en forbrytelse mot menneskeheten og en synd mot Gud. (Johannes 9: 39—41) Med god grunn sa Jesus til disiplene: ’Vokt dere for surdeigen’ til denne eliten og andre religionsutøvere, slike som saddukeerne. (Matteus 16: 6) I Bibelen blir surdeig brukt som symbol på synd eller forderv. Så Jesus sa at fariseernes og saddukeernes lære kunne forderve den rene tilbedelse. Hvordan kunne den det? Ved at den fikk folk til å betrakte Guds lov utelukkende i lys av deres vilkårlige regler og ritualer, mens de ignorerte «de viktigere ting», deriblant barmhjertighet. (Matteus 23: 23) Denne rituelle formen for religion gjorde at tilbedelsen av Gud ble en uutholdelig byrde.

³ I den siste halvdelen av lignelsen om den bortkomne sønnen avslørte Jesus hvilken fordervet tankegang de jødiske religiøse lederne hadde. I lignelsen var faren, som er et bilde på Jehova, ivrig etter å tilgi sin angrende sønn. Men guttens eldre bror, som var et bilde på fariseerne og de skriftlærde, så helt annerledes på saken. — Lukas 15: 2.

En brors vrede

4, 5. I hvilken forstand var broren til den bortkomne sønnen kommet på avveier?

⁴ «Nå var den eldste sønnen hans ute på marken; og da han kom og nærmet seg huset, hørte han musikk og dans. Da kalte han en av tjenerne til seg og spurte hva dette betydde. Han sa til ham: ’Din bror er kommet, og din far har slaktet den gjødde oksekalven, fordi han har fått ham frisk tilbake.’ Men han ble vred og ville ikke gå inn.» — Lukas 15: 25—28.

⁵ Det er tydelig at den bortkomne sønnen ikke var den eneste i Jesu lignelse som hadde et problem. «Begge de sønnene som blir skildret her, er kommet på avveier,» sier et oppslagsverk, «den ene på grunn av den urettferdighet som fornedrer ham, den andre på grunn av den selvrettferdighet som forblinder ham.» Legg merke til at den eldste sønnen ikke bare nektet å glede seg, men også «ble vred». Det greske rotordet for «vrede» sikter ikke først og fremst til et vredesutbrudd, men mer til en vedvarende sinnstilstand. Broren til den bortkomne sønnen nærte tydeligvis en inngrodd motvilje som gjorde at han syntes det var upassende å feire gjenkomsten til en som aldri burde ha reist hjemmefra i det hele tatt.

 6. Hvem er broren til den bortkomne sønnen et bilde på, og hvordan kan vi si det?

⁶ Broren til den bortkomne sønnen er et godt bilde på dem som hadde motvilje mot at Jesus viste syndere oppmerksomhet og medfølelse. Disse selvrettferdige menneskene ble ikke grepet av Jesu barmhjertighet, og de gjenspeilte heller ikke den glede som oppstår i himmelen når en synder blir tilgitt. Jesu barmhjertighet førte isteden til at de ble vrede, og de begynte å ’tenke ondt i sine hjerter’. (Matteus 9: 2—4) En gang ble noen fariseere så hissige at de sendte bud etter en mann som Jesus hadde helbredet, og så «kastet ham ut» av synagogen — sannsynligvis ved å utstøte ham. (Johannes 9: 22, 34) I likhet med den bortkomne sønnens bror, som ’ikke ville gå inn’, var de jødiske religiøse lederne motvillige når de fikk anledning til å ’glede seg med dem som gledet seg’. (Romerne 12: 15) Jesus fortsatte å avsløre deres onde resonnementer da han fortalte resten av lignelsen.

Feil måte å resonnere på

7, 8. a) Hvordan viste broren til den bortkomne sønnen at han ikke skjønte hva et sønneforhold innebar? b) På hvilken måte var den eldste sønnen ulik sin far?

⁷ «Da kom hans far ut og begynte å be ham inntrengende. Han svarte ved å si til sin far: ’Her har jeg slavet for deg i så mange år, og aldri har jeg overtrådt ditt bud, og likevel har du aldri gitt meg et kje så jeg kunne glede meg sammen med vennene mine. Men så snart denne sønnen din kom, han som har spist opp dine midler sammen med skjøger, slaktet du den gjødde oksekalven for ham.’» — Lukas 15: 28—30.

⁸ Med disse ordene viste broren til den bortkomne sønnen at han ikke skjønte hva et sønneforhold egentlig innebar. Han tjente sin far på omtrent samme måte som en ansatt tjener sin arbeidsgiver. Som han sa til faren: ’Jeg har slavet for deg.’ Denne eldste sønnen hadde riktignok ikke flyttet hjemmefra eller overtrådt sin fars bud. Men var det på grunn av kjærlighet han var lydig? Fant han ekte glede i å tjene sin far, eller hadde han lullet seg inn i en behagelig selvtilfredshet i den tro at han var en god sønn bare fordi han utførte sine plikter «ute på marken»? Hvis han virkelig var en sønn som var glad i faren, hvorfor gjenspeilte han ikke da farens holdning? Hvorfor var det ikke rom for medlidenhet i hans hjerte da han fikk anledning til å vise broren barmhjertighet? — Jevnfør Salme 50: 20—22.

 9. Forklar hvordan de jødiske religiøse lederne lignet på den eldste sønnen.

⁹ De jødiske religiøse lederne lignet på denne eldste sønnen. De mente at de var lojale mot Gud fordi de strengt overholdt en samling lover. Sant nok er lydighet absolutt nødvendig. (1. Samuelsbok 15: 22) Men de la altfor stor vekt på gjerninger og gjorde derfor tilbedelsen av Gud til en rutine de utførte mekanisk. Deres fromhet var bare utenpå; de manglet sann åndelighet. Sinnet deres var altfor opptatt av tradisjoner, og hjertet deres manglet kjærlighet. De betraktet vanlige mennesker som skitt under føttene sine og omtalte dem til og med foraktelig som «forbannet». (Johannes 7: 49) Hvordan kunne vel gjerningene til slike ledere gjøre inntrykk på Gud, når deres hjerte var langt borte fra ham? — Matteus 15: 7, 8.

10. a) Hvorfor var ordene «Jeg vil ha barmhjertighet og ikke slaktoffer» på sin plass? b) Hvor alvorlig er det å være ubarmhjertig?

¹⁰ Jesus sa til fariseerne at de skulle «gå . . . og [lære] hva dette betyr: ’Jeg vil ha barmhjertighet og ikke slaktoffer’». (Matteus 9: 13; Hosea 6: 6) De prioriterte ikke riktig, for uten barmhjertighet var alle ofrene deres verdiløse. Dette er virkelig en alvorlig sak, for Bibelen sier at de «ubarmhjertige» blir regnet blant dem som i Guds øyne «fortjener døden». (Romerne 1: 31, 32) Det er derfor ikke overraskende at Jesus sa at de religiøse lederne, som klasse betraktet, skulle bli tilintetgjort for evig. Det at de var ubarmhjertige, bidrog utvilsomt i høy grad til at de fortjente denne dommen. (Matteus 23: 33) Men enkeltpersoner fra denne gruppen kunne kanskje bli hjulpet. I slutten av lignelsen prøvde Jesus å korrigere slike jøders tankegang gjennom det som faren sa til sin eldste sønn. La oss se hvordan.

En fars barmhjertighet

11, 12. Hvordan prøver faren i Jesu lignelse å resonnere med sin eldste sønn, og hvorfor kan det være verdt å merke seg at han sa «din bror»?

¹¹ «Da sa han til ham: ’Barn, du har alltid vært hos meg, og alt mitt er ditt; men vi måtte simpelthen glede og fryde oss, for denne din bror var død og er blitt levende, og han var kommet bort og er blitt funnet.’» — Lukas 15: 31, 32.

¹² Legg merke til at faren sa «din bror». Hvorfor gjorde han det? Du husker kanskje at den eldste broren hadde omtalt den bortkomne sønnen som «sønnen din» — ikke «broren min». Det ser ut til at han ikke ville vedkjenne seg slektskapet med broren. Så nå sier faren i virkeligheten til den eldste sønnen: ’Dette er ikke bare min sønn. Han er din bror, ditt eget kjøtt og blod. Du har all grunn til å være glad for at han er kommet tilbake!’ Jesu budskap burde ha vært tydelig for de jødiske lederne. De synderne som de foraktet, var i virkeligheten deres «brødre». «For det finnes ikke noe rettferdig menneske på jorden som bestandig gjør godt og ikke synder.» (Forkynneren 7: 20) De framstående jødene hadde derfor all grunn til å glede seg når syndere angret.

13. Hvilket tankevekkende spørsmål oppstår som følge av at Jesu lignelse slutter så brått?

¹³ Etter at faren har kommet med sin appell, slutter lignelsen brått. Det er som om Jesus innbyr tilhørerne til selv å skrive slutten. Uansett hvordan man tenkte seg at den eldste sønnen reagerte, stod hver tilhører overfor spørsmålet: Vil du ha del i den glede som oppstår i himmelen når en synder angrer? De kristne i vår tid har også anledning til å vise hvordan de besvarer det spørsmålet. Hvordan?

Hvordan vi kan etterligne Guds barmhjertighet i dag

14. a) Hvordan kan vi anvende Paulus veiledning i Efeserne 5: 1 når det gjelder barmhjertighet? b) Hvilken misoppfatning med hensyn til Guds barmhjertighet må vi vokte oss for?

¹⁴ Paulus kom med denne formaningen til efeserne: «Bli . . . etterlignere av Gud, som elskede barn.» (Efeserne 5: 1) Som kristne burde vi derfor sette pris på Guds barmhjertighet, sørge for at denne egenskapen blir dypt innplantet i vårt hjerte, og så vise barmhjertighet når vi har med andre å gjøre. Men det er på sin plass med en advarsel. Vi må ikke feiltolke Guds barmhjertighet dit hen at han ser gjennom fingrene med synd. Det kan være at noen for eksempel tenker som så: «Hvis jeg begår en synd, kan jeg alltids be Gud om tilgivelse, og så er han barmhjertig.» En slik likeglad holdning er ensbetydende med å ’vende vår Guds ufortjente godhet til en unnskyldning for løsaktig oppførsel,’ som bibelskribenten Judas uttrykte det. (Judas 4) Selv om Jehova er barmhjertig, «kommer [han] slett ikke til å frita for straff» når han har å gjøre med syndere som ikke angrer. — 2. Mosebok 34: 7; jevnfør Josva 24: 19; 1. Johannes 5: 16.

15. a) Hvorfor må særlig de eldste bevare et likevektig syn på barmhjertighet? b) Hva bør de eldste bestrebe seg på å gjøre, selv om de ikke tolererer overlagt synd, og hvorfor?

¹⁵ På den annen side må vi også passe på at vi ikke går til den andre ytterlighet og er tilbøyelige til å bli harde og dømmesyke overfor dem som viser ekte anger og den rette form for bedrøvelse på grunn av sine synder. (2. Korinter 7: 11) Ettersom de eldste er betrodd omsorgen for Jehovas sauer, er det helt nødvendig at de bevarer et likevektig syn i denne forbindelse, særlig når de behandler utvalgssaker. Den kristne menighet må holdes ren, og det er ifølge Bibelen riktig å ’fjerne den onde mannen’ ved å utstøte ham. (1. Korinter 5: 11—13) Samtidig er det bra å vise barmhjertighet når det er et klart grunnlag for å gjøre det. Så mens de eldste ikke tolererer en urett handlemåte som er begått med overlegg, bestreber de seg på å gå fram på en kjærlig og barmhjertig måte innenfor rettferdighetens grenser. De har hele tiden i tankene dette bibelske prinsippet: «Den som ikke øver barmhjertighet, skal få sin dom uten barmhjertighet. Barmhjertigheten jubler triumferende over dommen.» — Jakob 2: 13; Ordspråkene 19: 17; Matteus 5: 7.

16. a) Vis ved hjelp av Bibelen hvordan Jehova virkelig ønsker at de som har kommet på avveier, skal vende om til ham. b) Hvordan kan vi vise at vi også ønsker å ta varmt imot angrende syndere?

¹⁶ Lignelsen om den bortkomne sønnen viser tydelig at Jehova ønsker at de som har kommet på avveier, skal vende tilbake til ham. Han lar muligheten stå åpen for dem helt til de viser at alt håp er ute for dem. (Esekiel 33: 11; Malaki 3: 7; Romerne 2: 4, 5; 2. Peter 3: 9) I likhet med faren i Jesu lignelse behandler Jehova dem som kommer tilbake, med verdighet og lar dem igjen få bli fullverdige medlemmer av familien. Etterligner du Jehova i så måte? Hvordan reagerer du når en trosfelle blir gjenopptatt i menigheten etter å ha vært utstøtt en tid? Vi vet allerede at det er «glede i himmelen». (Lukas 15: 7) Men er det glede på jorden, i din menighet og i ditt eget hjerte? Eller er det, som i tilfellet med den eldste sønnen i lignelsen, en viss motvilje å spore, ut fra den tanke at en som ikke burde ha forlatt Guds hjord i det hele tatt, ikke fortjener å bli tatt varmt imot?

17. a) Hvilken situasjon oppstod i Korint i det første århundre, og hva sa Paulus til dem som tilhørte menigheten der, at de skulle gjøre med saken? b) Hvordan kan vi si at Paulus’ formaning var praktisk, og hvordan kan vi følge den i vår tid? (Se også rammen til høyre.)

¹⁷ Noe som kan hjelpe oss til å granske oss selv i denne forbindelse, er å tenke over det som skjedde i Korint omkring år 55. En mann der som var blitt utelukket fra menigheten, ordnet etter hvert opp i livet sitt og begynte igjen å leve et rent liv. Hva skulle brødrene gjøre? Skulle de betrakte hans anger med skepsis og fortsette å holde seg unna ham? Tvert imot. Paulus gav korinterne denne formaningen: «[Dere bør] i godhet . . . tilgi og trøste ham, for at et slikt menneske ikke på en eller annen måte skal bli oppslukt av sin altfor store bedrøvelse. Jeg formaner dere derfor til å bekrefte deres kjærlighet til ham.» (2. Korinter 2: 7, 8) Angrende overtredere har ofte spesielt lett for å føle seg skamfulle og fortvilte. De trenger derfor å bli forsikret om at deres trosfeller og Jehova er glad i dem. (Jeremia 31: 3; Romerne 1: 12) Dette er svært viktig. Hvorfor?

18, 19. a) Hvordan hadde korinterne tidligere vist at de var for lemfeldige? b) Hvordan kunne en ubarmhjertig holdning ha ført til at korinterne ble «overlistet av Satan»?

¹⁸ Da Paulus formante korinterne til å tilgi, sa han om én av grunnene: «For at vi ikke skal bli overlistet av Satan, for vi er ikke uvitende om hans planer.» (2. Korinter 2: 11) Hva mente han med det? Tidligere hadde Paulus måttet irettesette menigheten i Korint for at den var for lemfeldig. Den hadde latt denne mannen få holde på med sin synd ustraffet. Ved å gjøre det gikk menigheten — særlig de eldste — Satans ærend, for han ville ha frydet seg over å bringe menigheten i en vanærende tilstand. — 1. Korinter 5: 1—5.

¹⁹ Hvis korinterne nå gikk til den andre ytterlighet og nektet å tilgi den som angret, ville Satan forlede dem i en annen retning. Hvordan? Ved at han kunne utnytte deres harde og ubarmhjertige holdning. Tenk for et stort ansvar de eldste ville bære overfor Jehova hvis den angrende synderen ble «oppslukt av sin altfor store bedrøvelse» eller, som Today’s English Version gjengir det, ble «så bedrøvet at han [gav] opp fullstendig»! (Jevnfør Esekiel 34: 6; Jakob 3: 1.) Etter at Jesus hadde advart sine etterfølgere mot å «få en av disse små til å snuble», sa han med god grunn: «Gi akt på dere selv. Hvis din bror begår en synd, så gi ham en refselse, og hvis han angrer, så tilgi ham.»a — Lukas 17: 1—4.

20. På hvilken måte er det glede både i himmelen og på jorden når en synder angrer?

²⁰ Hvert år er det tusener som vender tilbake til den rene tilbedelse, og de er takknemlige for den barmhjertighet som Jehova har vist dem. «Jeg kan ikke huske at jeg noen gang i mitt liv har vært så lykkelig over noe,» sier en kristen søster om det at hun ble gjenopptatt i menigheten. Englene gleder seg sammen med henne. Måtte vi også gjenspeile den glede som oppstår i himmelen når en synder angrer. (Lukas 15: 7) Når vi gjør det, etterligner vi Jehovas barmhjertighet.

[Fotnote]

Repetisjonsspørsmål

◻ På hvilken måte lignet broren til den bortkomne sønnen på de jødiske religiøse lederne?

◻ På hvilken måte viste broren til den bortkomne sønnen at han ikke skjønte hva et sønneforhold innebar?

◻ Hvilke to ytterligheter må vi unngå når det gjelder å gjenspeile Guds barmhjertighet?

◻ Hvordan kan vi etterligne Guds barmhjertighet i vår tid?

[Ramme på side 17]

’Bekreft deres kjærlighet til ham’

Paulus sa til menigheten i Korint om den utstøtte overtrederen som hadde vist anger: «Jeg formaner dere derfor til å bekrefte deres kjærlighet til ham.» (2. Korinter 2: 8) Det greske ordet som er oversatt med «bekrefte», er et juridisk uttrykk som betyr å «gjøre gyldig», «stadfeste», «ratifisere». Ja, angrende personer som blir gjenopptatt, trenger å føle at menigheten bryr seg om dem, og at de igjen er velkommen som medlemmer av menigheten.

Men vi må huske på at de fleste i menigheten ikke kjenner nøyaktig til de omstendighetene som førte til at en person ble utstøtt, eller til at han ble gjenopptatt. Det kan også være at noen er blitt personlig berørt eller såret — kanskje til og med over lang tid — på grunn av det gale den angrende overtrederen har gjort. Fordi vi er oppmerksom på dette, er det rimelig at vi, når det blir opplyst at noen er blitt gjenopptatt, venter med å hilse vedkommende velkommen til vi kan gjøre det personlig.

Så trosstyrkende det er for dem som blir gjenopptatt, å vite at de blir ønsket velkommen tilbake som medlemmer av den kristne menighet! Vi kan oppmuntre dem ved å snakke med dem. Vi kan glede oss over å være sammen med dem i Rikets sal, i tjenesten og ved andre passende anledninger. Vi bagatelliserer ikke på noen måte alvoret i de syndene de har begått, ved at vi på denne måten bekrefter, eller stadfester, vår kjærlighet til dem. Snarere gleder vi oss sammen med de himmelske hærskarene over at de har forlatt sin syndige vei og vendt tilbake til Jehova. — Lukas 15: 7.

[Bilde på side 15]

Den eldste sønnen nektet å glede seg over at broren var kommet tilbake