Spørsmål fra leserne

◼ Er det klokt av en kristen som har mistet sin ektefelle, å fortsette å leve enslig i håp om å bli gjenforent med ektefellen i framtiden?

Hvor fint er det ikke at en kristen fortsetter å være glad i ektefellen, selv etter at ektefellen er død! Noen som har mistet sin ektefelle, har unnlatt å gifte seg igjen, ikke fordi de er tilfreds med å leve enslig, men fordi de håper å gjenoppta ekteskapet etter oppstandelsen. Vi ønsker ikke å vise mangel på forståelse for de menneskelige følelser som ligger bak et slikt håp, men vi vil likevel oppfordre slike til å tenke over noen bibelske punkter.

Følgende ord av apostelen Paulus har for eksempel med dette å gjøre: «En kvinne er bundet så lenge mannen hennes lever. Dersom mannen dør, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren. Men hun vil være lykkeligere om hun lever alene.» (1. Korinter 7: 39, 40) Dette viser at de ekteskapelige bånd blir brutt når ens ektefelle dør. Det var kjærlig av Gud å underrette de kristne om dette, fordi det gir enker og enkemenn anledning til å overveie om de på grunn av følelsesmessige og andre behov skal gifte seg igjen; de er ikke bundet til den avdøde. — 1. Korinter 7: 8, 9.

Men antyder Bibelen noe om hvorvidt de som blir oppreist, vil få anledning til å gifte seg eller til å gjenoppta et ekteskap som opphørte på grunn av et dødsfall? Det finnes en beretning i Bibelen som ser ut til å berøre dette spørsmålet. Ved en anledning kom noen saddukeere, som ikke engang trodde på oppstandelsen, til Jesus for å forsøke å sette ham fast. De la fram for ham et spørsmål som hadde med svogerekteskap å gjøre: «Nå var det sju brødre. Den eldste tok seg en hustru, men døde barnløs. Den nest eldste giftet seg da med henne, så den tredje, og slik med alle sju;a men alle døde de barnløse. Til sist døde også kvinnen. Når de så oppstår, hvem av dem skal da ha henne som hustru?» — Lukas 20: 27—33; Matteus 22: 23—28.

De kristne er ikke underlagt loven, men en lignende problemstilling kan oppstå hva dem angår. Det kan for eksempel være at bror og søster C— var gift og hadde to barn. Så døde bror C—. Søster C— var fremdeles glad i ham og savnet ham dypt, men hun følte behov for selskap, økonomisk støtte, seksuell tilfredsstillelse og hjelp med barna. Hun giftet seg derfor med bror M—, og deres ekteskap var i like høy grad i samsvar med Bibelen som det første. Senere ble han syk og døde. Hvem skulle hun gifte seg med hvis hennes tidligere ektemenn fikk en oppstandelse og kunne gifte seg?

Tenk over Jesu svar til saddukeerne: «I denne verden [tingenes ordning, NW] tar de til ekte og tas til ekte. Men de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden [tingenes ordning, NW] og oppstandelsen fra de døde, de tar ikke til ekte og tas ikke til ekte. De kan jo ikke mer dø; de er lik englene, og fordi de har fått del i oppstandelsen, er de Guds barn. Men at de døde står opp, det har Moses også vist . . . når han kaller Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.» — Lukas 20: 34—38; Matteus 22: 29—32.

Noen har ment at Jesus her siktet til den himmelske oppstandelse, men det er flere grunner til å tro at svaret hans gjaldt den jordiske oppstandelse i den kommende «tingenes ordning». Hva ligger til grunn for et slikt syn? De som stilte Jesus dette spørsmålet, trodde ikke på ham, og de kjente heller ikke til en himmelsk oppstandelse. Deres spørsmål gjaldt en jødisk familie som var underlagt loven. I sitt svar henviste Jesus til Abraham, Isak og Jakob, menn som håpet å få liv igjen på jorden. (1. Mosebok 42: 38; Job 14: 13—15; jevnfør Hebreerne 11: 19.) Disse patriarkene og millioner av andre som blir oppreist til liv på jorden og viser seg å være trofaste, vil bli «lik englene». Selv om de er dødelige, vil de ikke dø når først Gud har erklært dem rettferdige til evig liv.

I dag kan de følelser menneskene har, gjøre det vanskelig å godta en slik konklusjon. Men det er verdt å merke seg at Bibelen ikke sier noe om at når Gud oppreiser trofaste mennesker, gjenoppretter han også deres ekteskapelige status. Det er derfor ingen som tror at Akvilas og Priskilla har gjenopptatt sitt ekteskap, hvis de har oppnådd liv i himmelen. (Apostlenes gjerninger 18: 2) Og Josef og Maria vil sannsynligvis leve på to forskjellige steder — Josef på jorden og Maria i himmelen. (Johannes 19: 26; Apostlenes gjerninger 1: 13, 14) Siden ingen av oss har levd i himmelen, kan vi ikke si hvordan Akvilas, Priskilla og Maria føler det der, men vi kan være sikre på at den tjeneste de utfører i himmelen, gir dem full tilfredshet.

Vi har heller aldri vært fullkomne mennesker og kan derfor ikke vite hvordan vi vil betrakte tidligere forhold hvis og når vi oppnår fullkommenhet som mennesker i et paradis. Det er fint for oss å tenke på at da Jesus kom med sin uttalelse, var han et fullkomment menneske og derfor bedre enn oss i stand til å forstå hvordan «de som blir funnet verdige til å være med i den kommende» tingenes ordning, vil føle det. Vi kan også stole på at Jesus er i stand til å ’ha medlidenhet med oss i vår nåværende svakhet’. (Hebreerne 4: 15) Hvis derfor en kristen har vanskelig for å akseptere den konklusjon at de som får en oppstandelse, ikke gifter seg, kan han være sikker på at Gud og Kristus er forståelsesfulle. Og han kan ganske enkelt vente og se hva som hender.

Det er ingen grunn til å legge for stor vekt på en slik problemstilling i dag. Salmisten skrev: «Kjenn at [Jehova] er Gud! Han har skapt oss, ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han vokter . . . Lov ham og pris hans navn! For [Jehova] er god.» (Salme 100: 3—5) Vår kjærlige Gud vil selvfølgelig sørge for at våre virkelige behov blir rikelig dekket, hvis vi «blir funnet verdige til å være med i den kommende» tingenes ordning. — Job 34: 10—12; Salme 104: 28; 107: 9.

Gud viser også sin godhet ved at han opplyser oss om at ekteskapet er oppløst når ektefellen dør. (Romerne 7: 2) Enhver som har mistet sin ektefelle, kan derfor være sikker på at han eller hun er fri til å gifte seg igjen hvis han eller hun føler behov for det. Noen har giftet seg igjen for å dekke sine egne og sin families behov. (1. Korinter 7: 36—38, NW; Efeserne 6: 1—4) En kristen som har mistet sin ektefelle, bør følgelig ikke føle seg forpliktet til å leve enslig på grunn av en forventning om at tidligere ektefeller vil bli gjenforent når oppstandelsen til liv her på jorden finner sted i den kommende ordning.

[Fotnote]