HØYTIDER

Høytider var uløselig knyttet til den sanne tilbedelse av Jehova Gud, ettersom Jehova ved Moses hadde pålagt sitt utvalgte folk, Israel, å feire visse høytider. Det hebraiske ordet chagh, som blir oversatt med «høytid», kan være avledet av et verb som betegner det å være sirkelformet, bevege seg i sirkel eller danse rundt i ring, og som derav har antatt betydningen «å feire en periodisk høytid». Moʽẹdh, som også blir oversatt med «høytid», betegner i sin grunnbetydning en fastsatt tid eller et avtalt møtested. – 1Sa 20: 35; 2Sa 20: 5.

Følgende høytider og andre spesielle dager og tidsperioder ble helligholdt i Israel:

HØYTIDER I ISRAEL

FØR LANDFLYKTIGHETEN

ÅRLIGE HØYTIDER

1. Påsken, 14. abib (nisan)

2. De usyrede brøds høytid, 15.–21. abib (nisan)

3. Ukehøytiden, eller pinsen, 6. sivan

4. Trompetstøthøytiden, 1. etanim (tisjri)

5. Soningsdagen, 10. etanim (tisjri)

6. Løvhyttehøytiden, 15.–21. etanim (tisjri), med høytidssamling den 22.

ANDRE HØYTIDER

1. Den ukentlige sabbaten

2. Nymånedagene

3. Sabbatsåret (hvert 7. år)

4. Jubelåret (hvert 50. år)

INNFØRT ETTER LANDFLYKTIGHETEN

1. Innvielseshøytiden, 25. kislev

2. Purimhøytiden, 14. og 15. adar

De tre store høytidene. De tre viktigste ’periodiske høytidene’, som noen ganger omtales som pilegrimshøytider, ettersom alle mennene da skulle komme sammen i Jerusalem, ble holdt på faste tider i løpet av året og ble derfor betegnet ved det hebraiske ordet moʽẹdh. (3Mo 23: 2, 4) Men når det utelukkende dreier seg om de tre store høytidene, brukes som oftest ordet chagh, som ikke bare overbringer tanken om noe periodisk, men også om en tid med stor glede. De tre store høytidene er:

1) De usyrede brøds høytid. (2Mo 23: 15) Denne høytiden begynte dagen etter påsken og strakte seg fra den 15. til og med den 21. abib (nisan). Påsken ble holdt den 14. nisan og var i virkeligheten en høytid for seg, men i og med at den lå så nær de usyrede brøds høytid, ble de to høytidene ofte under ett betegnet som påsken. – Mt 26: 17; Mr 14: 12; Lu 22: 7.

2) Ukehøytiden, senere kalt pinsen, som ble feiret den 50. dagen regnet fra den 16. nisan, det vil si den 6. sivan. – 2Mo 23: 16a; 34: 22a.

3) Løvhyttehøytiden, eller innsamlingshøytiden. Den ble holdt fra den 15. til den 21. i den sjuende måneden, etanim (tisjri), og den 22. ble det holdt en høytidssamling. – 3Mo 23: 34–36.

Jehova hadde fastsatt både hvor, når og hvordan disse høytidene skulle feires. De var «Jehovas periodiske høytider». (3Mo 23: 4) De var knyttet til bestemte årstider i det hellige kalenderår – begynnelsen av våren, slutten av våren og høsten. Dette hadde stor betydning, ettersom man på disse tidspunktene høstet de første avlingene på markene og i vingårdene, noe som skapte stor glede blant innbyggerne i det lovte land, og som gav anledning til takknemlighet mot Jehova, deres gavmilde Forsørger.

Generelle forskrifter for disse høytidene. Moseloven krevde at alle mannlige israelitter hvert år skulle ’tre fram for Jehova sin Gud på det stedet som han utvalgte’, under hver av de tre store årlige høytidene. (5Mo 16: 16) Med tiden ble Jerusalem valgt til senter for feiring av høytidene. Det var dødsstraff for å utebli fra påskefeiringen (4Mo 9: 9–13), men når det gjaldt de andre høytidene, ble det ikke fastsatt noen bestemt straff for enkeltpersoner for ikke å møte opp. Ikke desto mindre ville nasjonen bli dømt og oppleve vanskeligheter hvis den tilsidesatte noen av Guds lover, deriblant lovene om å holde høytider og sabbater. (5Mo 28: 58–62) Påsken skulle feires den 14. nisan, men i spesielle tilfeller kunne den feires en måned senere.

Selv om kvinnene ikke var forpliktet til å reise til de årlige høytidene, slik mennene var, var det mange kvinner som gjorde dette, for eksempel Hanna, Samuels mor (1Sa 1: 7), og Maria, Jesu mor (Lu 2: 41). Israelittiske kvinner som elsket Jehova, deltok i høytidene når det var mulig. Jesu foreldre drog regelmessig opp til Jerusalem, og det fortelles at slektninger og kjente reiste sammen med dem. – Lu 2: 44.

Jehova gav israelittene løftet: «Ingen skal begjære ditt land mens du drar opp for å se Jehova din Guds ansikt tre ganger i året.» (2Mo 34: 24) Selv om det ikke ble igjen noen menn for å vokte byene og landet, viste det seg å holde stikk at ingen fremmed nasjon prøvde å innta jødenes land under høytidene deres, før ved Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.v.t. I år 66, altså etter at den jødiske nasjon hadde forkastet Kristus, drepte imidlertid Cestius Gallus 50 personer i Lydda under løvhyttehøytiden.

Ingen av mennene skulle komme tomhendt til høytidene. Alle skulle ha med seg en gave, som skulle ’stå i forhold til den velsignelse som Jehova Gud hadde gitt ham’. (5Mo 16: 16, 17) I Jerusalem skulle man dessuten spise en ekstra tiendedel (i tillegg til den tienden som ble gitt til underhold for levittene [4Mo 18: 26, 27]) av årets korn, vin og olje, foruten de førstefødte dyrene av storfeet og småfeet, og dette skulle man dele med levittene. Men hvis det var svært langt å reise til høytiden, kunne man ifølge Moseloven omsette dette i penger og bruke pengene til å kjøpe mat og drikke til bruk ved helligdommen. (5Mo 14: 22–27) Ved høytidene kunne man vise sin troskap mot Jehova, og man skulle glede og fryde seg ved disse anledningene; både fastboende utlendinger, farløse gutter og enker skulle få være med. (5Mo 16: 11, 14) Hva de fastboende utlendingene angikk, var det naturligvis under forutsetning av at mennene var omskårne tilbedere av Jehova. (2Mo 12: 48, 49) Det ble alltid frambåret spesielle ofre i tillegg til de daglige ofrene, og under frambæringen av brennofrene og fellesskapsofrene ble det blåst i trompeter. – 4Mo 10: 10.

Like forut for byggingen av templet ble presteskapet reorganisert av kong David, som inndelte de flere hundre aronittiske prestene og også de levittene som assisterte dem, i 24 avdelinger. (1Kr 24) Hver avdeling med opplærte arbeidere tjente senere ved templet to ganger hvert år, en uke om gangen. Overhodet for fedrehuset traff de nødvendige forberedelser. Andre Krønikebok 5: 11 viser at alle de 24 avdelingene av prester tjente samtidig ved innvielsen av templet, som fant sted under løvhyttehøytiden. (1Kg 8: 2; 3Mo 23: 34) Alfred Edersheim skriver at alle prester var velkomne til å komme og hjelpe til med tempeltjenesten på høytidsdager, mens alle 24 avdelinger var forpliktet til å stille til tjeneste under løvhyttehøytiden. – Templet, 1893, s. 53.

Under disse høytidene var det svært mye arbeid å gjøre for prestene, levittene og netinim-tjenerne, som tjente sammen med dem. Dette framgår for eksempel av den beskrivelsen som gis av hvordan Hiskia holdt de usyrede brøds høytid etter at han hadde renset templet, en feiring som ble forlenget med en uke. Beretningen sier at Hiskia selv gav 1000 okser og 7000 sauer til ofringen, og at fyrstene gav 1000 okser og 10 000 sauer. – 2Kr 30: 21–24.

Visse dager under disse høytidene var høytidssamlinger, eller hellige sammenkomster; disse dagene var sabbater, og som på den ukentlige sabbaten skulle man avholde seg fullstendig fra sine hverdagslige gjøremål. Man skulle ikke utføre noe verdslig arbeid. Ett unntak i forhold til den vanlige sabbatsordningen var at det var tillatt å tilberede mat i forbindelse med forberedelsene til høytidene; all matlaging var forbudt på de ukentlige sabbatene. (2Mo 12: 16) Det var altså en viss forskjell mellom de ’hellige sammenkomstene’ under høytidene og den faste, ukentlige sabbaten (og også sabbaten på den tiende dagen i den sjuende måneden, soningsdagen, da det var faste), da det ikke var tillatt å utføre noe som helst arbeid, ikke engang å tenne opp ild ’på noen av bostedene’. – Sml. 3Mo 23: 3, 26–32 med v. 7, 8, 21, 24, 25, 35, 36 og med 2Mo 35: 2, 3.

Høytidenes betydning i Israel. Høytidene spilte en svært viktig rolle i forbindelse med Israels nasjonale anliggender. Mens folket fremdeles var i trelldom i Egypt, sa Moses til farao at grunnen til at israelittene ville forlate Egypt, var at de hadde «en høytid for Jehova». (2Mo 10: 9) Lovpakten inneholdt mange detaljerte forskrifter for hvordan høytidene skulle feires. (2Mo 34: 18–24; 3Mo 23: 1–44; 5Mo 16: 1–17) I tråd med Guds bud hjalp høytidene alle de tilstedeværende til hele tiden å ha Guds ord i tankene og til ikke å bli så opptatt av sine personlige anliggender at de glemte de viktigere, åndelige sider ved tilværelsen. Høytidene minnet dem også om at de var et folk for Jehovas navn. Reisene til og fra høytidene gav dem naturligvis god anledning til å snakke om Guds godhet og de velsignelser de nøt i hverdagen og i de forskjellige årstidene. Høytidene gav anledning til meditasjon, samvær og drøftelse av Jehovas lov. De bidrog til at israelittene ble bedre kjent med sitt gudgitte land, økte forståelsen og nestekjærligheten blant dem og fremmet enheten og den rene tilbedelse. Dette var glederike anledninger. De tilstedeværendes sinn ble fylt med Guds tanker og veier, og alle som deltok oppriktig, ble rikt velsignet åndelig sett. Den velsignelsen som tusener fikk del i under pinsehøytiden i Jerusalem i år 33, er et godt eksempel på dette. – Apg 2: 1–47.

For jødene var høytidene ensbetydende med glede. I tiden før landflyktigheten i Babylon, da de fleste israelitter hadde glemt det egentlige, åndelige formålet med høytidene, sa profetene Hosea og Amos at den forestående, forutsagte ødeleggelsen av Jerusalem ville innebære at disse glederike høytidene opphørte eller ble forvandlet til sorg. (Ho 2: 11; Am 8: 10) Etter Jerusalems fall sa Jeremia sorgfullt: «Sions veier sørger, for det er ingen som kommer til høytiden.» Høytid og sabbat var nå «glemt». (Kla 1: 4; 2: 6) Jesaja forutsa den glede som jødene ville føle når de i 537 f.v.t. vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon, med ordene: «Dere kommer til å ha en sang, lik sangen i den natten da en helliger seg til en høytid.» (Jes 30: 29) Men det gikk ikke lang tid etter at de hadde fått vende tilbake til sitt gudgitte land, før de igjen vanhelliget Jehovas høytider, slik at Jehova, ved sin profet Malaki, advarte prestene om at møkk fra høytidene deres kom til å bli spredt på ansiktene deres. – Mal 2: 1–3.

De kristne bibelskribentene nevner eller hentyder til høytidene gjentatte ganger, noen ganger med en gledefylt symbolsk og profetisk anvendelse på de kristne. De kristne ble imidlertid ikke pålagt å holde disse høytidene i bokstavelig forstand. – Kol 2: 16, 17; se også egne artikler om de enkelte høytider.