Kan Jesus ha trodd på Gud?

Trinitariernes dilemma

«HVORDAN kan Jesus ha hatt tro? Han er Gud; han vet og ser alt uten å måtte stole på noen andre. Tro innebærer jo nettopp det å stole på andre og erkjenne det en ikke kan se; det er derfor utelukket at Jesus-Gud kan ha hatt tro.»

Ifølge den franske teologen Jacques Guillet er dette den framherskende mening innen den katolske kirke. Overrasker det deg? Du har kanskje vært av den oppfatning at siden Jesus er et eksempel for de kristne i alt, må han også være et forbilde i tro. Hvis du trodde det, har du ikke tatt kristenhetens treenighetslære i betraktning.

Spørsmålet om Jesu tro er virkelig en gåte for katolske, protestantiske og ortodokse teologer som tror på treenighetslæren som «det sentrale mysterium i de kristnes tro og liv».a Det er imidlertid ikke alle som benekter at Jesus hadde tro. Jacques Guillet slår fast at «det er umulig ikke å erkjenne at Jesus hadde tro», selv om Guillet innrømmer at dette er en «selvmotsigelse» i lys av treenighetslæren.

Den franske jesuitten Jean Galot og de fleste andre teologer sier helt klart at «Kristus ikke kan tro på seg selv, . . . ettersom han er sann Gud og sant menneske». «Troen består i det å tro på en annen, ikke på seg selv,» sier tidsskriftet La Civiltà Cattolica. Selve hindringen for å godta Jesu tro er følgelig læren om treenigheten, ettersom disse to begrepene tydelig motsier hverandre.

«Evangeliene snakker aldri om Jesu tro,» sier teologene. De uttrykkene som blir brukt i de kristne greske skrifter, pi·steuʹo (tro, ha tro) og piʹstis (tro), sikter generelt sett til disiplenes tro på Gud eller på Kristus og ikke til Jesu tro på sin himmelske Far. Bør vi da konkludere med at Guds Sønn ikke hadde tro? Hva kan vi slutte oss til ut fra det han sa og gjorde? Hva forteller Bibelen?

Bønner uten tro?

Jesus var en bønnens mann. Han bad ved enhver anledning — da han ble døpt (Lukas 3: 21); hele natten før han valgte ut de 12 apostlene (Lukas 6: 12, 13); og før hans mirakuløse forvandling på fjellet, da han var sammen med apostlene Peter, Johannes og Jakob. (Lukas 9: 28, 29) Han holdt på med å be da en av disiplene sa til ham: «Lær oss å be», og dermed lærte han dem mønsterbønnen («Fadervår»). (Lukas 11: 1—4; Matteus 6: 9—13) Han bad alene og lenge om morgenen (Markus 1: 35—39); om kvelden bad han på et fjell etter at han hadde sendt disiplene av sted (Markus 6: 45, 46); han bad sammen med disiplene og for disiplene. (Lukas 22: 32; Johannes 17: 1—26) Ja, bønn utgjorde en viktig del av Jesu liv.

Han bad før han utførte mirakler, for eksempel før han oppreiste sin venn Lasarus fra graven: «Far, jeg takker deg for at du har hørt meg. Jeg visste jo at du alltid hører meg; men for folkemengdens skyld som står omkring, talte jeg, for at de skal tro at du har utsendt meg.» (Johannes 11: 41, 42) Vissheten om at hans Far ville besvare bønnen, viser hvor sterk tro han hadde. Denne sammenhengen mellom bønn til Gud og tro på ham kommer tydelig til uttrykk ved det Kristus sa til sine disipler: «Alle de ting dere ber og anmoder om — tro at dere så å si har fått dem.» — Markus 11: 24.

Hvorfor skulle Jesus be til Gud, hvis han ikke hadde tro? Kristenhetens ubibelske lære om treenigheten, at Jesus var både menneske og Gud på samme tid, fordunkler Bibelens budskap. Den hindrer folk i å forstå Bibelens enkelhet og kraft. Hvem var det mennesket Jesus påkalte? Seg selv? Var han ikke klar over at han var Gud? Hvis han var Gud og visste om det, hvorfor bad han da?

De bønnene Jesus frambar den siste dagen i sitt jordiske liv, gir oss en enda dypere innsikt i hans faste tro på sin himmelske Far. Han gav uttrykk for håp og sikker forventning og bad: «Og nå, herliggjør du meg, Far, ved din side med den herlighet jeg hadde ved din side før verden var til.» — Johannes 17: 5.

Jesus visste at de største prøvelsene og hans død var nær forestående den natten han var i Getsemane hage på Oljeberget, så «han begynte å bli bedrøvet og svært urolig». Han sa: «Min sjel er dypt bedrøvet, like til døden.» (Matteus 26: 36—38) Så knelte han og bad: «’Far, hvis du vil, så ta dette beger fra meg. Likevel, la ikke min vilje skje, men din.’ Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham.» Gud hørte bønnen hans. Fordi følelsene var så intense og prøven så alvorlig, ble «hans svette . . . som bloddråper som falt til jorden». — Lukas 22: 42—44.

Hva viser Jesu lidelser, hans behov for å bli styrket og bønnene hans? «En ting er sikkert,» skriver Jacques Guillet. «Jesus bad, og bønn spilte en viktig rolle i hans liv og handlinger. Han bad slik mennesker ber, og han bad på vegne av mennesker. Det er utenkelig med bønn uten tro. Kan det da tenkes at Jesus bad uten å ha tro?»

Da Jesus hang på torturpælen like før han døde, ropte han med høy røst og siterte en av Davids salmer. Til slutt ropte han i tro ut en siste påkallelse: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.» (Lukas 23: 46; Matteus 27: 46) En italiensk, felleskirkelig oversettelse, Parola del Signore, sier at Jesus ’overgav sitt liv’ til Faderen.

Jacques Guillet sier: «Når evangelieskribentene viser oss den korsfestede Kristus som roper til sin Far og siterer Israels salmer, overbeviser de oss om at dette ropet, ropet fra den enbårne Sønn, et rop fylt av smerte, et rop i fullstendig tillit, er et rop i tro, ropet fra en som dør i tro.»

Når noen teologer blir stilt overfor dette tydelige og dramatiske vitnesbyrdet om tro, prøver de å lage et skille mellom tro og «tillit». Et slikt skille er imidlertid ikke basert på Bibelen.

Men hva forteller egentlig de harde prøvelsene Jesus ble stilt på, om hans tro?

Vår tros «Fullender» fullkommengjort

Apostelen Paulus forteller i sitt brev til hebreerne, det 11. kapittel, om den store sky av trofaste menn og kvinner i førkristen tid. Han avslutter med å peke på det største og fullkomne eksempel når det gjelder tro: «Vi [ser ufravendt] på vår tros Hovedformidler og Fullender, Jesus. På grunn av den glede som var holdt fram for ham, utholdt han en torturpæl, idet han foraktet skammen . . . gi nøye akt på ham som har utholdt en slik motsigelse fra syndere, i strid med deres egne interesser, for at dere ikke skal bli trette og gi opp i deres sjeler.» — Hebreerne 12: 1—3.

De fleste teologer sier at dette verset ikke omtaler «Jesu personlige tro», men snarere at han er «troens opphavsmann eller grunnlegger». Det greske ordet te·lei·o·teś, som er brukt i denne setningen, sikter til en som fullender, som virkeliggjør eller fullfører noe. Som «Fullender» fullførte Jesus troen i den forstand at hans komme til jorden oppfylte Bibelens profetier og dermed skapte et fastere grunnlag for tro. Men betyr det at han selv ikke hadde tro?

De utdragene fra brevet til hebreerne som du kan se i rammen på side 15, etterlater ingen tvil. Jesus ble fullkommengjort gjennom sine lidelser og sin lydighet. Selv om han allerede var et fullkomment menneske, gjorde det han erfarte, ham fullkommen og hel i alle ting, også i tro, slik at han fullt ut kunne bli kvalifisert til å være øversteprest til frelse for de sanne kristne. Han påkalte sin Far «med sterke rop og tårer», han var «trofast» mot Gud, og han hadde «gudsfrykt». (Hebreerne 3: 1, 2; 5: 7—9) Hebreerne 4: 15 sier at han ble «prøvd i alle henseender i likhet med oss», det vil si i likhet med enhver trofast kristen som har en tro som er blitt utsatt for «forskjellige prøvelser». (Jakob 1: 2, 3) Er det fornuftig å tro at Jesus kan ha blitt prøvd «i likhet med» sine etterfølgere, dersom ikke hans tro også ble prøvd i likhet med deres tro?

Bønner, lydighet, lidelser, prøvelser, trofasthet og gudsfrykt bekrefter Jesu fullkomne tro. Alle disse tingene viser at han ble ’vår tros Fullender’ først etter at han var blitt fullkommengjort i sin egen tro. Han var tydeligvis ikke Gud Sønn, slik treenighetslæren framholder. — 1. Johannes 5: 5.

Trodde han ikke på Guds Ord?

Treenighetslæren påvirker teologenes tankegang i den grad at de har gått så langt som til å hevde at Jesus «ikke kan tro på Guds Ord og dets budskap», ettersom han «som selv er Guds Ord, bare kan forkynne dette ordet». — Angelo Amato i boken Gesù il Signore, som er utgitt med kirkens tillatelse.

Hva viser imidlertid Jesu gjentatte henvisninger til Bibelen? Da han ble fristet, siterte han tre ganger fra de hebraiske skrifter. Den tredje gangen sa han til Satan at han selv bare tilbad Gud. (Matteus 4: 4, 7, 10) Ved flere anledninger viste Jesus til profetier som fikk sin anvendelse på ham selv, og gav uttrykk for tro på at de ville bli oppfylt. (Markus 14: 21, 27; Lukas 18: 31—33; 22: 37; jevnfør Lukas 9: 22; 24: 44—46.) På bakgrunn av alt dette må vi konkludere med at Jesus kjente de skriftene som var blitt inspirert av hans Far, og fulgte dem i tro. Han hadde fullstendig tillit til oppfyllelsen av de profetiene som forutsa hans prøvelser, lidelser, død og oppstandelse.

Vi bør etterligne Jesu tro

Jesus måtte stride troens strid til siste slutt for å bevare sin lojalitet overfor sin Far og for å ’seire over verden’. (Johannes 16: 33) Uten tro er det umulig å vinne en slik seier. (Hebreerne 11: 6; 1. Johannes 5: 4) På grunn av sin seierrike tro var Jesus et eksempel for sine trofaste etterfølgere. Han hadde virkelig tro på den sanne Gud.

[Fotnote]

[Ramme på side 15]

Jesus, vår tros «Fullender», fullkommengjort

Hebreerne 2: 10: «Det sømmet seg nemlig for ham for hvis skyld alle ting er, og ved hvem alle ting er, idet han skulle føre mange sønner til herlighet, å gjøre deres frelses Hovedformidler fullkommen gjennom lidelser.»

Hebreerne 2: 17, 18: «Derfor måtte han i alle henseender bli sine ’brødre’ lik, for at han skulle bli en barmhjertig og trofast øversteprest i ting som vedrører Gud, for å frambære et sonoffer for folkets synder. For i og med at han selv led da han ble satt på prøve, kan han komme dem til hjelp som blir satt på prøve.»

Hebreerne 3: 2: «Han var trofast mot Ham som gjorde ham til dette, liksom også Moses var det i hele Hans hus.»

Hebreerne 4: 15: «For som øversteprest har vi ikke en som ikke kan vise medfølelse med våre svakheter, men en som er blitt prøvd i alle henseender i likhet med oss, men uten synd.»

Hebreerne 5: 7—9: «I sitt kjøds dager frambar Kristus, med sterke rop og tårer, påkallelser og også anmodninger til Ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble hørt med velvilje for sin gudsfrykt. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av de ting han led; og etter at han var blitt gjort fullkommen, ble han ansvarlig for evig frelse.»