«Jeg har sett Herren!»

Maria Magdalena så opp mot himmelen og tørket bort tårene som rant nedover kinnene. Hennes Herre, som hun var så glad i, hang der på pælen foran henne. Det var ved tolvtiden en vårdag, «og likevel ble hele landet dekket av et mørke»! (Lukas 23:44, 45) Hun trakk klærne tettere om seg og stilte seg nærmere inntil de andre kvinnene som var der. En solformørkelse varer bare noen få minutter, så det kan ikke ha vært det som var årsaken til dette tre timer lange mørket. Kanskje Maria og de andre som sto i nærheten av Jesus, begynte å høre dyrelyder som man vanligvis bare hørte om natten. Noen av dem som så det som skjedde, ble «svært redde og sa: ‘Dette var virkelig Guds Sønn’». (Matteus 27:54) Jesu disipler og andre tenkte kanskje at Jehova på denne måten ga uttrykk for sorg og sinne over den brutale måten hans Sønn var blitt behandlet på.

Det var nesten ikke til å holde ut for Maria Magdalena å stå der og se på, men hun ville ikke gå heller. (Johannes 19:25, 26) Jesus må ha hatt ubeskrivelige smerter. Og moren hans trengte trøst og støtte.

Etter alt det Jesus hadde gjort for Maria, var hun villig til å gjøre hva som helst for ham. Tidligere hadde hun vært en stakkarslig kvinne som folk så ned på, men det hadde Jesus forandret fullstendig. Han hadde gitt henne et verdig og meningsfylt liv. Nå var hun en kvinne med sterk tro. Hvordan var hun blitt det? Og hva kan vi i dag lære av hennes eksempel?

I Bibelen begynner historien om Maria Magdalena med en gave, nemlig frihet. Jesus befridde henne fra en situasjon som var som et mareritt. På den tiden var det ikke uvanlig å være under demonenes innflytelse. Disse onde åndene angrep mange, og noen ganger gikk de inn i et menneske og tok kontrollen over ham eller henne. Vi vet ikke hva demonene hadde gjort med stakkars Maria Magdalena, men det vi vet, er at hun hadde vært besatt av sju av disse ondskapsfulle og perverse tyrannene. Og takket være Jesus Kristus var hun blitt befridd for dem alle! – Lukas 8:2.

For en lettelse! Nå som Maria endelig var fri, hadde hun et helt nytt liv foran seg. Hvordan kunne hun vise sin takknemlighet? Hun ble en av Jesu lojale disipler. Hun gjorde også noe for å dekke et behov hun så. Jesus og apostlene trengte mat, klær og et sted å sove om natten. De var ikke rike og utførte ikke lønnet arbeid på denne tiden. For å kunne konsentrere seg om å forkynne og undervise hadde de derfor behov for materiell støtte.

Maria og flere andre kvinner hjalp til med å dekke dette behovet. «Disse kvinnene hjalp dem ved å bruke det de eide.» (Lukas 8:1, 3) Noen av kvinnene kan ha vært velstående. Bibelen forteller ikke konkret hva de gjorde – om de laget mat, vasket klær eller ordnet med overnatting i de forskjellige landsbyene. Men de var glade for å støtte denne gruppen på kanskje 20 personer som reiste rundt. Hjelpen fra disse kvinnene bidro utvilsomt til at Jesus og apostlene kunne konsentrere seg helt og fullt om forkynnelsesarbeidet. Maria var selvfølgelig klar over at hun aldri kunne gjengjelde Jesus for det han hadde gjort for henne – men for en glede det ga henne å gjøre det hun kunne!

Mange i dag ser kanskje ned på dem som har såkalt lavstatusarbeid, for eksempel det å utføre tjenester for andre. Men det gjør ikke Gud. Tenk så glad han må ha vært for å se hvordan Maria ga av seg selv og gjorde alt hun kunne for å støtte Jesus og apostlene. I dag er det også mange trofaste kristne som med glede tjener andre ved å utføre beskjedne oppgaver. Litt praktisk hjelp eller noen oppmuntrende ord kan gjøre mye godt. Jehova setter pris på det når vi gjør godt mot andre. – Ordspråkene 19:17; Hebreerne 13:16.

Maria Magdalena var en av de mange kvinnene som fulgte Jesus til Jerusalem for å feire påsken i år 33. (Matteus 27:55, 56) Hun ble helt sikkert sjokkert da hun fikk høre at Jesus var blitt arrestert og stilt for retten i løpet av natten. Og nyhetene ble enda verre. Stattholderen Pontius Pilatus hadde gitt etter for presset fra de jødiske religiøse lederne og fra folkemengden og dømt Jesus til en grusom død på en pæl. Det er ikke usannsynlig at Maria så sin Herre kjempe seg gjennom gatene blodig og utslitt mens han slepte med seg den lange pælen han skulle henrettes på. – Johannes 19:6, 12, 15–17.

Under henrettelsen, etter at mørket hadde dekket landet ved tolvtiden, sto Maria Magdalena og de andre kvinnene «ved Jesu torturpæl». (Johannes 19:25) Maria, som ble værende der helt til det var over, så og hørte at Jesus betrodde omsorgen for moren sin til apostelen Johannes, som han var veldig glad i. Hun hørte Jesus rope i smerte til sin Far. Og rett før han døde, da han visste at han hadde seiret, hørte hun hans siste ord: «Det er fullført!» Hun var helt knust, men ble tydeligvis igjen der etter at Jesus var død. Senere ble hun sittende foran den helt nye graven der Josef, en rik mann fra Arimatea, hadde lagt Jesu kropp. – Johannes 19:30; Matteus 27:45, 46, 57–61.

Marias eksempel minner oss om hva vi kan gjøre når trosfellene våre har det tøft. Vi kan kanskje ikke forhindre tragedier eller ta bort den smerten de berørte føler. Men vi kan vise medfølelse og mot. Bare det å ha en lojal venn ved sin side kan bety mye når man er i en vanskelig situasjon. Ved å støtte venner som trenger hjelp, viser vi lojalitet mot Gud og trosfellene våre og kan være til stor trøst. – Ordspråkene 17:17.

Etter at Jesu kropp var lagt i en grav, var Maria blant de kvinnene som skaffet flere velluktende kryddere som de senere skulle behandle kroppen hans med. (Markus 16:1, 2; Lukas 23:54–56) Dagen etter sabbaten sto hun tidlig opp. Prøv å se henne for deg der hun går i de mørke gatene sammen med andre kvinner på vei til Jesu grav. På veien dit lurte de på hvordan de skulle klare å rulle bort den tunge steinen som lå foran inngangen til graven. (Matteus 28:1; Markus 16:1–3) Men de snudde ikke og gikk tilbake. Troen deres fikk dem tydeligvis til å gjøre det de kunne, og stole på at Jehova ville gjøre resten.

Det er mulig at Maria kom fram til graven før de andre. Sjokkert stanset hun brått. Steinen var blitt rullet bort – og graven var tom! Maria var en handlingens kvinne, så hun løp tilbake for å fortelle Peter og Johannes hva hun hadde sett. Andpusten sa hun: «De har tatt Herren bort, ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Peter og Johannes skyndte seg til graven, fikk bekreftet at den var tom, og så gikk de hjem.a – Johannes 20:1–10.

Maria kom tilbake til graven og ble stående der alene. Det var fortsatt tidlig morgen. Stillheten fra den tomme graven senket seg, og hun brøt sammen i gråt. Hun kunne ennå ikke helt tro at Herren var borte, så hun bøyde seg fram for å se inn i graven. Til hennes store overraskelse satt det to engler i hvite klær der inne! «Hvorfor gråter du?» spurte de. Forvirret gjentok hun det hun hadde sagt til apostlene: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» – Johannes 20:11–13.

Hun snudde seg og så en mann stå bak henne. Hun kjente ham ikke igjen, men gikk ut fra at han var gartneren som stelte stedet. Mannen spurte henne vennlig: «Hvorfor gråter du? Hvem leter du etter?» Maria svarte: «Herre, hvis du har fjernet ham, så si hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham bort.» (Johannes 20:14, 15) Tenk over hva hun egentlig sa. Kunne denne kvinnen alene virkelig ha løftet opp og båret bort kroppen til Jesus Kristus, som hadde vært en sterk og velbygd mann? Tanken streifet ikke Maria. Hun visste bare at hun måtte gjøre det hun kunne.

Hvordan kan vi etterligne Maria Magdalena når vi opplever dyp sorg eller møter hindringer som virker helt uoverkommelige? Hvis vi bare fokuserer på svakhetene og begrensningene våre, kan vi bli lammet av frykt og usikkerhet. Men hvis vi er bestemt på å gjøre vårt beste og overlate resten til Jehova, vil vi kanskje klare mer enn vi kan forestille oss. (2. Korinter 12:10; Filipperne 4:13) Framfor alt vil Jehova glede seg over det vi gjør. Han gledet seg over det Maria gjorde, og han belønnet henne på en helt spesiell måte.

Den mannen som sto foran Maria, var ikke gartner. Han hadde vært snekker, så lærer og så Marias høyt elskede Herre. Men hun kjente ham ikke igjen, og hun begynte å snu seg bort. Det var umulig for Maria å forestille seg det som faktisk hadde skjedd: Jesus var blitt oppreist til liv som en mektig ånd, og nå materialiserte han seg i en menneskekropp, men ikke i den samme kroppen som han hadde ofret. I løpet av de begivenhetsrike dagene etter sin oppstandelse viste Jesus seg flere ganger uten å bli gjenkjent, ikke engang av dem som kjente ham godt. – Lukas 24:13–16; Johannes 21:4.

Hvordan lot Jesus Maria forstå hvem han var? Ved den måten han uttalte et eneste ord på: «Maria!» Hun snudde seg og utbrøt: «Rabbuni!» – det hebraiske ordet som hun uten tvil hadde brukt mange ganger om ham. Det var hennes elskede Lærer! Gleden strømmet gjennom henne. Hun grep tak i ham og ville ikke slippe. – Johannes 20:16.

Jesus visste hvordan hun tenkte. «Slutt med å klamre deg til meg», sa han. Han sa sikkert dette på en vennlig måte og kanskje med et varmt smil. Forsiktig frigjorde han seg fra grepet og forsikret henne: «Jeg har ennå ikke steget opp til min Far.» Han skulle ikke stige opp til himmelen riktig ennå. Han hadde fortsatt arbeid å gjøre på jorden, og han ville at Maria skulle hjelpe ham. Maria lyttet selvfølgelig nøye til det Jesus sa. Han sa til henne: «Gå til mine brødre og si til dem: ‘Jeg stiger opp til min Far og deres Far og til min Gud og deres Gud.’» – Johannes 20:17.

For en oppgave hun fikk av sin Herre! Maria var en av de første disiplene som fikk det privilegiet å se den oppstandne Jesus, og nå ble hun betrodd oppgaven med å fortelle denne gode nyheten til andre. Forestill deg den gleden og iveren hun følte da hun gikk for å finne disiplene. Se henne for deg der hun andpusten sier de ordene som gjentatte ganger må ha dukket opp i både hennes og disiplenes sinn lenge etterpå: «Jeg har sett Herren!» Begeistret fosset ordene ut av henne da hun fortalte dem alt Jesus hadde sagt. (Johannes 20:18) Det hun sa, bekreftet det disiplene hadde fått vite av de andre kvinnene som hadde vært ved Jesu tomme grav. – Lukas 24:1–3, 10.

Hvordan reagerte mennene? Ikke så bra til å begynne med. Vi leser: «De trodde ikke på kvinnene og mente at det de sa, bare var noe de fant på.» (Lukas 24:11) Det var nok ikke vondt ment av disse mennene, men de hadde vokst opp i et samfunn som ikke hadde særlig stor tillit til kvinner. Ifølge rabbinsk tradisjon kunne en kvinne ikke vitne i en rettssak. Apostlene var kanskje mer påvirket av kulturen sin enn de var klar over. Men Jesus og hans Far har ikke slike fordommer. For et privilegium de ga denne trofaste kvinnen!

Maria lot det ikke gå inn på seg at mennene reagerte på en slik måte. Hun visste at hennes Herre stolte på henne, og det var nok. Alle som følger Jesus, er på lignende måte betrodd å fortelle andre et budskap. Bibelen omtaler dette budskapet som «det gode budskap om Guds rike». (Lukas 8:1) Jesus lovte ikke disiplene sine at alle ville tro på budskapet de kom med, eller sette pris på arbeidet deres. Tvert imot. (Johannes 15:20, 21) Det kan derfor være bra for kristne å tenke på Maria Magdalena. Selv om noen av hennes åndelige brødre tvilte på det hun sa, lot hun ikke det legge en demper på gleden over å fortelle andre den gode nyheten om at Jesus var blitt oppreist fra døden.

Etter hvert viste Jesus seg for apostlene og så for flere og flere av disiplene. En gang viste han seg for over 500 samtidig! (1. Korinter 15:3–8) Marias tro må ha blitt styrket hver gang Jesus viste seg, enten hun så ham selv eller hørte om det fra andre. Kanskje Maria Magdalena var en av de kvinnene som var til stede på møtet i Jerusalem på pinsedagen, den gangen den hellige ånd ble utøst over Jesu disipler. – Apostlenes gjerninger 1:14, 15; 2:1–4.

Vi har all grunn til å tro at Maria Magdalena fortsatte å ha sterk tro hele livet. Måtte vi alle ta vare på vår tro! Vi kan etterligne Maria Magdalena og hennes tro ved å vise takknemlighet for alt det Jesus har gjort for oss, og ved å stole på at Gud alltid vil hjelpe oss når vi gjør noe godt for andre.