Nøyaktig kunnskap om Gud og hans Sønn fører til liv
«Dette betyr evig liv, at de tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» — JOHANNES 17: 3, NW.
1. Hvorfor er det så viktig å ha nøyaktig kunnskap om Gud og Jesus Kristus?
DE SOM ønsker evig liv, må ha nøyaktig kunnskap om Gud og hans Sønn, Jesus Kristus. «[Guds] vilje . . . er at alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten.» (1. Timoteus 2: 4, NW) Slik kunnskap fra Guds inspirerte Ord, Bibelen, vil utruste oss slik at vi vet hvem Gud er, og hvilke forpliktelser vi har overfor ham. (2. Timoteus 3: 16, 17; 1. Johannes 2: 17) Den vil også sette oss i stand til å få en riktig forståelse av hvem Jesus Kristus er, og hvilket forhold vi står i til ham. — Salme 2: 12, EN; Filipperne 2: 5—11, NW.
2. Hva kan mangel på nøyaktig kunnskap føre til?
2 Hvis vi ikke har nøyaktig kunnskap, kan vi bli besnæret av falske læresetninger som blir fremmet av Guds motstander, Satan Djevelen, som er «en løgner og løgnens far». (Johannes 8: 44) Hvis en lære er i strid med Guds Ord, hvis den er en løgn, og hvis vi tror på den og lærer den videre til andre, da nekter vi å tro det Jehova sier, og vi kommer i et motsetningsforhold til ham. Vi trenger derfor å granske Bibelen nøye for å skille det som er sant, fra det som er løgn. (Apostlenes gjerninger 17: 11) Vi vil ikke være som dem som «alltid lærer og likevel aldri er i stand til å komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». — 2. Timoteus 3: 1, 7, NW.
3. Hva lærer Bibelen tydelig om Gud, Jesus Kristus og den hellige ånd?
3 Som vi så i den forrige artikkelen, er ikke treenighetslæren en bibelsk lære. Gud viser tydelig i sitt eget Ord at han er Skaperen av alle ting, og at hans første skapning i himmelen var hans Sønn. (Åpenbaringen 4: 11; Kolosserne 1: 15, 16, NW) Gud sendte sin Sønn til jorden som et menneske for å tilveiebringe gjenløsningsofferet, som menneskehetens synder kan tilgis på grunnlag av, og for at han skulle opplyse oppriktige mennesker ytterligere om Gud og hans hensikter. (Matteus 20: 28; Johannes 6: 38) Men den enkle, klare lære at Gud og Kristus er to forskjellige personer, og at den hellige ånd ikke er en person, men Guds virksomme kraft, er blitt fordreid opp gjennom århundrene. Isteden er treenighetslæren blitt kristenhetens grunnleggende lære.
«Jeg og Faderen er ett»
4. Hvorfor er ikke kirkesamfunnenes påstand angående Johannes 10: 30 sann?
4 Kirkesamfunnene siterer ofte Johannes 10: 30 for å prøve å støtte treenighetslæren, selv om det ikke blir nevnt noen tredje person i dette verset. Jesus sa der: «Jeg og Faderen er ett.» Men mente Jesus at han var den allmektige Gud, bare i en annen skikkelse? Nei, han kunne ikke mene det, for Jesus sa alltid at han var Guds Sønn, mindre enn Gud og underordnet under ham. Hva var det så Jesus mente i Johannes 10: 30?
5, 6. a) I hvilken forstand mente Jesus at han og hans Far er ett? b) Hvordan blir dette vist i forbindelse med Jesu disipler?
5 Jesus mente at han var ett med sin Far når det gjaldt tanke og hensikt. Det kan vi se ut fra Johannes 17: 21, 22, hvor Jesus bad til Gud og sa om disiplene: «Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss . . . for at de skal være ett, likesom vi er ett.» Bad Jesus om at alle disiplene måtte bli én person? Nei, han bad om at de måtte være forent, ha samme tanke og hensikt, akkurat som Jesus og Gud.
6 Den samme tanken kommer til uttrykk i 1. Korinter 1: 10, hvor Paulus sier til de kristne at de ’må vise enighet og ikke la det være splittelse blant dem, men la alt komme i rett stand, så de har samme syn og samme tanke’. Da Jesus sa at han og hans Far var ett, mente han altså ikke at de var samme person, like lite som han mente at disiplene var en og samme person, da han sa at de skulle bli ett.
Hvem var «Ordet»?
7. a) Hva hevder kristenheten i forbindelse med Johannes 1: 1? b) Hva er det i Johannes 1: 1 som umiddelbart viser at det ikke er snakk om noen treenighet?
7 Men hva med Johannes 1: 1, hvor det står ifølge den norske bibeloversettelsen av 1978: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud»? Johannes 1: 14 forteller at «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss». Kristenheten hevder at dette «Ordet» (gresk: lógos) som kom til jorden som Jesus Kristus, var den allmektige Gud. Men legg merke til at den samme oversettelsen sier i Johannes 1: 1 at «Ordet var hos Gud». En som er hos en annen, er ikke den samme som denne andre personen. Så også denne oversettelsen viser at det er snakk om to forskjellige personer. Dessuten blir det overhodet ikke nevnt noen tredje person i en treenighet.
8. Hvordan gjengir enkelte andre bibeloversettelser den siste delen av Johannes 1: 1?
8 Mens den norske bibeloversettelsen av 1978 sier at «Ordet var Gud», i slutten av Johannes 1: 1, sier andre oversettelser noe annet. Her er noen eksempler:
1808: «og ordet var en gud.» The New Testament, in an Improved Version, Upon the Basis of Archbishop Newcome’s New Translation: With a Corrected Text, London.
1864: «og en gud var Ordet.» The Emphatic Diaglott av Benjamin Wilson, New York og London.
1935: «Logos var guddommelig.» A New Translation of the Bible av James Moffatt, New York.
1945: «Ordet var av guddomsart.» Det nye testamente i ny oversettelse av Lyder Brun, Oslo.
1975: «og en gud (eller gud av art) var Ordet.» Das Evangelium nach Johannes av Siegfried Schulz, Göttingen, Vest-Tyskland.
1978: «og av gudlignende art var Logos.» Das Evangelium nach Johannes av Johannes Schneider, Berlin.
1979: «og en gud var Logos.» Das Evangelium nach Johannes av Jürgen Becker, Würzburg, Vest-Tyskland.
I 1950 utgav Selskapet Vakttårnet en bibeloversettelse (New World Translation of the Christian Greek Scriptures) hvor disse ordene ble gjengitt med «og Ordet var en gud».
9. Hva er det som står foran substantivet theós (gud) i den greske tekst den første gangen det forekommer i Johannes 1: 1, og hva viser det?
9 Stemmer disse gjengivelsene med den greske grammatikk i Johannes 1: 1? Ja, det gjør de. I Johannes 1: 1 forekommer det greske substantivet theós (gud) to ganger. Den første gangen sikter det til den allmektige Gud, som Ordet var hos — og «Ordet [lógos] var hos Gud [en form av theós]». Her står en form av den greske bestemte artikkelen ho foran theós. Substantivet theós med den bestemte artikkelen foran peker på en særskilt person, i dette tilfellet den allmektige Gud — og «Ordet var hos Gud [Guden]».
10. Hva viser det at artikkelen ho er utelatt den andre gangen theós forekommer i Johannes 1: 1?
10 Men i den siste delen av Johannes 1: 1 blir theós (et substantivisk predikativ, predikatsord) gjengitt med «guddommelig» eller «en gud» istedenfor «Gud» i blant andre de oversettelsene vi nevnte i avsnitt 8. Hvorfor? Fordi theós her er et substantivisk predikativ i entall som står foran verbet og uten den bestemte artikkelen ho på gresk. I dette verset viser en slik setningskonstruksjon til et karaktertrekk eller en egenskap hos subjektet. Verset fremhever Ordets natur, at han var «guddommelig», «en gud», men ikke den allmektige Gud. Dette er i samsvar med alle de skriftstedene som viser at «Ordet» var Guds talsmann, som ble sendt til jorden av Gud. Som Johannes 1: 18 (NW) sier: «Intet menneske har noensinne sett Gud; den enbårne gud [den Sønn som ble skapt i himmelen av den allmektige Gud] som har plassen foran Faderens bryst, er den som har [kommet til jorden som mennesket Jesus og] forklart ham [den allmektige Gud].»
11. Nevn et eksempel som viser at bibeloversettere setter inn en ubestemt artikkel der hvor det ikke er noen artikkel på gresk, og forklar hvorfor de gjør det.
11 Det er mange andre skriftsteder hvor de som oversetter fra gresk til et annet språk, setter inn den ubestemte artikkelen «en» eller «et» foran det substantiviske predikativ, selv om det ikke står noen ubestemt artikkel i den greske tekst. Denne ubestemte artikkelen i oversettelsen får fram substantivets karaktertrekk eller egenskap. Den norske oversettelsen av 1978 sier for eksempel i Markus 6: 49 at da disiplene så Jesus gå på vannet, «trodde de det var et gjenferd» (gresk: phántasma). New World Translation gjengir det riktigere ved å si at de tenkte: «Det er et syn!» På samme måte viser den riktige oversettelsen av Johannes 1: 1 at Ordet ikke var «Gud», men «en gud».
12. Hvilke eksempler på tilsvarende bruk av den ubestemte artikkelen «en» har vi i Johannes 8: 44?
12 To lignende eksempler finner vi i Johannes 8: 44. Der sier Jesus om Djevelen: «Han har vært en morder fra begynnelsen . . . han er en løgner og løgnens far.» I den opprinnelige greske tekst står det substantiviske predikativet i begge disse uttalelsene («morder», «løgner») foran verbet og uten bestemt artikkel, akkurat som det substantiviske predikativet i Johannes 1: 1. I begge tilfellene blir en av Djevelens egenskaper eller et av hans karaktertrekk beskrevet, og i mange moderne oversettelser på andre språk er det nødvendig å sette inn den ubestemte artikkelen «en» for å få fram det. Som vi ser, er det også gjort i den norske oversettelsen av 1978. — Se også Markus 11: 32; Johannes 4: 19; 6: 70; 9: 17; 10: 1, 13, 21, vers 13 fra EN; 12: 6.
«Min Herre og min Gud!»
13, 14. Hvorfor kunne Tomas kalle Jesus «min Gud» uten å mene at Jesus var Jehova?
13 Tilhengerne av treenighetslæren siterer også Johannes 20: 28 til støtte for sine påstander. Der sa Tomas til Jesus: «Min Herre og min Gud!» Som vist ovenfor er det ikke noe å innvende mot at Tomas omtalte Jesus som en gud. Det ville være i samsvar med den kjensgjerning at Jesus i sin førmenneskelige tilværelse ganske visst var en gud, det vil si en mektig, guddommelig person. Og det har han jo også vært siden sin død og sin oppstandelse til himmelsk liv. Jesus siterte fra Salmene for å vise at til og med mektige mennesker ble kalt «guder». (Salme 82: 1—6; Johannes 10: 34, 35) Apostelen Paulus konstaterte at det er «mange ’guder’ og mange ’herrer’». (1. Korinter 8: 5) Til og med Satan blir kalt en «gud», «denne verdens gud». — 2. Korinter 4: 4.
14 Kristus har en langt høyere stilling enn ufullkomne mennesker og Satan. Når disse kan omtales som «guder», kan selvfølgelig Jesus omtales som en gud, og det ble han også. På grunn av sin unike stilling i forhold til Jehova er Jesus «den enbårne gud» (Johannes 1: 18, NW), en «Veldig Gud» (Jesaja 9: 6) og «en gud» (Johannes 1: 1, NW). Det var altså ikke uriktig av Tomas å omtale Jesus på denne måten. Tomas sa at Jesus var en gud for ham, en guddommelig, mektig person. Men han sa ikke at Jesus var Jehova, og derfor sa han «min» Gud og ikke bare «Gud».
15. Hvordan viser Johannes 20: 31 tydelig hvem Jesus er?
15 Allerede tre vers senere, i Johannes 20: 31, sier Bibelen: «Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn.» Her fjernes all tvil med hensyn til hva Tomas mente. Bibelskribenten Johannes sier tydelig at Jesus er Guds Sønn, ikke den allmektige Gud.
Ikke jevnbyrdig med Gud
16. Hva påstod jødene, og hvordan gjendrev Jesus denne påstanden?
16 Et annet skriftsted kirkesamfunnene bruker, er Johannes 5: 18. Der står det at jødene ville drepe Jesus fordi «han kalte . . . Gud sin egen far og gjorde seg dermed lik Gud». Hvem var det som sa at Jesus gjorde seg lik Gud eller jevnbyrdig med ham? Det var ikke Jesus. Han oppklarer dette i det neste verset (19) ved å si: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.» Jesus hevdet altså ikke at han var den allmektige Gud eller jevnbyrdig med ham. Han viste jødene at de tok feil, at han ikke var Gud, men at han var Guds Sønn, og at han som Guds talsmann ikke kunne gjøre noe av seg selv. Kan vi forestille oss at universets allmektige Gud sa at han ikke kunne gjøre noe av seg selv? Jødene kom med en påstand som Jesus gjendrev.
17. a) Hva viser Guds eget, inspirerte Ord tydelig med hensyn til hvem Jehova og Jesus Kristus er, og hva den hellige ånd er? b) Hva er nytteløst?
17 Det Gud selv sier i sitt inspirerte Ord, det Jesus sa, og det Jesu disipler sa, viser altså tydelig at den allmektige Gud og Jesus Kristus er to forskjellige personer, Far og Sønn. Det viser også tydelig at den hellige ånd ikke er en tredje person i en treenighet, men Guds virksomme kraft. Det er nytteløst å ta skriftsteder ut av sammenhengen eller prøve å fordreie dem slik at de støtter treenighetslæren. Alle slike skriftsteder må stemme med resten av Bibelens klare utsagn.
Hvorfor oppstod treenighetslæren?
18. Hvor kommer treenighetslæren fra?
18 Hvis du studerer rammen på side 18, «Historisk oversikt over treenighetslærens utvikling», vil du se at denne læren har hedenske røtter. Den er ikke en bibelsk lære, men den ble antatt av kristenheten i det fjerde århundre. Men lenge før det fantes det treenigheter i det gamle Babylon, Egypt og andre steder. Kristenheten innlemmet altså en hedensk forestilling i sin lære. Det var den romerske keiser Konstantin som sørget for det. Han var ikke interessert i hva som var sant i denne forbindelse, men ville sikre den posisjon hans rike hadde, et rike som bestod av hedninger og frafalne kristne. Treenighetslæren var langtfra en videreføring av en kristen lære; den var et tegn på at kristenheten hadde falt fra Kristi lære og hadde innført hedenske læresetninger isteden.
19. Hvorfor utviklet treenighetslæren seg?
19 Hvorfor oppstod det en slik læresetning? At Gud, hans Sønn og hans hellige ånd blir gjort forvirrende og mystiske, er naturligvis ikke i Guds interesse. Det ligger heller ikke i folks interesse å bli forvirret. Men jo mer forvirret folk blir med hensyn til Gud og hans hensikter, jo bedre passer det Satan Djevelen, Guds motstander, «denne verdens gud», som går inn for å ’blinde de vantros sinn’. (2. Korinter 4: 4) Det passer også kristenhetens religiøse ledere, siden en slik læresetning får det til å se ut som om det bare er teologer som kan forstå Bibelens lære. Dermed kan de fortsatt ha tak på den jevne mann.
20. a) Hva er den enkle sannhet angående treenighetslæren? b) Hva vil det bety for oss hvis vi tilegner oss nøyaktig kunnskap om frigjørende sannheter?
20 Men sannheten om dette er så enkel at et barn kan forstå den. En liten gutt vet at han ikke er samme person som sin far, men at de er to forskjellige personer. Når Bibelen sier at Jesus Kristus er Guds Sønn, så er det nettopp det det betyr. Det er den enkle sannhet, men det kan man ikke si om treenighetslæren. Den er en løgn. Den må derfor skrive seg fra ham «som kalles djevelen og Satan og som forfører hele verden». (Åpenbaringen 12: 9) Men de enkle, forfriskende sannheter om Gud, hans Sønn, Jesus Kristus, og Guds mektige, hellige ånd utfrir mennesker av trelldommen under falske læresetninger, som har sine røtter i hedendommen, og som Satan er opphavsmannen til. Som Jesus sa til oppriktige sannhetssøkere: «Dere [skal] kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Johannes 8: 32) Det at en tilegner seg nøyaktig kunnskap om frigjørende sannheter og handler i samsvar med dem, «betyr evig liv». — Johannes 17: 3, NW.
Hva svarer du?
◻ Hvorfor er det så viktig å ha nøyaktig kunnskap om Gud og hans Sønn?
◻ Hva mente Jesus da han sa: «Jeg og Faderen er ett»?
◻ Hvordan skiller Johannes 1: 1 mellom Ordet og Gud?
◻ Hvorfor kunne Tomas med rette kalle Jesus «min Gud»?
◻ Hvordan oppstod treenighetslæren, og hvem er opphavsmannen?
[Ramme på side 18]
Historisk oversikt over treenighetslærens utvikling
The New Encyclopædia Britannica (1985) Micropædia, bind 11, side 928, sier under emnet treenigheten: «Verken ordet treenighet eller den klart formulerte lære som sådan forekommer i Det nye testamente, og Jesus og hans etterfølgere tenkte heller ikke på å si imot det Shema-verset i Det gamle testamente som lyder: ’Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.’ (5. Mosebok 6: 4)» Dette oppslagsverket sier også: «Denne læren utviklet seg gradvis i løpet av flere århundrer og gjennom mange kontroverser. . . . Kirkemøtet i Nikaia i år 325 fastsatte det avgjørende formular for denne læren i sin bekjennelse om at Sønnen er ’av samme vesen som Faderen’, selv om det sa svært lite om Den Hellige Ånd. . . . Mot slutten av det fjerde århundre . . . fikk treenighetslæren i alt vesentlig den utforming den har hatt siden da.»
New Catholic Encyclopedia (1967) bind 14, side 299, innrømmer: «Formuleringen ’én Gud i tre personer’ ble ikke fullstendig utformet og absolutt ikke helt innlemmet i de kristnes liv og trosbekjennelse før ved slutten av det fjerde århundre. . . . Blant de apostoliske fedre hadde det ikke vært noe som overhodet nærmet seg en slik tankegang eller et slikt perspektiv.»
Treenighetslæren er altså ikke bibelsk, men ble offisielt vedtatt på kirkemøtet i Nikaia i år 325 e.Kr. Læren innlemmet en hedensk forestilling som hadde oppstått lenge før i det gamle Babylon og Egypt, og som også fantes i andre land. Historikeren Will Durant sa i The Story of Civilization: Part III, side 595: «Kristendommen ødela ikke den hedenske lære; den antok den. . . . Fra Egypt kom tankene om en guddommelig treenighet.»
På sidene 793 og 794 i An Encyclopedia of Religion, redigert av Vergilius Ferm i 1964, er det under ordet «triade» eller treenighet ført opp treenighetene i den babylonske religion, i buddhismen, hinduismen, nordiske religioner, taoismen og i andre religioner, deriblant kristenheten. Som et eksempel blir det nevnt at i India «består den store triaden av Brahma, skaperen, Vishnu, opprettholderen, og Shiva, ødeleggeren. Disse representerer tilværelsens syklus, akkurat som den babylonske treenigheten som bestod av Anu, En-lil og Ea, representerer tilværelsens elementer: luft, vann og jord».
British Museum i London har kulturgjenstander som viser treenigheter fra gammel tid, for eksempel den egyptiske treenigheten som bestod av Isis, Horus og Neftys. En katalog over en av museets avdelinger forteller hva som ble gravert på et gammelt smykke: «Forsiden: de egyptiske gudene Horus-Baït (med haukehode), Buto-Akori (slangen) og Hathor (med froskehode). Baksiden: det greske verset: ’Én Baït, én Hathor, én Akori; deres kraft er én. Hill deg, verdens far, hill deg, treformet gud!’ Gudene blir dermed identifisert som tre manifestasjoner av én kraft, sannsynligvis solguden.»
Historien bekrefter at treenigheten ble lånt fra hedninger og fantes flere hundre år før Jesus kom til jorden. Lenge etter hans død ble den fremmet av dem som var blitt påvirket av hedenske filosofier, og som hadde falt fra den sanne tilbedelse av Gud, den tilbedelse Jesus og apostlene hadde forkynt.
[Bilde på side 16]
Jesus bad om at hans disipler måtte være ett når det gjaldt tanke og hensikt, akkurat som han og hans Far var ett