Perler i Johannes’ evangelium

APOSTELEN Johannes ble i sin alderdom inspirert av Jehovas ånd til å skrive ned en gripende beretning om Jesu Kristi liv og tjeneste. Dette evangeliet ble skrevet i eller i nærheten av Efesos omkring år 98 e.Kr. Men hvordan er denne beretningen? Og hva er noen av perlene i den?

En utfyllende beretning

Johannes var nøye med hva han skrev, og gjentok lite av det som Matteus, Markus og Lukas hadde skrevet. Hans øyenvitneberetning inneholder stort sett utfyllende opplysninger, for over 90 prosent av den forteller om ting som ikke blir nevnt i de andre evangeliene. Det er for eksempel bare han som forteller om Jesu førmenneskelige tilværelse og at «Ordet ble menneske». (1: 1—14) Mens de andre evangelieskribentene sier at Jesus Kristus renset templet ved slutten av sin tjeneste, sier Johannes at han også gjorde det i begynnelsen. (2: 13—17) Det er bare Johannes som forteller om visse mirakler Jesus utførte, for eksempel at han gjorde vann om til vin, at han oppreiste Lasarus fra de døde, og at han sørget for den mirakuløse fiskefangsten etter sin oppstandelse. — 2: 1—11; 11: 38—44; 21: 4—14.

Alle evangelieskribentene forteller hvordan Jesus innstiftet høytiden til minne om sin død, men det er bare Johannes som viser at Kristus gav apostlene en leksjon i ydmykhet ved å vaske føttene deres den kvelden. Det er også bare Johannes som gjengir de fortrolige talene Jesus holdt og den bønnen han bad for dem på den tiden. — 13: 1 til 17: 26.

I dette evangeliet sikter navnet Johannes til døperen Johannes. Skribenten omtaler seg selv som «den disippel som Jesus hadde kjær». (13: 23) Apostelen hadde virkelig Jesus kjær, og vår egen kjærlighet til Kristus øker når Johannes beskriver ham som Ordet, livets brød, verdens lys, den gode hyrde, veien, sannheten og livet. (1: 1—3, 14; 6: 35; 8: 12; 10: 11; 14: 6) Dette tjener den hensikt Johannes sa han hadde: «Disse [ting] er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» — 20: 31.

Ydmykhet og glede

Johannes’ evangelium introduserer Jesus som Ordet og som Lammet, som soner for synd, og nevner mirakler som beviser at Jesus er «Guds Hellige». (1: 1 til 9: 41) Beretningen fremhever blant annet døperen Johannes’ ydmykhet og glede. Han var forløperen for Kristus, men sa at han ikke var «verdig til å løse sandalremmen» for ham. (1: 27) Sandalene ble knyttet ved hjelp av lærremmer eller lærlisser. En slave kunne løse en annens sandalremmer og bære sandalene for ham, for det var en tjeners plikt. Døperen Johannes viste dermed at han var ydmyk og klar over at han var ubetydelig i forhold til sin herre. Dette er en fin leksjon, for det er bare de ydmyke som egner seg til å tjene Jehova og hans messianske konge. — Salme 138: 6, NW; Ordspråkene 21: 4.

Døperen Johannes var ikke stolt og ble ikke ergerlig på Jesus, men sa: «Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg over å høre brudgommens stemme. Denne glede er nå blitt min, helt og fullt.» (3: 29) Som brudgommens representant foretok brudgommens venn ekteskapsforhandlinger. I noen tilfelle arrangerte han forlovelsen og leverte gaver til bruden og brudeprisen til hennes far. Denne assisterende vennen hadde grunn til å være glad når hans oppgave var fullført. Johannes gledet seg også over å føre Jesus sammen med de første medlemmene av hans brud. (Åpenbaringen 21: 2, 9) Akkurat som tjenestene til brudgommens venn bare varte en kort tid, tok Johannes’ arbeid snart slutt. Han avtok, mens Jesus vokste. — Johannes 3: 30.

Jesu omtanke for andre

Ved en brønn i nærheten av byen Sykar fortalte Jesus en samaritansk kvinne om det symbolske vann som gir evig liv. Da disiplene kom, «undret [de] seg over at han snakket med en kvinne». (4: 27) Hvorfor reagerte de slik? Jødene foraktet samaritanene og omgikkes dem ikke. (4: 9; 8: 48) Det var også uvanlig at en jødisk lærer snakket offentlig med en kvinne. Men Jesu omtanke for andre fikk ham til å avlegge dette vitnesbyrdet, og det førte til at innbyggere i byen «kom til ham». — 4: 28—30.

Jesu omtanke for andre fikk ham til å si: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!» (7: 37) Han siktet her øyensynlig til en skikk i forbindelse med den åtte dager lange løvhyttefesten. Hver morgen i sju dager hentet en prest vann i Siloa-dammen og helte det ut på alteret i templet. Det ble sagt at dette blant annet symboliserte utgytelsen av ånden. Fra og med pinsedagen i år 33 e.Kr. fikk Guds ånd Jesu etterfølgere til å ta med livgivende vann til mennesker jorden over. Det er bare av Jehova, «kilden med levende vann», gjennom Kristus at noen kan få evig liv. — Jeremia 2: 13; Jesaja 12: 3; Johannes 17: 3.

Den gode hyrde bryr seg om menneskene!

Jesu omtanke for andre kommer også tydelig fram i hans rolle som den gode hyrde som bryr seg om sine sauelignende etterfølgere. Til og med da tiden for hans død nærmet seg, gav han disiplene kjærlig veiledning og bad for dem. (10: 1 til 17: 26) I motsetning til en tyv eller røver går han inn i en kve gjennom døren. (10: 1—5) En kve var en innhegning hvor sauene ble stengt inne om natten for at de skulle være beskyttet mot tyver og rovdyr. Den hadde steinmurer, kanskje med tornete grener på toppen, og en inngang hvor det stod en vaktmann.

Hjordene til flere hyrder kunne være i samme kve, men sauene reagerte bare på stemmen til sin egen hyrde og fulgte bare ham. Fred H. Wight sier i sin bok Manners and Customs of Bible Lands: «Når det er nødvendig å skille flere saueflokker, reiser den ene hyrden seg etter den andre og roper: ’Tahhoo! Tahhoo!’ eller noe lignende som han velger selv. Sauene løfter hodet, og etter en del uro og bevegelse begynner de å følge hver sin hyrde. De kjenner godt sin egen hyrdes tonefall. Fremmede har ofte ropt det samme, men deres forsøk på å få sauene til å følge seg har alltid mislykkes.» Det er interessant å merke seg det Jesus sa: «Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv.» (10: 27, 28) Både den «lille hjord» og de «andre sauer» kjenner Jesu røst, følger ham og erfarer hans kjærlige omsorg. — Lukas 12: 32; Johannes 10: 16.

Guds Sønn var alltid trofast

I hele sitt jordiske liv var Kristus alltid trofast mot Gud og eksemplarisk som en kjærlig hyrde. Hans omtanke kom også til uttrykk når han viste seg etter at han var blitt oppreist. Det var fordi han hadde omtanke for andre, at han da gav Peter formaning om å fø hans sauer. — 18: 1 til 21: 25.

Som en som ble offer for pælfestelse, ble Jesus det fremste eksempel når det gjelder å være tro til døden. Én vanære han gjennomgikk som en oppfyllelse av profetien, var at soldater ’kastet lodd om hans kappe’. (Salme 22: 19) De kastet lodd for å avgjøre hvem som skulle få den fine kjortelen hans (gresk: khi·tonʹ), som var uten sømmer. (19: 23, 24) Denne underkledningen, som var vevd i ett stykke, kan ha vært fremstilt av ull eller lin og ha vært hvit eller hatt forskjellige farger. Ofte var den uten ermer, og man hadde den nærmest kroppen. Den gikk til knærne eller helt ned til anklene. Jesus var selvfølgelig ikke materialistisk, selv om han hadde denne sømløse kjortelen som var av god kvalitet.

En gang han viste seg etter at han var blitt oppreist, hilste han disiplene med ordene: «Fred være med dere.» (20: 19) Dette var en vanlig hilsen blant jødene. (Matteus 10: 12, 13) Mange la kanskje ikke så mye i disse ordene når de sa dem. Men det gjorde Jesus, for tidligere hadde han sagt til sine etterfølgere: «Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere.» (Johannes 14: 27) Den fred Jesus gav disiplene, var basert på deres tro på ham som Guds Sønn og tjente til å roe deres hjerte og sinn.

Vi kan på lignende måte erfare «Guds fred». Måtte vi verdsette denne uforlignelige ro, som er et resultat av et nært forhold til Jehova gjennom hans elskede Sønn. — Filipperne 4: 6, 7.

[Bilderettigheter på side 25]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.