GJENSTRIDIGHET
De ulike ordene på originalspråkene som overbringer tanken om gjenstridighet, har grunnbetydningen hardhet eller styrke, da særlig i negativ betydning. Ofte vil det være tale om at man med overlegg nekter å rette seg etter Guds vilje eller hans bud. (Sl 78: 8; 81: 12; Jes 1: 23; 65: 2; Jer 3: 17; 5: 23; 7: 23–26; 11: 8; 18: 12; Ho 4: 16; Apg 7: 51) At ulykken rammer dem som fortsetter å være gjenstridige, blir gjentatte ganger understreket i Bibelen. (5Mo 29: 19, 20; Ne 9: 29, 30; Ord 28: 14; Jes 30: 1; Jer 6: 28–30; 9: 13–16; 13: 10; 16: 12, 13; Da 5: 20; Ho 9: 15; Sak 7: 12; Ro 2: 5) Guds lov til Israel sa for eksempel at en gjenstridig og opprørsk sønn skulle steines til døde. – 5Mo 21: 18, 20.
Jehova Gud har tålmodig latt enkeltpersoner og nasjoner få fortsette å eksistere selv om de har fortjent døden. (1Mo 15: 16; 2Pe 3: 9) Mens noen har reagert positivt på dette og tatt de nødvendige skritt for å kunne ta imot hans barmhjertighet (Jos 2: 8–14; 6: 22, 23; 9: 3–15), har andre bare forherdet seg enda mer overfor Jehova og overfor hans folk (5Mo 2: 30–33; Jos 11: 19, 20). Ettersom Jehova ikke hindrer mennesker i å bli gjenstridige, sies det at han ’lar dem bli forherdet’, eller at han ’gjør deres hjerter harde’. Når han til slutt fullbyrder sin hevn over de gjenstridige, medfører dette at han viser sin store makt, og det fører til at hans navn blir forkynt. – Jf. 2Mo 4: 21; Joh 12: 40; Ro 9: 14–18.
Det Gud gjorde i forbindelse med den faraoen som nektet å la israelittene forlate Egypt, er et godt eksempel på dette. Jehova førte ti ødeleggende plager over Egypt. Når farao forherdet sitt hjerte etter at en plage var over, benyttet Jehova hver gang dette som en mulighet til å demonstrere sin store makt ytterligere ved hjelp av flere mirakler. (2Mo 7: 3–5; 7: 14 til 11: 10) Dette førte til at noen av egypterne etter hvert innså at Jehova er en Gud som må adlydes. Da den sjuende plagen ble kunngjort, var det for eksempel noen av faraos tjenere som sørget for å få sine tjenere og buskapen sin i hus før det ødeleggende haglværet startet. (2Mo 9: 20, 21) Da farao hadde latt israelittene reise, men igjen forherdet sitt hjerte og samlet hæren og drog ut for å få hevn over dem (2Mo 14: 8, 9; 15: 9), tilintetgjorde Jehova ham og hæren hans i Rødehavet. (2Mo 14: 27, 28; Sl 136: 15) I mange år etter dette ble Guds navn forkynt blant nasjonene, fordi nasjonene snakket om det Jehova hadde gjort mot egypterne på grunn av deres gjenstridighet. – 2Mo 18: 10, 11; Jos 2: 10, 11; 9: 9; 1Sa 6: 6.
Ettersom Jehova på forhånd advarer om sin dom over de gjenstridige, kan ikke fullbyrdelsen av dommen tilskrives andre årsaker eller komme fra en annen kilde. Gjennom profeten Jesaja sa Jehova til gjenstridige israelitter: «Fordi jeg visste at du er hard, og at din nakke er en sene av jern og din panne er kobber, har jeg også fortsatt å kunngjøre deg det fra den tiden. Før det kunne inntreffe, lot jeg deg høre om det, for at du ikke skulle si: ’Det er min avgud som har gjort dem, og det er mitt utskårne bilde og mitt støpte bilde som har gitt befaling om dem.’» – Jes 48: 4, 5; jf. Jer 44: 16–23.