YDMYKHET

Det å være fri for stolthet, hovmod og arroganse. Ydmykhet er ingen svakhet, men en sinnstilstand som behager Jehova.

I De hebraiske skrifter er ordet for «ydmykhet» avledet av et rotord (ʽanạh) som betyr «å være plaget, kuet, i nød; å bli ydmyket; å bli undertrykt». Ord som er avledet av denne roten, blir oversatt med blant annet «ydmykhet», «saktmodighet», «nød» og lignende. To andre hebraiske ord som har med «ydmykhet» å gjøre, er kanạʽ (bokst.: undertvinge el. kue [seg selv]) og sjafẹl (bokst.: å være eller bli lav; å bli fornedret). I De kristne greske skrifter er det ordet tapeinofrosỵne som blir oversatt med «ydmykhet». Det er avledet av ordene tapeinọo, «å gjøre lav; å fornedre», og fren, «sinn».

En person kan framelske ydmykhet ved å resonnere over sitt forhold til Gud og sine medmennesker, slik det er beskrevet i Bibelen, og deretter praktisere de prinsipper han har lært. Det hebraiske ordet hithrappẹs, som blir gjengitt med «ydmyk deg», betyr bokstavelig «trå (tramp) deg selv ned». Det uttrykker fint den handlemåte som er beskrevet av vismannen i Ordspråkene: «Min sønn, hvis du har stilt sikkerhet for din neste, . . . hvis du er blitt bundet som i en snare av din munns ord, . . . gjør da dette, . . . for du er kommet i din nestes hånd: Gå, ydmyk deg [trå (tramp) deg selv ned] og storm inn på din neste med pågåenhet. . . . Fri deg.» (Ord 6: 1–5) Med andre ord: Legg stoltheten til side, innrøm den feilen du har gjort, sørg for at det blir ordnet opp i saken, og be om tilgivelse. Jesus oppfordret sine disipler til å ydmyke seg for Gud som et barn og tjene sine brødre i stedet for å søke en fremtredende stilling. – Mt 18: 4; 23: 12.

En person kan også lære ydmykhet gjennom en ydmykende erfaring. Jehova sa til israelittene at han lot dem vandre 40 år i ødemarken for å ydmyke dem, for å sette dem på prøve for å få vite hva som bodde i deres hjerte, og la dem vite at «mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hver uttalelse fra Jehovas munn». (5Mo 8: 2, 3) Mange av israelittene hadde uten tvil gagn av denne smertelige erfaringen og lærte ydmykhet. (Jf. 3Mo 26: 41; 2Kr 7: 14; 12: 6, 7.) Mennesker eller folkeslag som ikke vil ydmyke seg eller ta imot ydmykende tukt, vil før eller siden bli ydmyket. – Ord 15: 32, 33; Jes 2: 11; 5: 15.

Behager Gud. Ydmykhet er av stor verdi i Guds øyne. Gud skylder ikke menneskene noe, men i sin ufortjente godhet er han rede til å vise barmhjertighet og velvilje mot dem som ydmyker seg for ham. Slike mennesker viser at de ikke stoler på seg selv eller har for høye tanker om seg selv, men ser hen til Gud og ønsker å gjøre hans vilje. De kristne bibelskribentene Jakob og Peter skriver under inspirasjon: «Gud står de hovmodige imot, men han gir de ydmyke ufortjent godhet.» – Jak 4: 6; 1Pe 5: 5.

Selv slike som tidligere har gjort mye ondt, vil bli hørt av Jehova hvis de ydmyker seg oppriktig for ham og bønnfaller ham om barmhjertighet. Judas konge Manasse hadde fremmet avgudsdyrkelsen i landet og forledet Judas og Jerusalems innbyggere til å «handle verre enn de nasjonene som Jehova hadde tilintetgjort foran Israels sønner». Men etter at assyrerkongen med Jehovas tillatelse hadde ført Manasse i fangenskap, ’ydmyket Manasse seg dypt for sine forfedres Gud’. Beretningen sier videre: «Og han fortsatte å be til ham; da bønnhørte han ham, og han hørte hans anmodning om velvilje og lot ham vende tilbake til Jerusalem, til sitt kongedømme; og Manasse kom til å kjenne at Jehova er den sanne Gud.» På den måten lærte Manasse ydmykhet. – 2Kr 33: 9, 12, 13; jf. 1Kg 21: 27–29.

Nødvendig for å få rett veiledning. En som ydmyker seg for Gud, kan regne med hans ledelse og veiledning. Esra hadde et stort ansvar da han skulle føre over 1500 menn, foruten prester, netinim-tjenere og kvinner og barn tilbake til Jerusalem fra Babylon. De hadde dessuten med seg en stor mengde gull og sølv til utsmykning av templet i Jerusalem. De trengte beskyttelse på reisen, men Esra ønsket ikke å be perserkongen om å få militær eskorte og derved vise at han stolte på menneskers makt. Dessuten hadde han tidligere sagt til kongen: «Vår Guds hånd er over alle dem som søker ham, til beste for dem.» Han utropte derfor en faste, slik at folket kunne ydmyke seg for Jehova. De rettet anmodninger til Gud, som bønnhørte dem og beskyttet dem mot fiendtlige bakhold på veien, slik at de kom sikkert fram til tross for at reisen var farefull. (Esr 8: 1–14, 21–32) Profeten Daniel, som var i landflyktighet i Babylon, ydmyket seg for Gud i sin søken etter veiledning og forståelse, og han ble høyt begunstiget ved at Gud sendte en engel til ham med et syn. – Da 10: 12.

Ydmykhet vil lede en person på den rette vei og bringe ham ære, for det er Gud som opphøyer og fornedrer. (Sl 75: 7) «Forut for fall er en manns hjerte overlegent, og forut for ære går ydmykhet.» (Ord 18: 12; 22: 4) En som hovmodig trakter etter ære, kommer til å falle i likhet med Judas konge Ussia, som handlet formastelig og brøt loven ved å tilta seg retten til å gjøre noe bare prestene hadde lov til: «Så snart han var blitt sterk, ble hans hjerte så hovmodig at det førte til ødeleggelse, slik at han handlet troløst mot Jehova sin Gud og gikk inn i Jehovas tempel for å brenne røkelse på røkelsesalteret.» Da Ussia ble sint på prestene fordi de irettesatte ham, ble han slått med spedalskhet. (2Kr 26: 16–21) Mangel på ydmykhet gjorde at Ussia vek av fra den rette vei, og det førte til hans fall.

Til hjelp i vanskelige situasjoner. Ydmykhet kan være til stor hjelp når det gjelder å takle motgang. Hvis man er i en kritisk situasjon, setter ydmykhet en i stand til å holde ut og fortsette å tjene Gud. David opplevde mange vanskeligheter. Han ble jaget som en lovløs av kong Saul. Men han beklaget seg aldri overfor Gud og opphøyde seg aldri over Jehovas salvede. (1Sa 26: 9, 11, 23) Da han syndet mot Jehova i forbindelse med ekteskapsbruddet med Batseba og ble strengt irettesatt av profeten Natan, ydmyket han seg for Jehova. (2Sa 12: 9–23) Senere, da benjaminitten Sjime’i offentlig begynte å nedkalle ondt over David, viste David ydmykhet. Abisjai, en av Davids offiserer, ville ta livet av mannen fordi han handlet respektløst overfor kongen, men David svarte Abisjai: «Se, min egen sønn, som er kommet ut av mitt indre, søker etter min sjel; hvor mye mer da en benjaminitt! . . . Kanskje Jehova ser det med sitt øye og Jehova på ny viser meg godhet, til gjengjeld for hans forbannelse på denne dag.» (2Sa 16: 5–13) Senere holdt David en folketelling i strid med Jehovas vilje. I beretningen heter det: «Og Davids hjerte begynte å slå ham etter at han nå hadde telt folket. David sa derfor til Jehova: ’Jeg har syndet stort ved det jeg har gjort. . . . jeg har handlet meget dåraktig.’» (2Sa 24: 1, 10) David ble straffet, men ikke avsatt som konge; hans ydmykhet var en viktig forutsetning for at han gjenvant Jehovas gunst.

En av Guds egenskaper. Ydmykhet er også en av Jehova Guds egenskaper. Det betyr ikke at han står lavere enn eller er underordnet noen. Hans ydmykhet kommer til uttrykk ved at han viser barmhjertighet og stor medfølelse med ydmyke syndere. Det at han i det hele tatt handler med syndere og har gitt sin Sønn som et offer for menneskenes synder, er et uttrykk for hans ydmykhet. Jehova Gud har tillatt det onde i omkring 6000 år og har latt menneskeslekten vokse fram, selv om dens stamfar, Adam, syndet. I sin ufortjente godhet viste han derved barmhjertighet mot Adams etterkommere og gav dem muligheten til å oppnå evig liv. (Ro 8: 20, 21) I alt dette kommer Guds ydmykhet – foruten mange av hans andre gode egenskaper – til uttrykk.

Kong David forstod at denne egenskapen lå til grunn for den ufortjente godhet Jehova Gud viste ham, og han verdsatte den høyt. Etter at Jehova hadde utfridd ham av hans fienders hånd, sang han: «Du skal gi meg din frelses skjold, og det er din ydmykhet som gjør meg stor.» (2Sa 22: 36; Sl 18: 35) Selv om Jehova sitter på sin opphøyde trone i de høyeste himler, kan det sies om ham: «Hvem er som Jehova vår Gud, han som danner sin bolig i det høye? Han bøyer seg ned for å se på himmel og jord; fra støvet reiser han den ringe opp; fra askegropen opphøyer han den fattige, for å la ham sitte sammen med de fornemme, med sitt folks fornemme.» – Sl 113: 5–8.

Jesu Kristi ydmykhet. Da Jesus Kristus var på jorden, foregikk han med det største eksempel med hensyn til å være en ydmyk tjener for Gud. Kvelden før sin død bandt han et håndkle om seg og vasket og tørket føttene til alle de tolv apostlene. Han gjorde dermed et arbeid som normalt ble utført av tjenere og slaver. (Joh 13: 2–5, 12–17) Han sa til sine disipler: «Enhver som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og enhver som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.» (Mt 23: 12; Lu 14: 11) Apostelen Peter, som var til stede den kvelden, glemte ikke det fine eksempel Jesus foregikk med ved å leve etter sine egne ord. Senere formante Peter sine trosfeller: «Dere skal alle binde opp om dere med ydmykhet overfor hverandre . . . Ydmyk dere derfor under Guds mektige hånd, for at han kan opphøye dere når den rette tid er inne.» – 1Pe 5: 5, 6.

Apostelen Paulus oppfordrer de kristne til å ha den samme sinnsinnstilling som Jesus Kristus hadde. Han viser til den høye stilling Guds Sønn hadde i sin førmenneskelige tilværelse i himlene hos sin Far, Jehova, og til at han villig uttømte seg selv, tok en slaves skikkelse og kom til å være i menneskers likhet. Paulus fortsetter: «Hva mer er, da han av utseende og væremåte befant seg som et menneske, ydmyket han seg og ble lydig helt til døden, ja døden på en torturpæl.» Jesu egne ord om belønningen for ydmykhet bekreftes til fulle i hans eget tilfelle. Apostelen Paulus sier videre: «Nettopp derfor opphøyde Gud ham også til en høyere stilling og gav ham i sin godhet det navn som er over ethvert annet navn.» – Flp 2: 5–11.

Enda mer enestående er det at Kristus, som innehar en så opphøyd stilling at han utøver «all myndighet i himmelen og på jorden» for å gjennomføre Guds vilje med jorden (Mt 28: 18; 6: 10), vil ha den samme ydmykhet også ved slutten av tusenårsriket. Bibelen sier: «Når alt er blitt ham underlagt, da skal også Sønnen selv underordne seg under Ham som la alt under ham, for at Gud kan være alt for alle.» – 1Kt 15: 28.

Jesus Kristus sa om seg selv: «Jeg er mild av sinn og ydmyk av hjerte.» (Mt 11: 29) Da han framstilte seg for Jerusalems innbyggere som deres Konge, oppfylte han den profetien som sa om ham: «Se, din konge kommer til deg. Han er rettferdig, ja frelst – ydmyk og ridende på et esel, ja på et fullvoksent dyr, en eselhoppes sønn.» (Sak 9: 9; Joh 12: 12–16) Han får denne profetiske befalingen når han i sin opphøyde stilling går mot Guds fiender: «I din prakt – dra videre til seier; dra ut for sannhets og ydmykhets og rettferdighets sak.» (Sl 45: 4) De som er ydmyke, kan derfor glede seg, selv om de kanskje er blitt undertrykt og dårlig behandlet av de stolte og hovmodige. De kan finne trøst i disse ordene: «Søk Jehova, alle dere saktmodige på jorden, dere som har handlet i samsvar med hans rettslige avgjørelse. Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Sannsynligvis blir dere skjult på Jehovas vredes dag.» – Sef 2: 3.

Før Jerusalem ble ødelagt, advarte og trøstet Jehova de ydmyke ved å erklære at han ville gripe inn til gagn for dem når hans tid var inne til det. Han sa: «Da skal jeg ta dine hovmodig jublende bort fra din midte; og du kommer aldri mer til å være hovmodig på mitt hellige fjell. Og jeg skal visselig la et ydmykt og ringe folk bli tilbake i din midte, og de skal virkelig ta sin tilflukt til Jehovas navn.» (Sef 3: 11, 12) Ydmykhet vil føre til at mange ble frelst, slik det står skrevet: «Det ydmyke folk vil du frelse; men dine øyne er imot de hovmodige, for at du kan fornedre dem.» (2Sa 22: 28) Dette er en forsikring om at Kongen Jesus Kristus, som drar ut for sannhets og ydmykhets og rettferdighets sak, vil frelse sitt folk, som ydmyker seg for ham og for hans Far, Jehova.

De kristne må framelske ydmykhet. Apostelen Paulus råder sine medkristne til å ikle seg en personlighet som «blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den», og han fortsetter: «Som Guds utvalgte, hellige og elskede skal dere derfor ikle dere medfølelsens inderlige hengivenhet, foruten godhet, ydmykhet, mildhet og langmodighet.» (Kol 3: 10, 12) Han viser til Jesu gode eksempel og sier at de ’med et ydmykt sinn bør anse de andre [av Guds tjenere] for å være høyere enn dem selv’. (Flp 2: 3) Han kommer også med følgende oppfordring: «Ha det samme sinn overfor andre som overfor dere selv; ha ikke sinnet rettet mot høye ting, men la dere lede av sted sammen med de ringe ting. Bli ikke kloke i egne øyne.» – Ro 12: 16.

I tråd med dette skriver Paulus til de kristne i Korint: «For selv om jeg er fri fra alle, har jeg gjort meg selv til alles slave, for at jeg kan vinne så mange som mulig. For jødene er jeg således blitt som en jøde, for å kunne vinne jøder; for dem som er under lov, er jeg blitt som en som er under lov, selv om jeg selv ikke er under lov, for å kunne vinne dem som er under lov. For dem som er uten lov, er jeg blitt som en som er uten lov, selv om jeg ikke er uten lov overfor Gud, men under lov overfor Kristus, for å kunne vinne dem som er uten lov. For de svake er jeg blitt svak, for å kunne vinne de svake. Jeg er blitt alt for alle slags mennesker, for i hvert fall å kunne frelse noen.» (1Kt 9: 19–22) Det krever sann ydmykhet å gjøre dette.

Bidrar til fred. Ydmykhet fremmer fred. En ydmyk person kjemper ikke mot sine kristne brødre for å hevde det han betrakter som sine personlige «rettigheter». Apostelen Paulus påpekte at selv om han hadde frihet til å gjøre alt, ville han bare gjøre det som var oppbyggende, og han ville ikke gjøre noe som kunne plage en brors samvittighet. – Ro 14: 19–21; 1Kt 8: 9–13; 10: 23–33.

Det krever også ydmykhet å bevare freden ved å følge Jesu råd om å tilgi dem som har syndet mot en. (Mt 6: 12–15; 18: 21, 22) Og hvis man fornærmer en annen, er det en prøve på ens ydmykhet om man vil følge befalingen om å gå til den andre for å innrømme sin feil og be om tilgivelse. (Mt 5: 23, 24) Eller hvis den krenkede part henvender seg til en, er det bare kjærlighet sammen med ydmykhet som vil få en til å erkjenne det urette og straks rette på det. (Mt 18: 15; Lu 17: 3; jf. 3Mo 6: 1–7.) Men de resultater en slik ydmykhet fører til for den enkelte og for hele menigheten i form av fred, mer enn oppveier følelsen av ydmykelse. En slik ydmyk handling vil dessuten utvikle og styrke en persons ydmykhet.

Helt nødvendig for at det skal være enhet i menigheten. Ydmykhet hjelper de kristne til å være tilfreds med det de har, og til å bevare gleden og likevekten. Den innbyrdes avhengigheten blant medlemmene av den kristne menighet, som blir illustrert av apostelen Paulus i 1. Korinter, kapittel 12, krever at man viser lydighet og ydmykhet og underordner seg under Guds organisasjonsmessige ordning. Til de mannlige medlemmene av menigheten blir det sagt at hvis de har som mål å bli tilsynsmann, er det en god gjerning de ønsker seg. Men det blir også understreket at de ikke ærgjerrig må strebe etter å få en stilling eller en posisjon i menigheten, for eksempel som lærere, for disse «skal få en strengere dom». – Jak 3: 1; 1Ti 3: 1.

Alle, både menn og kvinner, bør underordne seg under dem som tar ledelsen, og vente på Jehova i forbindelse med utnevnelser eller tildeling av ansvar, for det er fra ham ’opphøyelsen kommer’. (Sl 75: 6, 7) Noen av Korahs sønner, som var levitter, sa: «Jeg har valgt å stå ved terskelen i min Guds hus framfor å gå omkring i ondskaps telt.» (Sl 84: 10) Det tar tid å framelske en slik sann ydmykhet. I forbindelse med de kvalifikasjoner som kreves av dem som blir utnevnt til tilsynsmenn, sies det uttrykkelig i Bibelen at en nyomvendt ikke skal utnevnes, «for at han ikke skal bli oppblåst av stolthet og falle inn under den dom som er felt over Djevelen». – 1Ti 3: 6.

Falsk ydmykhet. De kristne blir advart mot overfladisk ydmykhet. En som har behag i falsk ydmykhet, kan bli «oppblåst uten grunn av sin kjødelige sinnstilstand». En person som er virkelig ydmyk, vil ikke mene at Guds rike, eller muligheten for å komme inn i det, har å gjøre med hva man spiser eller drikker, eller hva man unnlater å spise eller drikke. Bibelen viser at man kan spise eller drikke eller unnlate å spise eller drikke bestemte ting av helsemessige årsaker eller av samvittighetsgrunner. Men hvis man mener at et godt forhold til Gud er avhengig av om man spiser, drikker eller rører visse ting eller unnlater å gjøre det, eller om man overholder eller ikke overholder visse høytider, har man ikke innsett at ens handlinger har «et skinn av visdom i en selvpålagt form for tilbedelse og falsk ydmykhet, en hard behandling av kroppen», men at de er «uten verdi når det gjelder å bekjempe tilfredsstillelsen av kjødet». – Kol 2: 18, 23; Ro 14: 17; Ga 3: 10, 11.

Falsk ydmykhet kan i virkeligheten utvikle seg til hovmod hos en person, for han kan bli tilbøyelig til å mene at han er rettferdig på grunn av egen fortjeneste, eller han kan mene at han når sine mål, og glemmer at han ikke kan bedra Jehova. Hvis han utvikler hovmod, vil han med tiden bli ydmyket på en måte han ikke vil like. Denne ydmykelsen vil kunne føre til at han blir tilintetgjort. – Ord 18: 12; 29: 23.