Hvor er de døde?

«JORDEN er som en markedsplass, men himmelen er vårt hjem,» sier yorubaene i Vest-Afrika. Denne oppfatningen går igjen i mange religioner. Den overbringer den tanken at jorden er som en markedsplass vi besøker en kort stund og så forlater igjen. Ifølge en slik oppfatning kommer vi til himmelen når vi dør, og der er vårt virkelige hjem.

Bibelen viser at det er noen som kommer til himmelen. Jesus Kristus sa til sine trofaste apostler: «I min Fars hus er det mange boliger. . . . jeg går bort for å berede et sted for dere. Og når jeg går bort og bereder et sted for dere, kommer jeg igjen og vil ta dere hjem til meg, for at også dere skal være der hvor jeg er.» — Johannes 14: 2, 3.

Jesu ord betyr ikke at alle gode mennesker kommer til himmelen, eller at himmelen er menneskenes hjem. Noen blir imidlertid tatt opp til himmelen fordi de skal herske over jorden. Jehova Gud visste at menneskelige regjeringer aldri ville klare å ta seg av forholdene på jorden på en god måte. Derfor har han ordnet det slik at en himmelsk regjering, eller et rike, med tiden skal ta makten over jorden og gjøre den om til det paradiset han allerede fra begynnelsen av hadde til hensikt at den skulle bli. (Matteus 6: 9, 10) Jesus skulle være konge i Guds rike. (Daniel 7: 13, 14) Det skulle også velges ut forskjellige mennesker som skulle herske sammen med ham. Bibelen forutsa at de som ble tatt opp til himmelen, skulle være «et kongerike» og «prester for vår Gud» og «herske som konger over jorden». — Åpenbaringen 5: 10.

Hvem kommer til himmelen?

Når man tenker på det store ansvaret disse himmelske herskerne skulle ha, er det ikke overraskende at det blir stilt strenge krav til dem. De som skal til himmelen, må ha nøyaktig kunnskap om Jehova og adlyde ham. (Johannes 17: 3; Romerne 6: 17, 18) De må vise tro på Jesu Kristi gjenløsningsoffer. (Johannes 3: 16) Likevel er det også andre ting som må til. De må være kalt og utvalgt av Gud gjennom hans Sønn. (2. Timoteus 1: 9, 10; 1. Peter 2: 9) De må dessuten være døpte kristne som er «født på ny», avlet av Guds hellige ånd. (Johannes 1: 12, 13; 3: 3—6) De må også bevare sin ulastelighet overfor Gud inntil døden. — 2. Timoteus 2: 11—13; Åpenbaringen 2: 10.

Utallige millioner mennesker som har levd og dødd, har ikke oppfylt disse kravene. Mange har hatt små muligheter til å lære om den sanne Gud. Andre har aldri lest i Bibelen og vet lite eller ingenting om Jesus Kristus. Selv blant de sanne kristne som lever på jorden i dag, er det få som er blitt utvalgt av Gud til å oppnå et himmelsk liv.

Følgelig vil det være forholdsvis få som kommer til himmelen. Jesus omtalte dem som en ’liten hjord’. (Lukas 12: 32) Senere ble det åpenbart for apostelen Johannes at de som er blitt «kjøpt fra jorden» for å herske sammen med Kristus i himmelen, bare skulle utgjøre 144 000. (Åpenbaringen 14: 1, 3; 20: 6) Sammenlignet med de milliarder av mennesker som har levd på jorden, er dette virkelig et lite antall.

De som ikke skal til himmelen

Hva skjer med dem som ikke skal til himmelen? Plages de på et sted med evig pine, slik noen religionssamfunn lærer? Selvsagt ikke, for Jehova er en kjærlighetens Gud. Kjærlige foreldre ville ikke kaste barna sine i flammene, og Jehova piner heller ikke mennesker på denne måten. — 1. Johannes 4: 8.

Det store flertall av de døde har utsikt til å få en oppstandelse på en paradisisk jord. Bibelen sier at Jehova skapte jorden «til bolig for folk». (Jesaja 45: 18, EN) Salmisten sa: «Himmelen er [Jehovas] himmel, men jorden gav han til menneskene.» (Salme 115: 16) Det er jorden, ikke himmelen, som skal være menneskehetens varige hjem.

Jesus forutsa: «Den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst [det vil si Jesu, ’Menneskesønnens’ røst] og komme ut.» (Johannes 5: 27—29) Den kristne apostelen Paulus sa: «Jeg har det håp til Gud . . . at det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige.» (Apostlenes gjerninger 24: 15) Da Jesus hang på torturpælen, lovte han en angrende ugjerningsmann at han skulle få liv ved å bli oppreist på en paradisisk jord. — Lukas 23: 43.

I hvilken tilstand befinner så de døde som skal bli oppreist til liv på jorden, seg? Noe som hendte i løpet av Jesu tjeneste, hjelper oss med å besvare dette spørsmålet. Jesu venn Lasarus var død, og før Jesus gikk for å reise ham opp, sa han til sine disipler: «Lasarus, vår venn, er gått til hvile, men jeg drar dit for å vekke ham av søvnen.» (Johannes 11: 11) Jesus sammenlignet altså døden med en søvn, en dyp søvn uten drømmer.

De sover i døden

Andre skriftsteder harmonerer med den tanken at døden er en søvn. De sier ikke at menneskene har en udødelig sjel som farer til åndeverdenen etter døden. Bibelen sier i stedet: «De døde vet slett ingen ting. . . . Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden. . . . For i dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.» (Forkynneren 9: 5, 6, 10) Salmisten sa dessuten at menneskene blir «til jord igjen, da er det forbi med deres planer». — Salme 146: 4.

Disse skriftstedene viser tydelig at de som sover i døden, ikke kan se eller høre oss. De kan verken velsigne oss eller påføre oss ulykker. De er ikke i himmelen, og de befinner seg heller ikke i et slags forfedrenes rike. De er livløse; de eksisterer ikke.

Til Guds fastsatte tid vil de som nå sover i døden og er i hans minne, bli vekket opp til liv på en paradisisk jord. Det vil være en jord som er fri for all den forurensningen og alle de problemene og vanskelighetene menneskeheten nå opplever. For en glederik tid det vil bli! De vil ha utsikt til å leve evig i dette paradiset, for Salme 37: 29 forsikrer oss: «De rettferdige skal arve landet [jorden, NW] og alltid få bo i det.»

[Ramme på sidene 6 og 7]

JEG SLUTTET Å TILBE DE DØDE

«Da jeg var gutt, hjalp jeg far når han regelmessig ofret til sin avdøde far. Da far en gang hadde kommet seg etter en alvorlig sykdom, sa heksedoktoren til ham at han burde ofre en geit, jams, kolanøtter og vin til sin døde far for å vise takknemlighet for at han var blitt bedre. Han fikk også det rådet å be sine avdøde forfedre om å beskytte ham mot andre sykdommer og ulykker.

Mor kjøpte inn det som trengtes til offeret, som skulle frambæres ved bestefars grav. Graven lå rett ved siden av huset vårt, slik skikken var.

Venner, slektninger og naboer ble invitert til å være til stede under ofringen. Far var pent kledd for anledningen og satt på en stol vendt mot alteret hvor det lå flere kranier av geiter som tidligere var blitt ofret. Jeg skulle helle vin fra en flaske oppi et lite glass, som jeg så gav til far. Deretter ofret han vinen ved å helle den ut på bakken. Far påkalte bestefars navn tre ganger og bad til ham om at han måtte fri oss fra framtidig ulykke.

Så ble kolanøttene ofret, og en vær ble slaktet. Den ble kokt og deretter ble kjøttet spist av dem som var til stede. Jeg var også med på måltidet og danset til sangen og lyden av trommene. Far danset vakkert og korrekt, selv om han var tydelig preget av alderen. Med jevne mellomrom bad han forfedrene om å velsigne alle som var til stede, mens vi andre svarte Ise, som betyr ’La det skje’. Jeg så fascinert på far, og jeg beundret ham og lengtet etter den dagen da jeg var gammel nok til selv å bære fram ofre til våre døde forfedre.

Til tross for mange ofre senket ikke freden seg over familien. Mor fikk tre sønner som levde opp, men ingen av de tre døtrene hun fikk, levde særlig lenge; alle døde som barn. Da mor igjen ble gravid, frambar far omfattende ofre for at fødselen skulle foregå uten problemer.

Mor fødte igjen en pike. To år senere ble barnet sykt og døde. Far gikk til heksedoktoren, som sa at en fiende var ansvarlig for dødsfallet. Han sa videre at det måtte ofres et brennende trestykke, en flaske brennevin og en hundevalp for at barnets ’sjel’ skulle kunne slå tilbake. Det brennende trestykket skulle legges på graven, brennevinet skulle stenkes utover, og valpen måtte begraves levende like ved graven. Dette skulle vekke den døde pikens sjel så den kunne hevne dødsfallet.

Jeg bar brennevinsflasken og det brennende trestykket til graven, og far bar valpen, som han begravde slik han hadde fått beskjed om av heksedoktoren. Vi trodde alle at innen sju dager ville den døde pikens sjel tilintetgjøre den personen som hadde forårsaket hennes altfor tidlige død. Da det hadde gått to måneder, og vi fremdeles ikke hadde hørt om noe dødsfall i nabolaget, ble jeg svært skuffet.

Da var jeg 18 år gammel, og ikke lenge etterpå kom jeg i kontakt med Jehovas vitner, som viste meg ut fra Bibelen at de døde verken kan gjøre godt eller ondt mot de levende. Etter hvert som kunnskapen fra Guds Ord slo rot i mitt hjerte, sa jeg til far at jeg ikke lenger kunne bli med ham og ofre til de døde. Først ble han sint på meg for at jeg sviktet ham, som han sa. Men da han forstod at jeg ikke var villig til å gi avkall på min nye tro, lot han være å motarbeide min tilbedelse av Jehova.

Den 18. april 1948 symboliserte jeg min innvielse ved vanndåpen. Siden den gang har jeg fortsatt å tjene Jehova med stor glede og tilfredshet, og jeg har hjulpet andre til å frigjøre seg fra tilbedelsen av sine døde forfedre, som verken kan hjelpe eller skade noen.» — Fortalt av J. B. Omiegbe, Benin City, Nigeria.

[Bilde på side 7]

Det vil bli stor glede når de døde blir oppreist på en paradisisk jord