Har du Kristi sinn?

«Måtte nå den Gud som gir utholdenhet og trøst, la dere ha den samme sinnsinnstilling overfor hverandre som Kristus Jesus hadde.» — ROMERNE 15: 5, NW.

1. Hvilke spørsmål må vi besvare hvis vi kaller oss kristne?

OVER en milliard mennesker i verden sies å være kristne. Hva innebærer det? At de i hvert fall etter navnet å dømme tror på Jesus Kristus og regner seg som hans etterfølgere eller disipler. (Matteus 10: 24, 25) Men hva må vi gjøre for at vi skal kunne si at vi følger Kristi eksempel eller etterligner hans livsmønster? Det er innlysende at vi må kjenne ham. Er du en som virkelig kjenner Jesus fra Nasaret? Har du en klar oppfatning av hva slags menneske han var da han var her på jorden? Vet du hvordan han opptrådte overfor andre mennesker i ulike situasjoner? Har du «Kristi sinn»? — 1. Korinter 2: 16, EN; Efeserne 4: 13.

2, 3. Hvordan kan vi lære Kristi sinn å kjenne?

² Hvordan kan vi bli kjent med en som levde for nesten 2000 år siden, og som bare virket offentlig i cirka tre og et halvt år? I Jesu tilfelle har vi fire pålitelige biografier som hjelper oss til å danne oss et bilde av hva slags menneske han var. Når vi leser de fire evangelieberetningene nøye, kan vi også sette oss inn i hans måte å tenke på, og hva som motiverte hans handlinger. Hva må altså til for at vi skal kunne være sanne kristne og ikke bare kristne i navnet? Jesus sa det på denne måten: «Dette betyr evig liv, at de tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» — Johannes 17: 3, NW; 2. Peter 3: 18.

³ Alle kristne bør derfor ha inngående kunnskap om Faderen, Jehova, og om Sønnens, Jesu Kristi, liv og lære. Det er ikke nok å kalle seg et kristent vitne for Jehova. For å ha Kristi sinn må vi regelmessig fylle vårt sinn med nøyaktig kunnskap om Jesu liv og eksempel. Det betyr at vi regelmessig og grundig må studere Bibelen sammen med hjelpemidler til bibelstudium som vil klargjøre betydningen og sammenhengen for oss. Det krever også at vi har den rette sinnstilstand, slik at vi kan forstå og godta den rolle Kristus spiller i forbindelse med Guds hensikter. — Johannes 5: 39—47; Matteus 24: 45—47.

En mann med følelser

4. Hva slags menneske var Jesus?

⁴ Jesus var en sunn og frisk og aktiv mann som utførte sin tjeneste mens han var i begynnelsen av 30-årene. (Lukas 3: 23) Men hva slags menneske var han? Var han upersonlig og utilnærmelig? Som jøde i Midtøsten var han ikke redd for å vise sine følelser. Han var ikke hemmet og innadvendt. Han gav offentlig uttrykk for et vidt spekter av menneskelige følelser, fra bedrøvelse og medfølelse til rettferdig indignasjon og harme. — Markus 6: 34; Matteus 23: 13—36.

5. Hvordan reagerte Jesus da han fikk vite at Lasarus var død?

⁵ Hvordan reagerte Jesus, for eksempel da han så at Marta og Maria gråt over tapet av sin bror, Lasarus? Johannes’ beretning forteller: ’Han ble opprørt og rystet og gråt.’ (Johannes 11: 33—36) Han følte med sine nære venner. Han skammet seg ikke over å gråte sammen med dem. Selv om han var «Guds Sønn», viste han svært menneskelige følelser. (Johannes 1: 34) Hvor gripende må ikke dette ha vært for Marta og Maria! — Jevnfør Lukas 19: 41—44.

6. Hvorfor var det ikke umandig av Jesus å gråte?

⁶ Noen i vår tid vil kanskje trekke den slutning at Jesus var en svekling, ettersom han gråt offentlig sammen med disse kvinnene. Ja, den katolske forfatteren Hilaire Belloc kalte Jesus en «svekling». Var han det? Var Jesus en slik umandig type som han ofte blir fremstilt som i kristenhetens kunstneriske fremstillinger? Nei, tårer er ikke nødvendigvis et tegn på svakhet. Som et medisinsk tidsskrift sier: «Å forby noen å gi tilbørlig uttrykk for ømme følelser er både ufornuftig og skadelig . . . Å kunne gi uttrykk for ømme følelser, særlig å gråte, er et menneskelig særtrekk.» — Jevnfør 2. Samuelsbok 13: 36—38; Johannes 11: 35.

7. Hva kan vi i vår tid lære av Jesu eksempel med hensyn til medmenneskelighet?

⁷ Den måten Jesus reagerte på overfor lidelser, var både menneskelig og medmenneskelig. Den hjelper oss til å identifisere oss med ham og med hans sinnelag. Vi følger ikke en eller annen upersonlig, mytisk skikkelse, men det fullkomne menneske som var sendt av Gud, «den levende Guds Sønn». (Matteus 16: 16; Johannes 3: 16, 17; 6: 68, 69) Han var et godt eksempel for alle kristne i dag, særlig for kristne eldste, som ofte må trøste og vise empati i tider med stress og når noen lider tap. Ja, det kan være av avgjørende betydning at de har Kristi sinn og hjertelag ved slike anledninger. — 1. Tessaloniker 2: 7, 8.

En handlingens mann

8. Hvordan la Jesus mot og frimodighet for dagen?

⁸ Jesus viste også at han hadde sine meningers mot. Han var en handlingens mann. To ganger drev han for eksempel pengevekslerne og dem som solgte dyr, ut fra tempelområdet. (Markus 11: 15—17; Johannes 2: 13—17) Han vegret seg heller ikke for offentlig å avsløre de selvrettferdige skriftlærdes og fariseernes hykleri. Han fordømte dem på det kraftigste: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver, de som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet.» Det var ikke noen tegn til svakhet her. — Matteus 23: 27, 28; Lukas 13: 14—17.

9, 10. a) Hvorfor kan vi ikke si at Jesus syndet når han gav uttrykk for harme? b) Hvilken innvirkning bør Kristi eksempel ha på en kristen eldste?

⁹ Var Jesu vrede et tegn på at han manglet selvkontroll? Peter, en av Jesu nære medarbeidere her på jorden, sier: «Han gjorde ingen synd.» (1. Peter 2: 22) Apostelen Paulus skrev: «For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.» (Hebreerne 4: 15) Det er forskjell på behersket, rettferdig harme og ubehersket vrede. — Jevnfør Ordspråkene 14: 17; Efeserne 4: 26.

¹⁰ Selv om en kristen eldste derfor ikke må være «bråsint», bør han absolutt ha moralsk styrke til å kunne «gjendrive påstandene til dem som sier imot». Ja, han må til og med kunne «refse dem strengt» når det er nødvendig. Han må være kvalifisert til å ’overbevise, tale strengt, tale trøst’. (Titus 1: 7—13; 2. Timoteus 4: 1, 2) Det kan oppstå situasjoner som vekker rettferdig harme hos ham. Det kan for eksempel være at han ser noe som direkte truer menighetens enhet, åndelighet eller moralske renhet. Som Paulus sa, hender det at det blir nødvendig å «stoppe munnen på» slike som «farer med tomt snakk og fører folk vill», som «fører ulykke over hele familier når de for egen vinnings skyld sprer sin forkastelige lære». I slike tilfelle vil det at de eldste har Kristi sinn, hjelpe dem til å være modige, likevektige og besluttsomme. — Se 1. Korinter 5: 1—5; Åpenbaringen 2: 20—23; 3: 19.

11. Hvilke spørsmål har stor betydning for oss når vi skal etterligne Kristus i det daglige liv?

¹¹ På sine reiser gjennom Galilea, Samaria og Judea kom Jesus i kontakt med alle slags mennesker — menn, kvinner og barn, syke mennesker og slike som betraktet ham som sin svorne fiende. Hvordan opptrådte han overfor dem? Var han overdrevent høytidelig eller reservert, eller var han omgjengelig? Kunne han sette seg inn i de problemer og fristelser folk møtte? Var han hard og uforsonlig, eller var han barmhjertig? Svarene på disse spørsmålene har stor betydning for oss når vi skal etterligne Kristus i det daglige liv. — Romerne 15: 5, NW; Filipperne 2: 5.

Hvordan opptrådte Jesus overfor barn?

12. Hvordan opptrådte disiplene og Jesus en gang overfor noen barn?

¹² I Markus, kapittel 10, versene 13—16, finner vi en vakker beretning om hvordan Jesus opptrådte overfor barn. Vi leser: «De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem; men disiplene ville vise dem bort.» Beretningen sier ikke noe om hvorfor disiplene reagerte på denne måten. Det var i år 33, og Jesus var på vei fra Galilea gjennom Perea for å forkynne i og omkring Jerusalem for det som skulle bli siste gang. Disiplene mente kanskje at Jesus var for betydningsfull eller hadde det for travelt til å bry seg om barn nå. Men mente han at han hadde det for travelt? «Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem [disiplene]: ’La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. . . . Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.»

13. Hvordan reagerte folk som følge av den måten Jesus behandlet dem på?

¹³ Hva annet lærer dette oss om Kristi sinn? Vi merker oss at han opptrådte bestemt overfor disiplene, som gav uttrykk for en feilaktig holdning, og at han opptrådte medmenneskelig overfor de ringe. Han forstod hva det var som fikk foreldrene til å komme til ham med barna. De ville at han skulle legge hendene på dem og velsigne dem. Og hva forteller det oss om Jesus? At folk ikke var redd ham eller hadde en unaturlig ærefrykt for ham. Han hadde ikke mistet kontakten med vanlige mennesker. Folk ville være sammen med ham. Også barna følte seg vel til mote i hans selskap, og han følte seg vel til mote sammen med barna. Føler andre mennesker, også barn, seg vel sammen med deg? — Markus 1: 40—42; Matteus 20: 29—34.

14. Hvem bør særlig følge Jesu eksempel med hensyn til å være omgjengelig?

¹⁴ Jesus viste hengivenhet og godhet. (Markus 9: 36, 37) Han var omgjengelig og lett å komme i kontakt med. Har du som en Kristi etterfølger hans sinn hva dette angår? Kristne tilsynsmenn som tjener i områdene, kretsene og menighetene og ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer rundt om i verden, bør spørre seg selv: Er jeg dogmatisk og ubøyelig? Eller får jeg andre, også barn, til å føle seg vel sammen med meg? Er jeg virkelig omgjengelig og lett å komme i kontakt med? — Ordspråkene 12: 18; Forkynneren 7: 8.

Hvordan Jesus opptrådte overfor kvinner

15, 16. Hvordan skilte Jesus seg ut fra andre jøder ved sin holdning til kvinner?

¹⁵ Som eldste, som tilsynsmenn og som brødre i den kristne menighet kan vi spørre oss selv: Har vi Kristi sinn når vi har å gjøre med våre kristne søstre og med kvinner i sin alminnelighet? Hvordan opptrådte Kristus, en ugift mann, i forskjellige situasjoner da han kom i kontakt med sin tids kvinner?

¹⁶ Det at Jesus var villig til å snakke med kvinner, til og med ikke-jødiske kvinner, gjorde ham til en uvanlig lærer i det mannsdominerte jødiske samfunn. (Johannes 4: 7—30) En gang da han hadde tatt inn i et hus i det ikke-jødiske distriktet Tyrus, var det en fønikisk kvinne som bad ham om å hjelpe hennes demonbesatte datter. En ortodoks jøde ville normalt ikke ha hatt noe med en slik kvinne å gjøre. Men Jesus hørte på henne og prøvde hennes tro. Han sa: «La først barna [jødene] bli mette. Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene [hedningene].» Snakket Jesus i en slik tone at det satte en stopper for all videre samtale? Var han dogmatisk, som om det ikke var mer å si om saken? Tydeligvis ikke, for kvinnen svarte taktfullt: «Det er sant, Herre, men hundene under bordet spiser jo smulene etter barna.» Dette gjorde inntrykk på Jesus, og han helbredet kvinnens datter. — Markus 7: 24—30.

17. Hva kan vi lære av Jesu oppførsel overfor en kvinne som hadde levd et syndefullt liv?

¹⁷ Jesus hadde ingen fordommer når det gjaldt kvinner; han dømte ikke etter det ytre. (Matteus 22: 16; se NW.) En annen gang, da han spiste hjemme hos en fariseer, lot han en kvinne som var kjent for å ha levd et syndefullt liv, trolig en prostituert, vaske føttene hans og salve dem med salve. Ved sine handlinger gav hun uttrykk for en angrende holdning. (Lukas 7: 36—50) Jesus avviste henne ikke ved å fordømme henne som en umoralsk kvinne. (Se også Johannes 4: 7—30.) Han tilgav henne ’fordi hun viste så stor kjærlighet’. Hva viser dette om Kristi sinn? Han viste kvinnen medfølelse og forståelse. Kan vi etterligne ham i menigheten og i tjenesten? — Lukas 19: 1—10; Romerne 14: 10—13; 1. Korinter 6: 9—11.

Hvordan Jesus opptrådte overfor disiplene

18. a) Hvordan opptrer noen overfor dem som arbeider under dem? b) Hvordan behandlet Jesus disiplene og andre? (Markus 6: 54—56)

¹⁸ Det hender at folk som har myndighet, føler seg truet av dem som er under dem. De slår ned på det de underbevisst føler er konkurranse. Stolthet begynner å gjøre seg gjeldende. De er snare til å kritisere og har vanskelig for å rose dem som arbeider under dem. Ved sine hånlige bemerkninger viser de mangel på respekt for andres egenverd. Men hva med Jesus? Hvordan behandlet han dem som var under ham, disiplene? Fikk han dem til å føle seg underlegne, udugelige eller dumme? Eller syntes de at det var lett å arbeide sammen med Jesus? — Jevnfør Matteus 11: 28—30; 25: 14—23.

19. Hva lærer vi om Jesus i Johannes 13: 1—17?

¹⁹ Et spesielt eksempel på den holdning Jesus hadde overfor disiplene, finner vi i Johannes, kapittel 13. Vi vil foreslå at du leser versene 1 til 17. Veiene på den tiden var støvete, og det var skikk og bruk å la en tjener vaske gjestenes føtter. Jesus tok seg selv av denne oppgaven. Hvilken egenskap var det han fremhevet ved å vaske disiplenes føtter? Han gav dem en praktisk leksjon i ydmykhet. Hva lærer vi av dette med hensyn til Kristi sinn? Jesus besvarte selv dette spørsmålet: «Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Om dere også gjør det, priser jeg dere lykkelige.» — Johannes 13: 16, 17.

20. Hvordan kan vi analysere oss selv for å se om vi har Kristi sinn?

²⁰ Har vi Kristi sinn hva dette angår? Er vi villige til å utføre lite påaktede oppgaver i hjemmet og i menigheten? Eller vil vi bare gjøre det som blir betraktet som «viktig», eller som gjør oss «betydningsfulle»? Er vi villige til å forkynne det gode budskap fra hus til hus, et arbeid som av og til kan være ydmykende? Eller vil vi bare tale til menigheten fra podiet i Rikets sal? Når vi har Kristi sinn, vil vi være ydmyke og omgjengelige, slik Jesus var. — Romerne 12: 3.

21. Hvordan viste Jesus apostlene og folkemengden medfølelse?

²¹ En gang, etter en spesiell forkynnelseskampanje, viste Jesus stor omsorg for apostlene. Selv om Jesus var fullkommen, krevde han ikke det fullkomne av andre. Etter denne forkynnelseskampanjen forlangte han ikke at apostlene straks skulle gå tilbake til distriktet og gjøre det enda bedre. Han forstod at de hadde behov for hvile, og tok dem med til et ensomt sted hvor de kunne være alene. Men folkemengden fulgte etter dem. Ble Jesus da irritert og utålmodig? Nei, beretningen sier at han «syntes inderlig synd på dem». — Markus 6: 30—34.

22. Hva vil hjelpe oss til enda bedre å følge Kristi eksempel?

²² Er det noe å undre seg over at de fleste av apostlene var trofaste etterfølgere av Kristus, som var et slikt fint eksempel? Det Peter lærte ved sitt nære samarbeid med Jesus, gjorde uten tvil dypt inntrykk på ham. Han har sannsynligvis skaffet Markus de fleste av opplysningene til hans evangelieberetning. Og Peter tilegnet seg sakte, men sikkert Kristi sinn. Vi skal nå studere Peters første brev. Det vil hjelpe oss til enda bedre å følge Kristi eksempel. — Matteus 16: 15—17, 21—23.

Husker du?

◻ Hvordan kan vi ha Kristi sinn?

◻ Hva slags menneske var Jesus?

◻ Hvordan opptrådte Jesus overfor barn? Overfor kvinner?

◻ Hva kan vi lære av den måten Jesus behandlet disiplene på?

[Bilde på side 10]

Jesus var medfølende og la ikke skjul på sine følelser

[Bilde på side 12]

Jesus var en handlingens mann

[Bilde på side 15]

Jesus var et enestående eksempel på ydmykhet