Lev i harmoni med Jesu kjærlige bønn

1, 2. Hva gjorde Jesus etter at han hadde feiret påsken sammen med apostlene i år 33?

DET er sent på kvelden den 14. nisan i år 33. Jesus og apostlene har feiret påsken, som minnet dem om at Gud utfridde israelittene fra slaveriet i Egypt. Men hans trofaste apostler skal få oppleve en mye større utfrielse, en «evig utfrielse». Neste dag kommer deres syndfrie Leder til å bli drept av sine fiender. Men denne ondskapsfulle gjerningen vil bli vendt til velsignelse. Jesu utgytte blod vil danne grunnlaget for menneskenes utfrielse fra synd og død. – Hebr 9:12–14.

² For å forvisse seg om at vi ikke skulle glemme denne kjærlige gaven, innstiftet Jesus en ny årlig feiring som skulle tre i stedet for påskefeiringen. Det gjorde han ved å bryte et usyret brød, sende det rundt til alle de elleve trofaste apostlene og si: «Dette betyr mitt legeme, som skal gis til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» Han sendte også rundt et beger med rødvin og sa: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utøses til gagn for dere.» – Luk 22:19, 20.

 3. (a) Hvilken stor forandring fant sted etter Jesu død? (b) Hvilke spørsmål skal vi se på i forbindelse med Jesu bønn i Johannes, kapittel 17?

³ Den gamle lovpakten mellom Jehova og kjødelige israelitter skulle snart få sin ende. Den skulle erstattes av en ny pakt, en pakt mellom Jehova og Jesu salvede etterfølgere. Jesus var sterkt opptatt av denne nye åndelige nasjonen. Det kjødelige Israel var fullstendig splittet religiøst og sosialt sett, noe som førte stor vanære over Guds hellige navn. (Joh 7:45–49; Apg 23:6–9) Men Jesus ønsket at hans etterfølgere skulle samarbeide og være fullstendig forent, slik at de kunne bringe ære til Guds navn. Så hva gjorde Jesus? Han bad den fineste bønnen som noen gang er blitt nedskrevet, og som vi har det privilegium å lese. (Joh 17:1–26; se det første bildet i artikkelen.) Vi som lever nå, kan se tilbake og spørre: «Har Gud besvart Jesu bønn?» Vi bør også granske oss selv og spørre: «Lever jeg i harmoni med denne bønnen?»

4, 5. (a) Hva lærer vi av innledningen til Jesu bønn? (b) Hvordan oppfylte Jehova det personlige ønsket Jesus kom med?

⁴ Jesus snakker med disiplene til sent på kvelden og overbringer verdifull kunnskap fra Gud. Så løfter han sine øyne mot himmelen og ber: «Far, timen er kommet; herliggjør din sønn, for at din sønn kan herliggjøre deg, liksom du har gitt ham myndighet over alt kjød, for at han, hva angår hele det antall som du har gitt ham, skal gi dem evig liv. . . . Jeg har herliggjort deg på jorden, idet jeg har fullført den gjerning du har gitt meg å gjøre. Og nå, herliggjør du meg, Far, ved din side med den herlighet jeg hadde ved din side før verden var til.» – Joh 17:1–5.

⁵ Legg merke til hvilke ting Jesus legger vekt på i innledningen til sin bønn. Det han først og fremst er opptatt av, er at hans himmelske Far skal bli herliggjort. Dette harmonerer med den første anmodningen i Jesu mønsterbønn: «Far, la ditt navn bli helliget.» (Luk 11:2) Så tenker Jesus på disiplene – han ber om at han må få ‘gi dem evig liv’. Etter det kommer Jesus med et personlig ønske. Han sier: «Og nå, herliggjør du meg, Far, ved din side med den herlighet jeg hadde ved din side før verden var til.» Jehova hørte sin trofaste Sønns bønn og gav ham enda mer enn han hadde bedt om. Han gav ham «et navn som er mer fortreffelig» enn alle englers navn. – Hebr 1:4.

 6. Hva måtte apostlene gjøre for å få evig liv, og hvordan vet vi at de gjorde det?

⁶ I sin bønn nevner Jesus også hva vi som ufullkomne mennesker må gjøre for å få det evige livs ufortjente gave. (Les Johannes 17:3.) Han sier at vi stadig må ‘tilegne oss kunnskap’ om Gud og Kristus. Hvordan kan vi gjøre det? Én måte vi gjør det på, er å bruke øynene og ørene til å lære mer om Jehova og hans Sønn. En annen viktig måte å lære om Gud på er å erfare den glede det gir å bruke det vi har lært. Apostlene hadde fulgt denne livgivende og glederike framgangsmåten, slik Jesus viste da han sa: «De uttalelser som du gav meg, har jeg gitt dem, og de har tatt imot dem.» (Joh 17:8) Men for å få evig liv måtte de fortsette å meditere over Guds ord og anvende det i dagliglivet. Fortsatte de trofaste apostlene å gjøre dette helt til de døde? Ja, det gjorde de. Det vet vi fordi navnene deres for evig er innskrevet på de tolv grunnsteinene i det himmelske, nye Jerusalem. – Åp 21:14.

 7. Hva innebærer det å «kjenne» Gud, og hvorfor er det så viktig?

⁷ Det uttrykket som er oversatt med «stadig tilegner seg kunnskap», kan ifølge greskkyndige også oversettes med «bør fortsette å kjenne». Disse to betydningene utfyller hverandre, og begge er viktige. Fotnoten i Johannes 17:3 i studieutgaven av Ny verden-oversettelsen inneholder den alternative gjengivelsen «at de lærer deg å kjenne», eller «at de kjenner deg». Så uttrykket «stadig tilegner seg kunnskap» sikter til en kontinuerlig prosess som fører til det privilegium å «kjenne» Gud. Men det å kjenne den største i universet innbefatter mye mer enn bare å vite hva som er Guds egenskaper og hensikt. Det å kjenne Jehova innebærer å ha et nært kjærlighetens bånd til ham og våre trosfeller. Bibelen sier: «Den som ikke elsker, har ikke lært Gud å kjenne.» (1. Joh 4:8) Det å kjenne Gud innebærer også å være lydig mot ham. (Les 1. Johannes 2:3–5.) For et stort privilegium det er å kjenne Jehova! Men vi kan miste vårt dyrebare forhold til ham, slik Judas Iskariot gjorde. La oss gjøre alt vi kan for å beholde det. Da vil vi til slutt få det evige livs ufortjente gave. – Matt 24:13.

8, 9. Hva var Jesus først og fremst opptatt av i sin tjeneste her på jorden, og hvilken religiøs praksis ville Jesus ha forkastet?

⁸ Når vi leser Jesu bønn i Johannes, kapittel 17, ser vi tydelig at han ikke bare hadde dyp kjærlighet til apostlene, men også til sine framtidige disipler. (Joh 17:20) Vi må imidlertid være klar over at det ikke var menneskenes frelse Jesus først og fremst var opptatt av. Hovedformålet med hele Jesu jordiske tjeneste var å herliggjøre Guds navn. Da han for eksempel var i synagogen i Nasaret og gjorde kjent sitt oppdrag, leste han fra Jesajas bokrull: «Jehovas ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de fattige.» Jesus må uten tvil ha uttalt Guds navn klart og tydelig da han leste dette. – Luk 4:16–21.

⁹ Ifølge jødiske overleveringer frarådet de religiøse lederne folk å bruke Guds navn lenge før Jesus kom til jorden. Vi kan være sikker på at Jesus ville ha forkastet en slik ubibelsk praksis. Han sa til sine motstandere: «Jeg er kommet i min Fars navn, men dere tar ikke imot meg; hvis en annen kom i sitt eget navn, ville dere ta imot ham.» (Joh 5:43) Og noen dager før Jesus døde, gav han uttrykk for hva han var mest opptatt av i livet, da han bad: «Far, herliggjør ditt navn.» (Joh 12:28) Så det er ikke overraskende at han gjennom hele bønnen viser at han er opptatt av sin Fars navn.

10, 11. (a) Hva innebar det at Jesus gjorde kjent sin Fars navn? (b) Hvorfor bør Jesu disipler gjøre kjent Jehovas navn?

¹⁰ Jesus bad: «Jeg har gjort ditt navn kjent for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav meg dem, og de har holdt ditt ord. Og jeg er ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far, våk over dem for ditt eget navns skyld, det som du har gitt meg, for at de må være ett liksom vi.» – Joh 17:6, 11.

¹¹ Det at Jesus gjorde sin Fars navn kjent for disiplene, innebar mye mer enn at han uttalte navnet. Jesus hjalp dem også til å forstå hva Guds navn står for, nemlig Guds fantastiske egenskaper og den måten han handler med oss på. (2. Mos 34:5–7) Og fra sin opphøyde stilling i himmelen fortsetter Jesus å hjelpe disiplene med å gjøre kjent Jehovas navn over hele jorden. Hvorfor gjør han det? For at flere disipler skal bli samlet inn før enden for denne onde tingenes ordning kommer. For et stort navn Jehova vil gjøre seg når han går til handling for å utfri sine lojale vitner! – Esek 36:23.

12. Hvilke tre ting er nødvendige for at vi skal kunne fullføre det livreddende forkynnelsesarbeidet?

¹² Da Jesus var på jorden, gikk han inn for å hjelpe disiplene til å overvinne de svakhetene de hadde. Dette var viktig for at de skulle kunne fullføre det arbeidet han hadde påbegynt. Jesus sier i bønnen: «Liksom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden.» For at de skulle klare å utføre dette livgivende arbeidet, ber han om tre viktige ting. For det første ber han om at disiplene ikke må være en del av Satans verden. For det andre ber han om at de må bli helliget ved å leve etter sannheten i Guds Ord. For det tredje ber Jesus flere ganger om at hans disipler må være forent i kjærlighet, akkurat som han og hans Far er det. Vi bør derfor ransake oss selv og spørre: Lever jeg i harmoni med disse tre anmodningene? Jesus var sikker på at hvis disiplene gjorde det, ville mange ta imot budskapet. – Les Johannes 17:15–21.

13. Hvordan ble Jesu bønn oppfylt i det første århundre?

¹³ Vi kan se at Jesu bønn ble besvart, når vi leser den bibelske boken som kommer etter de fire evangelieberetningene, nemlig Apostlenes gjerninger. Tenk så lett det kunne ha blitt splittelser mellom de kristne i det første århundre – mellom jøder og ikke-jøder, rike og fattige, slaver og slaveeiere. Men alle ble så forent at de kunne sammenlignes med forskjellige deler av et legeme, der Jesus er hodet. (Ef 4:15, 16) Dette var virkelig et mirakel midt i Satans splittede verden! Det er Jehova som fortjener æren for dette, for det var han som ved sin mektige hellige ånd gjorde denne enheten mulig. – 1. Kor 3:5–7.

14. Hvordan er Jesu bønn blitt besvart i vår tid?

¹⁴ Dessverre fortsatte ikke denne mirakuløse enheten etter apostlenes død. I stedet oppstod det som forutsagt et stort frafall, som endte med kristenhetens splittede trossamfunn og sekter. (Apg 20:29, 30) Men i 1919 utfridde Jesus sine salvede etterfølgere fra fangenskapet under falsk religion og forente dem med «et fullkomment enhetens bånd». (Kol 3:14) Hvilken virkning har deres forkynnelsesarbeid hatt på verden? Over sju millioner «andre sauer» fra «alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» er blitt forent med de salvede i én hjord. (Joh 10:16; Åp 7:9) Dette er virkelig et fantastisk svar på Jesu bønn: «Så verden kan vite at du [Jehova] har utsendt meg, og at du har elsket dem, liksom du har elsket meg.» – Joh 17:23.

15. Hva bad Jesus om med tanke på sine salvede disipler?

¹⁵ Tidligere på kvelden den 14. nisan har Jesus æret apostlene ved å inngå en pakt med dem om at de skal herske sammen med ham i hans rike. (Luk 22:28–30; Joh 17:22) Jesus ber derfor nå med tanke på alle som skal bli hans salvede etterfølgere: «Far, med hensyn til det som du har gitt meg, så ønsker jeg at hvor jeg er, der skal også de være sammen med meg, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnleggelse.» (Joh 17:24) De andre sauer gleder seg over dette – de er ikke misunnelige. Det er enda et bevis for den enhet som rår mellom alle sanne kristne på jorden i dag.

16, 17. (a) Hva sa Jesus i slutten av sin bønn at han ville fortsette å gjøre? (b) Hva bør vi være bestemt på å gjøre?

¹⁶ I verden velger de fleste, ofte på grunn av påvirkning fra religiøse ledere, å ignorere det klare faktum at Jehova har et forent folk som virkelig kjenner ham. Det samme var tilfellet på Jesu tid. Så Jesus avslutter bønnen med disse hjertevarmende ordene: «Rettferdige Far, verden har virkelig ikke lært deg å kjenne; men jeg har lært deg å kjenne, og disse er blitt klar over at du har utsendt meg. Og jeg har gjort ditt navn kjent for dem og vil gjøre det kjent, for at den kjærlighet som du har elsket meg med, skal være i dem og jeg i forening med dem.» – Joh 17:25, 26.

¹⁷ Hvem kan benekte at Jesus har levd i harmoni med det han bad om? Som Hode for menigheten fortsetter han å hjelpe oss med å gjøre kjent hans Fars navn og hensikt. La oss underordne oss Jesus, vår Leder, ved ivrig å følge hans bud om å forkynne og gjøre disipler. (Matt 28:19, 20; Apg 10:42) Og la oss anstrenge oss for å bevare den dyrebare enheten vi har. Når vi gjør det, lever vi i harmoni med Jesu bønn, noe som bringer ære til Jehovas navn og fører til evig lykke.