Kapittel 2

Jesus Kristus, Det trofaste vitne

I OMKRING 4000 år hadde en lang rekke førkristne vitner frambåret sine vitnesbyrd. Men stridsspørsmålene vedrørende Guds overherredømme og hans tjeneres ulastelighet var langtfra avgjort. Tiden var nå inne til at den lovte kongelige «ætt», Messias, skulle stå fram på jorden. — 1. Mos. 3: 15.

Hvem blant alle sine millioner av åndesønner valgte Jehova til denne oppgaven? De hadde alle vært vitne til det som hadde skjedd i Eden, og var uten tvil oppmerksom på de universelle stridsspørsmålene som var blitt reist. Men hvem var mest oppsatt på å rense Jehovas navn og opphøye hans overherredømme? Hvem kunne skaffe til veie det mest avgjørende svar på Satans påstand om at ingen kunne bevare sin ulastelighet mot Guds overherredømme under prøve? Jehova valgte sin førstefødte, sin enbårne Sønn, Jesus. — Joh. 3: 16; Kol. 1: 15.

Jesus påtok seg ydmykt og med iver dette oppdraget, selv om det innebar at han måtte forlate det himmelske hjem hvor han hadde vært sammen med sin Far lenger enn noen annen. (Joh. 8: 23, 58; Fil. 2: 5—8) Hva var hans motiv? En inderlig kjærlighet til Jehova og et oppriktig ønske om at Hans navn måtte bli renset for all vanære. (Joh. 14: 31) Jesus handlet også av kjærlighet til menneskeheten. (Ordsp. 8: 30, 31; jevnfør Johannes 15: 13.) Det var den hellige ånd som gjorde det mulig at Jesus ble født på jorden, noe som skjedde tidlig på høsten i år 2 f.v.t. Ved hjelp av den hellige ånd overførte Jehova Jesu liv fra himmelen til den jødiske jomfruen Marias morsliv. (Matt. 1: 18; Luk. 1: 26—38) Jesus ble dermed født inn i Israels nasjon. — Gal. 4: 4.

Jesus visste bedre enn noen annen israelitt at han måtte være et vitne for Jehova. Hvorfor det? Han tilhørte det folk som Jehova hadde sagt følgende til gjennom profeten Jesaja: «Dere er mine vitner.» (Jes. 43: 10) Da Jesus ble døpt i elven Jordan i år 29, ble han dessuten salvet med den hellige ånd av Jehova. (Matt. 3: 16) Dermed fikk Jesus, som han senere sa, myndighet til å forkynne «et nådens år fra [Jehova]». — Jes. 61: 1, 2; Luk. 4: 16—19.

Jesus utførte trofast sitt oppdrag og ble det største vitne for Jehova som noen gang har levd på jorden. Apostelen Johannes, som stod hos Jesus da han døde, kunne derfor med full rett kalle Jesus «Det trofaste vitne». (Åp. 1: 5) Og i Åpenbaringen 3: 14 omtaler den herliggjorte Jesus seg selv som «Amen» og «det trofaste og sanne vitne». Hvilket vitnesbyrd kom dette «trofaste vitne» med?

’Å vitne om sannheten’

Da Jesus ble forhørt av den romerske stattholderen Pilatus, sa han: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten. Enhver som er på sannhetens side, hører min røst.» (Joh. 18: 37) Hvilken sannhet var det Jesus vitnet om? Det var Guds sannhet, åpenbaringen av Jehovas evige hensikter. — Joh. 18: 33—36.

Men hvordan vitnet Jesus om denne sannhet? Det greske verbet som er gjengitt med å «vitne», betyr også å «erklære, bekrefte, avgi et gunstig vitneutsagn, tale vel (om), godkjenne». På gamle greske papyrer forekom en annen form av verbet (mar·ty·roʹ) ofte etter en underskrift, for eksempel i forretningsavtaler. Ved sin tjeneste måtte Jesus bekrefte Guds sannhet. Det krevde avgjort at han kunngjorde eller forkynte denne sannhet for andre. Det var imidlertid mye mer enn å snakke som skulle til.

«Jeg er . . . sannheten,» sa Jesus. (Joh. 14: 6) Ja, han levde på en slik måte at han oppfylte Guds sannhet. Guds hensikt i forbindelse med Riket og dets messianske hersker var blitt tydelig forklart i profetiene. Jesus oppfylte alt det som var blitt forutsagt om ham, ved hele sitt jordiske livsløp, som kulminerte i en offerdød. Dermed bekreftet og garanterte han sannheten i Jehovas profetiske ord. Apostelen Paulus kunne derfor si: «Uansett hvor mange Guds løfter er, så er de blitt ja ved hjelp av ham. Derfor blir det også gjennom ham sagt ’amen’ [som betyr «slik er det» eller «sikkert»] til Gud, ham til ære ved oss.» (2. Kor. 1: 20) Ja, Jesus er den som Guds løfter blir oppfylt gjennom. — Åp. 3: 14.

Å vitne om Guds navn

Jesus lærte sine etterfølgere å be: «Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget [eller «holdt hellig; bli behandlet som hellig»].» (Matt. 6: 9; se fotnoten i NW, referansebibelen.) Den siste natten Jesus var her på jorden, sa han i bønn til sin himmelske Far: «Jeg har gjort ditt navn kjent for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav meg dem, og de har holdt ditt ord. Og jeg har gjort ditt navn kjent for dem og vil gjøre det kjent, for at den kjærlighet som du har elsket meg med, skal være i dem og jeg i forening med dem.» (Joh. 17: 6, 26) Dette var i virkeligheten den viktigste grunnen til at Jesus kom til jorden. Hva omfattet det at han gjorde kjent Guds navn?

Jesu etterfølgere kjente allerede Guds navn og brukte det. De så det og leste det i de skriftrullene av de hebraiske skrifter som fantes i synagogene. De kunne også se det og lese det i Septuaginta — en gresk oversettelse av de hebraiske skrifter som de brukte i undervisningen og i sine skrifter. I hvilken forstand var det så Jesus gjorde Guds navn kjent for dem når de allerede kjente det?

I bibelsk tid var et navn ikke bare en benevnelse. Et gresk-engelsk leksikon sier: «Guds navn i NT [Det nye testamente] blir brukt om alle de egenskapene som hans tilbedere forbinder med det navnet, og som Gud gjør seg selv kjent ved for menneskene.» (A Greek-English Lexicon of the New Testament av J. H. Thayer) Jesus gjorde Guds navn kjent ikke bare ved å bruke det, men også ved å åpenbare Personen bak navnet — hans hensikter, hans virksomhet og hans egenskaper. Som den som ’hadde befunnet seg på plassen ved Faderens bryst’, kunne Jesus forklare Faderen på en måte som ingen annen kunne. (Joh. 1: 18) Jesus gjenspeilte dessuten sin Far på en så fullkommen måte at hans disipler kunne ’se’ Faderen i Sønnen. (Joh. 14: 9) Jesus vitnet om Guds navn ved det han sa og gjorde.

Han vitnet om Guds rike

Som «Det trofaste vitne» var Jesus i høy grad en forkynner av Guds rike. Han sa med ettertrykk: «Også for andre byer må jeg forkynne det gode budskap om Guds rike, for det er dette jeg er utsendt for.» (Luk. 4: 43) Han forkynte om Guds himmelske rike over hele Palestina og tilbakela hundrevis av kilometer til fots. Han forkynte overalt hvor det var folk å forkynne for: på strender, i åssider, i byer og landsbyer, i synagoger og i templet, på torgene og hjemme hos folk. Men Jesus visste at det var en grense for hvor stort område han kunne komme over, og hvor mange han kunne forkynne for. (Jevnfør Johannes 14: 12.) Med tanke på at vitnesbyrdet skulle avlegges over hele verden, lærte han derfor opp sine disipler og sendte dem ut for å forkynne om Riket. — Matt. 10: 5—7; 13: 38; Luk. 10: 1, 8, 9.

Jesus var et hardt arbeidende, nidkjært vitne, og han lot seg ikke bringe inn på et sidespor. Selv om han var oppmerksom på folks behov og viste dem personlig interesse, ble han ikke så oppslukt av å gjøre ting som ville medføre en kortvarig lindring, at han forsømte sitt gudgitte oppdrag, nemlig å vise folk hva som var den varige løsningen på problemene deres — Guds rike. En gang, etter at han ved et mirakel hadde mettet cirka 5000 menn (kanskje godt over 10 000 mennesker til sammen hvis vi også regner med kvinnene og barna), ville en gruppe jøder gripe ham og gjøre ham til en jordisk konge. Hva gjorde Jesus? Han «trakk seg derfor igjen tilbake til fjellet, helt alene». (Joh. 6: 1—15; jevnfør Lukas 19: 11, 12; Apostlenes gjerninger 1: 6—9.) Selv om Jesus utførte mange helbredelsesmirakler, var han ikke først og fremst kjent som Mirakelmannen, men både troende og ikke-troende anerkjente ham som «Lærer». — Matt. 8: 19; 9: 11; 12: 38; 19: 16; 22: 16, 24, 36; Joh. 3: 2.

Å vitne om Guds rike var tydeligvis det viktigste arbeidet Jesus kunne gjøre. Det er Jehovas vilje at alle skal vite hva hans rike er, og hvordan det skal gjennomføre hans hensikter. Riket ligger ham på hjertet, for det er ved hjelp av det han skal helliggjøre sitt navn og rense det for all vanære. Jesus visste det, og han gjorde derfor Riket til temaet for sin forkynnelse. (Matt. 4: 17) Ved å forkynne helhjertet om Guds rike støttet Jesus Jehovas rettmessige overherredømme.

Et vitne som var trofast til døden

Ingen kan ha større kjærlighet til Jehova og hans overherredømme enn Jesus har. Som «all skapnings førstefødte» kjente Jesus Faderen «fullt ut» etter å ha vært nær knyttet til ham som en åndeskapning i himmelen. (Kol. 1: 15; Matt. 11: 27) Han hadde villig underordnet seg under Guds overherredømme i uminnelige tider før den første mann og kvinne ble skapt. (Jevnfør Johannes 8: 29, 58.) Hvor såret må han ikke ha blitt da Adam og Eva vendte Guds overherredømme ryggen! Likevel ventet han tålmodig i himmelen i omkring 4000 år. Så var tiden endelig inne til at han skulle få tjene som det største vitne for Jehova som noen gang har vært på jorden.

Jesus var fullt på det rene med at de universelle stridsspørsmålene berørte ham direkte. Det kan ha virket som om Jehova på alle måter hadde vernet om ham. (Jevnfør Job 1: 9—11.) Han hadde riktignok vist sin trofasthet og hengivenhet i himmelen, men ville han bevare sin ulastelighet som et menneske på jorden under en hvilken som helst prøve? Kunne han motstå Satan under forhold hvor fienden tilsynelatende hadde overtaket?

Den slangelignende Motstanderen kastet ikke bort tiden. Kort tid etter at Jesus var blitt døpt og salvet, prøvde Satan å friste ham til å være selvisk, til å opphøye seg selv og til slutt til å forkaste sin Fars overherredømme. Men Jesu utvetydige svar til Satan: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste», viste hvor han stod med hensyn til stridsspørsmålene. For en kontrast til Adam! — Matt. 4: 1—10.

Den kurs som var stukket ut for Jesus, betydde lidelse og død, og Jesus var fullstendig klar over det. (Luk. 12: 50; Hebr. 5: 7—9) Ikke desto mindre leser vi at «da han av utseende og væremåte befant seg som et menneske, ydmyket han seg og ble lydig helt til døden, ja, døden på en torturpæl». (Fil. 2: 7, 8) Jesus beviste dermed at Satan er en avskyelig løgner, og han avgjorde på en fullstendig måte spørsmålet: Vil noen bevare sin ulastelighet mot Guds overherredømme hvis Satan får lov til å sette ham på prøve? Men Jesus utrettet langt mer enn dette ved sin død.

Da Jesus døde på torturpælen, gav han også «sin sjel som en løsepenge i bytte for mange». (Matt. 20: 28; Mark. 10: 45) Hans fullkomne menneskeliv tjente som et offer. Det at Jesus ofret sitt liv, gjør det ikke bare mulig for oss å få tilgivelse for synder, men det gir oss også mulighet til å oppnå evig liv på en paradisisk jord, i samsvar med Guds opprinnelige hensikt. — Luk. 23: 43; Apg. 13: 38, 39; Hebr. 9: 13, 14; Åp. 21: 3, 4.

Jehova beviste sin kjærlighet til Jesus og viste at han godkjente ham som «Det trofaste vitne», ved å oppreise ham fra de døde på den tredje dag. Dette bekreftet at det vitnesbyrd Jesus hadde avlagt i forbindelse med Riket, var sant. (Apg. 2: 31—36; 4: 10; 10: 36—43; 17: 31) Etter at Jesus hadde oppholdt seg i jordens nærhet i 40 døgn og vist seg for apostlene ved en rekke anledninger, steg han opp til himmelen. — Apg. 1: 1—3, 9.

Jesus hadde antydet at Guds messianske rike skulle bli opprettet i en fjern framtid. (Luk. 19: 11—27) Denne begivenheten skulle også avmerke begynnelsen på Jesu «nærvær og på avslutningen på tingenes ordning». (Matt. 24: 3) Men hvordan skulle Jesu etterfølgere på jorden kunne se når disse tingene inntraff? Jesus gav dem et «tegn» — et sammensatt tegn som bestod av mange faktorer, deriblant kriger, jordskjelv, matmangel, pest og en tiltagende lovløshet. En fremtredende del av tegnet skulle også være at det gode budskap om Riket skulle forkynnes over hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjoner. Alle trekkene ved dette bemerkelsesverdige tegnet kan iakttas i dag, og det viser at vi lever i den tiden da Jesus er nærværende som konge i himmelen, og i avslutningen på tingenes ordning.a — Matt. 24: 3—14.

Men hva med Jesu etterfølgere? Nå i tiden for Jesu nærvær er det mange mennesker som tilhører ulike kirkesamfunn, som hevder at de følger Kristus. (Matt. 7: 22) Bibelen sier imidlertid at det er bare «én tro». (Ef. 4: 5) Hvordan kan vi så finne ut hva som er den sanne kristne menighet, den som blir godkjent og ledet av Gud? Vi kan gjøre det ved å undersøke hva Bibelen sier om den kristne menighet i det første århundre, og så se hvem det er i dag som følger det samme mønster.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 20]

’Født til å vitne om sannheten’

[Uthevet tekst på side 21]

Jesus gjorde Guds rike til temaet for sin forkynnelse

[Uthevet tekst på side 22]

Jesus Kristus var det største vitne for Jehova som noen gang har levd på jorden

[Helsides bilde på side 23]