En tilsvarende løsepenge for alle
«Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» — MATTEUS 20: 28.
1, 2. a) Hvorfor kan man si at gjenløsningen er Guds største gave til menneskene? b) Hvilket gode fører det til å gjøre seg grundig kjent med gjenløsningen?
GJENLØSNINGEN er Guds største gave til menneskene. På grunnlag av gjenløsningen eller «utfrielsen ved en løsepenge» kan vi oppnå «tilgivelsen for våre overtredelser». (Efeserne 1: 7, NW) Den er grunnlaget for et håp om evig liv, enten i himmelen eller på en paradisisk jord. (Lukas 23: 43, NW; Johannes 3: 16) Og på grunn av den kan de kristne stå i et godt forhold til Gud allerede nå. — Åpenbaringen 7: 14, 15.
2 Gjenløsningen er derfor ikke noe svevende eller abstrakt. Den er juridisk basert på guddommelige prinsipper og kan derfor føre til virkelige og håndgripelige goder. Visse sider ved denne læren kan være «vanskelige å forstå». (2. Peter 3: 16) Men du vil finne det anstrengelsene vel verdt å gjøre deg grundig kjent med gjenløsningen, for den vitner om Guds overveldende kjærlighet til menneskene. Den som forstår meningen med gjenløsningen, forstår et vesentlig trekk ved Guds ufattelige «rikdom og visdom og innsikt». — Romerne 5: 8; 11: 33.
Stridsspørsmål som må avgjøres
3. Hvordan oppstod behovet for gjenløsningen, og hvorfor kunne Gud ikke bare se bort fra menneskenes syndige tilstand?
3 Behovet for gjenløsningen oppstod ved at det første menneske, Adam, syndet. Han gav sine etterkommere en dårlig arv i form av sykdom, lidelse, sorg og smerte. (Romerne 8: 20) I kraft av sin nedarvede ufullkommenhet er alle Adams etterkommere «vredens barn», som fortjener å dø. (Efeserne 2: 3, EN; 5. Mosebok 32: 5) Gud kunne ikke la seg lede av følelser som ikke var styrt av prinsipper, og rett og slett tilgi menneskene uten videre. Hans eget Ord viser at «syndens lønn er døden». (Romerne 6: 23) Hvis Gud hadde sett bort fra menneskenes syndige tilstand, ville han ha ignorert sine egne rettferdige normer og underkjent sin egen rettferdighet. (Job 40: 3) Men «rettferd og rett er [Guds] trones grunnvoll». (Salme 89: 15) Ethvert avvik fra rettferdigheten fra hans side ville bare anspore til lovløshet og undergrave hans stilling som universets Overherre. — Jevnfør Forkynneren 8: 11.
4. Hvilke stridsspørsmål oppstod i forbindelse med Satans opprør?
4 Gud måtte også få avgjort andre stridsspørsmål som ble reist ved Satans opprør — stridsspørsmål som fortjener langt større oppmerksomhet enn menneskenes vanskelige situasjon. Satan kastet en mørk skygge over Guds gode navn da han anklaget Jehova for å være en løgner og en grusom diktator som nektet sine skapninger kunnskap og frihet. (1. Mosebok 3: 1—5) Ved at Satan tilsynelatende klarte å forpurre Guds hensikt med jorden, nemlig at den skulle fylles med rettferdige mennesker, fikk han det for øvrig til å virke som om Gud hadde lidd nederlag. (1. Mosebok 1: 28; Jesaja 55: 10, 11) Satan dristet seg også til å bakvaske Guds lojale tjenere ved å hevde at det utelukkende var av selviske motiver de tjente Ham. Satan påstod skrytende at ingen av dem ville forbli trofaste mot Gud hvis de ble utsatt for press. — Job 1: 9—11.
5. Hvorfor kunne Gud ikke ignorere Satans utfordringer?
5 Disse utfordrende påstandene kunne ikke ignoreres. Hvis de ble stående uimotsagt, kunne tilliten til Guds herredømme og oppslutningen om det til slutt svikte. (Ordspråkene 14: 28) Ville ikke hele universet gå i oppløsning hvis lov og orden brøt sammen? Gud skyldte derfor seg selv og sin rettferdige handlemåte å hevde sitt overherredømme. Han skyldte også sine trofaste tjenere å la dem få anledning til å vise sin ubrytelige lojalitet overfor ham. Den vanskelige situasjonen som den syndige menneskeheten befant seg i, måtte derfor håndteres på en måte som innebar at de vesentlige stridsspørsmålene kom i første rekke. Han sa senere til Israel: «Jeg, ja jeg, er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld.» — Jesaja 43: 25.
Løsepenge — et middel til dekning
6. Nevn noen av de uttrykkene som brukes i Bibelen i forbindelse med Guds middel til å frelse menneskene.
6 I Salme 92: 6 står det: «Hvor store dine gjerninger er, hvor dype dine tanker, [Jehova]!» Vi må derfor anstrenge oss hvis vi skal forstå det Gud har gjort for menneskene. (Jevnfør Salme 36: 6, 7.) Heldigvis hjelper Bibelen oss til å forstå forskjellige spørsmål ved at den benytter en rekke uttrykk som beskriver eller belyser Guds store gjerninger fra mange forskjellige synspunkter. Bibelen forbinder gjenløsningen med frikjøping, forsoning, soning og det å stryke skyld. (Salme 49: 9; Daniel 9: 24; Galaterne 3: 13; Kolosserne 1: 20; Hebreerne 2: 17) Men det uttrykket som er mest beskrivende i denne forbindelse, er kanskje det som Jesus selv brukte i Matteus 20: 28: «Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge [gresk: lyʹtron] for mange.»
7, 8. a) Hva får vi ut av de greske og hebraiske ordene for løsepenge? b) Nevn et eksempel som viser at en løsepenge svarer nøyaktig til noe annet.
7 Hva er en løsepenge? Det greske ordet lyʹtron kommer fra et verb som betyr «å løse». Ordet ble benyttet om penger som ble betalt som vederlag for løslatelse av krigsfanger. Et av de ordene i de hebraiske skrifter som blir gjengitt med løsepenge, nemlig koʹfer, kommer fra et verb som betyr å «dekke» eller «bre over». Gud sa for eksempel at Noah skulle tjærebre (ka·farʹ) arken. (1. Mosebok 6: 14) Fra dette synspunkt er altså det å løskjøpe fra eller sone synder ensbetydende med å dekke over dem. — Salme 65: 4, NW.
8 Et leksikon opplyser at koʹfer «alltid betegner en ekvivalent» eller noe som tilsvarer noe annet. (Theological Dictionary of the New Testament) «Soningsstedet» over lovkisten, eller lokket [kap·poʹreth] over paktens ark (NW), hadde derfor en tilsvarende form som selve arken. Når det gjelder soning for synd, eller gjenløsning, krever likeledes den guddommelige rettferdighet at det blir gitt «liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot». (5. Mosebok 19: 21) Men enkelte ganger kan rettferdigheten bli tilfredsstilt ved at det blir gitt noe av tilsvarende verdi i stedet for det som strengt tatt kreves som straff. Dette kan belyses med et eksempel: I 2. Mosebok 21: 28—32 står det om en okse som stanger i hjel et menneske. Hvis eieren hadde kjennskap til oksens tilbøyeligheter, men ikke tok de nødvendige forholdsregler, kunne han tvinges til å yte dekning for eller betale for den dreptes liv med sitt eget liv. Men hvordan var det hvis eieren bare var delvis ansvarlig? Da ville han trenge en koʹfer, noe som kunne dekke hans skyld. Utnevnte dommere kunne pålegge ham å betale en løsepenge eller bot, en pris for å bli fri.
9. Hvordan fremgår det av eksemplet med Israels førstefødte at en løsesum skulle fastsettes med stor nøyaktighet?
9 Et annet hebraisk ord som har å gjøre med løskjøping, er verbet pa·dhahʹ, som har grunnbetydningen «å kjøpe tilbake». Et eksempel på hvor nøyaktig løsepengene skulle beregnes, finner vi i 4. Mosebok 3: 39—51. Gud hadde reddet israelittenes førstefødte fra å bli drept i forbindelse med påsken i 1513 f.Kr. Av den grunn var de hans eiendom. Han kunne derfor ha forlangt at alle israelittenes førstefødte sønner skulle tjene ham i templet. I stedet godtok Gud «løsepenger» (pidh·johmʹ, substantiv til pa·dhahʹ) for dem. Han sa: «Ta levittene istedenfor alle de førstefødte blant israelittene.» Men erstatningen skulle være nøyaktig fastsatt. Det ble holdt folketelling innen Levi stamme, og det viste seg å være 22 000 mannlige levitter. Deretter ble det opptatt manntall over alle israelittenes førstefødte, og det viste seg å være 22 273 mannlige førstefødte. De 273 overtallige førstefødte kunne bare bli løst eller fritatt fra tjenesten i templet ved at det ble betalt «løsepenger» for dem, fem sekel for hver av dem.
En tilsvarende løsepenge
10. Hvorfor kunne ikke dyreoffer strekke til som dekning for menneskenes synder?
10 Det ovenstående viser at en løsepenge må ha samme verdi som det den erstatter eller utgjør dekning for. De dyreofrene som troende mennesker fra Abels tid frambar, kunne ikke i virkeligheten strekke til som dekning for menneskenes synder, ettersom menneskene står over dyrene. (Salme 8: 5—9) Paulus skrev derfor: «Blodet av okser og bukker kan umulig ta bort synder.» Slike offer kunne bare tjene som en forbilledlig eller symbolsk soning som rettet oppmerksomheten mot den løsepengen som skulle komme. — Hebreerne 10: 1—4.
11, 12. a) Hvorfor er det ikke nødvendig at flere tusen millioner mennesker dør som sonoffer for menneskenes synder? b) Bare hvem kunne tjene som «en tilsvarende løsepenge», og hvilken hensikt tjente hans død?
11 Denne løsepengen måtte ha nøyaktig samme verdi som Adam, ettersom den dødsstraffen Gud med rette hadde avsagt over Adam, førte til fordømmelse av hele menneskeslekten. «Alle dør på grunn av Adam,» heter det i 1. Korinter 15: 22. Det var derfor ikke nødvendig at flere tusen millioner enkeltmennesker måtte dø som sonoffer for alle mennesker som stammer fra Adam. «Synden kom på grunn av ett menneske [Adam], og med den kom døden.» (Romerne 5: 12) Og «fordi døden kom ved et menneske», kunne også menneskenes forløsning komme «ved et menneske». — 1. Korinter 15: 21.
12 Det menneske som skulle utgjøre løsepengen, måtte være et fullkomment menneske av kjøtt og blod — et menneske som nøyaktig tilsvarte Adam. (Romerne 5: 14) En åndeskapning eller et «Gud-menneske» ville ikke bringe likevekt i rettferdighetens vektskål. Bare et fullkomment menneske, en mann som ikke var berørt av dødsdommen over Adam, kunne komme med «en tilsvarende løsepenge», en som svarte fullkomment til Adam. (1. Timoteus 2: 6, NW)a Ved at denne «siste Adam» ofret sitt liv frivillig, kunne han betale for den synd som ble begått av «det første menneske, Adam». — 1. Korinter 15: 45; Romerne 6: 23.
13, 14. a) Kommer Adam og Eva til å nyte godt av løsepengen? Forklar. b) Hvordan kan løsepengen bli til gagn for Adams etterkommere? Belys dette med et eksempel.
13 Verken Adam eller Eva kommer til å nyte godt av løsepengen. Følgende prinsipp kom til uttrykk i Moseloven: «Dere må ikke ta imot løsepenger for å berge livet til en drapsmann som er skyldig til døden.» (4. Mosebok 35: 31) Adam ble ikke bedratt. Hans synd var derfor forsettlig, overlagt. (1. Timoteus 2: 14, NW) Hans synd var ensbetydende med overlagt drap på hans etterkommere, for de arvet hans ufullkommenhet og hadde dermed en dødsdom hengende over seg. Det er opplagt at Adam fortjente å dø, for han hadde som et fullkomment menneske forsettlig valgt å være ulydig mot Guds lov. Det ville ha vært i strid med Jehovas rettferdige prinsipper å anvende løsepengen til beste for Adam. Men ved at det blir gjort opp for Adams synd, blir det mulig å oppheve dødsdommen over Adams etterkommere. (Romerne 5: 16) Syndens ødeleggende makt blir i juridisk forstand stanset ved sitt utspring. Gjenløseren ’smaker døden for alle’. Han bærer følgene av synden for alle Adams barn. — Hebreerne 2: 9; 2. Korinter 5: 21; 1. Peter 2: 24.
14 La oss benytte en illustrasjon. Forestill deg en stor fabrikk med mange hundre ansatte. En uhederlig direktør tapper bedriften for midler så den går konkurs, og fabrikken må stenge portene. Flere hundre står nå uten arbeid og kan ikke betale regningene sine. Deres ektefeller og barn, ja, også deres kreditorer må lide på grunn av den ene mannens uhederlighet. Så dukker det opp en rik velgjører som betaler bedriftens gjeld og gjenåpner fabrikken. Ved at den ene gjelden blir betalt, blir også problemene løst for de mange ansatte, deres familier og kreditorer. Men får den første direktøren del i den nye velstanden? Nei, han sitter i fengsel og har mistet arbeidet sitt for godt. Når Adams ene gjeld blir strøket, er det likeledes til gagn for millioner av hans etterkommere — men ikke for Adam.
Hvem skaffer løsepengen til veie?
15. Hvem kunne skaffe til veie en løsepenge for menneskeheten, og hvorfor?
15 Salmisten sa med beklagelse: «Ingen kan løse ut sin bror og gi Gud løsepenger for ham, — det ble for dyrt å frikjøpe hans liv, det må en oppgi for alltid.» (Salme 49: 8, 9) Hvem kunne da skaffe løsepengen til veie? Bare Jehova kunne skaffe til veie det fullkomne «lam, som bærer [tar bort, NW] verdens synd». (Johannes 1: 29) Gud sendte ikke en vanlig engel for å redde menneskene. Han brakte det høyest mulige offer ved å sende sin enbårne Sønn, den som framfor noen annen «var til glede for ham». — Ordspråkene 8: 30; Johannes 3: 16.
16. a) Hvordan gikk det til at Guds Sønn ble født som et fullkomment menneske? b) Hva kunne Jesus bli kalt i juridisk forstand?
16 Guds Sønn medvirket villig i den guddommelige foranstaltningen og «gav avkall på» sin himmelske natur. (Filipperne 2: 7) Jehova overførte sin førstefødte himmelske Sønns livskraft og personlighetsmønster til den jødiske jomfruen Marias morsliv. Hun ble videre ’overskygget’ av hellig ånd. Dette var en garanti for at barnet som vokste i henne, ville være hellig og absolutt syndfritt. (Lukas 1: 35; 1. Peter 2: 22) Som menneske skulle han bli kalt Jesus. Men i juridisk forstand kunne han bli kalt ’den annen Adam’, for han svarte fullkomment til Adam. (1. Korinter 15: 45, 47) Jesus kunne derved ofre seg selv som «et lam uten feil og lyte», en løsepenge for syndige mennesker. — 1. Peter 1: 18, 19.
17. a) Hvem blir løsepengen betalt til, og hvorfor? b) Hvorfor foregår denne transaksjonen i det hele tatt når det er Gud som både skaffer til veie løsepengen og tar imot den?
17 Hvem skulle så denne løsepengen betales til? Kristenhetens teologer hevdet i flere hundre år at den ble betalt til Satan Djevelen. Faktum er at menneskeheten er blitt «solgt under» synden og derved er kommet under Satans herredømme. (Romerne 7: 14, EN; 1. Johannes 5: 19, NW) Likevel er det Jehova, ikke Satan, som «straffer» urette handlinger. (1. Tessaloniker 4: 6) Derfor er det i Salme 49: 8 uttrykkelig snakk om å «gi Gud løsepenger». Jehova skaffer løsepengen til veie, men når Guds Lam er blitt ofret, må verdien av offeret betales til Gud. (Jevnfør 1. Mosebok 22: 7, 8, 11—13; Hebreerne 11: 7.) Dette betyr ikke at gjenløsningen bare er en meningsløs og mekanisk byttehandel, som om penger skulle bli tatt fra én lomme og puttet over i en annen. Gjenløsningen er snarere en juridisk transaksjon enn en bokstavelig byttehandel. Ved sitt bestemte krav om at det skulle betales en løsepenge — til tross for at det kostet ham selv dyrt — bekreftet Jehova sin urokkelige troskap mot rettferdige prinsipper. — Jakob 1: 17.
«Det er fullbrakt!»
18, 19. Hvorfor måtte Jesus lide?
18 Våren 33 e.Kr. var tiden inne til at løsepengen skulle betales. Jesus Kristus ble arrestert på grunnlag av falske anklager, og han ble dømt skyldig og naglet til en henrettelsespæl. Han bønnfalt Gud «med høye rop og tårer» på grunn av den intense smerten og den ydmykelsen situasjonen førte med seg. (Hebreerne 5: 7) Var det nødvendig at Jesus måtte lide så sterkt? Ja, for i og med at Jesus holdt seg «hellig, god og ren» og fortsatte å være «skilt ut fra syndere» helt til det siste, tilveiebrakte han en dramatisk, endelig avgjørelse på stridsspørsmålet om Guds tjeneres ulastelighet. — Hebreerne 7: 26.
19 Kristi lidelser tjente også til å gjøre ham til den fullkomne Øversteprest for menneskeheten. Som Øversteprest ville han ikke være en kald og fjern byråkrat. «Fordi han selv led og ble fristet [satt på prøve, NW], kan han hjelpe dem som fristes [blir satt på prøve, NW].» (Hebreerne 2: 10, 18; 4: 15) I det samme Jesus døde, kunne han derfor rope i triumf: «Det er fullbrakt!» (Johannes 19: 30) Han hadde ikke bare bevist sin egen ulastelighet, men også lagt grunnvollen for menneskenes frelse — og framfor alt for å hevde Jehovas overherredømme!
20, 21. a) Hvorfor ble Kristus oppreist fra de døde? b) Hvorfor ble Jesus Kristus «levendegjort i ånden»?
20 Hvordan vil så løsepengen egentlig bli anvendt til gagn for den syndige menneskehet? Og når vil det skje? Dette ble ikke overlatt til tilfeldighetene. Den tredje dagen etter at Kristus døde, oppreiste Jehova ham fra de døde. (Apostlenes gjerninger 3: 15; 10: 40) Ved denne betydningsfulle handlingen, som er blitt bekreftet av flere hundre øyenvitner, sørget Jehova ikke bare for å belønne sin Sønn for hans trofaste tjeneste, men han gav ham også anledning til å fullføre sitt gjenløsningsverk. — Romerne 1: 4; 1. Korinter 15: 3—8.
21 Jesus ble «levendegjort i ånden», og hans jordiske levninger ble fjernet på en måte som det ikke er gitt noen opplysninger om. (1. Peter 3: 18, EN; Salme 16: 10, NW; Apostlenes gjerninger 2: 27) Som en åndeskapning kunne den oppstandne Jesus nå vende tilbake til himmelen i triumf. For en uhemmet jubel det må ha vært i himmelen ved den anledning! (Jevnfør Job 38: 7.) Jesus vendte ikke tilbake bare for å glede seg over en slik velkomst. Han kom for å utføre mer arbeid, blant annet for å gjøre det mulig for hele menneskeslekten å høste gagn av hans gjenløsningsoffer. (Jevnfør Johannes 5: 17, 20, 21.) Hvordan han gjorde dette, og hva det vil si for menneskeheten, vil bli drøftet i neste artikkel.
[Fotnote]
a Det greske ordet som er brukt her, an·tiʹly·tron, forekommer ingen andre steder i Bibelen. Det er beslektet med det ordet som Jesus brukte for løsepenge (lyʹtron) i Markus 10: 45. Leksikonet The New International Dictionary of New Testament Theology peker på at ordet an·tiʹly·tron ’understreker at det er tale om et byttemiddel’. New World Translation benytter meget passende gjengivelsen «tilsvarende løsepenge».
Repetisjonsspørsmål
◻ Hvilke stridsspørsmål hadde større betydning enn menneskenes frelse?
◻ Hva vil det si å «løskjøpe» syndere?
◻ Hvem måtte Jesus svare til, og hvorfor?
◻ Hvem skaffer løsepengen til veie, og hvem blir den betalt til?
◻ Hvorfor måtte Kristus bli oppreist fra de døde som en åndeskapning?
[Bilde på side 13]
Dyreoffer strakk ikke til som dekning for menneskenes synder. De var forbilder på det større offer som skulle komme