Etterlign deres tro

Han lærte om tilgivelse av sin Herre

PETER glemte sikkert aldri det forferdelige øyeblikket da deres øyne møttes. Så han i Jesu blikk noe tegn på skuffelse eller bebreidelse? Det vet vi ikke, for den inspirerte beretningen sier bare at «Herren snudde seg og så på Peter». (Lukas 22:61) Men det ene blikket fikk sikkert Peter til å innse hvor dypt han hadde sunket. Han skjønte at han nettopp hadde gjort akkurat det Jesus hadde forutsagt, det Peter hadde insistert på at han aldri ville gjøre. Han hadde fornektet sin Herre, som han satte så høyt. Peter var langt nede. Dette var kanskje det verste øyeblikket på den verste dagen i hans liv.

Situasjonen var imidlertid ikke helt håpløs. Fordi Peter hadde sterk tro, hadde han fortsatt mulighet til å komme seg på fote igjen og høste lærdom av noe av det viktigste Jesus lærte andre. Det hadde med tilgivelse å gjøre. Dette er noe vi alle trenger å lære, så la oss følge Peter på hans vanskelige ferd.

En mann som hadde mye å lære

I Kapernaum, Peters hjemby, hadde Peter omkring seks måneder tidligere spurt Jesus: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg tilgi ham? Inntil sju ganger?» Peter mente antagelig at han strakk seg langt. De religiøse lederne på den tiden lærte nemlig at man bare trengte å tilgi tre ganger! Jesus svarte: «Ikke inntil sju ganger, men inntil syttisju ganger.» – Matteus 18:21, 22.

Mente Jesus at Peter skulle holde nøye regnskap med de syndene en person gjorde? Nei. Ved å gjøre Peters «sju ganger» om til «syttisju ganger» sa Jesus egentlig at det ikke finnes noen grense for hvor mange ganger en skal tilgi noen. Jesus viste at Peter hadde latt seg påvirke av en hardhjertet og uforsonlig ånd som var utbredt på den tiden, en ånd som kan sammenlignes med det å utmåle tilgivelse i samsvar med opptegnelser i en regnskapsbok. Men tilgivelse som er basert på Guds normer, er storsinnet, sjenerøs.

Peter motsa ikke Jesus. Men hadde det Jesus lærte Peter, egentlig nådd hans hjerte? Noen ganger lærer vi mest om tilgivelse når vi innser hvor sårt vi selv trenger å bli tilgitt. La oss derfor vende tilbake til det som skjedde før Jesus døde. I disse vanskelige timene gjorde Peter mange ting som han trengte sin Herres tilgivelse for.

Et stadig større behov for tilgivelse

Det var en betydningsfull kveld – den siste kvelden i Jesu jordiske liv. Jesus hadde fortsatt mye å lære sine apostler – for eksempel om ydmykhet. Han foregikk med et godt eksempel ved ydmykt å vaske føttene deres, en oppgave som vanligvis ble utført av den mest ubetydelige tjeneren i et hus. Først satte Peter spørsmålstegn ved det Jesus gjorde. Så avviste han tjenesten. Deretter insisterte han på at Jesus skulle vaske ikke bare føttene hans, men også hendene og hodet! Istedenfor å miste tålmodigheten forklarte Jesus rolig viktigheten og betydningen av det han gjorde. – Johannes 13:1–17.

Kort tid senere kastet imidlertid apostlene seg ut i en heftig diskusjon om hvem av dem som var størst. Peter deltok utvilsomt i denne diskusjonen, som var et utslag av menneskelig stolthet. Men Jesus korrigerte dem på en vennlig måte og til og med roste dem for det de hadde gjort bra – at de hadde vist trofasthet ved å holde seg til sin Herre. Han forutsa likevel at de alle kom til å forlate ham. Peter svarte at han ville holde seg til Jesus om han så måtte dø med ham. Jesus profeterte at Peter tvert imot den natten ville fornekte ham tre ganger før en hane gol to ganger. Peter ikke bare motsa Jesus, men han skrøt av at han ville være mer trofast enn alle de andre apostlene. – Matteus 26:31–35; Markus 14:27–31; Lukas 22:24–28.

Holdt Jesus på å miste tålmodigheten med Peter? Nei, i hele denne vanskelige tiden fortsatte Jesus å se etter det gode hos sine ufullkomne apostler. Han visste at Peter kom til å svikte ham. Likevel sa han: «Jeg har frambåret påkallelse for deg, for at din tro ikke må svikte; og du, når du en gang har vendt tilbake, da styrk dine brødre.» (Lukas 22:32) På denne måten viste Jesus at han hadde tillit til at Peter ville gjenvinne sin åndelige styrke og så igjen tjene ham trofast. Tenk for en vennlig, tilgivende holdning!

Senere, i Getsemane hage, trengte Peter tilrettevisning mer enn én gang. Jesus bad ham og Jakob og Johannes om å holde seg våkne mens Han bad. Jesus var i pinefull angst og trengte støtte, men Peter og de andre sovnet gang på gang. Jesus viste at han var medfølende og hadde en tilgivende holdning, da han sa: «Ånden er naturligvis ivrig, men kjødet er svakt.» – Markus 14:32–38.

Snart kom det en stor folkemengde som hadde med seg fakler, sverd og klubber. Nå var det viktig å gå varsomt og forsiktig fram. Men Peter reagerte overilt. Han svingte sitt sverd mot Malkus, øversteprestens slave, og hogg øret av ham. Rolig tilretteviste Jesus Peter, helbredet slavens sår og uttalte et ikkevoldsprinsipp som hans etterfølgere fortsatt lar seg lede av. (Matteus 26:47–55; Lukas 22:47–51; Johannes 18:10, 11) Peter hadde allerede gjort mange ting som han trengte sin Herres tilgivelse for. Peters tilfelle kan minne oss om at ’vi alle snubler mange ganger’. (Jakob 3:2) Hvem av oss kan vel klare seg uten Guds tilgivelse en eneste dag? For Peter var natten likevel langt fra over. Det var verre ting i vente.

Peters alvorligste feiltrinn

Jesus sa til folkemengden at hvis det var ham de lette etter, skulle de la apostlene hans gå. Peter stod og så hjelpeløst på at flokken bandt Jesus. Så flyktet Peter, og det gjorde også de andre apostlene.

Peter og Johannes stoppet opp, kanskje i nærheten av den tidligere øverstepresten Annas’ hus, hvor Jesus først ble tatt inn til avhør. Da Jesus ble ført videre derfra, fulgte Peter og Johannes etter, men «på god avstand». (Matteus 26:58; Johannes 18:12, 13) Peter var ingen feiging. Bare det å følge etter krevde et visst mot. Folkemengden var bevæpnet, og Peter hadde allerede skadet en av mennene. Men Peter viste ikke her den slags lojale kjærlighet som han hadde hevdet å ha – at han var villig til å dø ved sin Herres side om så skulle være. – Markus 14:31.

I likhet med Peter er det mange i dag som prøver å følge Kristus «på god avstand» – på en slik måte at ingen andre legger merke til det. Men som Peter selv senere skrev, er det bare mulig å følge i Kristi fotspor på en ordentlig måte ved å holde seg så nær ham som mulig og etterligne ham i alle ting, uansett hvilke følger det måtte få. – 1. Peter 2:21.

Med forsiktige skritt kom Peter omsider fram til porten til et av Jerusalems mest staselige herskapshus. Det var huset til den velstående og mektige øverstepresten Kaifas. Slike hus ble vanligvis bygd rundt en gårdsplass, med port på framsiden. Peter gikk bort til porten, men ble nektet adgang. Johannes, som allerede var innenfor, kom og fikk portvakten til å slippe Peter inn. Det ser ut til at Peter ikke holdt seg i nærheten av Johannes, og han prøvde heller ikke å komme seg inn i huset for å stå ved sin Herres side. Han ble værende i gården, hvor noen av slavene og tjenerne tilbrakte de kjølige nattetimene foran en lysende ild mens de fulgte med på at det kom og gikk personer som vitnet falskt mot Jesus under rettssaken inne i huset. – Markus 14:54–57; Johannes 18:15, 16, 18.

I lysskjæret fra ilden kunne den tjenestepiken som hadde sluppet Peter inn, se ham bedre. Hun kjente ham igjen og sa anklagende: «Du var også sammen med Jesus, galileeren!» Peter ble overrumplet og benektet at han kjente Jesus – eller at han i det hele tatt forstod hva hun snakket om. Han gikk bort til portbygningen for ikke å bli lagt merke til, men da var det en annen pike som la merke til ham og sa det samme: «Denne mannen var sammen med Jesus, nasareeren.» Peter sverget: «Jeg kjenner ikke det mennesket!» (Matteus 26:69–72) Det var kanskje etter at han fornektet Jesus denne andre gangen, at han hørte en hane gale. Han var imidlertid så ute av seg at han ikke forbandt det med den profetien Jesus hadde uttalt bare noen timer tidligere.

Litt senere prøvde Peter fortsatt desperat å unngå å bli lagt merke til. Men noen som stod rundt omkring i gården, kom bort til ham. En av dem var en slektning av Malkus, den slaven som Peter hadde skadet. Han sa til Peter: «Så jeg deg ikke i hagen sammen med ham?» Peter følte at han måtte overbevise dem om at de tok feil. Så han begynte å sverge, tydeligvis ved å si at han selv ellers måtte bli rammet av en forbannelse. Ordene hadde knapt nok kommet ut av hans munn før han hørte en hane gale – for andre gang den natten. – Johannes 18:26, 27; Markus 14:71, 72.

Jesus hadde nettopp kommet ut på en altan som vendte ut mot gårdsplassen. I samme øyeblikk møttes hans og Peters øyne, som nevnt i begynnelsen av artikkelen. Det må ha gått opp for Peter hvor fullstendig han hadde sviktet sin Herre. Knust av skyldfølelse forlot Peter gårdsplassen. Han gikk inn i byens gater, og veien foran ham var opplyst av fullmånen, som var i ferd med å gå ned. Han kunne nesten ikke se for tårer som presset på. Han brøt sammen og gråt bittert. – Markus 14:72; Lukas 22:61, 62.

Etter å ha begått et slikt alvorlig feiltrinn er det lett å tenke at ens synd er altfor alvorlig til at man kan bli tilgitt. Peter kan også ha tenkt slik. Kunne han bli tilgitt?

Var det mulig for Peter å bli tilgitt?

Det er vanskelig å forestille seg den dype fortvilelsen Peter må ha følt mens det grydde av dag og alt som hadde hendt, passerte revy. Som han må ha bebreidet seg selv da Jesus døde den ettermiddagen etter flere timers lidelser! Peter må ha grøsset ved tanken på at han hadde gjort sin Herres lidelser større på den dagen som viste seg å bli den siste i Hans liv som menneske. Til tross for den bunnløse sorg Peter sikkert følte, gav han ikke etter for fortvilelsen. Det vet vi fordi beretningen viser at han snart var blant sine brødre igjen. (Lukas 24:33) Alle apostlene angret utvilsomt på hvordan de hadde oppført seg den forferdelige natten, og de gav nok hverandre et visst mål av trøst.

På en måte ser vi her Peter treffe en av sine mest forstandige avgjørelser. Det som betyr mest når en tjener for Gud faller, er ikke hvor stort fallet har vært, men hvor innstilt han eller hun er på å komme seg på fote igjen, å ordne opp i tingene. (Ordspråkene 24:16) Peter viste oppriktig tro ved å komme sammen med sine brødre til tross for at han var langt nede. Når en er tynget av sorg eller anger, kan det være fristende å isolere seg. Men det er farlig. (Ordspråkene 18:1) Det beste en kan gjøre, er å holde seg nær til sine trosfeller og gjenvinne sin åndelige styrke. – Hebreerne 10:24, 25.

Det var fordi Peter var sammen med sine åndelige brødre, at han fikk høre det sjokkerende budskap at Jesu legeme ikke befant seg i graven. Peter og Johannes løp til Jesu grav, der inngangen var blitt forseglet. Johannes, som sannsynligvis var en yngre mann, kom først. Han nølte, for inngangen til graven var åpen. Peter nølte ikke. Selv om han var andpusten, gikk han rett inn. Graven var tom! – Johannes 20:3–9.

Trodde Peter at Jesus var blitt oppreist fra de døde? Ikke til å begynne med – til tross for at noen trofaste kvinner fortalte at engler hadde vist seg for dem for å kunngjøre at Jesus var blitt oppreist. (Lukas 23:55 til 24:11) Men ved dagens slutt hadde ethvert spor av sorg og tvil i Peters hjerte forsvunnet. Jesus levde og var nå en mektig åndeskapning! Han viste seg for alle apostlene. Men først gjorde han noe spesielt. Apostlene sa den dagen: «Herren er virkelig blitt oppreist, og han har vist seg for Simon!» (Lukas 24:34) Apostelen Paulus skrev også senere at Jesus på den bemerkelsesverdige dagen «viste seg for Kefas, så for de tolv». (1. Korinter 15:5) Kefas og Simon er andre navn på Peter. Jesus viste seg for ham den dagen – etter alt å dømme da Peter var alene.

Bibelen forteller ikke detaljert om dette gripende møtet mellom Jesus og Peter. Vi kan bare forestille oss hvor rørt Peter må ha blitt over å få se sin Herre igjen i live og få mulighet til å gi uttrykk for sorg og anger. Hans høyeste ønske var å bli tilgitt. Det er ingen tvil om at Jesus tilgav ham i rikt mål. Kristne i dag som begår feiltrinn, bør huske Peters tilfelle. Vi må aldri tenke at det er umulig å få Guds tilgivelse. Jesus gjenspeilte til fullkommenhet sin Far, som «vil tilgi i rikt mål». – Jesaja 55:7.

Enda et bevis for at Peter ble tilgitt

Jesus sa til sine apostler at de skulle dra til Galilea, hvor de ville få møte ham igjen. Da de kom dit, bestemte Peter seg for å dra ut og fiske på Galilea-sjøen. Det var flere andre som ble med ham. Enda en gang befant Peter seg på den innsjøen hvor han tidligere hadde tilbrakt mye tid. Knakingen i båten, bølgeskvulpene og det å kjenne det grove garnet mellom fingrene må ha virket velkjent og beroligende. Lurte han den natten på hva han skulle ta seg til nå som Jesu jordiske tjeneste var over? Virket det enkle livet som fisker forlokkende? Hvordan det enn var, så fikk de ikke fisk den natten. – Matteus 26:32; Johannes 21:1–3.

Ved daggry var det imidlertid en person på stranden som bad dem kaste garnene sine ut på den andre siden av båten. De gjorde som han sa, og drog opp hele 153 fisker! Peter visste hvem den personen var. Han kastet seg ut av båten og svømte i land. På stranden serverte Jesus dem fisk som var stekt over en trekullild. Han henvendte seg til Peter.

Jesus spurte Peter om han elsket sin Herre «mer enn disse» – han pekte åpenbart på den store fiskefangsten. Ville Peter i sitt hjerte ha større kjærlighet til sitt yrke som fisker enn til Jesus? Akkurat som Peter hadde fornektet sin Herre tre ganger, gav Jesus ham nå muligheten til å bekrefte sin kjærlighet til ham tre ganger i de andres påhør. Da Peter gjorde det, fortalte Jesus ham hvordan han skulle vise sin kjærlighet: Han skulle sette sin hellige tjeneste foran alt annet ved å fø og være hyrde for Kristi hjord, Kristi trofaste etterfølgere. – Johannes 21:4–17.

Jesus bekreftet på den måten at han og hans Far fortsatt kunne bruke Peter. Under Kristi ledelse skulle Peter spille en viktig rolle i menigheten. Dette var et kraftig bevis for at Jesus hadde tilgitt ham fullt ut! En slik barmhjertighet må ha gjort sterkt inntrykk på Peter, og han la seg det på hjertet.

Peter tjente trofast i mange år. Han styrket sine brødre, slik Jesus hadde bedt ham om kvelden før Han døde. Peter utførte sitt oppdrag med å fø og være hyrde for Kristi etterfølgere på en vennlig og tålmodig måte. Den mannen som het Simon, viste seg å leve opp til det navnet Jesus hadde gitt ham – Peter, eller Klippe – i og med at han ble en stødig, sterk og stabil person som øvde en god innflytelse på menigheten. At det var slik, framgår tydelig av Peters to varme, personlige brev, som er blitt verdifulle bøker i Bibelen. Disse brevene viser også at Peter aldri glemte det han lærte av Jesus om tilgivelse. – 1. Peter 3:8, 9; 4:8.

Måtte vi også lære dette! Ber vi hver dag Gud om tilgivelse for våre mange feil og mangler? Tar vi så imot denne tilgivelsen, og tror vi på dens kraft til å rense oss? Tilgir vi dem vi har rundt oss? Hvis vi gjør det, etterligner vi Peters tro – og hans Herres barmhjertighet.

[Uthevet tekst på side 22]

Peter gjorde mye som hans Herre måtte tilgi, men trenger vi ikke alle å bli tilgitt hver dag?

[Bilde på side 23]

«Herren snudde seg og så på Peter»

[Bilde på side 24]

«Herren . . . har vist seg for Simon!»