«Vokt dere for fariseernes og saddukeernes surdeig»

DA JESUS KRISTUS sa dette for over 1900 år siden, gjorde han sine disipler oppmerksom på religiøse filosofier og skikker som de kunne ta skade av. (Matteus 16: 6, 12) Beretningen i Markus 8: 15 inneholder en presisering: «Hold øynene åpne og ta dere i akt for fariseernes surdeig og Herodes’ surdeig.» Hvorfor er Herodes nevnt? Fordi noen av saddukeerne var herodianere, en politisk gruppe.

Hvorfor var det nødvendig med en slik spesiell advarsel? Var ikke både fariseerne og saddukeerne erklærte motstandere av Jesus? (Matteus 16: 21; Johannes 11: 45—50) Jo, de var det. Men noen av dem skulle senere ta imot kristendommen og deretter prøve å tvinge igjennom sine oppfatninger i den kristne menighet. — Apostlenes gjerninger 15: 5.

Det var også fare for at disiplene skulle etterligne disse religiøse lederne, som de hadde vært påvirket av i oppveksten. Det viste seg at denne bakgrunnen i seg selv gjorde det vanskelig for dem å forstå Jesu lære i visse spørsmål.

Hva var det som var så farlig med fariseernes og saddukeernes ideologi? En kikk på hvordan forholdene var på det religiøse området på Jesu tid, vil gi oss en pekepinn om det.

Religiøs splittelse

Historikeren Max Radin skriver følgende om det jødiske samfunn i det første århundre av vår tidsregning: «De jødiske menighetene var virkelig uavhengige av hverandre og insisterte på å være det. . . . Ofte, når ærbødigheten for templet og den hellige stad ble sterkest vektlagt, kunne det bli vist intens forakt for dem som for tiden innehadde øverste myndighet i fedrelandet.»

For en sørgelig åndelig tilstand! Hvilke faktorer bidrog til dette? Det var ikke alle jøder som bodde i Palestina. Påvirkning fra gresk kultur, hvor prestene ikke var ledere i samfunnet, hadde bidratt til å undergrave respekten for Jehovas presteskapsordning. (2. Mosebok 28: 29; 40: 12—15) En annen faktor vi ikke bør overse, var utdannede lekmenn og skriftlærde.

Fariseerne

Benevnelsen fariseere, eller peru·sjimʹ, betydde trolig «de som skiller seg ut». Fariseerne betraktet seg selv som Moses’ etterfølgere. De dannet sitt eget forbund, eller brorskap (hebraisk: chavu·rahʹ). For å bli opptatt som medlem måtte man i tre medlemmers nærvær love at man skulle overholde levittenes renhetskrav, unngå nær omgang med ʽam-ha·ʼaʹrets (de ulærde massene) og betale tiende samvittighetsfullt. Markus 2: 16 omtaler «de skriftlærde blant fariseerne». Noen i fariseerpartiet var skriftlærde og lærere av yrke, mens andre var lekfolk. — Matteus 23: 1—7.

Fariseerne trodde på en allestedsnærværende Gud. De resonnerte som så at ettersom «Gud var overalt, kunne han tilbes både i og utenfor templet og skulle ikke påkalles bare ved hjelp av ofre. På den måten fremmet de synagogen som et sted for tilbedelse, studium og bønn og gav den en sentral og viktig plass i folks liv i konkurranse med templet». — Encyclopaedia Judaica.

Fariseerne manglet verdsettelse av Jehovas tempel. Det framgår av det Jesus sa: «Ve dere, blinde veiledere, som sier: ’Hvis noen sverger ved templet, er det ingenting; men hvis noen sverger ved gullet i templet, er han forpliktet.’ Dårer og blinde! Hva er egentlig størst — gullet eller templet, som har helliget gullet? Og: ’Hvis noen sverger ved alteret, er det ingenting; men hvis noen sverger ved gaven som ligger på det, er han forpliktet.’ Dere blinde! Hva er egentlig størst — gaven eller alteret, som helliger gaven? Den som sverger ved alteret, sverger derfor ved det og ved alt som ligger på det.» — Matteus 23: 16—20.

Hvordan kunne fariseerne resonnere så feil? Hva var det de overså? Legg merke til hva Jesus sier videre: «Og den som sverger ved templet, sverger ved det og ved ham som bor i det.» (Matteus 23: 21) Bibelforskeren E. P. Sanders knytter følgende kommentar til dette verset: «Templet var hellig, ikke bare fordi den hellige Gud ble tilbedt der, men også fordi han var der.» (Judaism: Practice and Belief, 63 BCE—66 CE) Jehovas spesielle nærvær i templet ville imidlertid ikke bety så mye for dem som mente at han var allestedsnærværende.

Fariseerne trodde også på en mellomting mellom forutbestemmelse og fri vilje. De mente at «alt er forutsagt, men man har likevel frihet til å velge». Ikke desto mindre mente de at det var forutbestemt at Adam og Eva skulle synde, og at selv det at noen skar seg litt i fingeren, var forutbestemt.

Jesus hadde kanskje slike uriktige oppfatninger i tankene da han omtalte et tårn som hadde rast sammen og vært årsak til at 18 mennesker omkom. Han spurte: «Tror dere at det viste seg at [de omkomne] var mer skyldige enn alle andre mennesker som bor i Jerusalem?» (Lukas 13: 4) Som de fleste andre ulykker var også denne et resultat av «tid og uforutsett hendelse», ikke av skjebnen, slik fariseerne lærte. (Forkynneren 9: 11, NW) Hvordan ville disse formentlig kunnskapsrike personene forholde seg til påbudene i Skriften?

De var religiøse reformatorer

Fariseerne hevdet at Skriftens bud måtte tolkes av hver enkelt generasjons rabbinere i samsvar med de oppfatningene man hadde dannet seg etter hvert. I tråd med dette sier Encyclopaedia Judaica at de «ikke hadde noe særlig problem med å få Toraens lære til å stemme overens med sine stadig justerte oppfatninger, eller med å finne sine egne oppfatninger implisitt eller antydet i det Toraen sa».

Når det gjaldt den årlige soningsdagen, overførte de myndigheten til å gjøre soning for synder fra øverstepresten til selve dagen. (3. Mosebok 16: 30, 33) Når de feiret påske, la de større vekt på deklamering av tekster fra beretningen om utgangen fra Egypt mens de forsynte seg av vin og usyret brød, enn på påskelammet.

Etter hvert fikk fariseerne innflytelse ved templet. De innførte da nye skikker som de fulgte: De gikk i prosesjon med vann fra Siloam-dammen og ofret det under løvhyttefesten, og på slutten av høytiden slo de grener av piletrær mot alteret. De begynte også å be regelmessige, daglige bønner som ikke hadde noe grunnlag i Loven.

«Særlig stor betydning» hadde «de fariseiske reformene i forbindelse med sabbaten,» sier The Jewish Encyclopedia. Det ble ventet av kvinnen i huset at hun ønsket sabbaten velkommen ved å tenne lamper. Hvis det så ut til at en aktivitet kunne føre til at det ble utført ulovlig arbeid, forbød fariseerne den. De gikk så langt at de fastsatte regler om medisinsk behandling og gav uttrykk for ergrelse når Jesus mirakuløst helbredet noen på sabbaten. (Matteus 12: 9—14; Johannes 5: 1—16) Disse reformatorene nøyde seg imidlertid ikke med å opprette nye institusjoner i den hensikt å verne om Skriftens lover.

Avskaffelse

Fariseerne påberopte seg myndighet til å oppheve lover i Skriften midlertidig eller avskaffe dem. Deres måte å resonnere på kommer fram i en grunnsetning i Talmud: «Det er bedre at en enkelt lov blir luket ut enn at hele Toraen skal bli glemt.» Et godt eksempel på det har vi i at de opphevet jubelåret med den begrunnelse at ingen ville låne noe til de fattige når jubelåret nærmet seg, av frykt for å måtte ettergi gjelden. — 3. Mosebok, kapittel 25.

Andre eksempler er avskaffelsen av rettssaker mot kvinner som var mistenkt for ekteskapsbrudd, og opphevelsen av soningsprosedyren i forbindelse med uoppklarte mord. (4. Mosebok 5: 11—31; 5. Mosebok 21: 1—9) Det var bare et tidsspørsmål når fariseerne skulle oppheve Skriftens krav om å sørge for sine trengende foreldre. — 2. Mosebok 20: 12; Matteus 15: 3—6.

Jesus advarte: «Vokt dere for fariseernes surdeig, som er hykleri.» (Lukas 12: 1) Fariseernes uteokratiske ideologi kunne ikke betegnes som annet enn hyklersk — så avgjort noe som ikke skulle tas med inn i den kristne menighet. Ikke desto mindre stiller jødiske oppslagsverk fariseerne i et bedre lys enn saddukeerne. La oss nå se nærmere på denne mer konservative gruppen.

Saddukeerne

Benevnelsen saddukeere kan være avledet av navnet Sadok; Sadok var øversteprest på Salomos tid. (1. Kongebok 2: 35; se fotnoten i NW, referanseutgaven.) Saddukeerne utgjorde et konservativt parti som representerte templets og presteskapets interesser. Til forskjell fra fariseerne, som påberopte seg autoritet på grunnlag av sin kunnskap og fromhet, baserte saddukeerne sine særrettigheter på avstamning og status. De gjorde motstand mot fariseernes reformer helt fram til ødeleggelsen av templet i år 70.

I tillegg til at saddukeerne avviste predestinasjonslæren, nektet de å godta enhver lære som ikke var uttrykkelig nevnt i de fem Mosebøkene, eller Pentateuken, selv om den var uttrykt andre steder i Guds Ord. Ja, de «anså det for å være en dyd å bestride» en slik lære. (The Jewish Encyclopedia) Dette får oss til å tenke på den gangen da de utfordret Jesus angående oppstandelsen.

Saddukeerne brukte en illustrasjon om en kvinne som var blitt enke etter sju menn, og spurte: «Hvem av de sju skal hun så være hustru til i oppstandelsen?» Den hypotetiske enken deres kunne selvfølgelig like gjerne ha hatt 14 eller 21 menn. Jesus forklarte: «I oppstandelsen gifter ikke menn seg, og heller ikke blir kvinner giftet bort.» — Matteus 22: 23—30.

Jesus, som var klar over at saddukeerne avviste at andre enn Moses hadde skrevet under inspirasjon, beviste det han sa, ved å sitere fra Pentateuken. Han sa: «Om de døde, at de blir oppreist, har dere ikke da lest i Moseboken, i beretningen om tornebusken, hvordan Gud sa til ham: ’Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’? Han er ikke en Gud for de døde, men for de levende.» — Markus 12: 26, 27.

De forfulgte Jesus og hans etterfølgere

Saddukeerne var tilhengere av å benytte politiske midler når de hadde med andre nasjoner å gjøre, i stedet for å vente på Messias — hvis de da i det hele tatt trodde på Messias’ komme. De hadde en avtale med Roma om at de skulle stå for driften av templet, og var ikke interessert i at det skulle dukke opp noen Messias og ødelegge for dem. Fordi de mente at Jesus truet deres stilling, dannet de et komplott sammen med fariseerne for å få ham drept. — Matteus 26: 59—66; Johannes 11: 45—50.

I og med at saddukeerne var politisk orientert, gjorde de et nummer av sin lojalitet mot Roma og ropte: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» (Johannes 19: 6, 12—15) Etter Jesu død og oppstandelse var det saddukeerne som tok ledelsen i å prøve å stanse kristendommens utbredelse. (Apostlenes gjerninger 4: 1—23; 5: 17—42; 9: 14) Etter ødeleggelsen av templet i år 70 opphørte denne gruppen å eksistere.

Viktig å fortsette å være på vakt

Jesu advarsel har virkelig vist seg å være på sin plass. Ja, vi må ’vokte oss for fariseernes og saddukeernes surdeig’. For å forstå det behøver vi bare å iaktta dens dårlige frukter både i jødedommen og i kristenheten i vår tid.

Som en skarp kontrast til dette er det kvalifiserte eldste i Jehovas vitners over 75 500 menigheter verden over som ’stadig gir akt på seg selv og på sin undervisning’. (1. Timoteus 4: 16) De godtar hele Bibelen som Guds inspirerte Ord. (2. Timoteus 3: 16) De er ikke reformatorer som fremmer egne framgangsmåter på det religiøse området; de arbeider i forening under ledelse av en organisasjon som hviler på et bibelsk grunnlag, og som bruker dette bladet som sitt fremste redskap for å gi undervisning. — Matteus 24: 45—47.

Hva har dette ført til? Millioner av mennesker verden over blir løftet opp på et høyere nivå åndelig sett ved at de får forståelse av Bibelen, anvender den i sitt liv og gir andre mennesker bibelsk undervisning. Hvis du ønsker å se hvordan dette blir gjort, hvorfor ikke da besøke nærmeste menighet av Jehovas vitner eller skrive til utgiverne av dette bladet?

[Ramme på side 26]

JESUS TOK SINE TILHØRERE I BETRAKTNING

JESUS KRISTUS underviste på en tydelig og klar måte og tok tilhørernes oppfatninger i betraktning. Det gjorde han for eksempel da han snakket med fariseeren Nikodemus om det å bli «født» på ny. Nikodemus spurte: «Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Han kan vel ikke for annen gang komme inn i sin mors liv og bli født?» (Johannes 3: 1—5) Hvorfor ble Nikodemus så forvirret, når fariseerne mente at de som gikk over til jødedommen, måtte bli gjenfødt, og når et rabbinsk ordtak sammenlignet en proselytt med «et nyfødt barn»?

Verket A Commentary on the New Testament From the Talmud and Hebraica av John Lightfoot gir noen interessante opplysninger om dette: «Den alminnelige oppfatning blant jødene om en israelitts kvalifikasjoner . . . henger fremdeles ved denne fariseeren», som ikke har «lett for å frigjøre seg fra sine forutfattede oppfatninger . . . : ’Ettersom israelittene . . . har rett til å komme inn i det messianske rike, mener du da med dette uttrykket at enhver må komme inn i sin mors liv igjen for å bli israelitt på nytt?’» — Jevnfør Matteus 3: 9.

Samtidig som Nikodemus anerkjente tanken om en ny fødsel for proselytter, mente han at noe slikt var umulig for kjødelige jøder — nesten som å vende tilbake til sin mors liv.

Ved en annen anledning tok mange anstøt da Jesus talte om ’å spise hans kjød og drikke hans blod’. (Johannes 6: 48—55) Lightfoot peker imidlertid på at «ingenting var mer vanlig i jødenes skoler enn å bruke uttrykkene ’spise og drikke’ metaforisk». Han bemerker også at Talmud omtaler «det å spise Messias».

Fariseernes og saddukeernes synspunkter hadde altså nokså stor innflytelse på den jødiske tenkning i det første århundre. Jesus tok imidlertid alltid sine tilhøreres kunnskap og erfaring i betraktning, noe som var meget passende. Det var en av de mange faktorene som gjorde ham til den store Lærer.