6. Hvilket uttrykk om framgang forekommer tre ganger i Apostlenes gjerninger, og hva sikter det til?

⁶ En måte vi kan undersøke oppfyllelsen av Apostlenes gjerninger 1: 8 på, er å se nærmere på uttrykket «Jehovas ord fortsatte å ha framgang». Dette uttrykket, eller en lignende formulering, forekommer bare tre ganger i Bibelen, og alle gangene i Apostlenes gjerninger. (Apostlenes gjerninger 6: 7; 12: 24; 19: 20) «Jehovas ord», eller «Guds ord», sikter i disse skriftstedene til det gode budskap — det oppsiktsvekkende budskap om Guds sannhet, et levende, kraftfullt budskap som forandret livet til dem som tok imot det. — Hebreerne 4: 12.

 7. Hva blir Guds ords framgang knyttet til i Apostlenes gjerninger 6: 7, og hva skjedde på pinsedagen i år 33?

⁷ Den første gangen Guds ords framgang blir omtalt, er i Apostlenes gjerninger 6: 7. Der leser vi: «Guds ord fortsatte så å ha framgang, og tallet på disiplene fortsatte å øke meget sterkt i Jerusalem; og en stor skare prester begynte å være lydige mot troen.» Her blir framgang knyttet til en økning i antall disipler. Tidligere, på pinsedagen i år 33, ble Guds hellige ånd utøst over omkring 120 disipler som var samlet i et rom ovenpå. Apostelen Peter holdt da en ansporende tale, og av dem som hørte på, ble omkring 3000 troende den dagen. Tenk hvilket oppstyr det må ha vært da flere tusen mennesker tok seg fram til dammen eller dammene i og i nærheten av Jerusalem for å bli døpt i Jesu navn — navnet til den mannen som omkring femti dager tidligere var blitt pælfestet som en forbryter! — Apostlenes gjerninger 2: 41.

 8. Hvordan økte disiplene i antall i årene etter pinsedagen i år 33?

⁸ Dette var selvfølgelig bare begynnelsen. Jødiske religiøse lederes vedvarende forsøk på å sette en stopper for forkynnelsesvirksomheten var til ingen nytte. Til disse ledernes frustrasjon «fortsatte Jehova hver dag å føye dem som ble frelst, til [disiplene]». (Apostlenes gjerninger 2: 47) Snart ’ble tallet på mennene omkring fem tusen’. Etter det ble det «stadig lagt til noen som trodde på Herren, skarer av både menn og kvinner». (Apostlenes gjerninger 4: 4; 5: 14) Angående en senere periode leser vi: «Nå gikk menigheten i hele Judea og Galilea og Samaria virkelig inn i en periode med fred og ble bygd opp; og idet den vandret i Jehovas frykt og i den hellige ånds trøst, fortsatte den å vokse.» (Apostlenes gjerninger 9: 31) Noen år senere, muligens omkring år 58, blir det nevnt at det var «mange tusener av troende». (Apostlenes gjerninger 21: 20) Da var det også blitt mange troende hedninger.

 9. Hvordan vil du beskrive de første kristne?

⁹ Denne framgangen når det gjaldt antall disipler, var stort sett et resultat av at nyomvendte sluttet seg til menigheten. Selv om religionen var ny, var den dynamisk. Disiplene var ikke passive kirkemedlemmer, men var fullt ut hengitt til Jehova og hans Ord. Noen av dem hadde lært sannheten av personer som var blitt utsatt for grusom forfølgelse. (Apostlenes gjerninger 16: 23, 26—33) De som tok imot kristendommen, gjorde det som følge av en vel gjennomtenkt, bevisst avgjørelse. (Romerne 12: 1) De ble opplært til å vandre på Guds veier; sannheten var i deres sinn og hjerte. (Hebreerne 8: 10, 11) De var villige til å dø for sin tro. — Apostlenes gjerninger 7: 51—60.

10. Hvilket ansvar påtok de første kristne seg, og hvilken parallell til dette finner vi i dag?

¹⁰ De som tok imot den kristne lære, erkjente at de hadde et ansvar, nemlig å gjøre andre kjent med sannheten. Dette bidrog direkte til at de økte i antall. En bibelkommentator sa: «Det å bringe troen videre ble ikke betraktet som noe som var forbeholdt svært nidkjære eller offisielt utpekte evangelister. Det var alle menighetsmedlemmers forrett og plikt å utbre evangeliet. . . . Hele det kristne samfunns spontane bestrebelser gjorde at det ble satt enorm fart i bevegelsen helt fra begynnelsen av.» Han skrev videre: «Det å utbre evangeliet var det sentrale for de første kristne.» Det samme er tilfellet med sanne kristne i dag.