Abraham satte seg sikkert først ned for å samle tankene og fortalte henne så hva Jehova hadde sagt: «Dra ut fra ditt land og fra dine slektninger og kom til det land jeg skal vise deg.» (Apostlenes gjerninger 7:2, 3) Etter at den første begeistringen hadde lagt seg, begynte de å tenke over det oppdraget Jehova hadde gitt dem. De skulle forlate det stabile, komfortable livet sitt og leve som nomader! Hvordan ville Sara reagere? Abraham så ganske sikkert spent på henne. Ville hun gi sin støtte til en så stor forandring i livet?

Det valget Sara sto overfor, kan virke fremmed for oss. Vi tenker kanskje: «Gud har aldri bedt meg eller ektefellen min om å gjøre noe slikt!» Men står ikke vi egentlig overfor et lignende valg? Vi lever i en materialistisk verden, en verden som kan prøve å få oss til å sette vår egen komfort, våre eiendeler eller vår trygghet først i livet. Bibelen oppfordrer oss til å ta et annet valg – å søke åndelige ting først, å sette Guds vilje foran vår egen. (Matteus 6:33) Når vi tenker over det Sara gjorde, kan vi spørre oss selv: «Hvilke valg vil jeg ta i livet?»

Og hva med familien? Hvem måtte Sara forlate? Gud hadde sagt: «Dra bort fra ditt land og fra dine slektninger.» Det må ha vært spesielt vanskelig for henne. Som den varme, kjærlige kvinnen hun var, kan hun godt ha vært svært knyttet til brødre og søstre, nieser og nevøer og tanter og onkler, som hun kanskje aldri ville få se igjen. Likevel fortsatte hun modig, dag for dag, å gjøre seg klar til reisen.