EPIKUREERNE

Tilhengerne av den greske filosofen Epikur (341–270 f.v.t.).

Den filosofi som Epikur var opphavsmann til, hadde stor innflytelse i omkring 700 år. Den dreide seg i hovedsak om at enkeltmenneskets lyst og nytelse var det viktigste og eneste virkelige gode i livet. Derfor hevdet Epikur at man burde leve på en slik måte at man oppnådde mest mulig glede i løpet av den tiden man levde, dog med måtehold, slik at man unngikk de lidelser som overdrevne nytelser kan medføre. Hovedvekten ble lagt på mental nytelse eller velvære, ikke på fysisk nytelse. Det er således ifølge Epikur viktigere hvem et menneske spiser sammen med, enn hva det spiser. Unødvendige, og da særlig kunstig frambrakte, ønsker skulle undertrykkes. Ettersom lærdom, kultur og sivilisasjon og også sosialt og politisk engasjement kunne framkalle ønsker som det var vanskelig å få oppfylt, og derved kunne forstyrre sinnsroen, ble man oppfordret til å unngå dette. Kunnskap søkte man utelukkende i den hensikt å bli kvitt religiøs frykt og overtro, da først og fremst frykten for gudene og frykten for å dø. Ettersom Epikur betraktet ekteskapet og det som hører med til dette, som en trussel mot sinnsroen, levde han selv i sølibat, men han påla ikke sine tilhengere å gjøre det.

Epikureernes filosofi var preget av en total mangel på prinsipper. Man ble advart mot å begå lovbrudd ganske enkelt på grunn av den skam man ville utsette seg for hvis man ble oppdaget, og fordi man kunne bli straffet. Frykten for å bli avslørt eller straffet ville berøve en noe av gleden; av den grunn var det heller ikke tilrådelig at man begikk lovovertredelser i det skjulte. For epikureerne hadde ikke dyd noen verdi i seg selv, men var bare gagnlig i den grad det tjente som et middel til å oppnå lykke. Når det ble anbefalt at man gjorde noe for andre, var det ikke fordi dette var rett og riktig, men fordi det lønnet seg. Også vennskap hadde et slikt selvisk grunnlag, nemlig den fornøyelse man selv hadde av det. Men selv om det var jakten på det lystbetonte som utgjorde denne filosofiens grunnidé, omtalte Epikur paradoksalt nok livet som «en bitter gave».

Epikureerne trodde at det fantes guder, men de trodde at gudene, som alt annet, bestod av atomer, skjønt av en finere struktur. Man mente at gudene var altfor langt borte fra jorden til å interessere seg for hva menneskene drev med; det hadde derfor ingen hensikt å be eller ofre til dem. Gudene hadde ikke skapt universet, og de straffet ingen og velsignet ingen, men de erfarte den høyeste grad av lykke, og det var dette målet man burde strebe mot i livet. Epikureerne hevdet imidlertid at gudene ikke var i stand til å hjelpe noen med dette, at livet hadde oppstått ved tilfeldigheter i et mekanisk univers, og at døden var slutten på alt og frigjorde enkeltmennesket fra det mareritt som livet var. De trodde at menneskene hadde en sjel, men tenkte seg at sjelen bestod av atomer som ble oppløst når legemet døde, akkurat som vann flyter utover når en krukke blir knust.

I lys av det foregående forstår man hvorfor det var epikureiske filosofer blant dem som innlot seg i ordskifte med Paulus på torget i Aten, og som sa: «Hva er det denne pratmakeren vil ha sagt?» «Han synes å være en som forkynner fremmede guddommer.» (Apg 17: 17, 18) Epikureernes filosofi, som omfattet tanken «la oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø», avviste oppstandelseshåpet, som de kristne forkynte. – 1Kt 15: 32.