APOSTLENES GJERNINGER

Dette har siden 100-tallet e.v.t. vært tittelen på en av Bibelens bøker. Boken beskjeftiger seg hovedsakelig med Peters og Paulus’ virksomhet (ikke alle apostlenes virksomhet i sin alminnelighet), og den inneholder en pålitelig og detaljert beretning om den kristne organisasjons bemerkelsesverdige begynnelse og hurtige vekst, først blant jødene og siden blant samaritanene og de hedenske nasjoner.

Bibelens gjennomgående tema, Jehovas rike, preger også denne boken (Apg 1: 3; 8: 12; 14: 22; 19: 8; 20: 25; 28: 31), og det blir gang på gang understreket at apostlene avla «et grundig vitnesbyrd» om Kristus og Guds rike og la vekt på å fullføre sin tjeneste. (2: 40; 5: 42; 8: 25; 10: 42; 20: 21, 24; 23: 11; 26: 22; 28: 23) Samtidig danner boken en ypperlig historisk bakgrunn for et studium av de inspirerte brevene i De kristne greske skrifter.

Skribent. I innledningen til Apostlenes gjerninger taler skribenten om sin ’første beretning’. Ettersom både Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger er stilt til en mann ved navn Teofilus, kan en trekke den slutning at «den første beretningen» er Lukasevangeliet, og at det også er Lukas som har skrevet Apostlenes gjerninger. (Lu 1: 3; Apg 1: 1) De to beretningenes stil og ordvalg har dessuten mye til felles. Muratoris fragment fra den senere halvdel av 100-tallet omtaler også Lukas som skribenten. Det samme gjør kirkelige forfattere fra det samme århundret – Irenaeus fra Lyon, Clemens fra Alexandria og Tertullian fra Kartago – når de i sine skrifter siterer fra Apostlenes gjerninger.

Når og hvor boken ble skrevet. Boken spenner over en periode på omkring 28 år, fra Jesu himmelfart i år 33 til slutten av det andre året av Paulus’ fangenskap i Roma omkring år 61. I denne perioden hersket fire romerske keisere etter hverandre: Tiberius, Caligula, Claudius og Nero. Ettersom boken skildrer begivenheter til og med det andre året av Paulus’ fangenskap i Roma, kan den ikke ha vært fullført på et tidligere tidspunkt. Hvis beretningen var skrevet senere, er det rimelig å tenke seg at Lukas ville ha tatt med flere opplysninger om Paulus. Hvis den var skrevet etter år 64, ville han uten tvil ha omtalt Neros voldsomme forfølgelse av de kristne, som begynte det året, og hvis den var skrevet etter år 70, slik noen hevder, ville en kunne vente å finne Jerusalems ødeleggelse omtalt.

Skribenten Lukas ledsaget Paulus på mange av hans reiser, deriblant den farefulle sjøreisen til Roma. Dette framgår av at han bruker pronomener i første person flertall («vi», «oss») i Apostlenes gjerninger 16: 10–17; 20: 5–15; 21: 1–18; 27: 1–37; 28: 1–16. I de brevene Paulus skrev fra Roma, nevner han at Lukas også var der. (Kol 4: 14; Flm 24) Dette tilsier at nedskrivningen av boken Apostlenes gjerninger ble fullført i Roma.

Som allerede nevnt var Lukas selv øyenvitne til mye av det han skrev om, og på sine reiser kom han i forbindelse med kristne trosfeller som enten hadde opplevd eller vært vitne til noen av de begivenhetene som blir omtalt. Johannes Markus kan for eksempel ha fortalt ham om hvordan Peter på mirakuløst vis ble utfridd av fengselet (Apg 12: 12), mens han kan ha fått opplysningene i kapitlene 6 og 8 fra misjonæren Filip. Og Paulus kunne naturligvis som øyenvitne bidra med mange detaljer når det gjaldt begivenheter som hadde inntruffet når Lukas ikke var sammen med ham.

Autentisitet. Bokens nøyaktighet er i årenes løp blitt bekreftet av flere arkeologiske funn. I Apostlenes gjerninger 13: 7 sies det for eksempel at Sergius Paulus var prokonsul på Kypros. Man vet at Kypros kort tid før Paulus’ besøk ble styrt av en propretor eller legat, men en innskrift som er funnet på øya, viser at den deretter kom til å stå direkte under det romerske senat og ble styrt av en stattholder som ble kalt prokonsul. Et lignende eksempel har vi fra Hellas. Under keiser Augustus’ styre var Akaia en provins som stod direkte under det romerske senat, men da Tiberius var keiser, hørte provinsen direkte inn under ham. Senere, under keiser Claudius, kom provinsen, ifølge Tacitus, igjen til å stå under senatet. Et fragment av en innskrift man har funnet, med en forordning fra keiser Claudius til grekerne i Delfi, omtaler Gallio som prokonsul. Det er derfor helt korrekt når det i Apostlenes gjerninger 18: 12 sies at Gallio var «prokonsul» da Paulus var i Korint, hovedstaden i Akaia. (Se GALLIO.) Et annet eksempel er en innskrift på en port i Tessalonika (som det finnes fragmenter av i British Museum). Den viser at Apostlenes gjerninger 17: 8 bruker den riktige tittelen på «byens styresmenn» («politarker», byherskere), selv om denne tittelen ikke forekommer i den klassiske litteratur.

Den dag i dag ligger Areopagos, eller Mars-høyden, hvor Paulus forkynte, i Aten som et taust vitnesbyrd om Apostlenes gjerningers pålitelighet. (Apg 17: 19) De medisinske ord og uttrykk som forekommer i boken, er i overensstemmelse med datidens greske medisinske litteratur. I det første århundre reiste man i Midtøsten stort sett slik det blir beskrevet i Apostlenes gjerninger: Til lands reiste man til fots, til hest eller med hest og vogn (23: 24, 31, 32; 8: 27–38); til sjøs drog man med fraktskip. (21: 1–3; 27: 1–5) Skipene den gang hadde ikke et enkelt ror, men ble styrt ved hjelp av to store årer, som altså helt riktig omtales i flertall. (27: 40) Beskrivelsen av Paulus’ sjøreise til Roma (27: 1–44) med opplysninger om hvor lang tid reisen tok, hvilken strekning som ble tilbakelagt, og hvilke steder som ble anløpt underveis, blir anerkjent av sjøfolk i dag som er kjent i området, som fullstendig pålitelig og troverdig.

Blant dem som i perioden fra det andre til det fjerde århundre utarbeidet kataloger over Bibelens bøker, hersket det ingen tvil om at Apostlenes gjerninger var inspirert og kanonisk. Deler av boken, foruten fragmenter av de fire evangeliene, finnes i papyrushåndskriftet Chester Beatty nr. 1 (P⁴⁵) fra 200-tallet. Michigan-håndskriftet nr. 1571 (P³⁸), fra 200-tallet eller 300-tallet, inneholder deler av kapitlene 18 og 19, og et håndskrift fra 300-tallet, Aegyptus nr. 8683 (P⁸), inneholder deler av kapitlene 4 til 6. Polykarpos fra Smyrna siterte fra Apostlenes gjerninger omkring år 115, Ignatius fra Antiokia omkring år 110 og Clemens fra Roma kanskje allerede så tidlig som i år 95. Både Athanasius, Hieronymus og Augustin, som levde på 300-tallet, bekrefter de tidligere fortegnelser som innbefattet Apostlenes gjerninger.

[Ramme på side 117]

HOVEDPUNKTER I APOSTLENES GJERNINGER

Beretningen om den kristne menighets begynnelse og nidkjære offentlige forkynnelse trass i hard motstand

Omspenner: 33 til ca. 61 e.v.t.

Før Jesus farer opp til himmelen, bemyndiger han sine disipler til å være vitner om at han er Jehovas Messias (1: 1–26)

Etter at disiplene har fått den hellige ånd, forkynner de frimodig på mange språk (2: 1 til 5: 42)

Jøder som er kommet til Jerusalem fra mange land, hører vitnesbyrdet på sitt eget språk; omkring 3000 blir døpt

Peter og Johannes blir arrestert og ført fram for Sanhedrinet; erklærer fryktløst at de ikke vil holde opp med å forkynne

Fylt med hellig ånd taler alle disiplene Guds ord med frimodighet; mange blir troende

Apostlene blir arrestert; blir utfridd av en engel; da de blir ført fram for Sanhedrinet, erklærer de: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker»

Forfølgelse fører til at vitnearbeidet blir utvidet (6: 1 til 9: 43)

Stefanus blir grepet, avlegger et fryktløst vitnesbyrd, lider martyrdøden

På grunn av forfølgelse blir alle unntatt apostlene spredt; det blir forkynt i Samaria; den etiopiske evnukken blir døpt

Jesus viser seg for forfølgeren Saulus; Saulus omvender seg, blir døpt, innleder sin nidkjære tjeneste

Under Guds ledelse når vitnesbyrdet ut til uomskårne hedninger (10: 1 til 12: 25)

Peter forkynner for Kornelius, hans familie og hans venner; de kommer til troen, får den hellige ånd og blir døpt

Apostelens beretning om dette resulterer i utvidet forkynnelse blant nasjonene

Paulus’ misjonsreiser (13: 1 til 21: 26)

Første misjonsreise: Til Kypros og Lilleasia. Paulus og Barnabas forkynner offentlig og i synagogene; blir drevet ut av Antiokia; blir angrepet av en pøbelflokk i Ikonium; blir først mottatt som guder i Lystra; deretter blir Paulus steinet

Spørsmålet om omskjærelse blir avgjort av det styrende råd i Jerusalem; Paulus og Barnabas får i oppdrag å opplyse brødrene om at de ikke behøver å la seg omskjære, men at de troende skal avholde seg fra det som har vært ofret til avguder, fra blod og fra utukt

Andre misjonsreise: Gjennom Lilleasia til Makedonia og Hellas. Blir fengslet i Filippi, men fangevokteren og hans familie blir døpt; noen jøder setter i gang pøbelopptøyer i Tessalonika og Berøa; i Aten forkynner Paulus i synagogen, på torget og så på Areopagos; forkynner i Korint i halvannet år

Tredje misjonsreise: Lilleasia og Hellas. Paulus’ tjeneste i Efesos bærer frukt; sølvsmedene bringer så byen i opprør; apostelen formaner de eldste

Paulus blir arrestert, forkynner for myndighetspersoner, blir ført til Roma (21: 27 til 28: 31)

Etter et pøbeloverfall i Jerusalem blir Paulus ført fram for Sanhedrinet

Som fange avlegger han et fryktløst vitnesbyrd for Feliks, Festus og kong Herodes Agrippa II, foruten på båten på vei til Roma

Som fange i Roma finner Paulus fortsatt måter å forkynne om Kristus og Riket på