«Fortsett å tale og ikke vær taus»

1–3. Hvorfor har Paulus kommet til Korint, og hvilke utfordringer står han overfor?

DET er i slutten av år 50 evt. Paulus er i Korint, et velstående handelssenter som har en stor gresk, romersk og jødisk befolkning.a Han har ikke kommet hit for å drive kjøp eller salg eller for å se etter arbeid. Han har kommet av en mye viktigere grunn – for å vitne om Guds rike. Men han trenger et sted å bo og ønsker ikke å være en belastning for andre økonomisk sett. Han vil ikke at noen skal få inntrykk av at han bruker Guds ord for å tjene penger. Hva har han tenkt å gjøre?

² Paulus har lært et håndverk – teltmakerfaget. Å lage telt er ikke noe lett arbeid, men han er villig til å utføre slikt fysisk arbeid for å forsørge seg selv. Kommer han til å få seg arbeid i denne travle byen? Vil han finne et passende sted å bo? Dette er utfordringer han står overfor, men han glemmer ikke det som er hans viktigste oppgave – å forkynne.

³ Paulus ble værende i Korint en tid, og hans tjeneste der ga gode resultater. Hva kan vi lære av det Paulus gjorde i Korint, og hvordan kan det hjelpe oss til å vitne grundig om Guds rike i vårt distrikt?

4, 5. (a) Hvor bodde Paulus mens han var i Korint, og hva slags arbeid hadde han? (b) Hva kan ha vært bakgrunnen for at Paulus ble teltmaker?

⁴ Etter at Paulus hadde kommet til Korint, traff han et gjestfritt ektepar – en jøde som het Akvilas, og hans kone, Priskilla, eller Priska. De hadde bosatt seg i Korint fordi keiser Claudius hadde gitt ordre om at «alle jøder skulle forlate Roma». (Apg 18:1, 2) Akvilas og Priskilla lot Paulus få bo hos dem, og de tilbød ham også arbeid. Vi leser: «Fordi [Paulus] hadde samme håndverk som dem, ble han boende i hjemmet deres og arbeidet sammen med dem, for de var teltmakere av yrke.» (Apg 18:3) Paulus ble boende hos dette vennlige ekteparet så lenge han forkynte i Korint. Mens han var der, kan det være at han skrev noen av de brevene som senere ble en del av den bibelske kanon.b

⁵ Hva kom det av at Paulus, en mann som var utdannet «ved Gamaliels føtter», også var teltmaker? (Apg 22:3) Jødene i det første århundre syntes åpenbart ikke at det var under deres verdighet å lære barna sine et håndverk, selv om disse barna kanskje fikk en høyere utdannelse i tillegg. Det området Paulus kom fra, Tarsus i Kilikia, var kjent for sin produksjon av et grovt stoff som ble kalt cilicium, og som man brukte til å sy telt av. Så han hadde trolig lært dette håndverket som ung. Hva innebar det å lage telt? Det kunne innebære å veve teltduken eller å skjære til og sy telt av det grove, stive stoffet. Uansett var det et tungt arbeid.

6, 7. (a) Hvordan så Paulus på det å være teltmaker, og hva er det som viser at Akvilas og Priskilla hadde samme syn som ham? (b) Hvordan etterligner de kristne i vår tid Paulus, Akvilas og Priskilla?

⁶ Paulus så ikke på det å være teltmaker som det viktigste i livet. Han hadde bare dette arbeidet for å forsørge seg selv og forkynne det gode budskap «uten at det kostet noe». (2. Kor 11:7) Hvordan så Akvilas og Priskilla på dette yrket? Som kristne hadde de sikkert samme syn som Paulus. Ja, da Paulus reiste fra Korint i år 52, flyttet også Akvilas og Priskilla derfra og ble med ham til Efesos, og det huset de hadde der, ble brukt som møtested for menigheten. (1. Kor 16:19) Senere reiste de tilbake til Roma og deretter tilbake til Efesos igjen. Dette ekteparet satte Rikets interesser på førsteplassen, og de gledet seg over å tjene andre. «Alle menighetene blant nasjonene» var takknemlige for det. – Rom 16:3–5; 2. Tim 4:19.

⁷ De kristne i vår tid følger Paulus’, Akvilas’ og Priskillas eksempel. Ivrige forkynnere arbeider hardt for at de ikke skal «legge en økonomisk byrde på» andre. (1. Tess 2:9) Mange pionerer utfører deltidsarbeid eller sesongarbeid for å kunne ta seg av sin viktigste oppgave, forkynnelsesarbeidet, og de fortjener ros for det. I likhet med Akvilas og Priskilla er det mange gjestfrie tjenere for Jehova som åpner hjemmet sitt for kretstilsynsmenn. De som på den måten er gjestfrie, vet hvor oppmuntrende og oppbyggende det kan være. – Rom 12:13.

8, 9. Hvordan reagerte Paulus da hans ivrige forkynnelse for jødene møtte motstand, og hvor forkynte han deretter?

⁸ Paulus så på arbeidet sitt bare som en måte å forsørge seg på i tjenesten. Det ble tydelig da Silas og Timoteus kom fra Makedonia med sjenerøse gaver. (2. Kor 11:9) Det fortelles at da de kom, «begynte Paulus å bruke all sin tid på å forkynne budskapet». (Apg 18:5) Men all denne forkynnelsen for jødene møtte stor motstand. Paulus fraskrev seg alt ansvar for at de ikke ville ta imot det livreddende budskapet om Kristus. Han ristet støvet av klærne og sa til de jødiske motstanderne sine: «La deres blod komme over deres eget hode. Jeg er uten skyld. Fra nå av går jeg til folk fra nasjonene.» – Apg 18:6; Esek 3:18, 19.

⁹ Hvor skulle han nå forkynne? Titius Justus, en mann som bodde i et hus rett ved siden av synagogen, og som kan ha vært en jødisk proselytt, åpnet hjemmet sitt for Paulus. Så Paulus gikk ut fra synagogen og inn i huset til Justus. (Apg 18:7) Han ble boende hos Akvilas og Priskilla så lenge han var i Korint, men huset til Justus ble senteret for forkynnelsen hans.

10. Hva er det som viser at Paulus ikke hadde bestemt seg for at han bare skulle forkynne for folk fra nasjonene?

¹⁰ Betydde det Paulus sa om at han fra nå av skulle gå til folk fra nasjonene, at han overhodet ikke ville bry seg om jøder og jødiske proselytter lenger, ikke engang dem som ville høre på budskapet? Det er lite sannsynlig. Det fortelles for eksempel at «synagogeforstanderen Krispus begynte å tro på Herren, og det gjorde også alle i hans hus». Mange av dem som var knyttet til synagogen, gjorde etter alt å dømme som Krispus, for vi leser: «Mange av korinterne som hørte budskapet, begynte å tro og ble døpt.» (Apg 18:8) Huset til Titius Justus ble tydeligvis det stedet hvor den nyopprettede kristne menigheten i Korint kom sammen. Hvis Apostlenes gjerninger er skrevet i Lukas’ karakteristiske stil – kronologisk – ble disse jødene eller proselyttene omvendt etter at Paulus hadde ristet støvet av klærne sine. I så fall sier dette mye om hvor villig Paulus var til å tilpasse seg omstendighetene.

11. Hvordan etterligner Jehovas vitner i vår tid Paulus når de prøver å få kontakt med mennesker i kristenheten?

¹¹ I mange land og områder i dag er kristenhetens kirkesamfunn veletablert og har stor innflytelse på medlemmene sine. Noen steder har kristenhetens misjonærer omvendt mange. Folk som regner seg som kristne, er ofte bundet av tradisjoner, slik jødene i Korint i det første århundre var. Men i likhet med Paulus går vi som Jehovas vitner inn for å hjelpe slike mennesker til å bygge videre på den bibelkunnskapen de allerede har. Selv om de skulle motarbeide oss, og selv om deres religiøse ledere skulle forfølge oss, slutter vi ikke å hjelpe folk. Blant dem som «tjener Gud med stor iver, men ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap», kan det være mange ydmyke mennesker vi må finne. – Rom 10:2.

12. Hvilken forsikring fikk Paulus i et syn?

¹² Hvis Paulus hadde tvilt på om han burde fortsette å forkynne i Korint, må tvilen ha forsvunnet den natten da Jesus viste seg for ham i et syn og sa: «Ikke vær redd, men fortsett å tale og ikke vær taus, for jeg er med deg, og ingen skal angripe deg og skade deg. Det er nemlig mange i denne byen som tilhører meg.» (Apg 18:9, 10) For et oppmuntrende syn! Jesus selv forsikret Paulus om at han ville bli beskyttet mot skade, og at det var mange mennesker i byen som ville høre. Hvordan reagerte Paulus? Vi leser: «Så ble han der i ett år og seks måneder og underviste i Guds ord blant dem.» – Apg 18:11.

13. Hvilken hendelse kan Paulus ha tenkt på da han ble ført til dommersetet, men hvorfor trengte han ikke å være redd?

¹³ Etter at Paulus hadde vært omkring et år i Korint, fikk han enda et bevis for at Jesus støttet ham. «Jødene [slo] seg sammen mot Paulus og førte ham til dommersetet», som ble kalt bẹma. (Apg 18:12) Noen mener at dette var en opphøyd plattform omtrent midt på torget i Korint. Den var bygd av blå og hvit marmor og hadde dekorative utskjæringer. Det var plass til en ganske stor folkemengde på den åpne plassen foran den. Arkeologiske funn tyder på at dette dommersetet lå like ved synagogen og dermed også like ved huset til Justus. Da Paulus kom til dommersetet, kan han ha tenkt på steiningen av Stefanus, som er blitt kalt den første kristne martyr. Paulus, som da var kjent som Saulus, «ga sin støtte til mordet på Stefanus». (Apg 8:1) Kom noe lignende nå til å skje med ham selv? Nei, for han hadde fått dette løftet: «Ingen skal ... skade deg.» – Apg 18:10.

14, 15. (a) Hva anklaget jødene Paulus for, og hvorfor avviste Gallio saken? (b) Hva skjedde med Sostenes, og hva kan det ha ført til?

¹⁴ Hva skjedde da Paulus sto foran dommersetet? Den magistraten som satt der, var Gallio, prokonsulen i Akaia, en eldre bror av den romerske filosofen Seneca. Jødene kom med denne anklagen mot Paulus: «Denne mannen overtaler folk til å tilbe Gud på en måte som er i strid med loven.» (Apg 18:13) De antydet at Paulus hadde brutt loven ved å prøve å overtale jøder til å bli kristne. Men Gallio forsto at Paulus ikke hadde gjort noe galt og ikke var skyldig i noen «alvorlig forbrytelse». (Apg 18:14) Gallio hadde ikke noe ønske om å bli innblandet i jødenes konflikter. Han avviste saken før Paulus hadde fått sagt et eneste ord til sitt forsvar! Paulus’ anklagere ble rasende. De lot sitt sinne gå ut over Sostenes, som muligens hadde etterfulgt Krispus som synagogeforstander. De grep fatt i ham og «begynte å slå ham foran dommersetet». – Apg 18:17.

¹⁵ Hvorfor forhindret ikke Gallio at folkemengden gikk til angrep på Sostenes? Han tenkte kanskje at Sostenes hadde ledet angrepet på Paulus og derfor fikk som fortjent. Uansett hvordan det var, fikk denne hendelsen muligens et positivt utfall. I det første brevet Paulus skrev til menigheten i Korint, som han skrev flere år senere, omtalte han en viss Sostenes som en bror. (1. Kor 1:1, 2) Var dette den samme Sostenes som var blitt banket opp i Korint? I så fall kan den smertefulle opplevelsen ha ført til at han ble en kristen.

16. Hvilken betydning har Jesu ord «fortsett å tale og ikke vær taus, for jeg er med deg» for vår tjeneste?

¹⁶ Husk at det var etter at jødene hadde nektet å høre på Paulus, at Herren Jesus ga ham denne forsikringen: «Ikke vær redd, men fortsett å tale og ikke vær taus, for jeg er med deg.» (Apg 18:9, 10) Vi bør huske disse ordene, spesielt når folk ikke vil høre på det budskapet vi forkynner. Glem aldri at Jehova ser hva som bor i folks hjerte, og drar oppriktige mennesker til seg. (1. Sam 16:7; Joh 6:44) Det oppmuntrer oss virkelig til å være travelt opptatt i tjenesten. Hvert år blir hundretusener døpt – flere hundre hver eneste dag! Jesus gir dem som følger befalingen om å gjøre «mennesker fra alle nasjoner til disipler», dette løftet: «Jeg er med dere alle dager helt til avslutningen på verdensordningen.» – Matt 28:19, 20.

17, 18. Hva kan Paulus ha tenkt tilbake på mens han seilte til Efesos?

¹⁷ Vi kan ikke si sikkert om Gallios holdning til dem som anklaget Paulus, førte til at den nyopprettede menigheten i Korint gikk inn i en fredelig periode. Uansett ble Paulus der «nokså mange dager til» før han tok farvel med menigheten. Våren i år 52 planla han å seile til Syria fra havnebyen Kenkreai, en drøy mil øst for Korint. Men før han forlot Kenkreai, fikk han «klipt håret kort, for han hadde gitt et høytidelig løfte».c (Apg 18:18) Deretter seilte han sammen med Akvilas og Priskilla over Egeerhavet til Efesos i Lilleasia.

¹⁸ Mens Paulus seilte fra Kenkreai, tenkte han sikkert tilbake på tiden i Korint. Han hadde mange gode minner derfra og hadde grunn til å være fornøyd. Hans 18 måneder lange tjeneste der hadde gitt gode resultater. Den første menigheten i Korint var blitt opprettet og holdt møter i huset til Justus. Blant dem som var blitt troende, var Justus, Krispus og alle i hans hus og mange andre. Paulus var glad i disse nye brødrene og søstrene, for han hadde hjulpet dem til å bli kristne. Senere skrev han til dem og omtalte dem som et anbefalingsbrev som var skrevet i hans hjerte. Vi føler oss også nær knyttet til dem som vi har hatt det privilegiet å hjelpe til å begynne å tjene Jehova. For en glede det er å se slike levende anbefalingsbrev! – 2. Kor 3:1–3.

19, 20. Hva gjorde Paulus da han kom til Efesos, og hva kan vi lære av ham om det å arbeide for å nå åndelige mål?

¹⁹ Så snart Paulus hadde kommet til Efesos, gikk han i gang med det som var hans viktigste oppgave. Han «gikk inn i synagogen og resonnerte med jødene». (Apg 18:19) Denne gangen ble han bare en kort tid i Efesos. Selv om vennene der ba ham om å bli lenger, «ville han ikke det». Da han tok farvel med dem, sa han: «Jeg kommer tilbake til dere, hvis Jehova vil.» (Apg 18:20, 21) Han var sikkert klar over at det fortsatt var mange i Efesos som trengte å høre budskapet. Han hadde planer om å komme tilbake, men han valgte å legge alt i Jehovas hender. Er ikke det et godt eksempel for oss? Når vi arbeider for å nå åndelige mål, må vi selv ta initiativet. Men vi må alltid følge Jehovas veiledning og gå inn for å gjøre ting i samsvar med hans vilje. – Jak 4:15.

²⁰ Paulus forlot Akvilas og Priskilla i Efesos og seilte ut derfra og kom ned til Cæsarea. Så «dro han opp», sannsynligvis til Jerusalem, og hilste på menigheten der. (Se studienote til Apostlenes gjerninger 18:22, nwtsty.) Deretter dro han tilbake til Antiokia i Syria, hvor han bodde når han ikke reiste. Han hadde fullført sin andre misjonsreise, og den hadde vært vellykket. Hva kom han til å oppleve på den siste misjonsreisen?