Undervis offentlig og fra hus til hus
«Jeg har forkynt og lært dere . . . offentlig og i hjemmene [fra hus til hus, NW].» — APOSTLENES GJERNINGER 20: 20.
1. Hva sa en katolsk prest om Jehovas vitners forkynnelse fra hus til hus?
«KATOLIKKER fra dør til dør med evangeliet.» Slik lød en overskrift i den amerikanske søndagsavisen The Providence Sunday Journal den 4. oktober 1987. Avisen opplyste videre at et viktig formål med dette arbeidet var å «innby noen av de passive sognebarna til å komme tilbake til et mer aktivt liv i menigheten». Presten John Allard, leder for kirkens evangeliseringsvirksomhet i Providence, hadde ifølge avisartikkelen sagt: «Mange kommer sikkert til å være skeptiske. Folk kommer til å si: ’Der går de omkring, akkurat som Jehovas vitner.’ Men Jehovas vitner er effektive, ikke sant? Jeg vedder på at du kan gå inn i en hvilken som helst Rikets sal i staten [staten Rhode Island i USA] og finne menigheter som er fulle av forhenværende katolikker.»
2. Hvilket spørsmål er det på sin plass å stille?
2 Ja, Jehovas vitner er kjent for den effektive tjenesten de utfører fra hus til hus. Men hvorfor går de fra hus til hus?
Apostlenes metode
3. a) Hvilket oppdrag gav Jesus sine disipler? b) Hvordan utførte Kristi første etterfølgere først og fremst dette oppdraget?
3 Jesus Kristus gav sine etterfølgere et viktig oppdrag: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matteus 28: 19, 20, NW) Like etter pinsedagen i år 33 e.Kr. ble det tydelig tilkjennegitt hvordan dette arbeidet først og fremst skulle utføres. «Både i templet og i hjemmene [fra hus til hus, NW] fortsatte de dag etter dag å lære og forkynne evangeliet om Jesus som Messias.» (Apostlenes gjerninger 5: 42) Omkring 20 år senere forkynte apostelen Paulus fra hus til hus. Dette minnet han de kristne eldste fra Efesos om: «Ingen ting av det som kunne gagne dere, har jeg holdt tilbake, men jeg har forkynt og lært dere dette både offentlig og i hjemmene [fra hus til hus, NW].» — Apostlenes gjerninger 20: 20.
4. Hvorfor kan vi si at det som står i Apostlenes gjerninger 5: 42 og 20: 20, betyr at Jesu etterfølgere skulle gå fra hus til hus og spre sine opplysninger?
4 Ordene «fra hus til hus» i Apostlenes gjerninger 5: 42 (NW) er oversatt fra kat’ oiʹkon. Ka·taʹ blir her brukt distributivt, fordelende. Disiplene sørget altså for at det de skulle forkynne, ble distribuert, fordelt, fra hus til hus. I en kommentar til Apostlenes gjerninger 20: 20 skriver Randolph O. Yeager at Paulus underviste «både i offentlige forsamlinger [de·mo·siʹa] og fra hus til hus ([ka·taʹ] med akkusativ brukt distributivt). Paulus hadde tilbrakt tre år i Efesos. Han besøkte hvert eneste hus eller forkynte iallfall for alle menneskene der (vers 26). Her finner vi den bibelske hjemmel både for evangelisering fra hus til hus og for den forkynnelse som foregår ved offentlige møter».
5. Hvorfor sikter Paulus i Apostlenes gjerninger 20: 20 ikke bare til vennskapelige besøk hos eldste eller hyrdebesøk hos troende?
5 En lignende bruk av ka·taʹ forekommer i Lukas 8: 1 (EN), hvor det står at Jesus forkynte «fra by til by og fra landsby til landsby». Paulus brukte det samme uttrykket i flertall, kat’ oiʹkous, i Apostlenes gjerninger 20: 20. Noen bibeloversettelser, deriblant den norske oversettelsen av 1978/85, gjengir dette med «i hjemmene». Men apostelen siktet ikke bare til vennskapelige besøk hos eldste eller hyrdebesøk hos medtroende. Det Paulus sier videre, viser at han snakket om en tjeneste for ikke-troende, for han sier: «Jeg har vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.» (Apostlenes gjerninger 20: 21) Hans medtroende hadde allerede omvendt seg og begynt å vise tro på Jesus. Både Apostlenes gjerninger 5: 42 og Apostlenes gjerninger 20: 20 gjelder derfor forkynnelse for ikke-troende «fra hus til hus» eller fra dør til dør.
Ingen annen metode kan erstatte den
6. Hva har noen sagt om Paulus’ forkynnelsesarbeid i Efesos?
6 I en kommentar til Paulus’ ord i Apostlenes gjerninger 20: 20 skrev Abiel Abbot Livermore i 1844: «Han nøyde seg ikke med å holde foredrag i den offentlige forsamling og se bort fra andre metoder, men var ivrig opptatt med sin store gjerning på det private plan, fra hus til hus. Han førte den himmelske sannhet inn i efesernes boliger og hjerter.» Av nyere dato er følgende bemerkning: «Det å gå fra hus til hus og utbre evangeliet var karakteristisk for de kristne i det første århundre helt fra begynnelsen av (jfr. Apostlenes gjerninger 2: 46; 5: 42). . . . [Paulus] hadde grundig påtatt seg sitt ansvar overfor både jøder og hedninger i Efesos, og de hadde ingen unnskyldning hvis de gikk til grunne i sine synder.» — The Wesleyan Bible Commentary, bind 4, sidene 642, 643.
7. Hvordan kan vi si at Gud godkjenner den tjenesten Jehovas vitner utfører fra hus til hus?
7 Offentlige foredrag er et ledd i forkynnelsen av det gode budskap, men kan ikke erstatte personlig kontakt ved dørene. I denne forbindelse hevder teologen Joseph Addison Alexander: «Kirken har ennå ikke funnet opp noe som kan erstatte eller overgå forkynnelsen i kirken og i hjemmene.» Teologen O. A. Hills sier det slik: «Offentlig undervisning og undervisning fra hus til hus må gå hånd i hånd.» Jehovas vitner underviser ved hjelp av foredrag på sine ukentlige offentlige møter. De har også tydelige beviser for at den metoden apostlene benyttet seg av, nemlig å utbre Bibelens sannhet ved å gå fra hus til hus, er virkningsfull. Og Jehova må avgjort godkjenne denne metoden, for ved hjelp av den får han årlig tusenvis av mennesker til å strømme til den opphøyde tilbedelsen av ham. — Jesaja 2: 1—4; 60: 8, 22.
8. a) Hva er blitt sagt om grunnen til at det er virkningsfullt å forkynne fra hus til hus? b) Hvordan kan Jehovas vitner sammenlignes med Paulus når det gjelder å forkynne ved dørene og ellers?
8 En annen ekspert har uttalt: «Folk finner det lettere å huske det de lærer ved sin egen dør, enn det de lærer i kirken.» Paulus var i alle fall regelmessig å finne ved dørene, og han foregikk andre med et godt eksempel ved sin tjeneste. «Han nøyde seg ikke med å undervise og holde foredrag i synagogen og på torget,» skrev bibelkommentatoren Edwin W. Rice. «Han var stadig iherdig opptatt med å ’lære fra hus til hus’. Han førte en kamp i Efesos, en kamp mot det onde, og den foregikk fra hus til hus, mann mot mann og ansikt til ansikt med folk i den hensikt å vinne mennesker for Kristus.» Jehovas vitner er klar over at det er virkningsfullt å ha personlige samtaler med folk ved dørene. Dessuten går de tilbake på gjenbesøk og snakker også gjerne med folk som opponerer, hvis de går med på å ha saklige samtaler. Akkurat som Paulus! Om ham har F. N. Peloubet skrevet: «Paulus’ arbeid foregikk ikke bare på møter. Han oppsøkte utvilsomt mange mennesker personlig i deres hjem når han fikk høre om noen som stilte spørsmål, eller noen som var så interessert i eller endog så imot saken at de var villig til å samtale om religion.»
De eldste må gå foran
9. Hva slags eksempel var Paulus for andre eldste?
9 Hva slags eksempel var Paulus for andre eldste? Han viste dem at de burde være frimodige og utrettelige i sin forkynnelse av det gode budskap fra hus til hus. En J. Glentworth Butler skrev følgende i 1879: «[De eldste i Efesos] visste at [Paulus] i sin forkynnelse hadde vært fullstendig upåvirket av tanken på personlig fare eller popularitet; at han ikke hadde holdt tilbake noe av den nødvendige sannhet; at han ikke ensidig hadde konsentrert seg om det ved sannheten som var merkverdig eller hadde nyhetens interesse, men at han hadde lagt vekt på bare det og alt det som var til gagn og ’til nødvendig oppbyggelse’, nemlig hele Guds råd i all dets renhet og fullstendighet! Ikke bare i Tyrannus’ skole eller på disiplenes andre møtesteder, men i alle hus som det var mulig å få adgang til, hadde han trofast og iherdig ’forkynt og lært’ den kristne sannhet. Fra hus til hus og fra sjel til sjel hadde han fra dag til dag forkynt det gode budskap med en kristuslignende iver og lengsel. Til alle samfunnsklasser og folkeslag, til fiendtligsinnete jøder og avvisende grekere, hadde han talt over det samme tema — nemlig anger overfor Gud og tro på vår Herre Jesus Kristus — et tema som når det blir fullstendig utlagt, også omfatter alle andre vesentlige frelsessannheter.»
10, 11. a) Hva ventet Paulus av de eldste i Efesos med hensyn til den kristne tjeneste? b) Hvilken form for forkynnelse utfører Jehovas vitner, de eldste innbefattet, i likhet med Paulus?
10 Hva ventet så Paulus egentlig av de eldste i Efesos? Teologen E. S. Young sammenfattet apostelens ord på denne måten: «Jeg talte ikke bare offentlig, men jeg arbeidet også fra hus til hus, blant alle samfunnsklasser, blant både jøder og hedninger. Temaet i min forkynnelse for alle samfunnsklasser var ’anger overfor Gud og tro på vår Herre Jesus Kristus’.» Paulus’ ord ble gjengitt på følgende måte av W. B. Riley: «Meningen var tydelig: ’Jeg venter av dere at dere skal fortsette det som jeg påbegynte, både når det gjelder det dere gjør, og det dere lærer, og jeg venter at dere skal stå imot slik som jeg stod imot, at dere skal undervise både privat og offentlig slik som jeg gjorde både på gatene og fra hus til hus, og at dere likeledes skal forkynne for jøder og grekere om anger overfor Gud og tro på vår Herre Jesus Kristus, for dette er det grunnleggende!’»
11 Det er tydelig at Paulus i Apostlenes gjerninger, kapittel 20, gjorde det klart for sine medeldste at det ble ventet av dem at de skulle gå fra hus til hus og forkynne om Jehova. De eldste i det første århundre skulle i denne henseende være foregangsmenn og gode eksempler for menighetens øvrige medlemmer. (Jevnfør Hebreerne 13: 17.) I likhet med Paulus går derfor Jehovas vitner fra hus til hus og forkynner og forteller mennesker av alle folkeslag om Guds rike, om anger overfor Gud og om troen på Jesus Kristus. (Markus 13: 10; Lukas 24: 45—48) Og det ventes av de utnevnte eldste blant Jehovas vitner i vår tid at de tar ledelsen i dette arbeidet fra hus til hus. — Apostlenes gjerninger 20: 28, NW.
12. Hva ville enkelte eldste tidligere ikke være med på, men hva tar de eldste nå ledelsen i?
12 I 1879 begynte Charles Taze Russell å utgi bladet Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence, som nå heter «The Watchtower Announcing Jehovah’s Kingdom». Dette bladet er moderorganet til Vakttårnet — Forkynner av Jehovas rike. Russell og andre bibelstudenter forkynte Rikets budskap på samme måte som apostlene. Men noen år senere var det noen eldste i enkelte menigheter som ikke oppfylte sine forpliktelser med hensyn til å forkynne fra hus til hus. Et av Jehovas vitner har fortalt: «Alt gikk bra helt til det ble opplyst at alle måtte være med på å gå fra hus til hus med litteratur og forkynne, og spesielt om søndagene. Dette var i 1927. Våre valgte eldste var imot dette og forsøkte å få hele menigheten fra å begynne med eller overhodet delta i dette arbeidet.» Menn som ikke ville delta i forkynnelsen fra hus til hus, fikk etter hvert ikke beholde det privilegium å tjene som eldste. Også i dag ventes det at de som tjener som eldste og menighetstjenere, tar ledelsen i forkynnelsesarbeidet fra hus til hus og andre former for kristen tjeneste.
Alle må være vitner
13. a) Hva bør vi gjøre selv om folk ikke hører på Rikets budskap? b) Hvordan er Paulus blitt sammenlignet med Esekiel?
13 Med Jehovas hjelp bør de kristne forkynne om Riket fra hus til hus, selv om budskapet ikke blir mottatt med verdsettelse. Esekiel skulle opptre som Guds vaktmann og advare folk enten de ville høre eller ikke. (Esekiel 2: 5—7; 3: 11, 27; 33: 1—6) E. M. Blaiklock sammenlignet Esekiel og Paulus da han skrev: «[Paulus’ tale i Apostlenes gjerninger, kapittel 20,] gir et klart bilde av tjenesten i Efesos. Legg merke til følgende: For det første Paulus’ inderlige trofasthet. Han strebet ikke etter popularitet eller offentlighetens godkjennelse. Han var i likhet med Esekiel satt til å være vaktmann og oppfylte sin plikt med en oppriktig iver og karakterfasthet som gav kraft til hans ord. For det andre hans kjærlige medfølelse. Han var ikke den som ufølsomt lot fordømmende ord komme over sine lepper. For det tredje hans utrettelige evangelisering. Han hadde forkynt evangeliet offentlig og fra hus til hus, i byen og rundt omkring på landsbygden.»
14. Hvorfor er det å forkynne et ansvar som påhviler alle som innvier seg til Jehova Gud i bønn gjennom Jesus Kristus?
14 Det at Gud så rikt velsigner sine tjenere i vår tid, viser avgjort at han har behag i at de bærer navnet Jehovas vitner. (Jesaja 43: 10—12) De er dessuten også Kristi vitner, for Jesus sa til sine etterfølgere: «Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» (Apostlenes gjerninger 1: 8) Det å forkynne er derfor et ansvar som påhviler alle som innvier seg til Jehova Gud i bønn gjennom Jesus Kristus.
15. Hva er blitt sagt om de første kristnes forkynnelsesarbeid?
15 Om det å forkynne er det blitt sagt: «Det angikk hele kirken. Misjonsvirksomheten i urkirken var ikke noe som Kvinnenes misjonsforening eller Ytremisjonen hadde ansvaret for. Forkynnelsesarbeidet ble heller ikke overlatt til profesjonelle forkynnere som eldste, diakoner eller endog apostler. . . . I den første tiden var kirken ensbetydende med misjon. Misjonsvirksomheten i urkirken var basert på to forutsetninger: 1) Kirkens viktigste oppgave er verdensevangelisering. 2) Ansvaret for å utføre denne oppgaven hviler på hele det kristne samfunn.» — J. Herbert Kane.
16. Hva erkjenner også visse skribenter i kristenheten når det gjelder de kristne og det å forkynne?
16 Selv om kristenhetens skribenter i vår tid ikke er enig i Rikets budskap, erkjenner noen av dem at de kristne er forpliktet til å forkynne. Oscar E. Feucht sier for eksempel i sin bok Everyone a Minister: «Ingen pastor kan fullføre den tjeneste Gud gav til hver enkelt av de troende. Fordi en feilaktig tankegang har gjort seg gjeldende i kirken i flere århundrer, er det dessverre blitt slik at den oppgaven som skulle hvile på 500 sognebarn, er blitt overlatt til en enkelt pastor. Slik var det ikke i urkirken. De som trodde, drog overalt og forkynte Ordet.»
17. Hva kan sies om hvordan de første kristne forholdt seg til det å forkynne?
17 Det å forkynne var en hovedsak for de første kristne, og det er det også for Jehovas folk i vår tid. Edward Caldwell Moore som var knyttet til Harvard universitet, skrev: «Det som var karakteristisk for den kristne bevegelse i de første 300 årene, var i det store og hele en veldig begeistring for å utbre troen. Evangeliseringen, det å forkynne budskapet om gjenløsningen, var den kristne lidenskap. . . . Det at innflytelsen fra Jesus bredte seg utover og likeså hans lære, skyldtes imidlertid, i den første tiden, bare i liten grad menn som vi ville kalle misjonærer. Det skjedde under medvirkning av menn fra alle yrker og samfunnslag. Helt til de fjerneste deler av [det romerske] riket brakte [de] den hemmelighet som angikk deres indre liv, den nye holdning til verden, som etter deres oppfatning betydde frelse. . . . [Den første kristne menighet] var fast overbevist om at den nåværende verdensordning nærmet seg sin ende. Den trodde på at en ny verdensordning skulle bli opprettet plutselig og mirakuløst.»
18. Hvilket strålende håp overgår politiske lederes drømmer?
18 Når Jehovas vitner går fra hus til hus og forkynner, og når de er opptatt i andre grener av sin tjeneste, søker de med glede å vise sine tilhørere veien til den nye verden som Gud har lovt. De forutsagte velsignelser som er forbundet med evig liv i denne nye verden, overgår selv de lifligste drømmene til dem som i vår tid søker å få i stand en ny verdensordning. (2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 1—4) Man skulle tro at alle ville ønske å få leve i Guds storslagne, nye verden, men slik er det ikke. La oss likevel se på noen effektive fremgangsmåter Jehovas tjenere kan benytte seg av når de underviser dem som søker evig liv.
Hva svarer du?
◻ Hvorfor kan vi si at det som står i Apostlenes gjerninger 5: 42 og 20: 20, betyr at Jesu etterfølgere skulle forkynne fra hus til hus?
◻ Hvordan vet vi at Gud har behag i den tjenesten Jehovas vitner utfører fra hus til hus?
◻ Hva kreves det av eldste og menighetstjenere i forbindelse med denne tjenesten?
◻ Hvilken plass bør forkynnelsen ha i de kristnes liv?
[Bilde på side 10]
I år 33 e.Kr. gikk Jesu disipler fra hus til hus og forkynte dag etter dag
[Bilde på side 13]
Paulus forkynte «fra hus til hus». Denne form for tjeneste utfører også Jehovas vitner i vår tid