TIMOTEUS, BREVENE TIL

To inspirerte brev i De kristne greske skrifter skrevet til Timoteus av apostelen Paulus, som omtaler seg selv som skribenten i innledningen til begge brevene. (1Ti 1: 1; 2Ti 1: 1) Det første brevet ble tydeligvis skrevet i Makedonia. Et grunnlag for å angi et omtrentlig tidspunkt for nedskrivningen av dette brevet finnes i det første kapitlet, i vers 3, hvor det står: «Liksom jeg oppmuntret deg til å bli i Efesos da jeg skulle til å dra til Makedonia, så gjør jeg det også nå.» Det sies ikke noe om dette i Apostlenes gjerninger, som dekker en periode fra Jesu himmelfart i år 33 til det andre året av Paulus’ fangenskap i Roma, omkring år 61. Det at Paulus oppmuntret Timoteus til å bli i Efesos, skjedde derfor øyensynlig en tid etter at han var blitt løslatt; deretter drog Paulus tydeligvis til Makedonia. Dette innebærer at 1. Timoteus må ha blitt skrevet i perioden mellom Paulus’ første og andre fangenskap i Roma, det vil si omkring år 61–64. Det andre brevet ble skrevet i Roma under Paulus’ siste fangenskap (trolig ca. år 65), kort tid før hans død. – 2Ti 1: 8, 17; 4: 6–9.

Autentisitet. Disse brevenes autentisitet er godt bevitnet. I alle gamle fortegnelser av betydning, fra og med Muratoris fragment (100-tallet e.v.t.), er begge brevene oppført som kanoniske. Enda viktigere er det at disse brevene er i full overensstemmelse med andre bibelske bøker og siterer fra dem. De inneholder sitater fra eller hentydninger til 4. Mosebok (16: 5; 2Ti 2: 19), 5. Mosebok (19: 15; 25: 4; 1Ti 5: 18, 19), Jesaja (26: 13; 2Ti 2: 19) og Jesu Kristi ord (Mt 10: 10; Lu 10: 7; 1Ti 5: 18). Det er verdt å merke seg hvor ofte det tales om tro (1Ti 1: 2, 4, 5, 14, 19; 2: 7, 15; 3: 9, 13; 4: 1, 6, 12; 5: 8, 12; 6: 10–12, 21; 2Ti 1: 5, 13; 2: 18, 22; 3: 8, 10, 15; 4: 7), og hvilken vekt som blir lagt på den rette lære (1Ti 1: 3, 4; 4: 1–3, 6, 7; 6: 3, 4, 20, 21; 2Ti 1: 13; 3: 14, 15; 4: 3, 5), en rett oppførsel (1Ti 2: 8–11, 15; 3: 2–13; 4: 12; 5: 1–21; 6: 1, 2, 11–14; 2Ti 2: 22), bønn (1Ti 2: 1, 2, 8; 4: 5; 5: 5; 2Ti 1: 3) og trofast utholdenhet under lidelser (2Ti 1: 8, 12; 2: 3, 8–13).

Bakgrunnen for 1. Timoteus. Da apostelen Paulus omkring år 56 hadde et møte i Milet med de eldste i menigheten i Efesos, sa han til dem: «Jeg vet at etter at jeg har gått bort, skal undertrykkende ulver komme inn blant dere, og de skal ikke behandle hjorden med skånsomhet, og blant dere selv skal menn stå fram og tale forvrengte ting for å trekke disiplene bort, etter seg selv.» (Apg 20: 29, 30) Bare noen år senere var situasjonen blitt så alvorlig at Paulus oppfordret Timoteus til å bli i Efesos, slik at han kunne «befale visse folk ikke å føre en annen lære eller å rette sin oppmerksomhet mot usanne historier og mot slektsregistre». (1Ti 1: 3, 4) Timoteus måtte derfor føre en åndelig krig innenfor den kristne menighet for å bevare den ren og hjelpe dens medlemmer til å forbli i troen. (1: 18, 19) Hvis han fulgte de rådene han fikk i apostelens brev, ville det beskytte menighetens medlemmer mot å falle fra.

Hvis menigheten skulle ha framgang, måtte man ikke overse betydningen av bønn. For at de kristne skulle kunne leve et stille og rolig liv og utøve sin virksomhet uten hindringer, var det derfor passende at de bad angående konger og menn i høye stillinger. Om dem som representerte menigheten i bønn, skrev Paulus: «Jeg [ønsker] at mennene på ethvert sted fortsetter å be, idet de oppløfter lojale hender, uten vrede og diskusjoner.» Det betydde at de skulle nærme seg Gud på en ren måte, uten vrede eller fiendtlige følelser overfor andre. – 1Ti 2: 1–8.

Timoteus skulle også passe på at kvinnene ble på den plass de hadde fått av Gud (1Ti 2: 9–15), at bare kvalifiserte menn tjente som tilsynsmenn og menighetstjenere, ettersom slike menn ville tjene som et sterkt bolverk mot frafall (3: 1–13; 5: 22), at de enker som var berettiget til det, fikk hjelp fra menigheten (5: 3–16), at det ble tatt passende hensyn til eldste som presiderte på en god måte (5: 17–19), at slaver oppførte seg på rette måte overfor sine eiere (6: 1, 2), at alle var tilfreds med det de hadde, i stedet for å strebe etter å bli rike (6: 6–10), og at de rike ikke satte sitt håp til materielle ting, men i stedet var rike på gode gjerninger og viste gavmildhet (6: 17–19). Timoteus selv skulle være «et eksempel for de trofaste i tale, i oppførsel, i kjærlighet, i tro, i renhet», og han skulle være opptatt av å fortsette å gjøre framskritt. – 4: 12, 15, 16; 6: 11–14.

Bakgrunnen for 2. Timoteus. I år 64 ble Roma herjet av en stor brann som ødela omkring en fjerdedel av byen. Ryktene sa at keiser Nero stod bak denne brannen. For å beskytte seg selv skjøv han skylden over på de kristne. Det ser ut til at dette utløste en bølge av forfølgelse fra myndighetenes side. Det var trolig på denne tiden (ca. år 65) at apostelen Paulus igjen kom i fangenskap i Roma. Til tross for at han var forlatt av mange, var lagt i lenker og visste at han snart skulle komme til å dø (2Ti 1: 15, 16; 4: 6–8), skrev han et oppmuntrende brev til Timoteus. Dette brevet forberedte hans yngre medarbeider på å motstå frafalne elementer i menigheten og på å stå fast under forfølgelse. (2: 3–7, 14–26; 3: 14 til 4: 5) Da Timoteus fikk høre om den situasjonen Paulus befant seg i, kunne han bli oppmuntret av det gode eksempel apostelen hadde vært ved sin trofaste utholdenhet under store trengsler. – 2: 8–13.

Fryktløs som Paulus var på grunn av den styrke han fikk fra Jehova, kunne han gi Timoteus denne formaningen: «Jeg [minner] deg om å oppflamme lik en ild den Guds gave som er i deg ved at jeg har lagt hendene på deg. For Gud har ikke gitt oss feighets ånd, men krafts og kjærlighets og et sunt sinns ånd. Du skal derfor ikke skamme deg over vitnesbyrdet om vår Herre, heller ikke over meg, en fange for hans skyld, men ta din del i å lide ondt for det gode budskap i samsvar med Guds kraft.» – 2Ti 1: 6–8.

[Ramme på side 1094]

HOVEDPUNKTER I 1. TIMOTEUS

Veiledning til en kristen eldste angående hans ansvarsoppgaver

Skrevet av apostelen Paulus, tydeligvis på et tidspunkt etter at han var blitt løslatt fra sitt første fangenskap i Roma

Veiledning til Timoteus angående hans eget åndelige ve og vel

Før en åndelig krig, idet du bevarer troen og en god samvittighet (1: 18, 19)

Legg ikke vekt på kroppslig øving, men på gudhengivenhet; la ingen se ned på din ungdom, men vær et godt eksempel og gjør framskritt (4: 7b–16)

Vær ikke for snar til å utnevne noen til en stilling, slik at du ikke blir delaktig i andres synder (5: 22)

Advarsler mot fordervende innflytelse i menigheten

Befal visse folk ikke å føre en annen lære eller å rette sin oppmerksomhet mot usanne historier og slektsregistre (1: 3, 4)

Noen har veket av fra kjærligheten og fra tro uten hykleri; de ønsker å være lovlærere, men skjønner ikke hensikten med Loven (1: 5–11)

I senere tidsperioder skal det finne sted et frafall fra troen (4: 1–5)

Motvirk dårlig innflytelse; vær en som næres av troens ord; avvis usanne historier (4: 6, 7a)

Falsk lære avler misunnelse, strid, spottende uttalelser, mistanker, voldsomme diskusjoner og bruk av gudhengivenheten som et middel til selvisk vinning (6: 3–5)

Flykt fra de dårlige ting som skyldes kjærlighet til penger; strid troens gode strid og motstå falsk lære (6: 11, 12, 20, 21)

Krav til dem som blir utnevnt til å tjene som tilsynsmenn og menighetstjenere

En tilsynsmann må være uklanderlig; han kan bare ha én hustru; videre må han blant annet være sunn i sinnet, ordentlig, gjestfri, kvalifisert til å undervise, vise selvkontroll med hensyn til alkohol, styre sitt temperament, være rimelig, ikke være pengekjær, lede sin husstand på en god måte, ikke være en nyomvendt og ha et godt omdømme utenfor menigheten (3: 1–7)

Menighetstjenere skal være alvorlige, ikke tvetungete, ikke henfalne til drikking, ikke griske etter uærlig vinning, først være prøvd med hensyn til dugelighet, være fri for anklage, lede sin husstand på en god måte (3: 8–10, 12, 13)

Veiledning angående forskjellige behov i menigheten

Bønner bør frambæres for alle slags mennesker, herskere innbefattet, for at de kristne skal kunne føre et fredelig liv med gudhengivenhet; det er Guds vilje at alle slags mennesker skal bli frelst (2: 1–4)

Det er bare én Gud og én mellommann, Jesus Kristus, og derfor bør mennene når de ber, oppløfte «lojale hender, uten vrede og diskusjoner» (2: 5–8)

Kvinner bør kle seg sømmelig og med beskjedenhet og derved vise at de har ærbødighet for Gud; de skal ikke undervise i menigheten eller utøve myndighet over en mann (2: 9–15)

Bare kvinner på 60 år eller mer som har et godt omdømme og ikke har barn eller barnebarn, bør settes opp på listen over dem som kan motta materiell hjelp av menigheten (5: 3–16)

Eldste som arbeider hardt i tale og undervisning, bør regnes verdige til «dobbelt ære» (5: 17, 18)

Godta ikke en anklage mot en eldste uten at det finnes to eller tre vitner; de som praktiserer synd, må bli irettesatt framfor «alle iakttagere» (5: 19–21)

Slaver bør være eksempler med hensyn til å underordne seg under sine eiere, og særlig hvis begge parter er troende (6: 1, 2)

Alle bør være tilfreds hvis de har mat og klær og husly; kjærligheten til penger er en rot til alle slags skadelige ting, og de som er bestemt på å bli rike, lider åndelig skade (6: 6–10)

De som er rike, må ikke være hovmodige; de bør i stedet være rede til gavmildt å dele med dem som trenger hjelp (6: 17–19)

[Ramme på side 1095]

HOVEDPUNKTER I 2. TIMOTEUS

Oppmuntring og veiledning som skal hjelpe Timoteus til å stå fast i den vanskelige tiden som kommer

Det siste brevet Paulus skrev under inspirasjon; skrevet mens han var fange i Roma for andre gang

Timoteus blir oppmuntret til fortsatt å gjøre framskritt

’Oppflam lik en ild den Guds gave’ som du har fått; skam deg ikke over vitnesbyrdet om Kristus eller over fangen Paulus; ta din del i å lide ondt for det gode budskap (1: 6–8)

Hold fast ved mønsteret av sunne ord (1: 13, 14)

Ha som en soldat sinnet rettet mot én ting; kjemp som en idrettsutøver etter reglene; arbeid hardt, i likhet med bonden; hold trofast ut (2: 3–13)

Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en som bruker sannhetens ord på rette måte (2: 15)

Flykt fra ungdommens lyster, men jag etter gudgitte egenskaper sammen med dem som påkaller Herren av et rent hjerte (2: 22)

Veiledning for å hjelpe Timoteus til å stå fast overfor falske lærere

Unngå strid om ord og også snakk som krenker det som er hellig; forsøk med mildhet å hjelpe dem som har falt i Djevelens snare (2: 14, 16–26)

I de siste dager skal det være kritiske tider som vil være vanskelige å mestre på grunn av menneskenes urette holdninger; de skal elske penger og nytelser mer enn Gud; vend deg bort fra slike (3: 1–7)

Disse fordervede menneskene vil fortsette å motstå sannheten; men hold fast ved det du har tatt imot som sannhet, for du har lært det av mennesker du kjenner godt, og gjennom de inspirerte skrifter (3: 8–17)

Fortsett å forkynne ordet, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste – selv om det kommer tider da menneskene ikke vil ønske å lytte til den sunne lære, men vil foretrekke å få sine ører klødd av lærere som de selv har valgt (4: 1–5)

Paulus’ situasjon som fange

Paulus ble satt til å være en Jesu Kristi apostel; det er på grunn av dette han nå lider, men han skammer seg ikke (1: 11, 12)

Som fange i lenker ble han praktisk talt forlatt av alle fra distriktet Asia, men Onesiforos lette omhyggelig etter ham og gav ham styrke (1: 15–18)

Paulus vet at hans død er nær forestående, men han ser tillitsfullt fram til den dag da Jesus Kristus skal gi ham og alle andre som har elsket Hans tilkjennegivelse, rettferdighetens krone (4: 6–8)

Under Paulus’ første forsvar var det ingen som stilte seg på hans side, men Herren Jesus Kristus styrket ham; han har tillit til at Herren skal frelse ham til sitt himmelske rike (4: 16–18)