Oppildnet av «Guds storslåtte gjerninger»

«Vi hører dem tale i våre tungemål om Guds storslåtte gjerninger.» — APOSTLENES GJERNINGER 2: 11.

1, 2. Hvilken uvanlig hendelse fant sted i Jerusalem på pinsedagen i år 33 evt.?

EN FORMIDDAG sent på våren i år 33 evt. skjedde det noe uvanlig med en gruppe menn og kvinner, disipler av Jesus Kristus som var samlet i et privat hjem i Jerusalem. «Plutselig kom det fra himmelen en lyd liksom av en framfarende sterk vind, og den fylte hele huset hvor de satt. Og tunger liksom av ild kom til syne for dem . . . , og de ble alle fylt med hellig ånd og begynte å tale med andre tunger.» — Apostlenes gjerninger 2: 2—4, 15.

² En stor folkemengde samlet seg foran huset. Blant dem var jøder som var født i utlandet, «gudfryktige menn», som hadde kommet til Jerusalem for å feire pinsehøytiden. De ble forbauset da hver av dem hørte disiplene tale på deres morsmål «om Guds storslåtte gjerninger». Hvordan var dette mulig når alle de som talte, var galileere? — Apostlenes gjerninger 2: 5—8, 11.

 3. Hvilket budskap kunngjorde apostelen Peter for folkemengden på pinsedagen?

³ En av disse galileerne var apostelen Peter. Han fortalte at Jesus Kristus noen uker tidligere var blitt myrdet av urettferdige menn. Men Gud hadde oppreist sin Sønn fra de døde. Deretter hadde Jesus vist seg for mange av sine disipler, deriblant Peter og andre som nå var til stede. Bare ti dager tidligere hadde Jesus steget opp til himmelen. Det var han som hadde utøst den hellige ånd over sine disipler. Hadde dette noen betydning for dem som feiret pinsehøytiden? Ja, i høy grad. Jesu død la grunnlaget for at de kunne oppnå tilgivelse for sine synder og få «den hellige ånds frie gave» hvis de viste tro på ham. (Apostlenes gjerninger 2: 22—24, 32, 33, 38) Så hvordan reagerte de som var til stede denne dagen, da de fikk høre om «Guds storslåtte gjerninger»? Og hvordan kan denne beretningen hjelpe oss til å vurdere vår egen tjeneste for Jehova?

Tilskyndt til handling

 4. Hvilken profeti av Joel ble oppfylt på pinsedagen?

⁴ Da disiplene i Jerusalem hadde fått den hellige ånd, begynte de straks å forkynne det gode budskap om frelse, først for den folkemengden som hadde samlet seg denne formiddagen. Deres forkynnelse oppfylte en bemerkelsesverdig profeti, som var blitt nedskrevet omkring 800 år tidligere av Joel, Petuels sønn: «Jeg skal utøse min ånd over all slags kjød, og deres sønner og deres døtre skal i sannhet profetere. Deres gamle menn skal drømme drømmer. Deres unge menn skal se syner. Og selv over tjenerne og over tjenestekvinnene skal jeg i de dager utøse min ånd . . . før Jehovas store og fryktinngytende dag kommer.» — Joel 1: 1; 2: 28, 29, 31; Apostlenes gjerninger 2: 17, 18, 20.

 5. I hvilken forstand profeterte de kristne i det første århundre? (Se fotnoten.)

⁵ Betydde dette at Gud skulle oppreise en hel generasjon av profeter, både menn og kvinner, på samme måte som med David, Joel og Debora, og bruke dem for å forutsi framtidige begivenheter? Nei. Kristne ’sønner og døtre, tjenere og tjenestekvinner’ skulle profetere i den forstand at de ville bli drevet av Jehovas ånd til å fortelle om de «storslåtte gjerninger» Jehova hadde gjort og ville komme til å gjøre. De skulle altså tjene som talsmenn for Den Høyeste.a Hvordan reagerte så folkemengden? — Hebreerne 1: 1, 2.

 6. Hva ble mange i folkemengden tilskyndt til etter at de hadde hørt Peters tale?

⁶ Etter at folkemengden hadde hørt Peters redegjørelse, ble mange av dem tilskyndt til handling. De ’tok av hjertet imot hans ord og ble døpt, og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til’. (Apostlenes gjerninger 2: 41) Som kjødelige jøder og jødiske proselytter hadde de allerede grunnleggende kjennskap til Skriftene. Dette, kombinert med deres tro på det de fikk lære av Peter, la grunnlaget for at de ble døpt «i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn». (Matteus 28: 19) Etter sin dåp «fortsatte [de] å vie seg til apostlenes lære». Samtidig begynte de å fortelle andre om sin nye tro. Ja, «dag etter dag holdt de stadig til i templet i samstemmighet, . . . idet de lovpriste Gud og fant velvilje hos hele folket». Som et resultat av denne forkynnelsen «fortsatte Jehova hver dag å føye dem som ble frelst, til dem». (Apostlenes gjerninger 2: 42, 46, 47) Det ble opprettet kristne menigheter i mange av de landene der disse nye troende bodde. Det er liten tvil om at denne utviklingen, i hvert fall delvis, var et resultat av at de ivrig forkynte det «gode budskap» da de kom hjem. — Kolosserne 1: 23.

Guds Ord utfolder kraft

 7. a) Hva er det som gjør at mennesker av alle nasjoner føler seg tiltrukket av Jehovas organisasjon i dag? b) Hvilke muligheter for ytterligere økning ser du på verdensbasis og der du selv bor? (Se fotnoten.)

⁷ Hva med dem som ønsker å bli tjenere for Gud i dag? De trenger også å studere Guds Ord grundig. Når de gjør det, lærer de Jehova å kjenne som en Gud som er «barmhjertig og nådig . . . , sen til vrede og rik på kjærlig godhet og sannhet». (2. Mosebok 34: 6; Apostlenes gjerninger 13: 48) De lærer om Jehovas kjærlige gjenløsningsordning, som innebærer at Jesu Kristi utgytte blod kan rense dem fra all synd. (1. Johannes 1: 7) De gleder seg også over å få vite at det ifølge Guds hensikt skal finne sted «en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige». (Apostlenes gjerninger 24: 15) Som følge av det blir de fylt av kjærlighet til ham som står bak slike «storslåtte gjerninger», og de blir ansporet til å forkynne disse dyrebare sannhetene. De blir deretter innviede, døpte tjenere for Gud og fortsetter å ’vokse i den nøyaktige kunnskap om Gud’.b — Kolosserne 1: 10b; 2. Korinter 5: 14.

8—10. a) Hvordan viser noe en kristen kvinne opplevde, at Guds Ord «utfolder kraft»? b) Hva har denne opplevelsen lært deg om Jehova og hans handlemåte overfor sine tjenere? (2. Mosebok 4: 12)

⁸ Den kunnskapen Guds tjenere tilegner seg ved å studere Bibelen, er ikke overfladisk. Den rører ved deres hjerte, forandrer deres tankegang og blir en del av dem. (Hebreerne 4: 12) Som et eksempel på det kan vi nevne Camille, som var ansatt i eldreomsorgen. En av dem hun tok seg av, var Martha, et av Jehovas vitner. Ettersom Martha var hardt rammet av demens, trengte hun konstant tilsyn. Hun måtte minnes om å spise — og til og med om å svelge maten. Men det skulle vise seg at det likevel var én ting Martha hadde klart for seg.

⁹ En dag så Martha at Camille gråt av fortvilelse på grunn av noen personlige problemer. Martha la armene rundt henne og oppfordret henne til å studere Bibelen sammen med henne. Men kunne Martha lede et bibelstudium, i den tilstanden hun var i? Ja, det kunne hun! Selv om hun hadde mistet mye av hukommelsen, hadde hun ikke glemt sin Gud, og hun hadde heller ikke glemt de dyrebare sannhetene hun hadde lært ut fra Bibelen. Studiet foregikk slik at Martha bad Camille lese hvert avsnitt, slå opp de skriftstedene som det var henvist til, lese spørsmålet nederst på siden og så svare på spørsmålet. Slik fortsatte det en tid, og trass i Marthas begrensninger fikk Camille etter hvert større bibelkunnskap. Martha forstod at Camille trengte å komme sammen med andre som ønsket å tjene Gud. Med det i tankene gav hun henne en kjole og et par sko, så Camille skulle være pen og presentabel når hun gikk på sitt første møte i Rikets sal.

¹⁰ Camille ble rørt over Marthas kjærlige interesse, gode eksempel og faste overbevisning. Hun kom til at det Martha prøvde å lære henne ut fra Bibelen, måtte ha stor betydning, ettersom Martha hadde glemt praktisk talt alt unntatt sin bibelkunnskap. Senere, da Camille ble overflyttet til en annen institusjon, forstod hun at det var på tide å foreta seg noe. Ved første anledning oppsøkte hun en Rikets sal, iført den kjolen og de skoene Martha hadde gitt henne, og bad om å få et bibelstudium. Hun gjorde fine framskritt og ble døpt.

Oppildnet til å følge Jehovas normer

11. Hva foruten nidkjær forkynnelse viser at vi er oppildnet av Rikets budskap?

¹¹ I dag er det verden over flere enn seks millioner vitner for Jehova som forkynner det «gode budskap om riket», slik Martha og nå også Camille gjør. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) Som de kristne i det første århundre er de oppildnet av «Guds storslåtte gjerninger». De ser det som et privilegium å bære Jehovas navn og er takknemlige for at han har utøst sin ånd over dem. Derfor anstrenger de seg hardt for å følge hans normer på alle livets områder, slik at de kan «vandre verdig for Jehova for fullt ut å behage ham». Det innebærer blant annet at de respekterer Guds normer for klesdrakt og ytre for øvrig. — Kolosserne 1: 10a; Titus 2: 10.

12. Hvilken konkret veiledning angående klesdrakt og ytre for øvrig finner vi i 1. Timoteus 2: 9, 10?

¹² Ja, Jehova har fastsatt normer for vårt utseende. Apostelen Paulus redegjorde for noen av Guds krav på dette området. «Jeg [ønsker] at kvinnene skal pynte seg med velordnede klær, med beskjedenhet og et sunt sinn, ikke med hårfletningsfrisyrer og gull eller perler eller meget kostbar klesdrakt, men på den måten som sømmer seg for kvinner som bekjenner at de har ærbødighet for Gud, nemlig ved gode gjerninger.»c Hva lærer vi av disse ordene? — 1. Timoteus 2: 9, 10.

13. a) Hva innebærer det å «pynte seg med velordnede klær»? b) Hvordan kan vi si at Jehovas normer er rimelige?

¹³ Paulus’ ord viser at de kristne skal «pynte seg med velordnede klær». De kan ikke ha et sjuskete, uordentlig eller uflidd utseende. Praktisk talt alle, også de som har begrensede midler, kan følge slike rimelige normer ved å passe på at de går med klær som er pene, rene og presentable. Hvert år er det for eksempel noen forkynnere i et søramerikansk land som går mange kilometer gjennom jungelen og så padler i kano i timevis for å komme til områdestevnet. Det er ikke uvanlig at enkelte faller i elven eller river opp klærne på en busk i løpet av turen. Så når stevnedeltakerne kommer fram til stevnestedet, kan de ofte se noe lurvete ut. De tar seg derfor tid til å sy i knapper, reparere glidelåser og vaske og stryke de klærne de skal bruke på stevnet. De er glad for å kunne ta til seg åndelig føde ved Jehovas bord, og i den anledning vil de gjerne være passende kledd.

14. a) Hva innebærer det å kle seg «med beskjedenhet og et sunt sinn»? b) Hva må vi ha i tankene for å kunne kle oss ’som personer som bekjenner at de har ærbødighet for Gud’?

¹⁴ Paulus gav videre uttrykk for at vi skal kle oss «med beskjedenhet og et sunt sinn». Det utelukker klær som er glorete, bisarre, utfordrende, avslørende eller sterkt motepreget. Vi bør dessuten kle oss på en måte som vitner om «ærbødighet for Gud». Det gir oss noe å tenke på, ikke sant? Vi kan ikke nøye oss med å være passende kledd når vi er til stede på menighetsmøtene, og så være likegyldige med vårt utseende til andre tider. Vårt ytre må alltid gjenspeile en ærbødig, rettskaffen innstilling, ettersom vi er kristne og Ordets tjenere hele døgnet. Det sier seg selv at de klærne vi bruker på jobben eller på skolen, må være tilpasset det vi holder på med. Men vi må uansett kle oss sømmelig og med verdighet. Hvis vår klesdrakt alltid gjenspeiler vår tro på Gud, vil vi aldri føle at vi ikke kan forkynne uformelt fordi vi er flaue over vårt utseende. — 1. Peter 3: 15.

«Elsk ikke verden»

15, 16. a) Hvorfor er det viktig at vi lar være å etterligne verden når det gjelder klesdrakt og ytre for øvrig? (1. Johannes 5: 19) b) Av hvilken praktisk grunn bør vi la være å følge moteluner?

¹⁵ Den veiledningen som er nedskrevet i 1. Johannes 2: 15, 16, bør også virke inn på vårt valg når det gjelder klesdrakt og vårt ytre for øvrig. Der står det: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. Hvis noen elsker verden, er kjærligheten til Faderen ikke i ham; for alt i verden — kjødets begjær og øynenes begjær og den iøynefallende framvisning av de midler en har å leve av — er ikke av Faderen, men er av verden.»

¹⁶ Så betimelig denne veiledningen er! I en tid da konformitetspresset er sterkere enn noen gang, må vi ikke la verden få bestemme hvordan vi skal kle oss. I de senere årene er folks klesdrakt og ytre for øvrig blitt mer og mer utrert. Selv den måten man kler seg på i forretningslivet, utgjør ikke alltid en pålitelig norm for hva som er passende for de kristne. Dette er enda en grunn til at vi alltid må ha klart for oss at vi ’ikke lenger kan la oss forme etter denne tingenes ordning’ hvis vi skal leve i samsvar med Guds normer og på den måten «være en pryd for vår Frelsers, Guds, lære i alle ting». — Romerne 12: 2; Titus 2: 10.

17. a) Hvilke spørsmål bør vi vurdere når vi skal kjøpe klær eller velge en stil? b) Hvorfor må familieoverhoder være opptatt av familiemedlemmenes utseende?

¹⁷ Før du bestemmer deg for om du skal kjøpe et bestemt klesplagg, bør du spørre deg selv: «Hvorfor liker jeg denne stilen? Blir den forbundet med en eller annen kjent underholdningsartist — en som jeg beundrer? Blir den brukt av medlemmene av en gategjeng eller av en gruppe som legger en uavhengig, opprørsk ånd for dagen?» Vi bør også se nøye på selve plagget. Hvis det er en kjole eller et skjørt, hva da med lengden? Hvordan er snittet? Er plagget sømmelig, passende og verdig, eller er det tettsittende, utfordrende eller slaskete? Spør deg selv: «Vil andre ta anstøt av at jeg går med et slikt plagg?» (2. Korinter 6: 3, 4) Hvorfor bør vi bry oss om dette? Fordi Bibelen sier: «Heller ikke Kristus var seg selv til behag.» (Romerne 15: 3) Kristne familieoverhoder må være opptatt av familiemedlemmenes utseende. Av respekt for den opphøyde Gud de tilber, må de ikke nøle med å gi bestemt, kjærlig veiledning når det er behov for det. — Jakob 3: 13.

18. Hva motiverer deg til å tenke nøye over din klesdrakt og ditt ytre for øvrig?

¹⁸ Det budskapet vi forkynner, skriver seg fra Jehova, som er selve innbegrepet av verdighet og hellighet. (Jesaja 6: 3) Bibelen oppfordrer oss til å etterligne ham «som elskede barn». (Efeserne 5: 1) Vår klesdrakt og vårt ytre for øvrig kan enten bringe ære til vår himmelske Far eller stille ham i et dårlig lys. Vi ønsker selvfølgelig å glede hans hjerte! — Ordspråkene 27: 11.

19. Hvilke goder bringer det at vi gjør andre kjent med «Guds storslåtte gjerninger»?

¹⁹ Hvordan ser du på «Guds storslåtte gjerninger»? Så privilegerte vi er som har lært sannheten å kjenne! Fordi vi viser tro på Jesu Kristi utgytte blod, blir våre synder tilgitt. (Apostlenes gjerninger 2: 38) Det gjør at vi kan tre fram for Gud med frimodighet i tale. Vi frykter ikke døden på samme måte som dem som ikke har noe håp. Vi har jo Jesu forsikring om at «alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut». (Johannes 5: 28, 29) Jehova har vist oss kjærlighet ved å åpenbare alt dette for oss. I tillegg har han utøst sin ånd over oss. Vår takknemlighet for alle disse gode gavene bør få oss til å respektere hans opphøyde normer og nidkjært lovprise ham ved å fortelle andre om hans «storslåtte gjerninger».

[Fotnoter]

Hva svarer du?

• Hvilke «storslåtte gjerninger» fikk folket høre om på pinsedagen i år 33, og hvordan reagerte mange?

• Hvordan blir man en disippel av Jesus Kristus, og hva innebærer det å være en disippel?

• Hvorfor er det viktig for oss å være opptatt av vår klesdrakt og vårt ytre for øvrig?

• Hvilke faktorer bør vi ta i betraktning når vi skal avgjøre om et klesplagg eller en stil er passende?

[Bilde på side 15]

Peter kunngjorde at Jesus var blitt oppreist fra de døde

[Bilder på side 17]

Bringer ditt utseende ære til den Gud du tilber?

[Bilder på side 18]

Kristne foreldre må være opptatt av barnas utseende